vet ikke helt jeg...

[Gjest Anonymous]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart 5 år,bodd sammen i 2 år.

Vi har stort sett hatt det fint sammen,men nå føler jeg at det er noe som ikke stemmer helt med oss...

Det har skjedd en del de siste månedene,som har gjort at det har forandret seg litt.Det var ikke så veldig alvorlig,og vi er liksom ferdige med saken,men det sitter i ennå..

Jeg tenker på å gjøre det slutt nesten hver dag,men jeg blir nesten skremt bare ved tanken..det skal liksom være oss,det har det alltid vært!Jeg har aldri vært sammen med noen andre,ble sammen med ham da jeg var 16...Det begynner jeg å se var alt for tidlig nå..Jeg har lyst til å oppleve litt mer!

Drømmemannen min kan jeg prate med om alt.Det er nesten det viktigste kriteriet.Han skal være sosial,og selvsagt snill og omtenksom.

Kommunikasjon er egentlig et av problemene med min samboer nå.Jeg savner å kunne snakke med ham om problemer og vanlige ting.Han er liksom ikke så meddelsom..

Er så redd for at jeg skal angre hvis jeg gjør det slutt også...

Og hva hvis jeg aldri finner noen jeg trives bedre sammen med?Kanskje problemet ligger hos meg?Er jeg for kravstor?

Eller er det normalt å ha det slik i perioder i alle forhold?

Er det verdt å bli stående i et "halvbra"forhold når jeg er så ung??

Et veldig rotete innlegg,og forventer vel ingen klare svar.Bare litt erfaringer og råd fra dere.Vær så snill!Jeg holder på å bli gal!!

[Leo]

Hvis jeg legger sammen riktig, så er du 21 nå. Som du selv sier; det er vanskelig å gi deg noe klart svar, men ut fra egen erfaring kan jeg si at hvis du er i tvil om du virkelig elsker. så gjør du det som regel ikke!

Å gå fra 20 +/- til å bli gamle sammen er en prosess som krever mer enn et kanskje...

Klem fra Leo

[Gjest Missuganda]

Det høres ut som du er mer skremt av tanken på å flytte alene. Kjære deg, vi forandrer oss hele tiden og at vi "vokser" i fra hverandre og det ser jeg på som helt naturlig, men som sagt er det lett å bli avhening av andre mennesker. Men ta steget du....

[L@dy]

Hei! Fra jeg var 18 til 21 var jeg sammen med en. Han var "verdens snilleste", en riktig ordentlig type om du skjønner. Vi hadde riktignok ingen problemer som det virker som dere har gått gjennom. Men den tanken om at jeg vil være fri, den vokste seg sterkere og sterkere. Jeg fikk utrolig dårlig samvittighet, for han var jo så snill og grei. Ettersom en har vært sammen i noen år, så blir en jo og`involvert i familie og venner. Men jeg måtte ut av det forholdet. Og det ble selfølgelig slutt. Det var en vond periode, for begge to. Han var jo min venn og`. Nå er dette en del år siden, men jeg har aldri angret på at jeg gikk fra han.

Om du vil gjøre det slutt, det er bare du som vet. Men er årsaken til at du tenker på det hver dag, at " det har skjedd en del de siste mnd" så er det kanskje tilliten i forholdet som har fått seg en knekk. Jeg vet jo ikke hva som har skjedd. Men dersom dere snakker sammen, så KAN jo det bygges opp igjen....om dere vil.

[Gjest Venus, ikke innlogget]

Hei... :kgsmil:

Jeg tror ikke du har de dypeste følelsene for han, når du tviler...

Dere har bare vokst FRA hverandre.

Det er naturlig at dette kan skje når man treffes i så ung alder.

Du har vel egentlig ikke hatt noen såkalt ungdomstid !!!

Og det er jo virkelig synd... Det trenger nok alle...

Jeg tror det er mest VANE for deg. Du har blitt vant til han, og tror derfor det er slik det skal være for all fremtid.

Kanskje det beste for deg var om du kunne bo og leve alene en tid.

Da ville du oppdaget dine sanne følelser for han.

Prøv det. Det er vel verdt et forsøk. Dessuten fortjener du å "finne deg selv" oppe i alt dette også.

Jeg syns ganske enkelt 5 år er lenge når du kun var 16 da du traff han - og innledet et samboerskap...

Men det mest primære her er: Når du er slik i tvil, tror jeg ikke dette er kjærlighet. :cry:

Og det er helt greit. Ha nå ikke dårlig samvittighet for det. Dette er slikt som skjer i livet. Og jeg vil nesten påstå at det er svært forsåelig og naturlig i DITT tilfelle. :blunke:

Du sier du vurderer å kutte han ut daglig. Hva sier det oss ??? Det sier meg at dette bare kan gå EN vei. Og det tror jeg er den riktige veien for deg. Og Fortsette uten han.

Jeg ønsker deg lykke til. Men jeg tror ikke du trenger det egentlig. Jeg tror derimot du er en fornuftig jente som vet hva du vil gjøre...

Venus, som er litt imponert... :kgsmil:

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar alle sammen!

Jeg tror dere har rett...Ettersom jeg er slik i tvil,er det nok ikke sterke nok følelser med i bildet..

Lady foreslo å snakke om det som hadde skjedd for å kanskje kunne bygge opp tilliten igjen.Det er desverre en del av problemet;hver gang jeg har prøvd å snakke om det har han blitt sint eller sier ikke så mye,så det har jeg gitt opp.

Jeg tror nok jeg har gått glipp av litt for mye ungdomstid ja..ikke i den forstand at jeg bare har sittet inne sammen med ham;vi har vært flinke til å gjøre mye gøy hver for oss.Men bare det å kunne flørte vilt og gjøre hva jeg vil,har jeg jo aldri opplevd!Elsker å få oppmerksomhet fra andre gutter f.eks.på byen,men har jo aldri kunnet gjort noe mer enn det..(høres sikkert ganske umoden ut nå? )

Jeg har aldri bodd alene,så jeg tenker vel litt på det også,men jeg har mange gode venner,så det skal nok gå bra.

Det virker bare så drastisk å gjøre det...

[Gjest Venus, ikke innlogget]

Hei igjen... :kgsmil:

Nei, i ditt tilfelle synes jeg ikke det virker som noe drastisk i det hele tatt !!! Bare en helt naturlig og U-UNNGÅELIG konsekvens egenlig...

Forsøk å fri deg fra tanken om at HAN er den eneste ene. For det er han ikke !!! I alle fall ikke for deg.

Du er nok moden for å gå.

Jeg vet du vil klare dette veldig bra !!! Føler det på meg jeg... :blunke:

Og tenk på alt det spennende og morsomme du har i vente... Gled deg !!!

Fortsatt lykke til. :kgsmil:

[Gjest Anonymous]

Hilsen fra Venus...