Flere med generalisert angst?

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har hele livet vært en bekymret og redd person. Dette går veldig i perioder og jeg fungerer som regel godt i livet uansett. De fleste som kjenner meg ville nok ha blitt overrasket om de visste hvor ofte jeg bekymrer meg, grubler, opplever frykt og føler på angst. 

Jeg vet at angsten min bunner i et enormt behov for kontroll (jeg setter ikke pris på at livet er så uforutsigbart) og jeg jobber hele tiden med å endre tankemønster og med meg selv/dette generelt. Så i perioder (noen ganger måneder og år) går det helt supert og jeg er så og si angstfri. 

Nå har jeg noen dager hatt mye angst igjen og det er selvfølgelig slitsomt. Denne gangen har jeg "valgt" meg ut flere sykdommer jeg bekymrer meg for at jeg har eller skal få. Jeg kjenner jeg er utrolig lei av å ha en bekymret/overtenkende/katastrofetenkende hjerne, føler meg veldig frustrert over at jeg ikke bare klarer å "skru av" og er irritert for at jeg kaster bort så mye dyrebar tid og energi på noe så meningsløst som å bekymre seg for alt mellom himmel og jord. 

Det hjelper ofte mye å lese om andre som kan relatere seg til dette. Det hjelper å føle seg forstått og dermed også mindre alene. 

Hvis du kjenner deg igjen i dette eller også har/har hatt GAD (general anxiety disorder), vil du dele dine erfaringer? Hva er du redd for, hvilke mestringstrategier fungerer for deg og er det noen som kanskje har blitt kvitt det? 

Gjerne legg til om du har brukt medisiner mot angsten. Jeg har aldri prøvd det selv, men fått hjelp hos psykolog. 

Håper å finne andre overtenkende hjerner her inne, så kanskje vi kan støtte hverandre. 😊

Anonymkode: 83318...d8a

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fått en diagnose, men jeg vet jeg har generalisert angst, sosial angst og depresjon. Har såpass mye angst at jeg ikke tør å dra til legen å få hjelp. Skjønner ikke hvordan du og alle andre som sliter ekstremt med angst klarer å fortelle det til fastlege..? Jeg får tanker som at jeg kommer til å besvime, skjelve, rødme meg ihjel, eller kaste opp hvis jeg i hele tatt får ordene "jeg har angst" ut av munnen min til en lege. Hvordan takler folk det? Bare å dra til legen for andre problemer jeg har gjør at jeg ikke får sove dagen før timen, jeg svetter, rødmer, skjelver, går gjennom alt jeg skal si til punkt og prikke og hvis noe jeg sier ikke er planlagt er hele dagen min ødelagt og jeg må rett hjem under dyna. 

Anonymkode: ec93e...2f5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke fått en diagnose, men jeg vet jeg har generalisert angst, sosial angst og depresjon. Har såpass mye angst at jeg ikke tør å dra til legen å få hjelp. Skjønner ikke hvordan du og alle andre som sliter ekstremt med angst klarer å fortelle det til fastlege..? Jeg får tanker som at jeg kommer til å besvime, skjelve, rødme meg ihjel, eller kaste opp hvis jeg i hele tatt får ordene "jeg har angst" ut av munnen min til en lege. Hvordan takler folk det? Bare å dra til legen for andre problemer jeg har gjør at jeg ikke får sove dagen før timen, jeg svetter, rødmer, skjelver, går gjennom alt jeg skal si til punkt og prikke og hvis noe jeg sier ikke er planlagt er hele dagen min ødelagt og jeg må rett hjem under dyna. 

Anonymkode: ec93e...2f5

Takk for at du deler! Jeg skjønner at det kan være vanskelig. Jeg har personlig vørt heldig å vokse opp i en familie der vi snakker om alt og gikk til psykolog hvis det var behov. Så det har hele tiden vært normalen for meg, at det er greit å si fra/snakke. 

Jeg kan kjenne meg igjen i det med fysiske sykdommer, da. Synes det er enormt skummelt å ytre bekymring for sykdom, bli testet og få svar. Er livredd de skal bekrefte bekymringen. Da gruer jeg meg også enormt og føler for å kaste opp. Jeg presser meg likevel igjennom det og det føles noen ganger ut som at jrg bare går på autopilot da. 

Kanskje det kan hjelpe for deg å skrive alt du ønsker å si til en lege, i et brev? Da vet du at alt kommer ut slik du har planlagt og vil, også trenger du ikke si noe selv når du er der. 

Anonymkode: 83318...d8a

[AnonymBruker]

Jeg har GAD, panikklidelse og OCD. 

