Min venninne dør

[AnonymBruker]

En av mine beste venninner dør av sykdom nå og har kort tid igjen. Det er så utrolig vondt. Hun er veldig syk, sover mye og prioriterer familie med den energien hun har igjen. Noe som jeg skjønner så godt. Klarer ikke engang å sette ord på hva de går igjennom. 

Jeg får ikke vært der for henne og vil nødig være til bry for de pårørende på noen som helst måte, men det gjør så vondt. Jeg føler at det ikke er plass til min sorg og at jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette. Jeg er ikke i vennegjengen, familien eller naboen. Men vi har vært gode venninner i 23 år. Hun er gudmor for det yngste barnet mitt og svært involvert i bryllupet mitt. Jeg sover nesten ikke lenger, tenker bare på henne. På ungene. På mannen. Men at jeg ikke kan gi intensiteten på sorgen til kjenne ovenfor noen andre enn mannen min siden min sorg virker så ubetydelig i det store bildet. Føler meg skikkelig selvopptatt som i det hele tatt fokuserer på min sorg oppi dette, for jeg tror jeg ikke hadde overlevd engang om jeg var i deres sko. 

Jeg har strakt ut en hånd til familien hennes, og forhørt meg om å besøke henne men det er hun jeg er nær og ikke dem, så jeg føler meg mer som en bekjent ovenfor dem. Og de reagerer deretter. Vennlig, men avvisende. Selv om de vet vi er nære. Jeg vil virkelig ikke trenge meg på å mase eller legge sten til byrden deres. Eller noe ekstra jobb eller noe så jeg holder avstand. Det de må fokusere på nå er henne. 

Og samvittigheten min knuser meg at jeg ikke får vise henne at jeg er der annet enn små sanger, små tanker, hjerter, på messenger, som hun helt har sluttet å se på. Fordi hun blir svakere. 

Jeg er så lei meg, men føler jeg ikke har rett til å sørge. At vi ikke var like nære som jeg trodde. At vennskapet var i mitt hode, selv om jeg vet det er irrasjonellt. Hun dør og jeg får ikke sagt farvel. Og det er så vondt. Å jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette. 

Er det noen som har vært like rotløs i sorgen? Som føler man ikke har lik rett til å sørge? 

Anonymkode: cab51...966

[HalldirV2]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En av mine beste venninner dør av sykdom nå og har kort tid igjen. Det er så utrolig vondt. Hun er veldig syk, sover mye og prioriterer familie med den energien hun har igjen. Noe som jeg skjønner så godt. Klarer ikke engang å sette ord på hva de går igjennom. 

Jeg får ikke vært der for henne og vil nødig være til bry for de pårørende på noen som helst måte, men det gjør så vondt. Jeg føler at det ikke er plass til min sorg og at jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette. Jeg er ikke i vennegjengen, familien eller naboen. Men vi har vært gode venninner i 23 år. Hun er gudmor for det yngste barnet mitt og svært involvert i bryllupet mitt. Jeg sover nesten ikke lenger, tenker bare på henne. På ungene. På mannen. Men at jeg ikke kan gi intensiteten på sorgen til kjenne ovenfor noen andre enn mannen min siden min sorg virker så ubetydelig i det store bildet. Føler meg skikkelig selvopptatt som i det hele tatt fokuserer på min sorg oppi dette, for jeg tror jeg ikke hadde overlevd engang om jeg var i deres sko. 

Jeg har strakt ut en hånd til familien hennes, og forhørt meg om å besøke henne men det er hun jeg er nær og ikke dem, så jeg føler meg mer som en bekjent ovenfor dem. Og de reagerer deretter. Vennlig, men avvisende. Selv om de vet vi er nære. Jeg vil virkelig ikke trenge meg på å mase eller legge sten til byrden deres. Eller noe ekstra jobb eller noe så jeg holder avstand. Det de må fokusere på nå er henne. 

Og samvittigheten min knuser meg at jeg ikke får vise henne at jeg er der annet enn små sanger, små tanker, hjerter, på messenger, som hun helt har sluttet å se på. Fordi hun blir svakere. 

Jeg er så lei meg, men føler jeg ikke har rett til å sørge. At vi ikke var like nære som jeg trodde. At vennskapet var i mitt hode, selv om jeg vet det er irrasjonellt. Hun dør og jeg får ikke sagt farvel. Og det er så vondt. Å jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette. 

