Konflikter med mannen er TUNGT

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Menchit skrev:

Det at han skylder på mobilen, mens problemet egentlig er noe annet er ganske alvorlig. Greit nok O denne situasjonen er det kanskje ganske opplagt, du forstår (tror ) hva som egentlig foregår. Men hva med andre situasjoner, der du ikke skjønner at det ligger noe annet bak? Du vil ikke kunne møte hans behov på en god måte sålenge han ikke er i stand til å uttrykke dem.

Det er ikke sikkert det skjer ofte, men mest sannsynlig er dette en metode han tyr til når han ikke tør eller vil fortelle hva som egentlig er i veien. Det som skjer da er jo at han formidler at han er skuffet/sint/irritert pga bla bla bla, du hører jo hva han sier, responderer og forsøker å forklare eller unnskylde dersom du tenker det er på sin plass 

Problemet er ta ingenting du sier vil hjelpe ham, han  ber deg ordne opp i en konflikt du ikke aner eksisterer, du svarer på det han sier, du vet ikke hva han føler hvis han ikke fortell deg det.

Dermed vil dere ha vidt foto forventinger til hvordan samtalen utviklier seg videre, og det låser seg.

Det høres ut som om du går på eggeskall allerede,

Jeg tror ikke mannen er bra for deg, ham behandler deg veldig dårlig. Og hva når det kommer større konflikter? Hvordan skal dere kunne løse dem?

Stort sett sier han hva han mener uten at jeg mistenker han for å skjule noe, men det sitter nok langt inne for han å innrømme at han føler på sjalusi.

At jeg går på eggeskall har du nok rett i. Iallfall når vi er midt i en konflikt. Ellers har vi det egentlig ganske bra.

Anonymkode: f0e61...011

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har en trussel over deg om at du er i forholdet på nåde. Hadde det ikke vært for barna, så.... Hvordan påvirker det handlingene dine?

Du vet at hvis dere krangler, så kan det bli flere dager med "silent treatment". Hvordan påvirker det handlingene dine?

Om dette er bevisste handlinger fra hans side, er vanskelig å vite. Kanskje han ubevisst prøver å manipulere deg til å unngå konflikter fordi han selv hater kobflikter. At du unnlater å konfronterer han med ting, går på eggeskal, setter på et falskt smil når du egentlig vil skrike. Sunt er det ikke! Og hvis dere ønsker å beholde forholdet, så trenger dere kanskje hjelp.

Kan det hende at han ikke vil slå opp pga barna, men at det er mer akseptabelt (ovenfor barna og andre) om det er du som slår opp? At han kommer med de hintene for å få deg til å ta avgjørelsen?

Anonymkode: bf95b...8e6

Hele konflikten påvirker meg i veldig stor grad. Jeg syns det er vanskelig å gjøre det jeg skal og jeg gruer meg til å komme hjem. Jeg våkner opp med en klump i magen og legger meg med samme klumpen. Jeg syns hele tilværelsen er klaustrofobisk og kjip, og det koster mye å bare blokke han ut og gjøre gode ting for meg selv. 

Det verste er at jeg bruker mye tid og energi på å bearbeide egne følelser, også kommer jeg hjem og ser at vi har hatt null utvikling siden han fortsatt kjører på med det opplegget sitt.

Det har nok vært stunder der han har gått inn for at jeg skal slå opp og ikke han. Han har ved ett tilfelle prøvd å gjøre det slutt midt i en konflikt, og da sa jeg at det i såfall var 100% hans valg og ikke mitt. Jeg syns det var en helt feil måte å gjøre det slutt på, og skikkelig lavmål å gjøre det da begge var sinte og frustrerte.

Han bruker å si at jeg setter han i en forferdelig posisjon. Med det mener han at jeg overlater alle fremtidige valg til han. Jeg mener derimot aldri at grunnen til konflikten er sterk nok til å plutselig snakke om å gjøre det slutt. Det er jo han som trekker den konklusjonen med én gang det skjer noe, og slik jeg ser det setter han seg selv i en forferdelig posisjon.