Har aldri fått medisiner for dette pga historikk med rus. Eneste som fungerer for meg for at jeg ikke skal bli totalt isolert er eksponering, eksponering og eksponering. Det er helt forjævlig i starten, å gjerne lenger, men det funker. Våge å ta sjansen. Sjansen på å kunne kaste opp foran masse mennesker, sjansen på å dø foran masse mennesker, sjansen på å klikke totalt foran masse mennesker. Jeg kan nå for eksempel ta tog, buss, gå på butikken alene, (har til og med flydd), gått til tannlegen, reist på hytte med masse familie til min kjæreste, sitte trangt og jævlig på juleavslutninger med følelsen av å ikke ha noen utvei. På mitt værste lå jeg i sofaen å ristet av angst, i nesten 4 mnd. Gråt hele tiden. Klarte ikke se på tv, høre på musikk, sitte på mobilen, lese bok... Jeg ble bare enda reddere av det. Jeg sto å hylgråt når jeg dusjet fordi jeg følte jeg skulle dø inni der. Trodde aldri jeg skulle overleve, for å ikke nevne å få et liv igjen. Men etter en helvettes jobb og terapi er jeg friere. Om angsten er borte? Langt derifra! Som jeg lærte i terapi: du blir nok ikke kvitt angsten, men du kan lære å leve med den. Klikket helt for meg når jeg hørte det, for jeg håpet selvfølgelig på at angsten kunne bli helt borte. 

Men jeg forstår nå. Angsten blir svakere, den styrer meg ikke lenger! Jeg gjør det jeg vil (stort sett) på tross av angsten. Men jeg vet også: hvis jeg begynner å sluntre unna det jeg syns er skummelt, så går det fort nedover. Da begynner angsten å ta kontroll igjen. Så jeg pusher meg hver dag. Når jeg kjenner at jeg helst vil la være, så spør jeg meg selv : er der fordi du ikke har lyst eller orker? Eller er det fordi du vet det kan gi angst?

Da er det som regel det siste, så da sier jeg fuck deg din jævla angst! Så steller meg for å gjøre det som var planlagt. 

Når noen tidligere sa at eneste som fungerer er eksponeringsterapi så fnøys jeg å tenkte at da har de ikke hatt skikkelig angst, for det er umulig å gjøre det man frykter mest men en så sterk angst som det jeg har. 

Jeg tok feil! Men man må starte supersmått! Så tar du ett og ett museskritt av gangen! 

Det er faktisk mulig å ikke tillate angsten å styre livet ditt totalt! 

Dette ble langt.....😂 

 

Anonymkode: d3627...c88

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke fått en diagnose, men jeg vet jeg har generalisert angst, sosial angst og depresjon. Har såpass mye angst at jeg ikke tør å dra til legen å få hjelp. Skjønner ikke hvordan du og alle andre som sliter ekstremt med angst klarer å fortelle det til fastlege..? Jeg får tanker som at jeg kommer til å besvime, skjelve, rødme meg ihjel, eller kaste opp hvis jeg i hele tatt får ordene "jeg har angst" ut av munnen min til en lege. Hvordan takler folk det? Bare å dra til legen for andre problemer jeg har gjør at jeg ikke får sove dagen før timen, jeg svetter, rødmer, skjelver, går gjennom alt jeg skal si til punkt og prikke og hvis noe jeg sier ikke er planlagt er hele dagen min ødelagt og jeg må rett hjem under dyna. 

Anonymkode: ec93e...2f5

Har du gitt deg selv disse diagnosene? 

Anonymkode: b0c0c...3ab

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har GAD, panikklidelse og OCD. 

Har aldri fått medisiner for dette pga historikk med rus. Eneste som fungerer for meg for at jeg ikke skal bli totalt isolert er eksponering, eksponering og eksponering. Det er helt forjævlig i starten, å gjerne lenger, men det funker. Våge å ta sjansen. Sjansen på å kunne kaste opp foran masse mennesker, sjansen på å dø foran masse mennesker, sjansen på å klikke totalt foran masse mennesker. Jeg kan nå for eksempel ta tog, buss, gå på butikken alene, (har til og med flydd), gått til tannlegen, reist på hytte med masse familie til min kjæreste, sitte trangt og jævlig på juleavslutninger med følelsen av å ikke ha noen utvei. På mitt værste lå jeg i sofaen å ristet av angst, i nesten 4 mnd. Gråt hele tiden. Klarte ikke se på tv, høre på musikk, sitte på mobilen, lese bok... Jeg ble bare enda reddere av det. Jeg sto å hylgråt når jeg dusjet fordi jeg følte jeg skulle dø inni der. Trodde aldri jeg skulle overleve, for å ikke nevne å få et liv igjen. Men etter en helvettes jobb og terapi er jeg friere. Om angsten er borte? Langt derifra! Som jeg lærte i terapi: du blir nok ikke kvitt angsten, men du kan lære å leve med den. Klikket helt for meg når jeg hørte det, for jeg håpet selvfølgelig på at angsten kunne bli helt borte. 

