UPF og vennskap. Søker råd

[Prøverher]

Jeg har blitt kjent med en person som har vært utrolig snill mot meg. H*n har støttet meg i en krevende periode, hjulpet meg med mye forskjellig. Jeg har prøvd å vise takknemlighet. 

Litt om min situasjon: flere personlighetsforstyrrelser, UPF most likely den mest fremtredende. Angst, depresjoner, lite nettverk. Blir fort sliten og trekker meg unna. Kjenner mye på ensomheten men trives likevel best alene når alt kommer til alt. 

Fikk dette fine vennskapet ved en tilfeldighet. Nå har jeg bitt tennene sammen og prøvd å gi h*n en reell sjanse en periode, noe jeg ytterst sjelden gjør. Prøvd å tenke positivt, ikke være defensiv, by på meg selv, snakke mye, være ærlig når jeg har fått nok og trenger ro. Føler h*n ikke forstår at jeg trenger fred, får følelsen av at  h*n kanskje tror at det beste for meg er å sosialisere med h*n når jeg er dårlig i stedet for å lade batteriene i ro og mak alene. 

Status nå er at jeg er utslitt. Jeg har prøvd å forklare h*n at jeg er så sliten, at jeg ikke klarer å være sosial så ofte h*n vil, at jeg ikke får til å slappe av i vennskapet. Kjenner på uro, håpløshet, at h*n er venn med meg kun for å bruke meg(sykdommen som snakker her). Jeg vil avslutte dette vennskapet og starte på ny frisk andre steder. Dette har blitt for intenst. Vært klar på at h*n ikke har gjort noe galt, at det er jeg som ikke takler det. H*n godtar ikke dette, jeg er redd for at h*n kontakter min familie hvis jeg blokkerer og h*n ikke får svar/respons, og gjør min familie urolig og bekymret ved å lekke konfidensiell info om meg til de. Derfor har jeg bare fortsatt og bare blitt enda mer sliten. H*n mener vi er sjelevenner og vil være venner for alltid. 

Jeg er utmattet og vet ikke hva jeg skal gjøre for å løsrive meg fra dette. Noen råd om hva jeg bør gjøre her?