Å forholde seg til psyk søster

[AnonymBruker]

Har en søster (voksen) som er uføretrygdet, har aldri vært i jobb. Det handler om sosial angst/ unnvikende personlighetsforstyrrelse. Uheldigvis fikk hun aldri hjelp, som virket ihvertfall. Jeg som søster så problemene hennes fra vi var små, hun var alltid veldig avhengig av meg. Jeg tok meg av henne men følte alltid at noe var feil og at hun burde klare seg mer selv. Lite forståelse å få hjemme og foreldrene mine virket fornøyd med at jeg bare tok meg av henne. Hun ville alltid bare være oss to mens jeg også hadde lyst til å bli venner med andre.

Vel etter hvert ble vi jo voksne og jeg flyttet, tok utdannelse, fant meg mann, fikk barn og karriere. Forholdet til søsteren min er dårlig. Dersom vi er på tomannshånd så kommer hun med en hel bråte med anklager mot meg, sikkert fordi hun mener at jeg har sviktet henne. For meg virker det som om hun mener at jeg skulle ha viet hele livet litt til å være der kun for henne. Det at jeg så at hun var altfor avhengig av meg, og forsøkene mine på å løsrive meg og bli voksen tok hun altså som tegn på at jeg sviktet henne. 

Det er ingen som ‘forstår’ henne, heller ikke de utallige psykologene som hun har vært hos. Hun bor hjemme hos våre foreldre. Men jeg er bekymret for dem og for fremtiden. De har aldri satt grenser for seg selv og adlyder hennes minste vink. Men de begynner å bli gamle og har ikke lenger så god helse. Hva skjer når de ikke er mer? Blir søsteren min mitt ansvar igjen etter hvert? Jeg kjenner at jeg har bare ikke helse selv til å forholde meg for mye til henne pga alle disse beskyldningene som kommer når vi er alene. De kan komme ellers også men mest når vi er alene. Har to andre yngre søsken men de er visst helt ‘fritatt’ for skyld her. Jeg er eldst og vi er nærmest i alder. Det er som om hun mener at JEG og kun JEG er årsaken til hele hennes mislykkede liv og samtidig nøkkelen til å forbedre det. Men alt ved meg er ‘galt’, mannen min, livsstilen min, at vi har venner, huset, osv osv..

På julaften feiret vi hele gjengen sammen men hun sa ikke et eneste ord omtrent. Så ut som om hun hadde grått før vi kom. Det er flere små barn i familien så jeg syns hun burde klare å fokusere på dem og ikke ødelegge stemningen.

Det er selvfølgelig veldig synd på henne. Jeg skulle virkelig ønske at ting var annerledes og at vi kunne hatt et ‘normalt’ søskenforhold. Ja at alle 4 søsken kunne hatt det. Men samtidig så må jeg sette grenser for meg selv og syns virkelig ikke at alle disse beskyldningene som kommer er greit. Det kan være ‘hvorfor jeg gjorde og sa noe den gangen i 3 klasse på barneskolen’. Hva jeg egentlig mente med det etc etc. Jeg husker jo ikke dette men jeg har ALDRI vært slem med henne det vet jeg. Jeg har bare sett ting og situasjoner på en annen måte. Jeg vet at vi har opplevd mange situasjoner forskjellig og at det er pga sykdommen hennes at hun har tolket ting så negativt/feil. 

Det jeg ikke forstår er hvorfor hun aldri får hjelp av psykolog. Jeg har også tidligere prøvd å hjelpe og også studert litt psykologi for å hjelpe. (Måtte gi opp). Det er bare aldri noen som forstår henne. Hun innrømmer heller ikke for seg selv at hun er psyk virker det som.

Jeg har også selv gått til psykolog som ungdom, og han var den som fikk meg til å forstå at søsteren min faktisk ikke VAR mitt ansvar og at jeg hadde frihet til å leve mitt eget liv. Det var helt utrolig befriende og fantastisk for meg å høre den gang men verken min søster eller resten av familien (og verden?) er enig?

Jeg var selv et ganske forsiktig og snilt barn og hadde ikke særlig mye selvtillit eller mange venner. Men for meg hjalp det veldig med noen timer hos psykolog.