Men jeg forstår nå. Angsten blir svakere, den styrer meg ikke lenger! Jeg gjør det jeg vil (stort sett) på tross av angsten. Men jeg vet også: hvis jeg begynner å sluntre unna det jeg syns er skummelt, så går det fort nedover. Da begynner angsten å ta kontroll igjen. Så jeg pusher meg hver dag. Når jeg kjenner at jeg helst vil la være, så spør jeg meg selv : er der fordi du ikke har lyst eller orker? Eller er det fordi du vet det kan gi angst?

Da er det som regel det siste, så da sier jeg fuck deg din jævla angst! Så steller meg for å gjøre det som var planlagt. 

Når noen tidligere sa at eneste som fungerer er eksponeringsterapi så fnøys jeg å tenkte at da har de ikke hatt skikkelig angst, for det er umulig å gjøre det man frykter mest men en så sterk angst som det jeg har. 

Jeg tok feil! Men man må starte supersmått! Så tar du ett og ett museskritt av gangen! 

Det er faktisk mulig å ikke tillate angsten å styre livet ditt totalt! 

Dette ble langt.....😂 

 

Anonymkode: d3627...c88

Setter pris på at du tar deg tiden til å svare ordentlig, jeg. Så ufattelig bra jobba av deg!! Det er en enorm fremgang du hsr hatt. Jeg håper du er kjempestolt og at du aldri gir deg. 

Jeg er veldig for eksponering selv, der dette er mulig. Så jeg prøver også å gjøre det motsatte av det angsten "sier". Ofte er det bare slitsomme tanker jeg ikke kan få svar på eller føler jeg kan eksponere meg for. Typ "tenk om denne blåflekken betyr at jeg har leukemi?", "tenk om jeg ikke bare er skikkelig sliten, men utbrent igjen, og denne gangen blir det aldri bedre?", "tenk om jeg plutselig mister helt kontroll og blir psykotisk?" osv. Oppleber du slike tanker? Hvordan jobber du eventuelt med de? 

For min del bunner det som sagt i kontroll, og greia er vel egentlig at jeg er så glad i livet og alt det gode det fører med seg, men i stedet for å klare og slappe av, nyte og faktisk leve til det fulle, så får jeg angst og er livredd for at jeg skal miste livskvalitet eller dø/gå glipp av livet. 

Anonymkode: 83318...d8a

[AnonymBruker]

Jeg hadde vel egentlig angst allerede som barn, men skjønte først i tenårene hva det var. Da jeg var rundt 18 så slo det ut for fult og gikk over til at jeg hadde angst konstant i våken tilstand. Orket knappt leve og gråt mye, men ville samtidig ikke gi opp. Hadde ikke angst for noe spesielt egentlig, den var der hele tiden, men mye verre i sosiale situasjoner og situasjoner der jeg følte meg fanget. 

Etter noen måneder med isolering begynte jeg med eksponeringsterapi, prøvde det et par måneder uten særlig fremgang og fikk da fluexetin som jeg tok i kombinasjon med eksponeringsterapien. I begynnelsen var det kun å gå korte turer, senere å dra på butikken osv. Merkte stor fremgang etter at jeg fikk medisin. Gikk på den i 1-2 år hvor jeg stadig utfordret meg selv. Etter at jeg sluttet på fluoxetin hadde jeg stesolid som jeg kunne bruke ved behov og det hjalp bare å vite at jeg kunne ta den hvis jeg trengte. Med tiden trengte jeg stesolid mindre og mindre.

I dag er jeg så godt som angstfri, men er bevisst på at det ligger og lurer i bakgrunnen. Passer derfor på å gjøre ting jeg ikke har lyst til med jevne mellomrom. Får av og til mild angst i nye situasjoner, men trenger ikke medisinere og står fint i det. Jeg kjenner meg igjen i det med å ha kontroll, og også angsten for å mislykkes, noe jeg har måtte øve mye på også. I dag tar jeg ikke motgang så tungt, alt ordner seg til slutt!

Til ts og dere andre som sliter med angst; jeg føler virkelig med dere og håper dere en dag blir fri fra byrden ❤️

Anonymkode: 0d3f6...795

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Setter pris på at du tar deg tiden til å svare ordentlig, jeg. Så ufattelig bra jobba av deg!! Det er en enorm fremgang du hsr hatt. Jeg håper du er kjempestolt og at du aldri gir deg. 

Jeg er veldig for eksponering selv, der dette er mulig. Så jeg prøver også å gjøre det motsatte av det angsten "sier". Ofte er det bare slitsomme tanker jeg ikke kan få svar på eller føler jeg kan eksponere meg for. Typ "tenk om denne blåflekken betyr at jeg har leukemi?", "tenk om jeg ikke bare er skikkelig sliten, men utbrent igjen, og denne gangen blir det aldri bedre?", "tenk om jeg plutselig mister helt kontroll og blir psykotisk?" osv. Oppleber du slike tanker? Hvordan jobber du eventuelt med de? 

