Tanker om et brutt ekteskap...

[Gjest Anonymous]

Det startet så fint. Du var så fin. Alt var gyldent og mitt livs kjærlighet var på plass.

Skolen var fin, vennene dine var fine, hobbyene dine fine. Mine venner var også fine. Studenter..... Alt var så enkelt.

Studiene over. Flytte til nytt sted. Spennende etablering. Militære for deg. Yrkeskarrieren startet tungt for meg. Men alt var fint. Vi hadde hverandre. Var på vei mot et felles mål. Noen år, så skulle vi ha barn. Stifte familie. Trodde vi.

Bursdagen min. Alene i storbyen. Du kom ikke hjem. Fest med venner var viktigere. Det var jo ikke noe rundt tall. Jeg gråt alene. Men sånt glemmer man jo - bagateller.

Du kom deg i jobb. Ikke noen god jobb, men grei. Du lyktes fort. Jeg var så stolt av deg - du var så fremadstormende og du var min. Selskapet du jobbet for var stort. Internasjonalt. Du møtte mange mennesker. Jeg fikk også ny jobb. Et lite selskap. Trivdes godt og fikk jobbe med det jeg ville. Karrieren var i gang. Livet fortsatt godt, og enda et år går.

Så frir du. Ut fra himmelen. Jeg kan svare ja uten å nøle. Bryllup om 6 måneder. Lykken er fullkommen. I 2 måneder. Da bryter du tilliten min for første gang. Med en fillesak for andre, men noe du vet er en stor sak for meg. Jeg er alene hjemme. Du er på firmafest i helgen. Jeg ringer, men får ikke tak i deg. Gråter. Hvordan KUNNE du nå? Nå når vi skal gifte oss. Du ringer hjem utpå natten når du får beskjed. Gråter. Unnskylder deg. Du visste ikke. Du gjorde det for en venn..... Det er jo en tullesak for andre. Men ikke for meg. JEg har sagt det mange ganger, men du visste det altså ikke. Jeg har alltid lovet meg selv at slikt skal jeg ikke finne meg i. Ikke en gang til. Men jeg blir. Vi skal jo gifte oss. Og jeg elsker deg. Du angrer jo. Det blir nok bedre.

1 måned til. Du bryter tilliten min igjen. Du er på fest når jeg finner det ut. Jeg ringer og sier jeg reiser hjem til familien min. Det er 3 måneder til bryllupet. Jeg reiser ikke hjem, selv om jeg vet jeg burde det. Du leter etter meg, og kommer til slutt hjem. Hvorfor? Hvorfor gjorde du det? Du fortalte det til vennene dine på jobb forrige gang verden raste for meg. De syns jeg var dum og dere inngikk et veddemål. Hvor er respekten for meg? Jeg spør, men du har ikke noe svar. Du sier du elsker meg. Bryllupet er planlagt. Hva vil alle si om jeg bryter ut nå? Hva vil familien si? Det er jo bare en fillesak. Bare en liten ting som ingen andre ville brydd seg om... Bare ikke for meg. Og det vet du.

3 måneder går. Bryllupsplanene har en bismak. Men jeg elsker deg jo. Du oppfører deg eksemplarisk. Du elsker meg mye. Men ikke noe er som det var. Uskylden er over for forholdet vårt. Tilliten er brutt.

Bryllupsdagen kommer, og blir en flott dag. Jeg er vakker, du er vakker, alle er lykkelige. Nesten.....

Eget hus. For dyrt for meg, men du sier vi klarer det. Jeg skal betale halvparten av utgiftene og det knekker nesten økonomien min. Du lyver om din. Jeg vet det - jeg ser bankutskriftene dine. Kontoen din er ikke så tom som du sier. Men når jeg konfronterer deg med det, feier du det vekk. Og jeg tenker at det sikkert går bra. Du kjøper bil. Jeg kan ikke være med - har ikke råd til det. Har ikke råd til å gå på byen så ofte som du heller. Du er mye med vennene dine. Av og til tar du meg med. Jeg føler meg som pynt. Du er så stolt av meg, sier du. Oftere enn du sier at du elsker meg. Men jeg er sikker på at du gjør det. Jeg husker hvordan du var under studiene, så glad du var på bryllupet. Selvfølgelig elsker du meg.