Ts

Anonymkode: f0e61...011

[AnonymBruker]

Dette kan du jo ikke leve med. Det er ikke sånn et familieliv og et parforhold skal være.Men bli på grunn av barna? Kjære vene, det er jo ikke engang dine egne barn! Klart du har blitt glad i dem og de i deg, men de har en mor og en far, Dette klarer dere fint. Hvis  dere begge to er opptatt av at kontakten skal fortsette, så er det jo heller ikke noe problem å fortsette å treffe dem.

Anonymkode: 22dcf...af4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette kan du jo ikke leve med. Det er ikke sånn et familieliv og et parforhold skal være.Men bli på grunn av barna? Kjære vene, det er jo ikke engang dine egne barn! Klart du har blitt glad i dem og de i deg, men de har en mor og en far, Dette klarer dere fint. Hvis  dere begge to er opptatt av at kontakten skal fortsette, så er det jo heller ikke noe problem å fortsette å treffe dem.

Anonymkode: 22dcf...af4

Nei, jeg blir ikke pga barna, men jeg prøver i det lengste pga dem. Jeg syns de fortjener den stabiliteten de har i livene sine nå, og jeg føler at jeg har et medansvar her. 

Jeg prøver så lenge jeg kan fordi vi nylig har lagt bak oss 1,5 år uten større konflikter. Den tiden har vært helt fantastisk! Vi matcher på så mange områder, og jeg elsker jo mannen min til tross. Som sagt, vi snakket til og med om å få barn sammen. Så stabilt og fint følte vi begge at vi hadde det, og nå er den følelsen borte pga en idiotisk konflikt for en filleting. 

Det er ingenting jeg heller vil enn å bare leve et fint og enkelt liv med han. 

Ts

Anonymkode: f0e61...011

[AnonymBruker]

Tror du må tenke over at eksen hans og barnas mor heller ikke greide leve med dette hun heller.. det er rett og slett psykisk vold og mishandling. Har opplevd det selv og vet hvor mye skade det kan gjøre. 

 

Anonymkode: c2196...1f3

[Menchit]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Stort sett sier han hva han mener uten at jeg mistenker han for å skjule noe, men det sitter nok langt inne for han å innrømme at han føler på sjalusi.

At jeg går på eggeskall har du nok rett i. Iallfall når vi er midt i en konflikt. Ellers har vi det egentlig ganske bra.

Anonymkode: f0e61...011

 

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hele konflikten påvirker meg i veldig stor grad. Jeg syns det er vanskelig å gjøre det jeg skal og jeg gruer meg til å komme hjem. Jeg våkner opp med en klump i magen og legger meg med samme klumpen. Jeg syns hele tilværelsen er klaustrofobisk og kjip, og det koster mye å bare blokke han ut og gjøre gode ting for meg selv. 

Det verste er at jeg bruker mye tid og energi på å bearbeide egne følelser, også kommer jeg hjem og ser at vi har hatt null utvikling siden han fortsatt kjører på med det opplegget sitt.

Det har nok vært stunder der han har gått inn for at jeg skal slå opp og ikke han. Han har ved ett tilfelle prøvd å gjøre det slutt midt i en konflikt, og da sa jeg at det i såfall var 100% hans valg og ikke mitt. Jeg syns det var en helt feil måte å gjøre det slutt på, og skikkelig lavmål å gjøre det da begge var sinte og frustrerte.

Han bruker å si at jeg setter han i en forferdelig posisjon. Med det mener han at jeg overlater alle fremtidige valg til han. Jeg mener derimot aldri at grunnen til konflikten er sterk nok til å plutselig snakke om å gjøre det slutt. Det er jo han som trekker den konklusjonen med én gang det skjer noe, og slik jeg ser det setter han seg selv i en forferdelig posisjon.

Ts

Anonymkode: f0e61...011

Det høres egentlig ikke ut som du har det så veldig bra, skjønner at det ikke ber slik til vanlig, og at denne oppførselen kommer som følge av konflikter. Til slutt kommer selve konfliktene antagelig være underordnet da måten hans å takle dem på er verre å håndtere enn utgangspunktet for uenigheten. Og da er du ikke ute, det kommer diskusjoner der du ikke vil være villig til å bøye av, hva da? Hva om dere blir rammet av ting som sykdom, arbeidsledighet, økonomiske vanskeligheter, hvordan skal dere komme gjennom slike perioder med den oppførselen hans?

