Enten barnløs eller mor til flere?

[AnonymBruker]

Jeg har lest litt i trådene her som handler om hvorvidt livet blir bedre med barn, hvor mange som angrer, hva de ville gjort annerledes. Det slår meg at mye av det som er negativt med barn handler om tid, ressurser, økonomi og overskudd. Og nesten alle har flere enn ett barn. Selv de som mener det har vært helt vanvittig slitsomt, valgte å få nummer to. 

På den andre siden har du de som har valgt bort barn. De ville ikke ha ansvaret, påkjenningen, og følte ikke kallet. Da har man bedre økonomi, mer tid og kapasitet til å pleie forholdet, mulighet til å fokusere på karriere, eller mer livsglede - reise og kultur.

Det er nesten ingen imellom, som sier "jeg ville bare ha ett barn". Det synes jeg er litt rart. Så utrolig få mellom disse to store gruppene - barnløse og mor til flere - som sier "jeg var usikker på om jeg ville bli mor, så endte opp med en". Eller "det kunne gå begge veier, men jeg valgte ett barn så jeg fortsatt har noe mer frihet". "Jeg ville ha den biologiske komponenten av å videreføre mine gener, men jeg ville ikke ha flere". Finnes dere der ute?

Jeg forstår selvsagt argumentet med å gi barn søsken, men dette er jo ikke en absolutt nødvendighet (enebarn klarer seg helt fint) og man skulle ikke tro det trumfer alt annet.

Min bror ble skilt for et år siden, og fikk to barn med sin ekskone. Han sier i etterkant at det å få første barn var bare kos, og at det var nummer to som tok knekken på dem. Førstefødte har vært enkel og nummer to mye mer krevende, men det er jo også en bevisst risiko man tar. Så har du det enkle faktum at med ett barn er foreldre fremdeles i flertall, og når den ene har barnet, har den andre armene fri. Med to er det likt parti. Han beskriver tiden med ett barn som veldig hyggelig, de kunne sitte og pludre på kvelden, legge barnet og fortsatt dele en flaske vin og ha en "voksenkveld". Har du to er det alltid noe - oddsen for at begge er mette, passe trøtte og passe fornøyd er minimal. Du får også to ulike barn med ulike utfordringer, som setter samarbeidsevnene under press (spesielt da min bror og hans eks hadde ulikt syn på barneoppdragelse).

Er det en slags biologisk umulighet å få et barn og si seg fornøyd med det? Jeg kan se den muligheten, samtidig som det virker pussig. 

Anonymkode: 8e9fb...601

[AnonymBruker]

Jeg har bare ett barn og skal ikke ha flere. Kjenner flere enbarnsforeldre, så skjønner ikke hvor du har det fra.

Anonymkode: 7579a...b56

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har bare ett barn og skal ikke ha flere. Kjenner flere enbarnsforeldre, så skjønner ikke hvor du har det fra.

Anonymkode: 7579a...b56

Takk for svar. Jeg har ikke lest et eneste tilsvarende svar her inne. Og de jeg kjenner personlig med kun ett barn kunne ikke få flere. 

TS

Anonymkode: 8e9fb...601

[AnonymBruker]

Har bare ett barn som nå er 22 år, aldri angret på det valget. Aldri følt meg sliten eller utbrent. Nå var det andre omstendigheter også som gjorde at det kun ble ett barn. 

Anonymkode: 30fe0...6f6

[AnonymBruker]

Jeg har bare et barn selv. Kommer aldri til å få fler. Mitt barn er nå tenåring. Mente egentlig å være barneløs, men sånn ble det ikke. Stopper selvfølgelig med det barnet da. Argumentet om søsken, er noe forbanna tull mener jeg. Man har ingen garanti for at barna vil like hverandre engang. Noen søsken er faktisk fiender livet ut. Det fins fordeler og bakdeler med alt. Har selv mange søsken, men er ikke alene i søskenflokken om å ha enebarn. 

Anonymkode: 7f85b...fac

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn, ingen av dem tett i alder. Jeg har aldri opplevd det som kaotisk. Til tider stressende, ja, men aldri utmattende. 

Skjønner ikke hvorfor så mange kjører på med flere barn, tett på hverandre. 

