Hvordan unngå å gli fra hverandre etter en spontanabort?

[AnonymBruker]

Mistet i en spontanabort for 4 mnd siden. Synes fortsatt dette er veldig tungt. Selve spontanaborten var for meg traumatisk, da jeg lå i flere timer med store smerter. Kommer aldri til å glømme hva jeg så i etterkant av SAen. Selv om jeg holder meg i gang, er det ingenting som har den samme gleden lengre. Og sorgen kommer i bølger. Dette er noe som jeg vet jeg bare må lære meg å leve med og at med tiden så vil dette føles mer håndterbart. 

Min mann er av typen som ikke vil snakke om ting. Og som heller ikke er så flink å si de rette tingene i slike situasjoner. Men selv om jeg vet dette, har jeg aldri følt meg så alene. Jeg opplever at han nå er utålmodig og lei av at jeg "sørger over noe jeg ikke kan gjøre noe med". Jeg har prøvd å forklare han på ulike måter hva jeg føler og trenger, men han responderer ikke på dette. Og jeg revurderer nå hele forholdet mitt. 

Noen råd eller tips om hvordan dere fikk forholdet til å overleve?

Anonymkode: 730d0...81a

[AnonymBruker]

Tenker du bare må komme over det og gå videre i livet. Hardt å høre, men du kan ikke gå i sorg over en sa i all evighet. 

Anonymkode: be2b1...2f9

[AnonymBruker]

Opplevd to sa på under 6mnd, gikk videre. Vi er solide!

Anonymkode: 6a361...e19

[AnonymBruker]

Opplevde en sa noen uker før jul. Trist og vi begge tok det ganske tungt. Jeg føler egentlig at vi har kommer styrket ut av det. Er lenge siden vi har pratet så godt i lag og det har blitt tydelig at han er klippen i livet mitt.

Trist at du skal oppleve det slik ts. De fleste trenger noen å prate med og noen å støtte seg på etter en sa. Og mange kan kjenne på en sa i lang tid. Sender deg en klem og håper at en ny spire sitter fort!

Anonymkode: a44de...5fb

[AnonymBruker]

Fortell det til familie/venner så du har noen å prate med. Kjæresten din kan ikke gjøre så mye. Tenk deg heller der at det fosteret som var der var absolutt ikke levedyktig slik at kroppen ordnet opp i det selv. Du burde være glad for at dere i det heletatt vet at dere kan bli gravide. Jeg har vært prøver en stund nå å det har ikke skjedd stort, hadde jeg opplevd SA eller MA så hadde jeg hvertfall fått bekreftet at vi KAN bli gravide. 

Anonymkode: e7eba...796

[AnonymBruker]

Trist at du fremdeles sørger, du har min sympati.

Men det er jo litt rart at du fremdeles gnager på en SA seks måneder etter. Det er jo ikke som om du har mistet en person som var sterkt til stede i livet ditt over lang tid og som du har mange gode minner om. Skjønner det ikke helt jeg.

Går du til terapi?

Anonymkode: 6cf8c...0ae

[AnonymBruker]

Det er selvsagt trist å miste i spontanabort, men de fleste kvinner opplever det en gang eller flere, i løpet av livet. Det er ingen big deal, selv om det ikke er det du vil høre. Håper du kommer deg til psykolog, for det er ikke normalt å gnage på dette i månedsvis. Hvis dere holder på å gå fra hverandre pga en spontanabort, så tror jeg ikke forholdet er noe å satse på... Jeg kan garantere dere at det kommer større prøvelser enn som så, spesielt om dere faktisk får et barn (for det er ikke bare regnbuer og enhjørninger for å si det slik). 

Anonymkode: cb41d...cb2

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er selvsagt trist å miste i spontanabort, men de fleste kvinner opplever det en gang eller flere, i løpet av livet. Det er ingen big deal, selv om det ikke er det du vil høre. Håper du kommer deg til psykolog, for det er ikke normalt å gnage på dette i månedsvis. Hvis dere holder på å gå fra hverandre pga en spontanabort, så tror jeg ikke forholdet er noe å satse på... Jeg kan garantere dere at det kommer større prøvelser enn som så, spesielt om dere faktisk får et barn (for det er ikke bare regnbuer og enhjørninger for å si det slik). 

Anonymkode: cb41d...cb2

Ingen big deal? Dette synes jeg faktisk blir for dumt å si til TS av deg mtp at du ikke vet noe om vedkommende. Alle mennesker er forskjellig, og responderer forskjellig på sorg - da selvfølgelig vil også mannens reaksjon og TS sin være forskjellig. Det er TUNGT å gå gjennom SA, og TS det tror jeg mannen din syns også synes selv om det kanskje virker som han bare vil videre.

Men jeg forstår at han vil videre fra det mørke stedet dere har befunnet dere i sammen i 4 måneder, kanskje har han bare fått nytt håp? Uansett ville jeg prøvd å unne mannen min at han ikke har like vondt lengre. 