Når det gjelder parterapi vil jeg anbefale deg emosjonsbaert terapi, det er noe helt annet enn fvk, og fokuserer på tilknytning og å finne trygghet i hverandre. Mye bra informasjon på google.

Å gi råd til mennesker som ikke har bedt om det er kanskje ikke helt greit, men jeg gjør det likevel, basert på hva du skriver her.

Tenk deg nøye om! Pass på å ikke bagatellisere hvor mye du tilpasser seg for å "holde husfreden".Ikke nedprioriter aktiviteter eller mennesker som gjør deg godt.

Jeg sier ikke at du ikke allerede gjør disse tingene, det gjør du helt sikkert. Men husk å ikke glemme det, du trenger påfyll utenfor hjemmet for å holde ut.

Jeg har vært i et forhold som etter et års tid opplevdes slik du beskriver ditt. 

Et par år senere brukte jeg omtrent all min våkne tid på å finne ut hva jeg kunne gjøre anderledes og hvordan.

Det manglet ikke på advarsler, og selv lenge etter at jeg forsto at forholdet ikke gjorde meg godt klarte jeg å gå. Jeg kunne aldri se meg selv i rollen jeg ble forespeilet, underdanig,, nervøs og konstant på tuppa. Jeg hadde tross alt oppdratt barn alene, lederstilling, god økonomi, familie og venner.

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hele konflikten påvirker meg i veldig stor grad. Jeg syns det er vanskelig å gjøre det jeg skal og jeg gruer meg til å komme hjem. Jeg våkner opp med en klump i magen og legger meg med samme klumpen. Jeg syns hele tilværelsen er klaustrofobisk og kjip, og det koster mye å bare blokke han ut og gjøre gode ting for meg selv. 

Det verste er at jeg bruker mye tid og energi på å bearbeide egne følelser, også kommer jeg hjem og ser at vi har hatt null utvikling siden han fortsatt kjører på med det opplegget sitt.

Det har nok vært stunder der han har gått inn for at jeg skal slå opp og ikke han. Han har ved ett tilfelle prøvd å gjøre det slutt midt i en konflikt, og da sa jeg at det i såfall var 100% hans valg og ikke mitt. Jeg syns det var en helt feil måte å gjøre det slutt på, og skikkelig lavmål å gjøre det da begge var sinte og frustrerte.

Han bruker å si at jeg setter han i en forferdelig posisjon. Med det mener han at jeg overlater alle fremtidige valg til han. Jeg mener derimot aldri at grunnen til konflikten er sterk nok til å plutselig snakke om å gjøre det slutt. Det er jo han som trekker den konklusjonen med én gang det skjer noe, og slik jeg ser det setter han seg selv i en forferdelig posisjon.

Ts

Du har helt rett - det er han selv som setter seg i en forferdelig posisjon. Han kan velge å være mer konstruktiv, men det virker ikke som at han er i stand til det.

Jeg håper du klarer å se at du ikke skal ha det sånn som du beskriver. Det er direkte vondt å leve sånn, og du gjør deg selv til ingenting ved å la han styre som han vil. 

Hvis å slå opp ikke er et alternativ enda, så våg iallfall å ta den plassen du skal ta. Vis han at du er sterk og at du ikke finner deg i å bli behandlet sånn! Om han virkelig elsker deg og bryr seg om stabiliteten til ungene sine så bli han med på terapi.

Anonymkode: e3535...344

[Newbeginnings]

Escalera skrev (På 18.12.2019 den 12.46):

Typisk menn å dumpe det emosjonelle ansvaret over på oss kvinner. Han skal få lov til å gå rundt og furte og være sur i flere dager, og så skal du gå og kjenne på dårlig samvittighet. Til slutt blir det du som må ta initiativ til at dere kan nærme hverandre igjen. Når dette skjer, gang på gang, dannes det et mønster i relasjonen og han blir så vant til at han har en "mamma" som rydder opp i følelseslivet hans og til alle andre i familien. Han forblir umoden og du overfungerer.

.

