Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse/borderline uten dårlig oppvekst - er det mulig?

[AnonymBruker]

Er det noen her som har noe innsikt i hvordan det kan være mulig å ha emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse/borderline uten å ha dårlige foreldre eller en dårlig oppvekst?

Anonymkode: 54e7b...86e

[AnonymBruker]

Ja det er mulig. 

Anonymkode: f726a...a83

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja det er mulig. 

Anonymkode: f726a...a83

Kan du utdype?

Anonymkode: 54e7b...86e

[AnonymBruker]

Det kan blant annet være arvelig.

https://www.felleskatalogen.no/m/medisin/sykdom/borderline-forstyrrelse

»Sykdommen kan være arvelig, men hovedårsaken er mangelfull utvikling av sosiale ferdigheter under hele oppveksten, ofte betinget av en oppvekst under ustabile og belastende forhold, preget av vold og misbruk hos foreldrene.»

Anonymkode: 83188...dcc

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i en vanlig norsk A4 familie hvor det ikke var noen problemer annet enn det som er vanlig i en familie med mor, far og tre barn. 

Anonymkode: 30b27...8d6

[AnonymBruker]

Det er gjerne en kombinasjon av arv og miljø. Les om tilknytningsteori og personlighetsforstyrrelser.

Alle barn er f.eks. født med et eget lynne/temperament, og hvordan foreldrene håndterer dette vil ha stor påvirkning på barnets framtidige helse (og da hvorvidt barnet utvikler en personlighetsforstyrrelse).  

Det er f.eks. svært uheldig om foreldrene ikke hjelper et rasende/forferdelig trist barn å roe seg ned. Foreldrene må hjelpe barna å håndtere følelsene på en hensiktsmessig måte og finne roen. Hvis et rasende barn blir møtt med raseri/kjeft, er ikke dette bra. Det samme med barn som ikke får trøst når de er triste. Foreldre må møte barna på følelsene deres, og lære barna at følelser ikke er farlige eller galt å ha. 

Et barn som f.eks. biologisk er disponert for å utvikle emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (evt. litt «skjør psyke»), trenger i langt større grad at foreldrene hjelper barnet med å håndtere følelsene sine. Det kan være veldig skadelig for barnet om foreldrene møter raseri med raseri, ikke gir barnet trøst, eller f.eks. straffer barnet om det viser heftige følelser (som f.eks. låse barnet inne på rommet og gå/avviser barnet). 

Noen barn kan ta såpass skade av slikt at de utvikler emosjonelt ustabil forstyrrelse, andre barn er mer «robuste» og vil ikke ta så stor skade av det. Her er det et samspill mellom biologi og «miljø» (oppvekst). 

Foreldre trenger altså ikke å være forferdelige foreldre eller slemme, det «holder» at de ikke klarer å møte barnets følelser. De kan rett og slett feile i å gi barnet en trygg tilknytning. 

Jeg er vel ganske sikker på at det er svært få, om ingen, som bare er født med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Men foreldrene trenger altså ikke nødvendigvis ha mishandlet barnet eller vært grusomme. De har bare ikke klart å «håndtere» barnet de fikk på en adekvat måte. 

Og så er det selvfølgelig også barn som har opplevd grove traumer og omsorgssvikt som også utvikler emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Men det er altså ikke slik at foreldrene må være helt grusomme for at dette skal skje. 

Men det er klart, det jeg beskrev ovenfor, er jo en form for emosjonell omsorgssvikt - selv om den nødvendigvis ikke trenger å være så grov. Og jeg tror det ofte da er enda vanskeligere for foreldrene å innse sin rolle i utviklingen av diagnosen - for de har jo ikke drevet med barnemishandling akkurat (i hvert fall ikke i deres øyne).

Anonymkode: 6a7e3...815