Samboer har venner, ikke jeg

[AnonymBruker]

Jeg vet at dette kanskje kan høres egoistisk ut fra min side, men jeg tenker utrolig mye på dette.

Samboer har en tendens til å få seg nye venner hele tiden. Han kommer overens med alt og alle, ikke dømmende, og elsker å være sosial, med andre . Han er på langt nær like sosial med meg, enda vi har mange like interesser, og mye å snakke om. Hver gang jeg prøver å snakke med han om ting så får jeg bare "Ja, ja, okei, det ekke bra, nei" svar tilbake, mens alle disse vennene hans kan han snakke med i timesvis uten problem..

Jeg har store problemer med å holde på venner, få meg venner, og generelt være sosial og ha en normal samtale med folk. Å akkurat nå så har jeg en venn som jeg ikke vet om jeg kan kalle venn lengre (Veldig distanserende, ved mindre ting handler om hu), også holder jeg på 2 veninner jeg hadde på barne/ungdomskolen fordi jeg ikke har noen andre. 
Føler liksom ikke jeg kan ha det gøy å prate med noen "likesinnede" overhode. 

Jeg har i 5 år prøvd å få til en månedtlig greie hvor jeg og han gjør noe i felles, enten kino, går på tur, spillkveld, etc etc. Men det skjer bare en gang, også er han lei og skal tilbake til kameratene sine. Nå har han plutselig dannet ølklubb og skal ha det hjemme hos oss en gang i mnd.

Jeg er sinnsykt lei av å føle meg aleine. I tillegg så har jeg blitt gravid, så nå føler jeg meg enda mer aleine. Og det er ingen rundt meg som forstår seg på det jeg sier. 

Føler det her ble mer rant enn et spørsmål, men måtte få det ut en plass.. føler jeg er urettferdig mot gubben, men vet ikke..

Anonymkode: e73c5...c9a

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at dette kanskje kan høres egoistisk ut fra min side, men jeg tenker utrolig mye på dette.

Samboer har en tendens til å få seg nye venner hele tiden. Han kommer overens med alt og alle, ikke dømmende, og elsker å være sosial, med andre . Han er på langt nær like sosial med meg, enda vi har mange like interesser, og mye å snakke om. Hver gang jeg prøver å snakke med han om ting så får jeg bare "Ja, ja, okei, det ekke bra, nei" svar tilbake, mens alle disse vennene hans kan han snakke med i timesvis uten problem..

Jeg har store problemer med å holde på venner, få meg venner, og generelt være sosial og ha en normal samtale med folk. Å akkurat nå så har jeg en venn som jeg ikke vet om jeg kan kalle venn lengre (Veldig distanserende, ved mindre ting handler om hu), også holder jeg på 2 veninner jeg hadde på barne/ungdomskolen fordi jeg ikke har noen andre. 
Føler liksom ikke jeg kan ha det gøy å prate med noen "likesinnede" overhode. 

Jeg har i 5 år prøvd å få til en månedtlig greie hvor jeg og han gjør noe i felles, enten kino, går på tur, spillkveld, etc etc. Men det skjer bare en gang, også er han lei og skal tilbake til kameratene sine. Nå har han plutselig dannet ølklubb og skal ha det hjemme hos oss en gang i mnd.

Jeg er sinnsykt lei av å føle meg aleine. I tillegg så har jeg blitt gravid, så nå føler jeg meg enda mer aleine. Og det er ingen rundt meg som forstår seg på det jeg sier. 

Føler det her ble mer rant enn et spørsmål, men måtte få det ut en plass.. føler jeg er urettferdig mot gubben, men vet ikke..

Anonymkode: e73c5...c9a

Meld deg inn i termingruppe feks? 

Anonymkode: bb9e9...8e8

[AnonymBruker]

Hvorfor går du hen å blir gravid med en mann som ikke prioriterer deg? Når han alltid har foretrukket kompiser, blir jo du sittende alene med alt ansvaret mens han leker ølbrygger med kompisene når ungen er ute?

Egne venner klarer du nok alltids å få deg, siden unger gjerne leder folk sammen, men han mannen din vil jo ikke bli en bedre mann av den grunn..

Anonymkode: 710bd...9c7

[AnonymBruker]

Leit å høre, TS. Men har du prøvd å snakke med samboeren din om hvordan du har det og at du føler deg underprioritert? For det hjelper ikke hvis du går rundt og føler det slik i stillhet. Så start med en god samtale. Forhåpentligvis vil han da prøve å imøtekomme deg. Kanskje du kan prøve å engasjere deg mer i deres interesser også om det kan være en løsning.

Men det er viktig at du også ser din egen rolle i situasjonen, og tenker på hans behov når du prøver å komme frem til en løsning. For situasjonene deres er jo motsatt fra hverandre hvor han har mange venner og trenger tid til dem, mens du har få venner og trenger at han er mer med deg.

Jeg tenker at løsningen kanskje må ligge et sted på midten. Kanskje du må jobbe med noe hos deg selv for å styrke vennskapene dine slik at du ikke er like avhengig av ham, samtidig som han må være flinkere til å prioritere deg. Dere er jo sammen og skal jo være hverandres kjærester og beste venner.

Anonymkode: c4e65...906

[AnonymBruker]

Ikke lag for mye ut av dette. Du må også blir selvstendig og få deg selvtillit, ikke basere livet ditt på å ha andre rundt deg for å kunne leve. Vi bor i norge, et land der man helst skal klare seg selv. Ikke kjenne naboen etc.

Er vanlig å ikke ha venner, de fleste har bekjentskap som de tror er venner. Er når livet går deg imot du ser hvem som er såkalt venner.

Så sats på bekjentskaper, kom deg utendørs i en aller annen form uansett. Bare du går på cafe alene for eks, ikke sitte inne for mye. Det er negativt mentalt. Møter du noen så ikke lag for mye ut av det i starten.

 

Anonymkode: cba34...024