Endret 3. januar 2024 av Newbeginnings

[Kaisamaia]

Kanskje det er derfor han ble skilt? 🤷‍♀️

[exictence]

3 timer siden, Newbeginnings skrev:

WORD! Akkurat sånn er det.. Mannen min er også slik, men han er i tillegg såpass urimelig at han eksploderer i krangler og styrer dermed mye av dialogen ved at jeg begrenser hva jeg kan si for å ikke trigge sinne. I tillegg er han langsint, furt og har ikke gode konfliktløsningsstrategier, og samme hvor mye han blir strøket med håra så er han like  sur. 

Uff, sånn er min mann også. Så utrolig lite voksent. Stakkars mann, tenker jeg. Men det er ikke særlig hyggelig for meg heller når han er slik.

Jeg løser det ved å være sosial med andre, jeg lar han være i fred med sutringen hans. 

Før reagerte jeg med å spørre hva han mente, forsvare meg eller bortforklare det han tydeligvis hadde misforstått, eller annet. Nå gidder jeg ikke. Sier evt hvordan jeg oppfatter det, svarer korte setninger hvis han spør. Jeg prøver ikke å blidgjøre. Det gjorde jeg før, og jeg ble utslitt av det. Kanskje det ikke er helt sant at jeg aldri prøver å blidgjøre. For jeg vil så gjerne ha en hyggelig stemning. Men har jo merket i årenes løp at jeg blir egentlig veldig sliten av det, og at jeg vil slett ikke være hans mamma som ordner opp for ham.

Det som er trist, er at jeg har mistet følelser for ham. Jeg gidder på en måte ikke mer å la meg bli "forstyrret" av hans vaklende følelser kjærlighetsutbrudd, verken på godt eller vondt. De varme som kalde ordene hans betyr ikke så mye for meg lenger. Han sier jo begge deler, altså fine ting og slemme ting.

 

Sitat

Jeg har slutta å være livredd for krangler og ustemning og redd for å miste.

Det har jeg gjort for lenge siden. Kan ikke en gang huske når. Jeg har vært gift i over 30 år.

Sitat

 

Jeg tenker noen ganger at kanskje er det like greit, om dette avsluttes, til og med (har hatt mye vansekligheter en stund). Og det at jeg har "gitt litt slipp" har gjort at jeg klarer å ikke stryke ham med håra mer. Han gir meg silence treatment, og hvis han vil ha det skal han jaggu få. Så har slutta å prøve å godsnakke, legge meg inntil (som jeg pleide samme hvor umulig og urimelig han hadde vært), og har begynt å speile ham - og resultatet er at han kommer mer krypende, gitt. Kan tom si at han håper "vi kan løse dette konstruktivt" nå- som er alt jeg har prøvd på i årevis. Og ja- har også tatt ham med i terapi, prøvd det meste av konstruktive løsninger. Nå har jeg resignert.. men det funker egt litt..

Ja, hos meg og. Trist at det skal være sånn, tenker jeg. Voksne mennesker, uff.

Jeg har fremdeles håp for at min mann får øynene opp og tar seg sammen. Det er jo han det går mest utover at han er sånn. Jeg har det fint, jeg. Dessverre har jeg ikke drømmemannen, men sånn er det. Mange ting man ikke har. Jeg er glad for mange ting i livet.

Ser på det som hans problem, og ikke mitt. 

Endret 19. desember 2019 av exictence

[AnonymBruker]

4 timer siden, exictence skrev:

Jeg har fremdeles håp for at min mann får øynene opp og tar seg sammen.

Etter 30 år med ekteskap, så tror jeg du skal legge fra deg håpet om at han skal endre seg...

Anonymkode: bf95b...8e6

[AnonymBruker]

På 18.12.2019 den 18.46, Trolltunge skrev:

Ikke mat trollet, og ikke forsøk å skvise vann av stein! 

Min mann hadde/har helt lik oppførsel, og jeg hadde helt lik din. Vi har faktisk et brudd bak oss, antagelig mye fordi dette bidro til fullstendig krasj. Jeg gikk lei, og orket ikke å "dille med ham lenger", men ble selv "hard" og tverr. (Egentlig lei meg og lei.) Det førte oss inn i en negativ spiral et års tid før jeg gikk fra ham. 

