Merker barnet mitt hvilke folk jeg liker og godtar?

[AnonymBruker]

Jeg prøvde en god periode å bli kjent med min svigerinne, da var barnet mitt med på besøk dit og det gikk bra. Men jeg opplevde henne som vanskelig og orket ikke enveis vennskapet mer. Nå så nærmer ikke barnet mitt seg henne og gjør alt for å unngå henne. Barnet mitt er 1.5 år gammel. Hun har også himlet med øynene da barnet lekte med maten som ettåring og tar aldri kontakt med barnet på sine premisser. Så det kan jo også være dette barnet merker. 

Men jeg ser det på flere folk, f.eks svigerfar ble barnet trygg på etter at jeg begynte å bli mer avslappet med han. Barnet har jeg fra før jeg møtte samboer, men samboer har vært der hele veien. Så har vi tatt oss tid til å bli kjent med samboers familie litt etter litt. Hvis jeg sier gå til tante så går barnet mitt forbi svigerinnen og bort til min samboers søster. Hun har vi møtt veldig sjeldent, men er tydeligvis mer godkjent. Fordi jeg godkjenner henne? 

Enkelte folk merker jeg at jeg ikke liker i det hele tatt og da trekker barnet mitt seg unna også. Selv om jeg er hyggelig i møte med de og ikke viser at jeg misliker de. Jeg trodde ikke at jeg viste så sterkt hvem jeg liker og ikke, men merker barnet mitt dette så godt? 

Anonymkode: 1f61c...186

[AnonymBruker]

Hallo:) Et veldig interessant tema, som mor blir man ofte fortalt at barnet senser følelsene våres, og tar etter oss på det grunnlaget.. 

Jeg sliter veldig mer nervøsitet, og barnet mitt er ofte mer tilbaketrukket med meg enn med pappaen sin ute blant folk. 

Barnet som kanskje har vært med deg all den tid hjemme kjenner deg nok veldig godt, og følelsene dine, og hjemme hvor du er komfortabel og avslappet, merker det nok når det er noe unormalt i "oppførselen" din. 

Jeg merker selv dette, jeg er ikke stor fan av den ene svigerbroren og svigerinnen, og jeg prøver selvsagt å ta på maska, og sjøl om jeg mener ejg gjør det ganske bra, så synes jeg at jenta mi trekker seg unna.. 

Men så merker jeg veldig lett at de menneskene jeg er komfortabel med og liker, går praten veldig lett.. Selv idag da jeg skulle ta kontakt med den ene moren i bhg, så var jeg veldig komfortabel og datteren min begynte med en gang å snakke med denne moren:) 

Anonymkode: 30b72...422

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Hallo:) Et veldig interessant tema, som mor blir man ofte fortalt at barnet senser følelsene våres, og tar etter oss på det grunnlaget.. 

Jeg sliter veldig mer nervøsitet, og barnet mitt er ofte mer tilbaketrukket med meg enn med pappaen sin ute blant folk. 

Barnet som kanskje har vært med deg all den tid hjemme kjenner deg nok veldig godt, og følelsene dine, og hjemme hvor du er komfortabel og avslappet, merker det nok når det er noe unormalt i "oppførselen" din. 

Jeg merker selv dette, jeg er ikke stor fan av den ene svigerbroren og svigerinnen, og jeg prøver selvsagt å ta på maska, og sjøl om jeg mener ejg gjør det ganske bra, så synes jeg at jenta mi trekker seg unna.. 

Men så merker jeg veldig lett at de menneskene jeg er komfortabel med og liker, går praten veldig lett.. Selv idag da jeg skulle ta kontakt med den ene moren i bhg, så var jeg veldig komfortabel og datteren min begynte med en gang å snakke med denne moren:) 

Anonymkode: 30b72...422

Akkurat det samme her. Men jeg er aller mest nervøs rundt hunder, livredd faktisk. Så vi har vært veldig bevisst på at barnet vårt de første årene ikke skulle møte hunder sammen med meg, men med pappaen. Hun er 9 år nå og elsker hunder, som faren sin, finnes ikke redd, heldigvis. (Har selvsagt lært henne de vanlige forholdsreglene da, som å ikke klappe fremmede hunder uten å spørre osv.)

Anonymkode: 863f7...87a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat det samme her. Men jeg er aller mest nervøs rundt hunder, livredd faktisk. Så vi har vært veldig bevisst på at barnet vårt de første årene ikke skulle møte hunder sammen med meg, men med pappaen. Hun er 9 år nå og elsker hunder, som faren sin, finnes ikke redd, heldigvis. (Har selvsagt lært henne de vanlige forholdsreglene da, som å ikke klappe fremmede hunder uten å spørre osv.)

Anonymkode: 863f7...87a

Er som å lese om seg selv, jeg er veldig redd for hunder, men elsker feks katt, så jenta mi liker godt å hilse på katt 😊 verken jeg eller pappaen liker hunder, men han er ikke redd så blir det samme her altså 😂

Anonymkode: 30b72...422

[AnonymBruker]

Ikke godtar?? Hva legger du i det?

Syns du bør skjerpe deg litt, og godta de barnet ditt er i familie med sånn som de er. Du trenger ikke være bestevenn med svigerinnen din, bare ha et overfladisk bekjentskap. Og kanskje hun ikke er vant til barn eller har mange småbarn selv så hun ikke orker å engasjere seg så veldig?

Tror du utstråler veldig at du ikke liker disse slektningene og med mindre de har gjort noe alvorlig galt bør du jobbe med deg selv, for barnets skyld.