For min del bunner det som sagt i kontroll, og greia er vel egentlig at jeg er så glad i livet og alt det gode det fører med seg, men i stedet for å klare og slappe av, nyte og faktisk leve til det fulle, så får jeg angst og er livredd for at jeg skal miste livskvalitet eller dø/gå glipp av livet. 

Anonymkode: 83318...d8a

Tusen takk for det ❤️ Jeg er ihvertfal evig takknemlig for at jeg ikke har det slik jeg hadde det lenger. (så er jeg ganske stolt også😉) 

Jeg har også mye katastrofetanker som deg. Jeg prøver å se på de tankene som søppel. Støy. Hvis det ikke hjelper noe særlig så kjører jeg katastrofen helt ut i hodet mitt. Skaper det værste scenarioet jeg klarer, å drar den helt ut. Så spør jeg meg selv, hvis det skjer, så skjer det. Å det har jeg ingen kontroll over. Så slipper jeg meg inn i den frykten. Gir meg hen. Akkurat slik jeg gjør når jeg eksponerer meg. Er som å hoppe utfor et stup. Hvis tankene fortsetter å eskalere så presser jeg meg til å gjøre noe fysisk. Noe som river meg vekk fra det. 

Som du sier, så handler det om kontroll! Jeg er en ekstremt kontrollert person, så jeg øver på å slippe den. Gjør ting som kan ende opp med å drite meg totalt ut, for eksempel.  Andre ting jeg gjør for å utfordre trangen til kontroll er å bli med på ting som jeg ikke vet stort om. Hvor jeg ikke aner hva som kommer til å skje å hva slags utfordringer jeg kan møte på. 

Det er dritkjipt å ikke klare å nyte livet slik man ønsker. Men jeg opplever hvertfal små drypp hvor jeg klarer å være 100% i nuet å kjenne på at livet er godt. Det er disse dryppene jeg lever for, å de kommer oftere og oftere.

Hva gjør du når det står på? 

Anonymkode: d3627...c88

[AnonymBruker]

For all del ikke tenk diagnoser, men heller kjenn etter hva som er problemet. Hva er vanskelig, hva vil du endre på og hva skal til? Angst er en normal følelse, som alle opplever.. når det blir en angst problematikk som hemmer hverdagen, er det lurt å snakke med fastlegen. Han sitter på mange erfaringer og kunnskap. Han kan hjelpe med veien videre. Søke til psykolog eller andre som jobber med angst. 

Det er ikke flaut å ha angst, hver 4 person har hatt/ har det, og det er det lest vanlige å slite med. 

 

Anonymkode: 05094...2dd

[C8H10N4O2]

Har time til utredning på DPS i januar. Både fastlegen min, og en terapeut jeg har gått en liten stund hos tror jeg har GAD, noe jeg og tenker er sannsynlig. Jeg er plaga med en form for katastrofetanker, ikke sånn at jeg tror noe forferdelig skal hende, men det dukker opp ganske horrible bilder i hodet mitt til tider, gjerne knytta til situasjonen jeg befinner meg i, i øyeblikket. "Grunnlaget" ble nok lagt med periodevis mobbing gjennom hele grunnskolen, dråpen som utløste angstlidelsen er sannsynligvis en bilulykke da jeg var 16. Og så har det vert flere hendelser opp igjennom årene som jeg da ikke har klart å takle, som har ført til enda mer angst. 

Jeg vet så godt at angsten ikke er logisk. Jeg vet så godt at angsten i seg selv ikke er farlig. Jeg vet så godt at bildene jeg ser i hodet ikke er virkelig. Fornuften sitter som en engel på den ene skulderen, mens angsten sitter som styggen på ryggen på den andre, og skyter på fornuftengelen med sprettert.

Har gått med dette i flere og tyve år. Prøvde å snakke med en lege tilbake i 2006/7, men fikk ikke stort gehør, så jeg lot det rusle og gå. For litt over et år siden sa det fullstendig stopp, og jeg turte endelig ta kontakt med lege igjen. Lista opp alle de fysiske symptomene jeg hadde, uten selv å nevne angst. Turnuslegen sa det med en gang "Dette høres ut som angst". Litt av og på med jobb en periode, nå har jeg ikke vert i jobb på ca et år. Det nytter ikke. Sist jeg skulle på jobb starta dagen med et kraftig angstannfall/panikk, fordi jeg skulle på jobb. 

Jeg har ingen tro på at jeg noen sinne skal bli fri for angstlidelsen, men jeg har et håp om at jeg skal klare å fungere bedre i hverdagen med den. 

