Småbarn med raseriutbrudd

[AnonymBruker]

Småbarn i "trassalderen" 

Jenta mi blir snart 3 år. Hun er for det meste rolig, glad og snill, men hun har sine øyeblikk hvor hun blir rasende. 

Hva gjør du som forelder når barnet ditt har et sinneutbrudd som varer og høres i lang tid av gangen? 

Jeg skal innrømme at det ikke er alltid lett å holde seg rolig i stemmen, og pleier heve den litt og mer bestemt at "jeg forstår at du er sint, men nå har du skreket lenge, og jeg synes at vi kanskje kan slappe av litt og gi hverandre en klem".. Ungen roper "neeeiii ingen kleeemmm" og går og setter seg et annet sted i ti minutter før hun kommer tuslende. 

Men vet ikke hvor pedagogisk riktig det er å be en unge om å slutte å skrike (det er sinneskrik, ikke trist og lei seg.. For hun vil ikke ha trøst). Men når hun har skreket i ti minutter, kvarter, tenker jeg det rekker...

Hvordan gjør dere det? Hvor sitter dere ift til barnet?

Gir dere space (barnet nekter fysisk kontakt og vil helst at jeg skal gå, og det respekterer jeg selvfølgelig)?

Jeg vil ikke virke som jeg "ignorerer" henne. Prøver å være tilstedeværende, men samtidig respektere hennes ønsker.. 

 

Anonymkode: fd45a...4c4

[Maleficenta]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Småbarn i "trassalderen" 

Jenta mi blir snart 3 år. Hun er for det meste rolig, glad og snill, men hun har sine øyeblikk hvor hun blir rasende. 

Hva gjør du som forelder når barnet ditt har et sinneutbrudd som varer og høres i lang tid av gangen? 

Jeg skal innrømme at det ikke er alltid lett å holde seg rolig i stemmen, og pleier heve den litt og mer bestemt at "jeg forstår at du er sint, men nå har du skreket lenge, og jeg synes at vi kanskje kan slappe av litt og gi hverandre en klem".. Ungen roper "neeeiii ingen kleeemmm" og går og setter seg et annet sted i ti minutter før hun kommer tuslende. 

Men vet ikke hvor pedagogisk riktig det er å be en unge om å slutte å skrike (det er sinneskrik, ikke trist og lei seg.. For hun vil ikke ha trøst). Men når hun har skreket i ti minutter, kvarter, tenker jeg det rekker...

Hvordan gjør dere det? Hvor sitter dere ift til barnet?

Gir dere space (barnet nekter fysisk kontakt og vil helst at jeg skal gå, og det respekterer jeg selvfølgelig)?

Jeg vil ikke virke som jeg "ignorerer" henne. Prøver å være tilstedeværende, men samtidig respektere hennes ønsker.. 

 

Anonymkode: fd45a...4c4

Jeg tenker jeg ville gitt litt space jeg da

[AnonymBruker]

Jeg gjør meg selv tilgjengelig. Forlater ikke barnet, men er i samme rom. Sitter i sofan, på gulvet eller noe. Er vi på kjøkkenet, så kanskje jeg styrer litt med mat, men er der fremdeles. Spør om h*n vil prate, få en klem. Viser med kroppsspråket. 
 

Det er lov å være sint! (Selvom det er slitsomt for andre) 

Anonymkode: 3dc3f...898

[AnonymBruker]

Viser at jeg er der for barnet uten å trenge meg på. Spørr med jamne mellomrom om det går bra og om hun vil ha en klem, noe å spise osv for å prøve å få kontakt. Går det for langt så tvinger jeg henne, tar henne i armene mine og sier at jeg ikke liker at hun er så lei seg alene så jeg vil trøste henne. Da holder hun nesten alltid godt tilbake og roer seg

Anonymkode: 91e2a...c2e

[Paradisio1]

Vær i nærheten, anerkjenn og fortell barnet at du forstår at det er sint, la det rase fra seg og vær klar til å gi en god klem etter at raserianfallet er over - hvis barnet har behov for det.

Hvis du distansierer deg fra raserianfallet og minner deg selv på at dette ikke har noe med deg å gjøre og at barnet må bare få uttrykket sin frustrasjon så er det mye enklere å bevare roen oppi det hele.

[AnonymBruker]

Takk for svar ❤️ jeg er bestandig usikker på om jenta mi faktisk vet at jeg er der for henne, men jeg sier det jo, men jeg går jo når hun sier at jeg skal gå.. Pleier å likevel stikke hodet inn døra og spørre på nytt etter noen minutter... Skal ikke være lett! 

Anonymkode: fd45a...4c4

[AnonymBruker]

Lar henne holde på til hun er ferdig. Har oppplevd at ting bare har eskalert hvis jeg tar kontakt når hun har «gått i svart»

Anonymkode: b68c6...882

[Gjest WhisperingWind]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Småbarn i "trassalderen" 

Jenta mi blir snart 3 år. Hun er for det meste rolig, glad og snill, men hun har sine øyeblikk hvor hun blir rasende. 

Hva gjør du som forelder når barnet ditt har et sinneutbrudd som varer og høres i lang tid av gangen? 