Anonymkode: 3d3e7...8b6

[AnonymBruker]

Min søster har bare ett barn, og det holdt med det ene barnet. Han er nå snart voksen og det har vært litt av en reise. Ho har slitt så innmari med han siden han var 2 og det har vært utallige møter med alle instanser man kan tenke seg.. Hun har vært så sliten psykisk og fysisk at jeg var svært bekymret for min søster og min nevø. Nå går ting bedre etter han flyttet ut og forholdet mellom dem har bedret seg betraktelig. Hun ville aldri vært foruten han, men jeg skjønner henne godt hvorfor det endte med en. Hun var sammen med barnefar men de gikk fra hverandre da han var liten (2 år). 

Selv har jeg 3, 2 tette og 1 som nesten ble en attpåklatt.. Er godt med litt eldre søsken så man kan ha ulike tider og stunder med de ulike barna. Samtidig var det enkelt da de 2 eldste var mindre og jeg ble alene da de hadde samme leggetid og struktur ganske likt. Nå som de er eldre er de mer opptatt av at jeg må behandle dem rettferdig. Jeg har vært fullstendig kjørt av og til, men det går seg jo til. Hadde det bare ikke vært for andre ytre faktorer i tillegg så hadde vi hatt det ganske greit. Dessverre går ikke livet alltid slik man vil ha det. 

Anonymkode: bd507...f7a

[AnonymBruker]

Jeg var aldri usikker på om jeg ville ha barn, men da vi fikk barnet vårt var det mye mer krevende enn vi hadde sett for oss, så vi ble enige om at det var nok med ett. Han begynner å bli ganske stor nå, og det er egentlig deilig å få litt av friheten tilbake. Det er mye lettere å ta ham med rundt omkring enn å stappe bilen full av barn (som alle må gjøres klare først), og lettere å få barnevakt til én enn til flere. Føler litt av vi får det beste fra begge verdener, siden vi har barn, men uten den travle hverdagen som mange andre har.

Anonymkode: 75303...841

[AnonymBruker]

Alene med tre barn, de sliter meg ikke ut for å si det slik..

det som har slitt meg ut er barnefedre som vil ha voksne privilegium men en tenårings ansvars mengde 🥴

skulle gjerne hatt flere barn jeg, men helse og økonomi setter en naturlig stopper for det!

Anonymkode: 4541a...c53

[AnonymBruker]

Syns det er forferdelig egoistisk å gå inn for å få bare et barn, kjenner ingen enebarn som trives med det 100%. De har ingen å dele livets sorger og gleder med, og dagen foreldrene dør står de helt alene. Blir foreldrene syke står de alene med ansvaret. Nei, ikke alle er bestevenner i oppveksten, men de aller, aller fleste leker godt i lag og har stor glede av sine søsken som barn, med en pause i tenårene hvor ingen er kule uansett og får et normalt forhold som voksne. Er sjeldent de er uvenner hele livet. 

Ja, ting kan skje som skilsmisse, død, du blir for gammel for å få flere, for syk, det første barnet er sykt og du har ikke kapasitet til flere osv, så jeg spørr aldri og klandrer aldri noen for å få bare et barn. Men å gå inn for å bare få et barn fordi en vil ha mer fritid og slikt er rein egoisme. 

Anonymkode: 7e55e...db1

[AnonymBruker]

Jeg var ikke fornøyd med ett barn, men jeg er heller ikke utslitt og full av anger over de fire vi fikk. Livet er fint. Travelt, men ikke kaotisk eller utmattende. Så jeg er kanskje uansett ikke i målgruppen?

Anonymkode: 81d17...504

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er forferdelig egoistisk å gå inn for å få bare et barn, kjenner ingen enebarn som trives med det 100%. De har ingen å dele livets sorger og gleder med, og dagen foreldrene dør står de helt alene. Blir foreldrene syke står de alene med ansvaret. Nei, ikke alle er bestevenner i oppveksten, men de aller, aller fleste leker godt i lag og har stor glede av sine søsken som barn, med en pause i tenårene hvor ingen er kule uansett og får et normalt forhold som voksne. Er sjeldent de er uvenner hele livet. 

Ja, ting kan skje som skilsmisse, død, du blir for gammel for å få flere, for syk, det første barnet er sykt og du har ikke kapasitet til flere osv, så jeg spørr aldri og klandrer aldri noen for å få bare et barn. Men å gå inn for å bare få et barn fordi en vil ha mer fritid og slikt er rein egoisme. 

Anonymkode: 7e55e...db1

Jeg er veldig glad for å være enebarn.