Det jeg reagerer på er at du sier det oppleves som at han er utålmodig og lei av at du sørger. Akkurat som at han må få lov å bearbeide tapet på sin måte, må du også få bearbeide tapet ditt på din måte og jeg forstår veldig godt at du kanskje trenger mer støtte og omsorg i denne tiden. Om jeg var deg ville jeg vurdert å fått litt profesjonell hjelp - bare for å få snakket ut om følelser og kanskje få bearbeidet disse.. 

Samtidig ville jeg ha satt meg ned og snakket med mannen om hva du føler. At du føler deg usikker, fordi du føler deg som en slags «byrde» fordi du enda er så trist. Det har bare gått 4 måneder ts, hang in there. Prøv å få deg noen å snakke med for å bearbeide tanker/følelser så snakker du med mannen etterpå

Anonymkode: 6b1af...fd2

[AnonymBruker]

På 28.12.2019 den 12.28, AnonymBruker skrev:

Fortell det til familie/venner så du har noen å prate med. Kjæresten din kan ikke gjøre så mye. Tenk deg heller der at det fosteret som var der var absolutt ikke levedyktig slik at kroppen ordnet opp i det selv. Du burde være glad for at dere i det heletatt vet at dere kan bli gravide. Jeg har vært prøver en stund nå å det har ikke skjedd stort, hadde jeg opplevd SA eller MA så hadde jeg hvertfall fått bekreftet at vi KAN bli gravide. 

Anonymkode: e7eba...796

Jeg ville heller brukt lang tid på å bli gravid enn å bli gravid for å miste to ganger. Forstår ikke det argumentet der. Det er fysisk og psykisk vondt å miste. Bekreftelsen om at man kan bli gravid er ikke verdt noen ting når det ender opp i abort.

 

Anonymkode: d1e83...bcf

[AnonymBruker]

På 28.12.2019 den 13.32, AnonymBruker skrev:

Det er selvsagt trist å miste i spontanabort, men de fleste kvinner opplever det en gang eller flere, i løpet av livet. Det er ingen big deal, selv om det ikke er det du vil høre. Håper du kommer deg til psykolog, for det er ikke normalt å gnage på dette i månedsvis. Hvis dere holder på å gå fra hverandre pga en spontanabort, så tror jeg ikke forholdet er noe å satse på... Jeg kan garantere dere at det kommer større prøvelser enn som så, spesielt om dere faktisk får et barn (for det er ikke bare regnbuer og enhjørninger for å si det slik). 

Anonymkode: cb41d...cb2

«Ingen big deal»? 
Ja, mange opplever det. Men det hjelper egentlig ikke den som står oppi det selv.

Ufølsom kommentar. 

Anonymkode: d1e83...bcf

[AnonymBruker]

Har dere prøvd lenge? En SA er fælt uansett, men blir fort ekstrem når man har prøvd lenge.

Anonymkode: 62c7f...b4a

[AnonymBruker]

Har opplevd SA og BO. Det er ekstreme ting man opplever men man må nesten bare akseptere at det har skjedd og prøve på nytt. Man kan ikke sørge for evig. Kanskje du trenger noen å snakke med. Som kan hjelpe deg å håndtere sorgen. Skjønner deg men skjønner samtidig også mannen.  Tror forøvrig ikke dere har kommunikasjonen helt inne heller. 

Anonymkode: c697a...42d

[Cer3s]

Det var veldig leit å høre ts ❤️ jeg ville nok forhørt meg litt med fastlege, om eventuelt en henvisning til noen å prate med. Beste måten å komme seg igjennom noe er å prate åpent om det. Kanskje dere kan ha noen timer sammen? Uansett lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Vi har opplevd to missed abortions i uke 14 og 10. Etter en stund ble vi gravide igjen, og alt var fint helt til baby plutselig ble født i uke 25. Vi måtte ligge 4 måneder på sykehuset. Mannen var fantastisk, både forståelsesfull hele veien på sykehuset og var sterkt knyttet til baby med en gang etter fødsel, men han opplevde ikke abortene som trist eller traumatisk. Han hadde ikke rukket å knytte seg til noe han ikke kunne se eller føle. 

Anonymkode: 22842...2d8

[AnonymBruker]

Jeg har hatt spontan abort i uke 10, en bratt avslutning på min aller første graviditet. Vi prøvde over ett år før denne graviditeten, så også kanskje derfor var det ekstra sårt. Og ja, opplevde samme - at samboeren min var jo ikke like tilknyttet denne graviditeten som meg. Han har ikke ennå klart å innse at jeg ventet barn, på en måte, pluss at han tok det veldig seriøst å ikke stole 100% på graviditet før uke 12.

Nå var vi jo heldige og ble gravide igjen relativt fort. Men det jeg gjorde neste gang, var å ta ham med på alle kontroller. Han var med meg på tidlig ultralyd i uke 11-12 i de neste to graviditeter. Det var for at han skulle knyte seg bedre denne gangen. Det funket.  

jeg kan ærlig tatt si, det som hjalp meg å komme over det, var å bli gravid igjen. Så ønsker dere samme.

Anonymkode: c9c53...210