[C8H10N4O2]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke fått en diagnose, men jeg vet jeg har generalisert angst, sosial angst og depresjon. Har såpass mye angst at jeg ikke tør å dra til legen å få hjelp. Skjønner ikke hvordan du og alle andre som sliter ekstremt med angst klarer å fortelle det til fastlege..? Jeg får tanker som at jeg kommer til å besvime, skjelve, rødme meg ihjel, eller kaste opp hvis jeg i hele tatt får ordene "jeg har angst" ut av munnen min til en lege. Hvordan takler folk det? Bare å dra til legen for andre problemer jeg har gjør at jeg ikke får sove dagen før timen, jeg svetter, rødmer, skjelver, går gjennom alt jeg skal si til punkt og prikke og hvis noe jeg sier ikke er planlagt er hele dagen min ødelagt og jeg må rett hjem under dyna. 

Anonymkode: ec93e...2f5

Jeg har litt dårlig erfaring med å snakke med lege om angst. Han var mest opptatt av stoffskifte da jeg sa jeg trodde jeg hadde angst. Da mista jeg motet.
Men da alt stoppa fullstendig opp 12-13 år senere skreiv jeg ned en liste med alle de fysiske symptomene jeg var plaga med, og lista opp for en ny lege. Hun sa med en gang at det hørtes ut som angst. I tillegg ble både stoffskifte, blodtrykk og ekg sjekka opp, for å være på den sikre siden. Det har tatt noen legebesøk, og lang tid før jeg har klart å gi uttrykk for hvordan det egentlig står til. 

Ikke vent med det. Ta kontakt med lege. Du kan bestille time med sms, og du kan skrive ned det du sliter med, i stede for å fortelle muntlig. Om det er enklere for deg.

Endret 23. desember 2019 av C8H10N4O2

[C8H10N4O2]

..

Endret 23. desember 2019 av C8H10N4O2

[AnonymBruker]

Metakognitiv terapi er tingen, dere!

Anonymkode: ec567...253

[Sassinach]

Skal ikke påstå at jeg har noe diagnose, da jeg aldri har vært hos legen med det. Men vil påstå jeg er en over gjennomsnitt engstelig person. 

Kan gå å gruble på ting i dagesvis, krisemaksimere og være så full av angst at jeg sliter med å puste. Det som hjelper for meg er å enten snakke med noen eller å skrive det ned. Er veldig ofte at det jeg engstet meg for ikke har noe rot i virkeligheten, og at alt bare blåser seg opp i mitt eget hode.

Hovedproblemet mitt er nok som du også nevner; ekstremt behov for kontroll. Vil vite hvordan alt skal foregå, og om jeg ikke gjør det begynner mølla å gå. Har nok også en god dose flink pike syndrom. Overanalyserer alt jeg har gjort fordi jeg er livredd for å gjøre feil (jobber med mennesker og har blant annet ansvar for medisiner osv som kan være litt utfordrende) 

Har også begynt litt med en teknikk som kalles "the tapping solution" Syns den kan virke effektivt noen ganger. 

Har også bare akseptert at det er sånn jeg er. Prøver å bli god på å leve med det og heller ta noen ekstra runder med meg selv hvis hodet går helt i ball. Viktigste er nok å bare prøve å minne seg selv på at "nå er du urimelig" å prøve å roe tankekjøret, selvom det egentlig ikke funker noe særlig. Må bare ta tiden til hjelp, så ser jeg klarere på situasjonen noen dager senere.

Vi får stå sammen i dette tankekjøret. Unner ingen å ha det slik men godt å se man ikke er alene. Er noen ganger jeg føler meg gal...

[AnonymBruker]

Jeg er en jevnt over engstelig person, og har flere angstdiagnoser. Vet ikke helt hva jeg er redd for, men det meste kan jeg spinne ut i de verste scenarier. Jeg lærte en gang at jeg skulle spørre meg selv om det jeg tenkte var rimelig og om det var nyttig. F.eks om jeg går langs veien og er livredd for å bli påkjørt og drept, er det rimelig at jeg er redd? Ja, forsåvidt. Veien er smal og det er mørkt, men jeg har på meg refleksvest, så det er mulig å se meg. Er det nyttig at jeg er redd? Nei, det minsker ikke sjansen min for å bli påkjørt, men det gjør meg utrygg. 

Dette er jo selvsagt noe jeg har øvd på lenge, og som funker sånn innimellom, men når det funker så er det gull. 

Anonymkode: bf57c...95a

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke fått en diagnose, men jeg vet jeg har generalisert angst, sosial angst og depresjon. Har såpass mye angst at jeg ikke tør å dra til legen å få hjelp. Skjønner ikke hvordan du og alle andre som sliter ekstremt med angst klarer å fortelle det til fastlege..? Jeg får tanker som at jeg kommer til å besvime, skjelve, rødme meg ihjel, eller kaste opp hvis jeg i hele tatt får ordene "jeg har angst" ut av munnen min til en lege. Hvordan takler folk det? Bare å dra til legen for andre problemer jeg har gjør at jeg ikke får sove dagen før timen, jeg svetter, rødmer, skjelver, går gjennom alt jeg skal si til punkt og prikke og hvis noe jeg sier ikke er planlagt er hele dagen min ødelagt og jeg må rett hjem under dyna. 