Er det noen som har vært like rotløs i sorgen? Som føler man ikke har lik rett til å sørge? 

Anonymkode: cab51...966

Jeg er så lei for det, kjære du. Det å være pårørende er aldri enkelt, man føler seg hjelpesløs og satt ut av spill. Noen reagerer med sinne, som meg selv, andre med stress, noen med humor osv osv. Man føler liksom man må gjøre noe, men kan ikke, og så avreagerer man på det settet som faller en naturlig. Du har all rett i denne verden til å avreagere med sorg, selv om du føler at du ikke slipper til. At du skal sette verdi på venneskapet nå, og måle det mot din venns aller nærmeste - er bare destruktivt. At din venn bare slipper til sine aller nærmeste betyr ikke at du er eller var ubetydelig, og det betyr heller ikke at du skal sørge på et "lavere" plan. Sett deg inn i vennen din sin situasjon, hvile personer hadde du orket forholde deg til? Jeg skal garantere deg at vennen din har hatt deg i tankene flere enn én gang gjennom dødsleiet. Sørg du bare, du er i din fulle rett. 

[Cinnamondiva]

Uff så trist. 😭 nei du er ikke selvopptatt du har all rett til å sørge. Sender deg en stor trøsteklem❤️❤️

[AnonymBruker]

Kjenner det er godt å høre at noen sier jeg har "rett" til å sørge selv om det ikke føles sånn ut akkurat nå. .. Tusen takk for trøst i natten ❤️

Anonymkode: cab51...966

[AnonymBruker]

Stakkar deg ❤ Hva med å skrive et brev til henne og gi det til et familiemedlem som kan gi det videre til henne? ❤

Anonymkode: e647a...ae5

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stakkar deg ❤ Hva med å skrive et brev til henne og gi det til et familiemedlem som kan gi det videre til henne? ❤

Anonymkode: e647a...ae5

Har tenkt på det... Men når hun ikke orker å lese messenger meldinger på en setning så orker hun ikke å lese brev heller 😕 Har heller ikke lyst å "plage" familien hennes....de har nok å tenke på føler jeg. Skulle så gjerne bare fått holde henne i hånden eller noe sånn... Fått sagt farvel...jeg sendte henne en melding nå hvor jeg sa jeg gjerne ville besøke henne om hun hadde energi til det og at jeg er glad i henne. Så får vi se om hun leser den. 

Anonymkode: cab51...966

[AnonymBruker]

I dag tidlig når jeg sto opp etter tre timer med søvn så startet jeg å sende henne bilder fra vennskapet vårt og fra høydepunkter i livet hennes siden hun brukte meg noen ganger som fotograf. Jeg tenkte at hun da slipper og bruke energi på å lese å heller kan bruke energien på å minnes fine minner. Forhåpentligvis så vil hun sette pris på det og gi henne noen glimt av lykke før hun dør. Om hun ser de. 

 

Anonymkode: cab51...966

[Blondine]

Så fint gjort av deg❤️Håper hun får se det, og du har gjort det du kan. Det er lov å sørge❤️

[AnonymBruker]

Hun får desverre aldri se bildene... Hun var for syk for å se etter før og hun er nå i siste fase av sykdommen og våkner aldri mer.

Til vi møtes igjen min venn, bak regnbuen og litt lenger 💔

Anonymkode: cab51...966

[fjærestein]

❤️

[AnonymBruker]

Vet du, jeg syns det er dårlig gjort av mann og familie å skvise deg bort. De burde heller se på deg som en ressurs, og tenkt at du og vil sørge med de, og at hun faktisk trenger vennene sine, trenger å si ha det. Det er ingen som eier sorg eller kan ta fra deg retten til å sørge! 