Vi fant sammen igjen, gikk litt i samlivsterapi, og har siden pratet mye om det å håndtere konflikter. For vi er svært ulike i måten vi takler slikt på. 

Våre store endringer er i hovedsak at jeg har lært meg å takle det bedre, når han er mutt. Han klarer ikke å bare "skru av" at han er furt etter noe negativt, men jeg har  endret meg radikalt i forhold til hvordan jeg håndterer det. Istedenfor å bli stresset av det og forsøke å blidgjøre ham/gå på ham for å snakke om det, så gir jeg ham bare tid til å "samle seg/plukke seg selv opp igjen". Jeg prater normalt, selv om han svarer lite og mutt, og jeg gjør meg litt opptatt med mitt eget. Der jeg før opplevde det som svært ubehagelig, en krise nærmest, der tenker jeg nå "det går over, han trenger bare litt tid". Så styrer jeg på med mitt mens han er slik, og prøver ikke å presse vann fra stein. 

Jeg steller i huset, lager mat, leser en bok, ser på en serie, og jeg stoler på at dette ikke er noen krise, og forventer ikke lenger at vi skal ha det strålende hele tiden. Alle må få lov til å ha dårlige dager, og det at han har noen dårlige dager som reaksjon på at vi var litt uenige, eventuelt bare at han er litt sliten og gretten og ikke føler at livet der og da er topp, er helt greit. Det betyr ikke at nå rakner vi fullstendig, eller at han ikke er glad i meg lenger, eller noe dramatisk overhodet. Han bare trenger litt tid på å løfte seg selv opp igjen. 

Det som er resultatet av at jeg lar ham få litt tid, uten å bli stresset/sur/masete/lei meg og kverne på at situasjonen føles ubehagelig har ført til 1. At dette går langt fortere over. 2. At det skjer i langt mindre grad. 

Dette resultatet bunner nok i en kombinasjon av at 1. Han har bevisst /ubevisst hatt et ønske om at jeg skal bli stresset og lei meg av at han er slik, og ønsket at jeg skulle føle dette vanskelig. Fordi han opplevde det litt vanskelig. Da skulle liksom ikke jeg ha det bra heller, og han ønsket at jeg skulle vise at jeg bryr meg om at han har det dårlig, ved å forsøke å blidgjøre ham. Være litt "ydmyk"/forståelsesfull/kjærlig/vise ham at jeg bryr meg. Iallefall ikke ha det helt topp, når han ikke hadde det greit. 2. Det at jeg gikk på ham og maste om det, og var litt needy på respons og selv ble noe negativ av situasjonen gjorde at han ikke fikk anledning til å samle seg igjen, plukke seg selv sammen og bli ferdig med det. 

Jeg foret trollet, og prøvde å skvise vann ut av stein. 

Nå får han lov til å få litt tid på seg, og jeg er ikke lenger med på å vedlikeholde at stemningen er negativ. Istedenfor bidrar jeg til at det er enklere for ham å klare å bli ferdig, ved at han kan få muligheten til å gå ut av dette, fordi det ikke er blitt vanskeligere i det at jeg er sår og såret. Samt at den delen i ham som ønsker at jeg også skal ha det kjipt, fordi han har det kjipt, ikke får tilfredsstillelse i det.

Han er nok i utgangspunktet veldig dualistisk i dette selv. En del av ham ønsker tid og fred til å fordøye, en annen del ønsker respons fra meg. Derfor er det litt damned if you do, damned if you don't egentlig, men uansett er det helt tydelig at dette løser seg mye kjappere og greiere når jeg ikke stresser med det/forer det, men er trygt tilstede, uten å være sur og stresset av det, men på en måte ha åpne armer når han er klar. 

Nå glir det over, uten noe styr, og uten at det har ballet på seg mer. 

Kun et par ganger har det vart noen dager, og jeg har til slutt sagt at "Nå synes jeg at du skal ta deg en tur på trening og blåse ut litt steam og skifte hode, så vi kan kose oss litt." Det er da sagt i vennlig men bestemt tone, og han har faktisk gjort akkurat det. Så kommer han hjem igjen til blid og imøtekommende kone, får en god klem for innsatsen, og alt er greit. Han får lov til, og mulighet til, å bare slippe det, uten sure miner. 