Det å få barn/ikke få barn er egoistisk uansett. Man kan jo si at det er egoistisk å få flere barn, når det går utover barnet man har ift mindre ressurser(tid,penger). 

Anonymkode: cf753...be8

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lest litt i trådene her som handler om hvorvidt livet blir bedre med barn, hvor mange som angrer, hva de ville gjort annerledes. Det slår meg at mye av det som er negativt med barn handler om tid, ressurser, økonomi og overskudd. Og nesten alle har flere enn ett barn. Selv de som mener det har vært helt vanvittig slitsomt, valgte å få nummer to. 

På den andre siden har du de som har valgt bort barn. De ville ikke ha ansvaret, påkjenningen, og følte ikke kallet. Da har man bedre økonomi, mer tid og kapasitet til å pleie forholdet, mulighet til å fokusere på karriere, eller mer livsglede - reise og kultur.

Det er nesten ingen imellom, som sier "jeg ville bare ha ett barn". Det synes jeg er litt rart. Så utrolig få mellom disse to store gruppene - barnløse og mor til flere - som sier "jeg var usikker på om jeg ville bli mor, så endte opp med en". Eller "det kunne gå begge veier, men jeg valgte ett barn så jeg fortsatt har noe mer frihet". "Jeg ville ha den biologiske komponenten av å videreføre mine gener, men jeg ville ikke ha flere". Finnes dere der ute?

Jeg forstår selvsagt argumentet med å gi barn søsken, men dette er jo ikke en absolutt nødvendighet (enebarn klarer seg helt fint) og man skulle ikke tro det trumfer alt annet.

Min bror ble skilt for et år siden, og fikk to barn med sin ekskone. Han sier i etterkant at det å få første barn var bare kos, og at det var nummer to som tok knekken på dem. Førstefødte har vært enkel og nummer to mye mer krevende, men det er jo også en bevisst risiko man tar. Så har du det enkle faktum at med ett barn er foreldre fremdeles i flertall, og når den ene har barnet, har den andre armene fri. Med to er det likt parti. Han beskriver tiden med ett barn som veldig hyggelig, de kunne sitte og pludre på kvelden, legge barnet og fortsatt dele en flaske vin og ha en "voksenkveld". Har du to er det alltid noe - oddsen for at begge er mette, passe trøtte og passe fornøyd er minimal. Du får også to ulike barn med ulike utfordringer, som setter samarbeidsevnene under press (spesielt da min bror og hans eks hadde ulikt syn på barneoppdragelse).

Er det en slags biologisk umulighet å få et barn og si seg fornøyd med det? Jeg kan se den muligheten, samtidig som det virker pussig. 

Anonymkode: 8e9fb...601

Jeg synes det er deilig med ett barn. Er jeg sliten kan far leke med mini på fire år. Har man flere er det vanskeligere å få barnevakt, og jeg tenker at man blir mer sliten av å underholde to eller fler. Det er jo noen ganger tungt med kun ett! Og så er det viktig for meg at jeg og far har egentid. Nei, ett barn er undervurdert 😁

Anonymkode: e1508...ffc

[AnonymBruker]

Jeg skulle ikke ha barn. Men jeg ble gravid på p-pillen 2 ganger. Første gang tok jeg abort. Mens andre gang hadde jeg en samboer som virkelig ønsket seg barn. Så da fikk vi barn, og da vi først hadde fått barn, så gikk jo det veldig bra, og jeg ønsket da en til. Jeg er vokst opp som enebarn, og har hatt en svært traumatisk barndom, og jeg var helt alene, kuttet og foreldrene mine helt ut da jeg var 16 år, og man føler seg veldig alene i verden da. Ingen familie overhodet. Mine 2 barn er i dag tenåringer, og de har et veldig godt forhold. Og jeg er veldig glad for at jeg fikk 2. Nå synes ikke jeg det har vært så vanskelig heller, jeg har vært alene med de i mange år, men det har gått veldig fint. 

Anonymkode: 3c53a...08d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er forferdelig egoistisk å gå inn for å få bare et barn, kjenner ingen enebarn som trives med det 100%. De har ingen å dele livets sorger og gleder med, og dagen foreldrene dør står de helt alene. Blir foreldrene syke står de alene med ansvaret.

Anonymkode: 7e55e...db1

Jeg ser den med når foreldre blir syke, men for å være ærlig er det jo sjelden i disse dager handler det mest om å komme på besøk, og der er det mye skjevdeling mellom søsken også. 