Anonymkode: b110c...1e0

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er helt naturlig at venner trekker seg litt til siden i slike situasjoner. Har selv vært dødssyk, og jeg måtte rett og slett samle det lille av krefter jeg hadde og bruke de på barna og mannen, og litt foreldrene mine. Og du skal absolutt ikke føle at du ikke kan sørge! Men å sitte og holde hånda på slutten er nok familiens plass i dette tilfellet. Det betyr ikke at vennskapet deres ikke var viktig<3

Anonymkode: 01bae...fb1

[Globe98]

Klem ❤️

[AnonymBruker]

On 12/20/2019 at 1:53 AM, AnonymBruker said:

En av mine beste venninner dør av sykdom nå og har kort tid igjen. Det er så utrolig vondt. Hun er veldig syk, sover mye og prioriterer familie med den energien hun har igjen. Noe som jeg skjønner så godt. Klarer ikke engang å sette ord på hva de går igjennom. 

Jeg får ikke vært der for henne og vil nødig være til bry for de pårørende på noen som helst måte, men det gjør så vondt. Jeg føler at det ikke er plass til min sorg og at jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette. Jeg er ikke i vennegjengen, familien eller naboen. Men vi har vært gode venninner i 23 år. Hun er gudmor for det yngste barnet mitt og svært involvert i bryllupet mitt. Jeg sover nesten ikke lenger, tenker bare på henne. På ungene. På mannen. Men at jeg ikke kan gi intensiteten på sorgen til kjenne ovenfor noen andre enn mannen min siden min sorg virker så ubetydelig i det store bildet. Føler meg skikkelig selvopptatt som i det hele tatt fokuserer på min sorg oppi dette, for jeg tror jeg ikke hadde overlevd engang om jeg var i deres sko. 

Jeg har strakt ut en hånd til familien hennes, og forhørt meg om å besøke henne men det er hun jeg er nær og ikke dem, så jeg føler meg mer som en bekjent ovenfor dem. Og de reagerer deretter. Vennlig, men avvisende. Selv om de vet vi er nære. Jeg vil virkelig ikke trenge meg på å mase eller legge sten til byrden deres. Eller noe ekstra jobb eller noe så jeg holder avstand. Det de må fokusere på nå er henne. 

Og samvittigheten min knuser meg at jeg ikke får vise henne at jeg er der annet enn små sanger, små tanker, hjerter, på messenger, som hun helt har sluttet å se på. Fordi hun blir svakere. 

Jeg er så lei meg, men føler jeg ikke har rett til å sørge. At vi ikke var like nære som jeg trodde. At vennskapet var i mitt hode, selv om jeg vet det er irrasjonellt. Hun dør og jeg får ikke sagt farvel. Og det er så vondt. Å jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette. 

Er det noen som har vært like rotløs i sorgen? Som føler man ikke har lik rett til å sørge? 

Anonymkode: cab51...966

Hun har nok mer en nok med sin egen sorg over å måtte miste livet sitt, enn å ivareta din sorg, sorry, det er vondt for deg også ja, men du vil nok føle det på akkurat samme måte, på ditt eget dødsleie..

Anonymkode: 34436...b36

[Kaisada]

Kjære deg. Hun vet nok hva du tenker og vet hvordan du har hatt det den siste tiden og har nok ønsket at du skal ha fred med deg selv og minnes det gode dere hadde. Gå et sted dere feks gikk turer sammen og snakk til henne der, eller lytt til musikk og se på bilder da dere var sammen og levde livet. Hun ville nok aller helst at du beholder minnet om henne slik hun var da hun levde ordentlig og ikke slik hun ligger på det siste nå. Tenker på deg og håper du får fred med at du har stilt opp det du har kunnet utifra forutsetningene❤️

[Menchit]

Dette var både trist og vondt å lese ♥️ 

Kan du skrive et brev til henne tror du? Levere til familien slik at hun får det,?

[Namine]

Vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg sender deg en stor klem ts.  ❤ kjenner tårene presse på på dine vegne, må være en forferdelig situasjon du står i. 💔 selv om din venninne ikke svarer, så skal du ikke se bort i fra at meldingene blir satt pris på. Er det noen mulighet for at du kan besøke henne? Bare sende henne en enkelt melding om at du gjerne ønsker å komme og i henne en klem? 

Igjen, jeg sender deg en stor klem, ord blir så fattige. ❤

[Gjest Dævendøtte]

Selv opp i denne tunge sorgen, synes jeg de pårørende bør gi plass til deg. Nå vet vi ikke noe om den syke har ytret ønske om å "være i fred". Hvis så er tilfelle, burde de sagt det til deg.

Nære venner kan være vel så nære som familie.