Andre triks jeg kan bruke også er å anerkjenne at han har en guffen dag ved å på en måte være litt fleipende og overdrevent kjærlig. Ikke krevende kjærlig/needy/egentlig stresset, som før, og heller ikke slik at jeg fleiper i så stor grad at han føler at jeg latterliggjør ham, men bare vennlig og med litt glimt i øyet kan jeg for eksempel si "Jeg vet akkurat hva du trenger nå, og det er en skikkelig god klem." eller "Nå trenger du min ubetingede kjærlighet!". Så tvangsklemmer jeg ham. Noe han ganske motvillig finner seg i, og han er gjerne pinnestiv i starten. Jeg slipper likevel ikke, men holder rundt, stryker litt på ham og kysser ham så mildt og kjærlig som en mor kysser et barn. Ofte er det da slik at det som begynner som en stiv og uvillig klem resulterer i at han liksom smelter i armene mine. Jeg regelrett kjenner at spenningen i kroppen hans slipper taket, og han på en måte gir seg over. 

Jeg har imidlertid alltid gitt ham litt tid og ro før jeg tyr til slike triks. Dette er ikke noe jeg prøver meg på før jeg har latt ham være i fred litt først, og jeg føler at han egentlig er klar for å slippe det, men kanskje ikke helt vet hvordan han skal legge det til sides, og bare bli seg selv igjen. Han er litt "typisk mann" i å være litt for stolt for sitt eget beste, og av og til synes han nok det er litt vanskelig å bare brått snu til det bedre, som om det er litt flaut. Nærmest å innrømme at han har oppført seg teit. At han taper ansikt ved å bare sette strek. Det er i slike tilfeller tvangsklemmer er akkurat rette trikset. 

Dette ble mye, og jeg kunne skrevet mye mer, for dette er noe vi virkelig har slitt med før, og så jobbet mye med. I stor grad er det jeg som har jobbet med hva jeg tenker om det at han blir slik, og hvordan jeg takler det, for en ganske vesentlig del av dette er å forstå at han ER slik. Det er slik han reagerer, selv om han selv synes det er tåpelig (når vi snakker om det utenfor situasjonen), og selv gjerne skulle ønske at han ikke reagerte slik. Selv om han er bevisst det, så klarer han ikke å late som om alt er tipp topp, når han ikke føler det slik. Han synes jeg er heldig som kan blåse ut, og så le i neste øyeblikk, for da er jeg ferdig med det. Han er ikke slik. 

Min søster for eksempel er helt lik meg i dette. Blåser ut, og så ferdig. Vi er såpass ulike ellers at det hender at vi braker sammen, og vi krangler og gråter, men så ender det alltid opp med at når vi begge har fått tømt oss så ler vi mens vi tørker tårene, og er såre enige om at vi er kjempeglad i hverandre. Begge har lettet seg angående det som var vanskelig /vondt, begge har fått en litt bedre forståelse for den andre, og så er vi begge så ferdig at det glir over i latter og gode klemmer. Ferdig med det! (Ca 1 år til neste gang :)) 

Crazy people sier min mann da, og kan ikke forstå at vi i ene øyeblikket krangler, og i neste ler og er ferdig med saken. For ham er en krangel noe vondt som sitter i en stund, selv om vi er blitt enige. 

Det handler mye om å akseptere at man er ulike, og ikke gjøre vondt verre, ved å gå på og skulle "fikse det" umiddelbart. Forstå at dårlig humør og litt avmålt partner absolutt ikke betyr at han/hun plutselig ikke er glad i deg lenger, og derfor krisemaksimere det. 

Alle har dårlige dager innimellom, og et forhold er ikke bare kos og inderlig nærhet hele tiden. Kjærligheten er der likevel.