Anonymkode: ec93e...2f5

Jeg fortalte det første gang til lege for 13-14 år siden, da det startet, for jeg trodde noe var hakkende gale med meg. Den gang ble det avfeid av legen, og jeg tenkte at dette må jeg bare finne ut av selv. Så jeg prøvde å finne strategier og løsninger som gjorde at jeg kom meg gjennom dagene. Og når det er angsten som får bestemme hvordan dagen skal se ut, så er det jo til slutt ikke mye som går. Jeg har jobbet hele veien, inntil for et år siden, da sa det stopp. Jeg kom meg ikke gjennom en eneste arbeidsdag uten flere "pauser" på toalettet med skjelving, gråting og hyperventilering. Jeg skulle til legen for noe helt annet, men også legen reagerte på meg da jeg kom til time. Nå har jeg vært sykemeldt og i behandling et år. 

Jeg tror jeg kunne kommet meg lettere ut av det om jeg hadde byttet lege tidligere og tatt det opp. Ja, det er kjempevanskelig å snakke om, men jeg ville gjort mitt for å fortelle det til legen. Selv klarte jeg det ikke før det på en måte hadde gått for langt. Selv nå syntes jeg det er ubehagelig å snakke med legen, men jeg har begynt å skrive ned ting og gi til hen. Kan du prøve det? På helsenorge.no kan du ha e-konsultasjon også, du kan vel i utgangspunktet ikke ta opp ting som ikke er kjent, men dersom du bestiller time og skriver til legen før du skal dit, så blir det kanskje enklere? 

Anonymkode: bf57c...95a

[AnonymBruker]

Dette var som å lese noe jeg kunne ha skrevet, TS. Kjenner meg veldig igjen i alt. 

Jeg har også generalisert angstlidelser. Det vil si - jeg har ikke noe papir på det, men jeg har gått i terapi for det. Hadde en lege som var veldig lite opptatt av å sette en spesifikk diagnose - men heller gi meg hjelp for utfordringene i livet. Det er jo en god tilnærming synes jeg, men noen ganger hadde det jo vært godt å få en konkret diagnose. Men i terapien har det jo vært det som har vært utgangspunktet - bekymringer, katastrofetanker og redsel for helt meningsløse ting. 

Kan for eksempel være redd for å ha gjort en feil på jobb - etter at jeg har kommet hjem. Det er jo i seg selv en naturlig ting. Så logger jeg meg på systemet hjemmefra og sjekker om jeg har gjort den feilen. Neida, det har jeg ikke. Men likevel kan jeg gå med en klump i brystet resten av dagen å være redd for å ha gjort den feilen og hva konsekvensene ville være. Til tross for at jeg altså har sjekket det ut! Det er jo ikke normalt.

Jeg tenker alltid på verst tenkelige scenario og det er jo veldig slitsomt. Jobber konstant med tankemønstre, men jeg har nok alltid vært en «sånn person». Så det er ikke så lett. Men jeg er flink til å skjule det også, og som deg så er det nok mange som ville blitt overrasket. Er ikke så mange som vet det. Brant meg på å si det til en venninne: «DU kan ikke ha angst, du som er så flink og vellykket». Etter det har jeg kvidd meg for å fortelle, for å redd for å ikke bli trodd. Går jo bra i perioder, men i andre perioder er jeg SÅ redd for så mange dumme ting. 

Anonymkode: 0fb4d...4b6

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp fått diagnosen i tillegg til flere. Har aldri visst at jeg har hatt det, så har på en måte blitt normalt og tenker ikke så mye på at det er et problem. Men det er jo det, både kroppslig (anspent, vondt i magen etc) og psykisk. Jeg tror ikke folk merker det på meg så godt da jeg aldri uttrykker det eller viser det, men er i tankene mine konstant. Har nok levd med det mesteparten av livet og er slik hver dag. 

Bare på vei til og fra jobb så er jeg sikker på at jeg dør eller krasjer. Ser for meg alle mulige slags ulykker. Og sånn er det igjennom hele dagen. Får jeg ikke tak i mannen min er jeg sikker på at noe alvorlig har skjedd. Men jeg sier det ikke til noen. 

Har begynt i behandling nå, så blir spennende å se om jeg blir kvitt noe av dette. 