Anonymkode: ddced...e1b

[Gjest WhisperingWind]

Barn plukker generelt opp følelser. Som om at du er stresset og barnet da lettere blir utagerende og vanskelig. Om du hisser deg opp og blir kjeftete så blir gjerne barnet også det hissig og mer trassete.

Og når du utgir en rolig og avslappet energi så vil barnet også bli roligere eller roe seg fortere ned.

Vi merker jo slikt ting vi som voksne også. At energien og utstrålingen til en person påvirker oss.

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hallo:) Et veldig interessant tema, som mor blir man ofte fortalt at barnet senser følelsene våres, og tar etter oss på det grunnlaget.. 

Jeg sliter veldig mer nervøsitet, og barnet mitt er ofte mer tilbaketrukket med meg enn med pappaen sin ute blant folk. 

Barnet som kanskje har vært med deg all den tid hjemme kjenner deg nok veldig godt, og følelsene dine, og hjemme hvor du er komfortabel og avslappet, merker det nok når det er noe unormalt i "oppførselen" din. 

Jeg merker selv dette, jeg er ikke stor fan av den ene svigerbroren og svigerinnen, og jeg prøver selvsagt å ta på maska, og sjøl om jeg mener ejg gjør det ganske bra, så synes jeg at jenta mi trekker seg unna.. 

Men så merker jeg veldig lett at de menneskene jeg er komfortabel med og liker, går praten veldig lett.. Selv idag da jeg skulle ta kontakt med den ene moren i bhg, så var jeg veldig komfortabel og datteren min begynte med en gang å snakke med denne moren:) 

Anonymkode: 30b72...422

Ja, vi har jo vært kun oss 2 de første 9 mnd før stefar kom inn i livet vårt. 

Anonymkode: 1f61c...186

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke godtar?? Hva legger du i det?

Syns du bør skjerpe deg litt, og godta de barnet ditt er i familie med sånn som de er. Du trenger ikke være bestevenn med svigerinnen din, bare ha et overfladisk bekjentskap. Og kanskje hun ikke er vant til barn eller har mange småbarn selv så hun ikke orker å engasjere seg så veldig?

Tror du utstråler veldig at du ikke liker disse slektningene og med mindre de har gjort noe alvorlig galt bør du jobbe med deg selv, for barnets skyld.

Anonymkode: ddced...e1b

Svigerinne godtar faktisk ikke barnet mitt. Hun er veldig opptatt av at han ikke er ekte barn av familien. Hun syns det er feil at barnet mitt kaller den og den for bestefar, onkel, etc. Hun himler med øynene når barnet tuller litt med maten, selv om han satt kjempe fint en hel time og begynte å tulle på slutten. Hun leker aldri med han, hun møter han ikke på hans nivå. Jeg kan jo tenke meg at han misliker henne fordi han merker dette og. Ja, overfladisk er det. Jeg snakker med henne som med alle andre. Likevel går barnet mitt langt for å gå rundt henne. Sier jeg gå til tante, så går han ikke til henne selv om jeg betegner henne som det. 

At jeg brukte tid på å bli trygg på andre i svigerfamilien er jo helt vanlig. Jeg digger svigerfar, virkelig. Jeg trengte bare litt mer enn en måned på å bli trygg på han. Det er vel vanlig?

Anonymkode: 1f61c...186

[AnonymBruker]

På 19.12.2019 den 9.55, AnonymBruker skrev:

Jeg prøvde en god periode å bli kjent med min svigerinne, da var barnet mitt med på besøk dit og det gikk bra. Men jeg opplevde henne som vanskelig og orket ikke enveis vennskapet mer. Nå så nærmer ikke barnet mitt seg henne og gjør alt for å unngå henne. Barnet mitt er 1.5 år gammel. Hun har også himlet med øynene da barnet lekte med maten som ettåring og tar aldri kontakt med barnet på sine premisser. Så det kan jo også være dette barnet merker. 

Men jeg ser det på flere folk, f.eks svigerfar ble barnet trygg på etter at jeg begynte å bli mer avslappet med han. Barnet har jeg fra før jeg møtte samboer, men samboer har vært der hele veien. Så har vi tatt oss tid til å bli kjent med samboers familie litt etter litt. Hvis jeg sier gå til tante så går barnet mitt forbi svigerinnen og bort til min samboers søster. Hun har vi møtt veldig sjeldent, men er tydeligvis mer godkjent. Fordi jeg godkjenner henne? 

Enkelte folk merker jeg at jeg ikke liker i det hele tatt og da trekker barnet mitt seg unna også. Selv om jeg er hyggelig i møte med de og ikke viser at jeg misliker de. Jeg trodde ikke at jeg viste så sterkt hvem jeg liker og ikke, men merker barnet mitt dette så godt? 

Anonymkode: 1f61c...186

Ja om du feks snakker med barnet hjemme og kaller line for tante line og sigrid for sigrid så lærer ikke barnet at sigrid er tante. Så ja det er veldig opp til deg.

Anonymkode: 921b5...08c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja om du feks snakker med barnet hjemme og kaller line for tante line og sigrid for sigrid så lærer ikke barnet at sigrid er tante. Så ja det er veldig opp til deg.

Anonymkode: 921b5...08c

Jeg sier jo tante til begge. 

Anonymkode: 1f61c...186

[AnonymBruker]

Hva er forskjell på svigerinne og samboers søster? Ser du sier begge er i samboer familie.

Anonymkode: d4353...70f