Stol på det, pust med magen, ikke stress med at han trenger litt tid til å snu, aksepter at dere er litt ulike her, og at hans behov for å trenge litt tid på å snu ikke er mindre viktig /rett enn ditt behov for at alt skal være bra med en gang. Antagelig er det også lettere for deg å jobbe med at du føler slikt som kriser, og noe svært ubehagelig, enn det er for ham å slutte med å reagere slik. For din del må du bare jobbe med hvordan du takler det og hvordan du tenker rundt det, for ham vil en endring i dette kreve at han må endre hvordan han ER, i måten å faktisk reagere på. Det er ikke så enkelt å endre radikalt på egne basic reaksjonsmønstre. Å lære seg å håndtere ANDRES bedre er enklere. 

 

Så... du kan endre deg og din respons , mens mannen din "bare er slik". Høres ut som om du er mora hans,  han bør skjerpe seg. 

Anonymkode: 7515e...0f4

[AnonymBruker]

Du sier at han vegrer seg for å gjøre det slutt med deg på grunn av barna, og sikkert også for å bli alene. Det viser at han ikke har de følelsene for deg som du har for ham. Dere er i et forholdsvis nytt forhold, og allerede nå er du utrygg. Han kommer ikke til å endre seg, dette er personligheten hans. Bare det at han stadig truer med at det skal bli slutt mellom dere, viser alt.

Anonymkode: 021f0...3b3

[Gjest Made4u]

Å snakke med han om dette kommer du ingen vei med, slikt hjelper ikke...

Om du har mulighet til å bo hos noen andre i perioder, så gjør det... 

Fortelle han direkte at han er langsur, at en slik langvarig demonstrasjon fra hans side er uakseptabelt og noe du ikke vil forholde deg til... Og derfor reiser du også bort og er et annet sted når han er slik, så får han kontakte deg så du kan komme hjem igjen når han er ferdig med den overreaksjonen.

Tro meg, slik hjelper, for han finner jo raskt ut at det er et kjipt mønster og at han må legge om - hans mønster slik det er nå gagner jo heller ikke han om han er alene...

Noen må ha lærdom inn så tydelig, så vise han tydelig at slikt får konsekvenser og ikke er akseptabelt..

[Trolltunge]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så... du kan endre deg og din respons , mens mannen din "bare er slik". Høres ut som om du er mora hans,  han bør skjerpe seg. 

Anonymkode: 7515e...0f4

Ok, hvor ofte virker det for deg at noen sier at du bør skjerpe deg og være livlig, pratsom og glad når du faktisk har det litt kjipt? Har du en knapp du kan skru på, og skjerpe deg? Virker det virkelig for deg at folk sier "Nå vil jeg at du skal spøke og le, for det trenger jeg. Det er den siden av deg jeg liker best. Jeg synes noe om at du ikke er så gøyal som du pleier å være." når du absolutt ikke føler for det? Hadde det ikke vært et ganske urimelig krav? Særdeles lite forståelse for hvordan DU har det? 

Min mann sier og gjør ikke noe galt, han er bare litt innadvendt og mutt når han er slik. Så lenge jeg lar ham være i fred iallefall. Normal er han veldig pratsom, og det er mye liv og latter rundt ham.

Ja, jeg savner det når han har sine mutte dager, men han er ingen maskin heller. Han har faktisk lov å ha noen dager uten fleip, latter og moro han også. Han spiller ikke litt nedfor/utafor, han ER det. Trenger ro til å lande følelser rundt at vi hadde en krangel, eller noen ganger er han rett og slett bare generelt sliten. 

Det bør jeg ikke respektere? Jeg bør stå på kravene i forhold til at han skal være i det humøret som passer meg best, alltid? 

Jeg gjorde på en måte det tidligere, fordi jeg ble stresset og urolig av at han ikke var slik som jeg generelt anser ham som å være. Jeg hadde for lite forståelse for at han også kan ha tunge dager, fordi JEG ikke likte det. 

Det er jo ikke akkurat slik at han selv liker å ha dager der han er litt nedfor og utafor. Det er ikke noe han velger, men etter mange samtaler rundt dette har jeg erkjent at selvfølgelig har han rett til å ha sine tunge dager han også. Det er faktisk helt naturlig for absolutt alle å ikke være helt på topp alltid. 