Anonymkode: deb05...96c

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til ts og dere andre som sliter med angst; jeg føler virkelig med dere og håper dere en dag blir fri fra byrden ❤️

Anonymkode: 0d3f6...795

Så utrolig tøft og bra jobba!! Etter å ha vært så langt nede står det stor respekt at du har jobbet deg opp og frem. Det er godt å høre at du har det bedre i dag og håndterer den angsten som hører med i livet, når den kommer. Det gir også håp for enda mer bedring her også. Takk for av du tok deg tiden og svarte <3 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør du når det står på? 

Anonymkode: d3627...c88

Det var gode tips! Jeg har selv prøvd å gi meg hen noen ganger, men kan definitivt bli tøffere å gjøre det oftere. Har lest om det i boken "The DARE response". Den er veldig lett å lese, fin og oversiktig og teknikken funker rimelig bra, vil jeg si. 

Kjenner meg igjen i de dryppene med 100% klarhet, at man er rolig og faktisk slapper ordentlig av. Jeg opplever at det jeg tidligere tenkte var å være avslappet, kanskje var mer en "lettere anspent/urolig". Så det er deilig at all jobbingen resulterer i en ny og dypere avslapning og skikkelig glede og frihet - innimellom. Jeg fortsetter å jobbe i håp om at det skal bli mer av det og mindre av bekymringsperiodene. 

Jeg har flere ting jeg pleier å gjøre. Hvis jeg kjenner på angsten fysisk typ at det strammer seg i brystet osv, så pleier jeg å tenke/si høyt at "Åja, du skulle bare komme nå, du. Jaja, velkommen skal du være. Du kan få bli så lenge du vil". (Dette står i DARE-boken, at du skal invitere angsten inn). Det funker veldig ofte. Jeg kan også prøve å fremprovosere den mer. Tenke at "kom igjen angsten, er dette alt du har?", slik møter jeg den og viser meg selv/hjernen at jeg ikke er redd for angsten i seg selv. 

Ellers og med tankekjør går det mye i meditasjon, mindfulness/prøve å være i nuet siden jeg stresser med ting som kan skje i fremtiden. Prøver å tenke "takler jeg å ha det slik som jeg har det nå?" Ja, det gjør jeg jo som regel, også tenker jeg at hvis det endrer seg og blir verre slik jeg frykter, så skal jeg ta det om det skjer. Jeg skriver også ned hva jeg bekymrer meg for i en app. Da er det lettere å la det ligge, også er det veldig lærerikt å gå tilbake å se hvor enormt mye jeg har bekymret meg for som ikke ble noe av eller som viste seg å være ingenting. Da er det lettere å legge neste bekymring bort igjen. Også prøver jeg å fokusere på hva jeg har og takknemlighet for det, i stedet for hva jeg ikke har/at jeg er redd for å miste det jeg har. :) 

Så hjelper det veldig å ha på plass de basale behovene som søvn, sunn mat, fysisk aktivitet. Merker jeg blir påvirket i perioder der jeg er lite aktiv, spiser usunt og rutiner sklir ut. 

10 timer siden, C8H10N4O2 skrev:

Har ingen tro på at jeg noen sinne skal bli fri for angstlidelsen, men jeg har et håp om at jeg skal klare å fungere bedre i hverdagen med den. 

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg har veldig forståelse for at dette har vært vanskelig for deg, og synes det er kjempetøft og bra at du skal starte med behandling nå. Lykke til med det, og jeg er HELT sikker på at du kan klare å fungere bedre med den og bli kvitt mye av det som er vanskelig. Heier på deg! 

3 timer siden, Sassinach skrev:

Vi får stå sammen i dette tankekjøret. Unner ingen å ha det slik men godt å se man ikke er alene. Er noen ganger jeg føler meg gal...

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Takk for at du deler - det hjelper å være mindre alene (selv om jeg selvfølgelig skulle ønske dere slapp dette kjøret alle sammen). Jeg skal sjekke ut "the tapping solution", takk for tips! Jeg kan nok også jobbe bedre med å akseptere at det bare er slik jeg er. Jeg har nok lyst til å ha mer kontroll og være tøffere enn jeg egentlig er. Så det er kjipt å innrømme at man ikke har stålkontroll på alt, gitt. 

Vi får stå sammen ja <3 (og du er IKKE gal, bare menneskelig!). 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lærte en gang at jeg skulle spørre meg selv om det jeg tenkte var rimelig og om det var nyttig. Dette er jo selvsagt noe jeg har øvd på lenge, og som funker sånn innimellom, men når det funker så er det gull. 

Anonymkode: bf57c...95a

De metodene pleier jeg å prøve selv, men det er veldig vanskelig innimellom. Enig i at når det funker så er det helt nydelig. Tusen takk for at du delte <3 

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette var som å lese noe jeg kunne ha skrevet, TS. Kjenner meg veldig igjen i alt. 