Mulig jeg har en litt darwinistisk innstilling til dette, men vi blir jo født alene og dør alene, totalt sett. Da min far ble syk, var det min mor som tok vare på ham. Hun hadde to små barn som hun også skulle ta vare på - der hadde det vært lettere med ett, uten at omsorgen måtte deles på tre. Når hun en dag går bort har jeg selvsagt min søster, men hun har jo også sin egen familie som hovedprioritet. Den familien man bygger seg står for de aller fleste mye sterkere enn søskenflokken.

Så da blir det opp til meg uansett å bygge min egen familie og sosiale sikkerhetsnett. Det der med at folk lener seg på søsken for alt mulig er jeg ikke helt enig i.

TS

Anonymkode: 8e9fb...601

[AnonymBruker]

I følge SSB er det rundt 45% av barnefamiliene som kun har bare ett barn. Så det du føler stemmer nok ikke  

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/slik-er-norske-barnefamilier

Anonymkode: f655f...d09

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er forferdelig egoistisk å gå inn for å få bare et barn, kjenner ingen enebarn som trives med det 100%. De har ingen å dele livets sorger og gleder med, og dagen foreldrene dør står de helt alene. Blir foreldrene syke står de alene med ansvaret. Nei, ikke alle er bestevenner i oppveksten, men de aller, aller fleste leker godt i lag og har stor glede av sine søsken som barn, med en pause i tenårene hvor ingen er kule uansett og får et normalt forhold som voksne. Er sjeldent de er uvenner hele livet. 

Ja, ting kan skje som skilsmisse, død, du blir for gammel for å få flere, for syk, det første barnet er sykt og du har ikke kapasitet til flere osv, så jeg spørr aldri og klandrer aldri noen for å få bare et barn. Men å gå inn for å bare få et barn fordi en vil ha mer fritid og slikt er rein egoisme. 

Anonymkode: 7e55e...db1

Helt enig. Jeg er enig fordi at den ungen vil bli helt alene når foreldrene dør. H*n har kanskje onkler og tanter og søskenbarn, men det er virkelig ikke det samme. Jeg har flere titalls søskenbarn, ingen av dem kommer til å hjelpe meg med mine foreldre når de blir gamle, mine søsken skal forhåpentligvis. 

Jeg kjenner ett oppegående menneske som er alenebarn. Han er det fordi foreldrene var gamle da han kom. De er utenlandske og når de dør så har han ingen igjen. Han har venner, men absolutt 0 familie. Resten av de jeg kjenner som er alenebarn er utrolig spesielle folk. Kanskje like greitt at det fins kun én av dem.

Anonymkode: 9246b...e24

[AnonymBruker]

Jeg har et barn, og det er perfekt for meg. Da har jeg fortsatt noe egentid, det er lettere å få barnevakt innimellom, og vi har økonomi og overskudd til å følge opp sånn vi ønsker. Det var hele tiden planen å få kun ett, så det er ikke fordi barnet er krevende eller noe sånt.

Jeg kjenner heller ingen andre som har frivillig kun ett barn, og synes det er kjemperart, for alle vennene mine med to og tre er jo kronisk utslitte, det er krangling og roting og konflikter, vanskelig å få barnevakt, dyrt å dra på ferie, kaotisk å dra noe sted i det hele tatt, og utrolig mye tid til foreldremøter, avslutninger, aktiviteter, å få til å gi hver av dem en-til-en tid med foreldre etc.

Selvsagt er det fordeler også med søsken, men jeg synes ikke fordelene veier opp for ulempene. 

I tillegg er overbefolkning det største problemet i verden, så egentlig burde flest mulig gå for en eller null barn.

Anonymkode: f8f73...771

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

I følge SSB er det rundt 45% av barnefamiliene som kun har bare ett barn. Så det du føler stemmer nok ikke  

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/slik-er-norske-barnefamilier

Anonymkode: f655f...d09

Men statistikken viser hvordan folk lever der og da, når forskningen er utført. Dvs. vi vet jo ikke hvor mange av de som nå har ett barn som vil få ett til. Alle som har to eller flere barn har jo ved ett tidspunkt kun hatt ett, og de inngår jo i statistikken.

 

Anonymkode: 8e9fb...601

[AnonymBruker]

Vi har to. Nummer to ble til kun fordi nummer en skulle få søsken, merkelig nok. Det er tungt, men også mye glede ved å se hvor glad de er i hverandre. 

Anonymkode: 4eaf8...bc9