Grunnen til at jeg tenker masse på dette nå er sikkert pga julen og pga selvmordet til Ari Behn. Det er fortvilende med et familiemedlem som ikke har det bra. Og foreldrene mine kommer stadig med ‘hint’ om jeg ikke kan ta meg mer av søsteren min. Men jeg føler meg hjelpeløs i situasjonen og klarer ikke å se hva jeg kan gjøre når det er slik. Hun godtok aldri at jeg fikk meg mitt eget liv og jeg orker som sagt ikke å forholde meg til alle disse grunnløse beskyldningene og anklagene. Har virkelig prøvd utallige ganger å forholde meg ‘vanlig’ til henne, som er det hun ønsker sier hun. Men så snart vi er på tomannshånd så begynner hun igjen med de samme anklagene og beskyldningene. Da setter jeg grenser, sier fra på en pen måte og går. Ser virkelig ikke hvordan denne situasjonen kan bli bedre...

Anonymkode: 6e3ce...075

[AnonymBruker]

Jeg ser heller ikke hvordan denne situasjonen kan bli bedre. Jeg tror du må fortsette på samme vis og holde henne på en armlengdes avstand. Jeg tror også du må være konsekvent både mot foreldrene dine og henne selv når hun kommer med anklager, at hun trenger profesjonell hjelp, ikke gi deg på denne. Selv om du hadde ønsket å leve livet ditt på den måten hun ville så hadde det aldri vært nok.

Anonymkode: 4b253...271

[AnonymBruker]

Har selv unnvikende, og som diagnosen tilsier har man utviklet et handlingsmønster hvor man sterkt unngår alt som er vanskelig. Å jobbe med seg selv faller nok under dette. Det er sikkert lettere for din søster å skyve skyld over på deg, heller enn å gjøre det store, skumle det er å åpne seg ordentlig for en psykolog. Som man må hvis man vil få noe ut av behandling. For min del var jeg like stuck som din søster i mine handlingsmønstre fram til jeg ble gravid. Graviditet og barn utfordret meg så til de grader at jeg tilslutt gikk på snørra og skjønte at jeg måtte ha hjelp. For barnas skyld og etterhvert min egen. Men det tok mye til....din søster kan jo fortsette til evighet slik som du beskriver situasjonen hennes. Det er ingenting som utfordrer henne og da blir det heller ingen endring. Tror det eneste du kan gjøre er å presisere at du er glad i henne, men at du ikke kan hjelpe henne om ikke hun vil oppsøke hjelp selv. Utrolig lite givende å skulle være der for noen som ikke engang vil innse at problemet (og løsningen) sitter i dem selv...nei, ta vare på deg selv ts og ikke føl skyld. Du har gjort det du kan.

Anonymkode: a3857...31d

[AnonymBruker]

Jeg har samme diagnose, men jeg retter stort sett anklager mot meg selv, ikke omverdenen. Styrer unna folk mye på grunn av skam over egen personlighet, væremåte og livssituasjon, og jula er litt fryktelig. Som du ønsker at søsteren din gjør, fokuserer jeg på å ikke være til bry, ikke ødelegge stemningen, og det er ekstremt belastende. Tunge dager.

Jeg har vært i behandling i snart ti år nå. Ikke helt sammenhengende, men litt forskjellige typer, med en håndfull forskjellige behandlinger, både gruppe og samtale. Personlig føler jeg ikke det bidrar med stort annet enn å fordrive litt tid og sørge for at jeg får frikort hos fastlegen, men fortsetter likevel. Man vet jo aldri. Jeg har ingen tro på at jeg noengang kommer til å bli frisk, så prøver heller å tilrettelegge så jeg er minst mulig i veien for andre. Det kan være søsteren din også gjør det, men rett og slett ikke klarer mer enn det du ser.

Anonymkode: 574ff...624

[AnonymBruker]

Vær kort men klar så dobbelt betydning av ordene ikke er mulig å tolke. 

Si: Ditt liv er ditt eget ansvar. Å bli frisk er din jobb. Ingen kan gjøre den jobben for deg. 

Jeg lever mitt eget liv, og sånn det er nå som du er syk så er ikke livene våre like. Men jeg lever mitt liv, så lever du ditt. Jeg håper du blir friskere snart på egenhånd så vi får likere liv som vi kan leve sammen. 

Anonymkode: ad546...b67

[AnonymBruker]

Takk for svar alle. Vanskelig punkt i livet dette så kjenner det var godt å få litt støtte og forståelse! Ønsker dere som svarte som har samme diagnose riktig god bedring! Det høres ut som om dere har kommet lengre i prosessen med å bli frisk enn søsteren min har, så ønsker dere masse god bedring ❤️❤️❤️ Hilsen TS

Anonymkode: 6e3ce...075