Jeg har også generalisert angstlidelser. Det vil si - jeg har ikke noe papir på det, men jeg har gått i terapi for det. Hadde en lege som var veldig lite opptatt av å sette en spesifikk diagnose - men heller gi meg hjelp for utfordringene i livet. Det er jo en god tilnærming synes jeg, men noen ganger hadde det jo vært godt å få en konkret diagnose. Men i terapien har det jo vært det som har vært utgangspunktet - bekymringer, katastrofetanker og redsel for helt meningsløse ting. 

Kan for eksempel være redd for å ha gjort en feil på jobb - etter at jeg har kommet hjem. Det er jo i seg selv en naturlig ting. Så logger jeg meg på systemet hjemmefra og sjekker om jeg har gjort den feilen. Neida, det har jeg ikke. Men likevel kan jeg gå med en klump i brystet resten av dagen å være redd for å ha gjort den feilen og hva konsekvensene ville være. Til tross for at jeg altså har sjekket det ut! Det er jo ikke normalt.

Jeg tenker alltid på verst tenkelige scenario og det er jo veldig slitsomt. Jobber konstant med tankemønstre, men jeg har nok alltid vært en «sånn person». Så det er ikke så lett. Men jeg er flink til å skjule det også, og som deg så er det nok mange som ville blitt overrasket. Er ikke så mange som vet det. Brant meg på å si det til en venninne: «DU kan ikke ha angst, du som er så flink og vellykket». Etter det har jeg kvidd meg for å fortelle, for å redd for å ikke bli trodd. Går jo bra i perioder, men i andre perioder er jeg SÅ redd for så mange dumme ting. 

Anonymkode: 0fb4d...4b6

Takk for at du tok deg tiden til å svare. Jeg kjenner meg igjen i den dobbeltsjekkingen der! Jeg har også blitt møtt med samme responsen selv, og den hjelper ikke på, nei. Jeg tenker det er viktige at vi også tillater oss å være mennesker og viser det. Så jeg prøver å være mer ærlig om det. Jeg pleier å si til de nærmeste at "nå er hodet ute å kjøre igjen. Det jeg bekymrer meg for nå er X, Y og Z. Kan vi bare snakke om dette litt sånn at du kan hjelpe meg å få hodet på rett kjøl igjen?". For meg er det bedre fordi det er lettere å fortelle at jeg er bekymra, når jeg også viser at jeg er klar over at det er irrasjonelt. Opplever at folk synes det er lettere å hjelpe da også. Da kommer de ikke med kommentarer at "herregud, slik kan du ikke tenke, slutt å bekymre deg for det!" eller "du som får det til på alle plan, du må jo ikke bry deg om slikt!". 

 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nettopp fått diagnosen i tillegg til flere. Har begynt i behandling nå, så blir spennende å se om jeg blir kvitt noe av dette. 

Anonymkode: deb05...96c

Takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg hadde ikke trodd så mange skulle svare her inne, men det viser jo bare at vi ikke er alene om dette tankekjøret noen av oss. Krysser fingrene for at behandling hjelper på! <3

 

:) TS

Anonymkode: 83318...d8a

[AnonymBruker]

Jeg har generalisert angst, i tillegg til depresjoner. Det har vært en lang vei for meg å komme dit jeg er i dag, hvor jeg faktisk har et godt liv og fungerer ganske bra i forhold til tidligere. Jeg har prøvd masse ulike medisiner, gått i terapi og jeg har selvmedisinert med cannabis. Ikke noe av dette har fungert spesielt bra for meg. Men sakte men sikkert så har små puslespillbiter i livet mitt falt på plass, og alle disse bitene har greid å gi meg et fundament som holder meg ganske stødig. Det har tatt flere år. Jeg vil si noe om hva dette har vært:

1. Jeg brøt ut av et forhold med en fyr som var akkurat som meg. Dvs vi var to nervøse vrak som bare dro hverandre ned. Ingen av oss var den sterke i forholdet, vi greide ikke å støtte hverandre, vi så kun våre egne problemer.

2. Jeg fikk ordnet opp i en rufsete og dårlig økonomi. Jeg fikk sjansen til å kjøpe meg et eget sted å bo, så mye av engstelsen for det å leie bosted forsvant. 

3. Jeg begynte å trene og leve sunt. Treningen gjorde meg så ufattelig mye friskere i hodet. Ingen medisin har noen gang hatt så god effekt.

4. Jeg fant en skikkelig god terapeut. En såkalt alternativ en. 

5. Jeg byttet jobb. Fra en jeg hadde vært i altfor lenge, til en ny hvor jeg føler mestringsfølelse hver dag.

Er angsten helt borte? Overhode ikke, men jeg takler den mye bedre. Tenk utenfor boksen. Tørr å gå utenfor komfortsonen. Tørr å være rar og annerledes, det er helt innafor. Ingen har noensinne fått til noe som helst når man er opptatt med å være som alle andre. 

Anonymkode: 3efb3...15f