Jeg er ikke moren hans, men jeg har fått en større forståelse for min partner, og har lært meg at det er slik han fungerer. Uten at det egentlig er noe farlig. Det var bare mine egne tanker rundt det, og mine reaksjoner på det, som gjorde at det virket farlig for meg. 

Jeg har også fått en større forståelse for hvordan jeg kan bidra til å lette dette for ham. Der jeg før presset på og ville ha ham tilbake til normalt humør umiddelbart, selv om han trenger tid, så gjorde jeg bare vondt verre. For han har ingen knapp på dette. Jeg tviler egentlig på at du har det også. Jeg har det definitivt ikke. 

Han trenger tid, og han trenger at jeg ikke krever det urimelige, i at han alltid skal være på topp, han trenger at jeg ikke gjør en kjip situasjon verre ved å bli såret av at han ikke er på topp, og han trenger at jeg er trygt imøtekommende og kjærlig. 

Han trenger egentlig ikke noe mer enn jeg trenger når jeg har mine tunge dager, og jeg gir ham ikke noe mer enn det han gir meg når jeg ikke er på topp. 

Han gjør akkurat det samme for meg da, og jeg tenkte faktisk ikke over det før, for han har egentlig alltid vært flinkere til å takle at jeg har tunge dager. Han vil bare vite om det har noe med ham å gjøre, og når jeg sier at det ikke hat noe med ham å gjøre stresser det ham ikke. Han tror på det, lar meg få lov til å ha en kjip dag, men kan tulle, flørte, kose og fleip litt ekstra, for å lokke smilet mitt frem, eller bare stille holde rundt meg. 

Det var like mye jeg som var problemet. Selv om han sa at det ikke var noe med oss eller meg, han var bare litt sliten eller trengte litt tid, så var jeg som kvinner ofte er, og jeg tolket oppførsel istedenfor å lytte til hva han sa. Han pratet mindre med MEG, altså MÅTTE det ha noe med meg å gjøre, selv om han sa at det ikke hadde det. Han var ikke så kjærlig mot MEG, og derfor tolket jeg det også som det samme, og ville vite akkurat hva det var. 

Han hadde jo allerede fortalt meg det. Det hadde ikke noe med meg å gjøre. Ikke i utgangspunktet iallefall. Ved å presse ham, og bli såret av at han var slik, så utviklet det seg jo til at det også hadde med meg å gjøre. 

Helt ærlig, jeg og kvinner som meg må jo oppleves fryktelig slitsomt til tider. Egentlig ikke rart at ting da dro ut, eller eskalere. 

Jeg er veldig glad for at jeg har forstått dette. Situasjonen er nå mye enklere for både meg og ham. 

Han har lov til å ha sine dårlige dager, og det skulle egentlig bare mangle at jeg som hans kone har lært meg å forstå hvordan han fungerer, og hva han trenger når han har det litt kjipt. 

Nei, det er ikke han som må skjerpe seg. Det var meg som burde skjerpe meg, og det har jeg gjort. 

Må redigere meg selv litt her. Noen ganger har det selvsagt absolutt med meg å gjøre, men da jeg forsto dynamikken i dette måtte jeg også erkjenne at han faktisk er flink til å si det når det har med meg å gjøre. Da sier han akkurat hva han har reagert på, og det pleier sjelden å være en overraskelse. Det er ting som går igjen, og som jeg vet om at han reagerer på, men ikke alltid tar like godt hensyn til. 

Det er egentlig veldig greit at det er noe med meg, for da kan jeg si beklager, og skjerpe meg. En stund iallefall.

Det jeg først og fremst har måtte lære meg er å tro på det han sier, og ikke legge mer i det, eller bli stresset av det. 

Endret 20. desember 2019 av Trolltunge

[exictence]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Etter 30 år med ekteskap, så tror jeg du skal legge fra deg håpet om at han skal endre seg...

Anonymkode: bf95b...8e6

Kanskje du har rett. Så synd for min mann at han ikke får øynene opp.

Jeg nyter livet, og har det fint. 

Men faktisk tror jeg det aldri er for sent. Kanskje det skal en hendelse til for at man helt endrer syn på ting. Synes ikke man skal gi opp troen på at mennesker kan bli lykkeligere ved å se ting annerledes.