Hjem til jul - men foreldrene mine virker helt uinteressert i meg

[AnonymBruker]

Kjæresten min og jeg feirer jul med min familie i år. Det er alltid hyggelig å komme hjem til foreldrene mine. Jeg vet de setter pris på å ha oss der, de lager god mat og varter oss opp, og det er hyggelig å være der. 

Det som likevel frustrerer meg litt er den nærmest totale mangel på interesse for og nysgjerrighet rundt oss og livene våre. Når vi kommer utveksles det litt prat og tøys om turen, julen og så videre. Deretter går det relativt raskt over på snakk om veldig trivielle ting og kritikk av andre. Det kan handle om kusina mi som drikker for mye, den fremmede, sure mannen de møtte på butikken for tre dager siden eller ulike småhistorier om vennene deres som vi ikke kjenner.

Det er INGEN spørsmål om hvordan vi har det, hvordan det går i nye jobber etc. Det har skjedd mye i våre liv dette året som hadde vært naturlig å spørre om. Når jeg er hjemme hos svigerforeldrene mine er de alltid oppriktig nysgjerrig på meg og hvordan jeg har det. På en måte føler jeg meg mye mer sett der enn hjemme. Selv om jeg vet at foreldrene mine er glad i meg, blir jeg litt såret - og litt irritert - av den totalt fraværende interessen for meg til fordel for kritikk og baksnakking av andre. Og så får jeg fryktelig dårlig samvittighet for at jeg tenker disse tankene. 😣

Flere som har det sånn?

Anonymkode: 0bf3d...6a1

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn med broren min, som vi feirer jul med. Han stiller ikke ett eneste spørsmål om barna, som har flyttet for å studere og er hjemme i julen. Ikke så mye som et Hvordan går det med studiene? Han er oppegående og jobber i et omsorgsyrke. Allikevel er det bare Hei! og ikke noen interesse for dem eller oss. Jeg tror ikke han vet hvor jeg eller mannen min jobber engang. Vi bor i samme by og har jevnlig kontakt.

Anonymkode: 14c90...1c9

[AnonymBruker]

Sånn er mine foreldre også. Og svigers er motsatt, nesten for gravende

Jeg har også syntes det er veldig leit, fordi de ikke blir kjent med mitt voksne meg. Kollegaer jeg møtte to dager i måneden spurte og visste mye mer om graviditeten min enn foreldrene mine. Termindato var helt ukjent for dem.

Med årene har jeg prøvd å akseptere at det er slik dem er, og fortelle ubedt om meg selv og barna.

De ER jo interessert, men tror ikke de skjønner at de egentlig burde klare å stille spørsmålene selv..  

Anonymkode: 3fa0e...86b

[Kristanna]

Sånn er mine svigerforeldre og jeg syns det er kjemperart. De prater om alle andre enn meg og våre barn. Tror knapt de vet hva jeg jobber med, de spør aldri om hvordan jeg har hatt det hvis jeg har vært på reise, hvordan det går når jeg har vært syk (mer enn influensa altså..) eller om noe som helst som dreier seg om meg. 
Blir veldig upersonlig og jeg som bare sitter og jatter med når de forteller om Ole Hansen i nr 7 som glemte å ta ut ribba av fryseren i 1995. 

[AnonymBruker]

Tror mennesker som fokuserer på å kritisere alle og enhver er redd for at det skal bli snakk om dem selv og deres svin på skogen.

Anonymkode: af950...df5

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det hos svigers, så forstår følelsen! Det er sikkert også enda mer sårt når det er dine egne foreldre. 
Jeg har senket forventningene ned til null, jeg vet de aldri kommer til å forandre seg. De elsker å snakke om familie, venner, sladder og seoghør-saker. De viser forøvrig interesse for ungene, heldigvis, men spør ikke om noe som gjelder dem. De eneste gangene de henvender seg til meg er når noe praktisk rundt ungene skal avklares. 
Jeg har en jobb som de fleste synes er spennende, er i jevnlig i media, holder mye presentasjoner. Selv om de ikke er så interessert i faget jeg jobber med, ville jeg tenkt at det var naturlig å vise interesse for meg. 
 

Jeg har bestemt meg for å aldri bli likedan. Derfor spør jeg og viser interesse for alle jeg snakker med. Finner ut hva som opptar han/henne og prater gjerne om det. De fleste liker å bli sett!

Anonymkode: 10988...af0

[AnonymBruker]

Jeg syns det er behagelig med slike folk jeg. Syns ofte de som spør spør for mye. 

Anonymkode: 0e41f...97e

[AnonymBruker]

Skal dine foreldre virkelig måtte spørre og grave for at du deler om livet ditt? De tenker vel at du er trygg nok på de til å dele det du ønsker med de, uten at de må spørre spesifikt om alt mulig (som mer perifert bekjentskap som svigers og kollegaer)? 

Anonymkode: 44a9e...deb

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker said:

Skal dine foreldre virkelig måtte spørre og grave for at du deler om livet ditt? De tenker vel at du er trygg nok på de til å dele det du ønsker med de, uten at de må spørre spesifikt om alt mulig (som mer perifert bekjentskap som svigers og kollegaer)? 

Anonymkode: 44a9e...deb

Jeg vil svare ja på det første spørsmålet ditt. Folk som er glad i deg spør om hvordan du har det. Og det er slik man BLIR trygg på hverandre.

Mine foreldre er sosialt klønete med dette og spør nesten aldri personlige spørsmål. Og det resulterer jo at de får vite mest overfladiske ting. 

Det er faktisk ganske vanskelig å fortelle om vanskelige ting ut av det blå. Og derfor holdes relasjonen på et overfladisk nivå. 

"Hvordan går det? (med deg etter den tøffe skilsmissen og konflikten med eksmannen? Er barna mye lei seg?)"

"Jo, det går bra (gråter bare hver kveld, og ikke morgen mer. Bekymret for økonomien)"

 

Anonymkode: 3fa0e...86b

[AnonymBruker]

På 25.12.2019 den 16.53, AnonymBruker skrev:

Jeg har bestemt meg for å aldri bli likedan. Derfor spør jeg og viser interesse for alle jeg snakker med. Finner ut hva som opptar han/henne og prater gjerne om det. De fleste liker å bli sett!

Anonymkode: 10988...af0

Så bra at du tenker sånn!

Jeg er ungdomsskolelærer, og dette er noe jeg er veldig bevisst. Det gjelder å finne ut hva som er viktig for hver enkelt elev, for å skape en god relasjon. Alle trenger å bli sett, og enten de liker å spille fotball, game, danse hiphop eller er fan av k-pop, så liker de at noen/en voksen viser interesse for det de gjør. 

Anonymkode: 1f7f1...889