Ett og et halvt år etter bryllupet. Jeg jobber mer og mer, trener mer og mer. Orker ikke være hjemme. Jeg elsker deg ikke lenger. Kanskje er det lenge siden jeg gjorde det. Kanskje sluttet det allerede 4 måneder før bryllupet. Egentlig tror jeg det. Og jeg tror jeg har visst det helt siden da. At jeg måtte gå fra deg. Jeg gruer meg til å snakke med deg. Du er sjokkert. Vil gå til rådgivning. Men for meg var det over for lenge siden. Det er for sent. Respekten du hadde for meg er borte, kanskje for lenge siden. Selv om du ikke merket det når det skjedde. Jeg er en pyntegjenstand. Et statussymbol. En som ikke trenger respekt. Men du vet det ikke. Jeg vet det heller ikke. Men separasjon og skilsmisse er et faktum. 1,5 år etter bryllupet, kommer sjokket for venner og familie. Det er over.

Det er lenge siden nå. Årevis. Vet ikke hvorfor jeg plutselig tenker på deg nå. Jeg gjør det nesten aldri. Og jeg angrer ALDRI på at jeg gikk, bare på at jeg ikke gjorde det før. Men i dag slo det meg plutselig. At du ikke elsket meg da jeg gikk. Det var ikke derfor det var vondt for deg. Selv om du kanskje trodde det. Det var mislykket-stempelet du fikk som gjorde vondt tror jeg. Respekten for meg hadde du mistet for lenge siden. Selv om du ikke skjønte det, ikke jeg heller da.

Det var ikke vondt å gå. Det som er vondt er å ha mistet det vi hadde. Under studiene. Da verden var rosa og dagene gode. Jeg skjønner enda ikke helt hva som skjedde. Bare at det aldri burde ha skjedd.

[Gjest Leia i. i.]

Klem til deg!

[nirvana]

Litt av en tankevekker dette her...

[Leo]

STOOOR KLEM FRA LEO!!!

(Som synes det er føles mye mer komfortabelt å gifte seg for 2. gang enn det gjorde den 1.)

[Gjest Venus, ikke innlogget]

Hei til gjest... :blunke:

Så fint du la frem alt dette som har skjedd !!! Rørende lesning.

Du må ikke føle deg alene. Det er beklagelig nok mange som har opplevd noe lignende, og følt det på samme måte i ettertid... Så du er ikke alene.

Jeg fikk allikevel ikke helt tak i hva han hadde gjort. Var det utroskap ?

For da syns jeg det var alarmerende at han faktisk tillot seg å svikte tilliten din like før bryllupet... Det sier jo desverre det meste i denne historien. - - - :oops:

Forelskelsen dere delte gled nok over i noe annet antar jeg.

Ikke dypere kjærlighet.

Men, men... Det er over, og DU VET at du gjorde det rette ved å gå fra han. DER er jeg enig med deg.

Husk at minnene kan du beholde til evig tid. Ingen kan ta fra deg de...

Og imens håper jeg du husker å LEVE !!! For livet er her og nå.

Rørt hilsen fra Venus. :kgsmil:

[Gjest Tita]

Hurra jeg har i allefall en sjelevenn. I kveld har jeg også dratt. Vet ikke hva jeg egentlig føler..... Jeg skjønner bare ikke hvor alt ble av.

Vi skulle jo leve resten av livet sammen. Så ble alt bare borte. Jeg har mislyktes.

Så levde de lykkelige alle sine dager......... Helt feil!!!!!

Tita

[Gjest FrozenRose]

Kjære deg, det er nesten så jeg skulle ha skrevet det selv, selv om jeg har gått den motsatte veien. Har tatt tilbake han som brøt tilliten, og lever i et forhold fullt av mistro og bebreidelser, hvor tilliten, respekten og de gode følelsene er borte. Klorer meg fast med minnet om den fullkomne lykken vi engang delte, mens jeg lurer på hvorfor i himmelens navn jeg holder ut med ham når han gjør meg så ulykkelig... Livet er sårt...

[Gjest Opprinnelig gjest]

Hei!

Overrasket over alle den positive responsen.

Selv har jeg plaget meg i lang tid med dårlig samvittighet for at jeg ikke kuttet FØR inntreden i ekteskapet. At jeg ikke så det alt da at det var dødt... Er usikker på om jeg så det eller ikke, men om jeg visste det, gjorde jeg en god jobb med å fortrenge det.

Akkurat som du som skrev det siste innlegget her. Du VET jo at det ikke fungerer, at du ikke har det godt. Men allikevel blir du...

Fordi "det skal være sånn"? Fordi "alle forventer det"? Fordi du ikke vet hva du ellers skal gjøre?

Takk for at dere ikke dømte meg.

Nei, han var ikke utro (tror jeg). For meg ville det vært enklere om han var det, da hadde jeg hatt en grunn som var "akseptabel" til å gå, og jeg ville blitt fratatt valgmuligheten å bli....