Bekymringer rundt det å få barn

[AnonymBruker]

I noen år nå har jeg vært fysisk og psykisk klar for å få barn. Er i et veldig sterkt, godt samboerskap som har vart noen år nå. Føler at mye ligger til rette, men selvfølgelig ikke alt. Men livet stopper jo ikke opp når en får barn, så jeg tenker jo at mange ting kan fortsettes når et barn ankommer. Det jeg derimot er redd for, er egentlig ikke de praktiske utfordringene eller økonomiske aspekt, men mer hva som skjer dersom et samboerskap og samliv tar slutt og man ender opp alene med barnet. Evt. mye alene med barnet. 

Er fra en opplåst familie selv, og har to foreldre som bare var sammen de første av mine leveår. Ønsker egentlig ikke denne "ordningen" for mine barn, men skjønner jo at man aldri kan planlegge slikt. Man vet jo aldri om et forhold holder mål år etter år, om det tar slutt, eller om ting blir bedre eller verre av å få barn. Selv om utgangspunktet vårt akkurat nå er godt og sterkt, så vet man jo ikke... Hvordan klare å legge til side disse "bekymringene" slik at man tør å hoppe i prøvingen? Begynner jo å eldres også, er ikke gammel, men årene går kjapt unna og ønsker egentlig sånn rent aldersmessig å starte med den 1 i løpet av året/neste år.

Hva var deres tanker i samme situasjon? Eller er det bunnløse bekymringer som egentlig ikke burde finne sted?

Anonymkode: c31cc...7a0

[AnonymBruker]

ikke bruk energi på sånne bekymringer. Et tips jeg fikk fra helsesøster da jeg var nybakt mamma var å holde ut det første året. 
 

Det er det beste tipset jeg fikk, man føler mye rart når man er trøtt småbarnsmor altså 😂 

Anonymkode: 6d046...622

[atropos]

Ta en ting av gangen. Jobb med kommunikasjon og forventninger hos partner. Ork å svelge litt kameler. Noen kameler må svelges for at regjeringen skal bestå. 
 

jeg er skilsmissebarn og ønsker ikke det for mine. Vi er midt i småbarnsfasen nå, og det er ikke fritt for at det har vært/er tøft. Vi gikk i parterapi en periode, men nå er vi noenlunde i vater. 
 

snakk med partneren din om tankene dine. Jo mer dere har snakket om nå jo bedre. Det er ikke alltid tid til dype samtaler i alle bæsjebleiene og nattevåk. 

[Silva Pluvialis]

Vil anbefale deg å dele disse bekymringene med samboeren og høre litt hva han tenker. Det viktigste er kommunikasjonen dere i mellom, samt gjensidig tillit og trygghet. Man tåler gjerne mest av sine nærmeste om det finnes en grunnleggende tillit i relasjonen. Står tilliten sterkt, så vil forholdet stå sterkere. Da er det større sannsynlighet for at det varer. Vil også anbefale dere å dele med hverandre deres kjærlighetsspråk.

En fallgruve for mange foreldre som skiller seg, og har barn, er at hverdagen bare handler om barna. Mange glemmer rett og slett å pleie forholdet og da kan paret vokse fra hverandre. Hvis alt bare dreier seg om barnet så har man plutselig lite til felles når barnet blir stort og ikke lenger er like fysisk avhengig av foreldrene. Et godt tips er å pleie kjæresteforholdet, dra på turer, ha tid for dere selv og prioritere det uten at barnet er med til enhver tid.