Jeg skal innrømme at det ikke er alltid lett å holde seg rolig i stemmen, og pleier heve den litt og mer bestemt at "jeg forstår at du er sint, men nå har du skreket lenge, og jeg synes at vi kanskje kan slappe av litt og gi hverandre en klem".. Ungen roper "neeeiii ingen kleeemmm" og går og setter seg et annet sted i ti minutter før hun kommer tuslende. 

Men vet ikke hvor pedagogisk riktig det er å be en unge om å slutte å skrike (det er sinneskrik, ikke trist og lei seg.. For hun vil ikke ha trøst). Men når hun har skreket i ti minutter, kvarter, tenker jeg det rekker...

Hvordan gjør dere det? Hvor sitter dere ift til barnet?

Gir dere space (barnet nekter fysisk kontakt og vil helst at jeg skal gå, og det respekterer jeg selvfølgelig)?

Jeg vil ikke virke som jeg "ignorerer" henne. Prøver å være tilstedeværende, men samtidig respektere hennes ønsker.. 

 

Anonymkode: fd45a...4c4

La henne hyle. Om hun faktisk går for seg selv og raser fra seg så regulerer hun seg selv. Vår kunne og kan få raserianfall og da gir vi han rom til det. Du kan jo selv bli forbanna og det siste du ønsker et at noen er masete og vil kose med deg. Bare forhold deg rolig og avbalansert og la henne hyle fra seg. Det er lite vits i å prate med henne midt oppi det. Like lite vits i som når du er forbanna og lite mottakelig for rasjonell prat og tankegang. 
 

Snakk heller når hun har roet seg.

[AnonymBruker]

Det som funker for meg er alltid å gi det riktig oppmerksomhet.

Først oppmerksomhet ved å anerkjenne følelsen til barnet. Når du har sagt det og barnet har hørt hva du sa, så må du ikke gi det mer oppmerksomhet. Du trenger ikke direkte være avvisende, men du skal ikke gi barnet oppmerskomhet før det kommer å sier unnskyld.

Anonymkode: 1d762...06e

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det som funker for meg er alltid å gi det riktig oppmerksomhet.

Først oppmerksomhet ved å anerkjenne følelsen til barnet. Når du har sagt det og barnet har hørt hva du sa, så må du ikke gi det mer oppmerksomhet. Du trenger ikke direkte være avvisende, men du skal ikke gi barnet oppmerskomhet før det kommer å sier unnskyld.

Anonymkode: 1d762...06e

Trenger barnet å unnskylde at det har vært sint? Det hender jo at jeg blir forbanna selv, men jeg syns ikke jeg skylder noen en unnskyldning. 

Det er annerledes dersom man går på noen fysisk, selvsagt. Da er det på sin plass å unnskylde. Men om man går for seg selv og raser fra seg uten at det går ut over noen.. nei. 

Anonymkode: 12238...c3c

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det som funker for meg er alltid å gi det riktig oppmerksomhet.

Først oppmerksomhet ved å anerkjenne følelsen til barnet. Når du har sagt det og barnet har hørt hva du sa, så må du ikke gi det mer oppmerksomhet. Du trenger ikke direkte være avvisende, men du skal ikke gi barnet oppmerskomhet før det kommer å sier unnskyld.

Anonymkode: 1d762...06e

Du mener det kanskje ikke helt slik? Synes ikke barnet mitt skal unnskylde for de følelsene hun får, kun om hun gjør noe galt med vilje. Når jeg tenker på det, har jeg aldri bedt om en unnskyldning.. (her vet jeg heller ikke, er det normalt?).. Jeg tenker at jeg heller sier unnskyld til henne om jeg gjør noe galt, og hun ser ut til å ta etter meg, så det er jo fint.. og dersom hun gjør noe som ikke er greit mot andre, sier jeg "det er galt å dytte, ahmed man bli lei seg, nå må du si unnskyld" feks.. 

Her kan jeg si "unnskyld for at jeg ropte så høyt til deg, det var galt, skvatt du?" (ikke at det skjer så veldig ofte men).. Selvfølgelig blir man sint om ting ikke skjer som en vil, men hva man gjør med følelsene er alt som spiller rolle. 

 

Anonymkode: fd45a...4c4

[AnonymBruker]

A. Være preventiv: unngå situasjoner som provoserer raseriutbrudd;

B. Finne en fritidsaktivitet hvor litt aggresjon er en fordel. I begynnelsen kan det være tungt, men etterhvert lærer barnet å styre sin energi

Anonymkode: 90bf3...d9c

[AnonymBruker]

På 20.12.2019 den 13.16, Paradisio1 skrev:

Vær i nærheten, anerkjenn og fortell barnet at du forstår at det er sint, la det rase fra seg og vær klar til å gi en god klem etter at raserianfallet er over - hvis barnet har behov for det.

Hvis du distansierer deg fra raserianfallet og minner deg selv på at dette ikke har noe med deg å gjøre og at barnet må bare få uttrykket sin frustrasjon så er det mye enklere å bevare roen oppi det hele.

Veldig bra svar. Men hva med når man er ute? I går fikk treåringen min raserianfall på kjøpesenteret og la seg på gulvet og nektet å reise seg opp. Jeg føler det blir vanskelig å håndtere slikt når man er ute, følte meg som en dårlig mor som stod der og prøvd å holde roen mens hu bare lå der og nektet å bevege på seg. 

Anonymkode: 0efd0...653