Konflikter med mannen er TUNGT

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Trolltunge skrev:

Ikke mat trollet, og ikke forsøk å skvise vann av stein! 

Min mann hadde/har helt lik oppførsel, og jeg hadde helt lik din. Vi har faktisk et brudd bak oss, antagelig mye fordi dette bidro til fullstendig krasj. Jeg gikk lei, og orket ikke å "dille med ham lenger", men ble selv "hard" og tverr. (Egentlig lei meg og lei.) Det førte oss inn i en negativ spiral et års tid før jeg gikk fra ham. 

Vi fant sammen igjen, gikk litt i samlivsterapi, og har siden pratet mye om det å håndtere konflikter. For vi er svært ulike i måten vi takler slikt på. 

Våre store endringer er i hovedsak at jeg har lært meg å takle det bedre, når han er mutt. Han klarer ikke å bare "skru av" at han er furt etter noe negativt, men jeg har  endret meg radikalt i forhold til hvordan jeg håndterer det. Istedenfor å bli stresset av det og forsøke å blidgjøre ham/gå på ham for å snakke om det, så gir jeg ham bare tid til å "samle seg/plukke seg selv opp igjen". Jeg prater normalt, selv om han svarer lite og mutt, og jeg gjør meg litt opptatt med mitt eget. Der jeg før opplevde det som svært ubehagelig, en krise nærmest, der tenker jeg nå "det går over, han trenger bare litt tid". Så styrer jeg på med mitt mens han er slik, og prøver ikke å presse vann fra stein. 

Jeg steller i huset, lager mat, leser en bok, ser på en serie, og jeg stoler på at dette ikke er noen krise, og forventer ikke lenger at vi skal ha det strålende hele tiden. Alle må få lov til å ha dårlige dager, og det at han har noen dårlige dager som reaksjon på at vi var litt uenige, eventuelt bare at han er litt sliten og gretten og ikke føler at livet der og da er topp, er helt greit. Det betyr ikke at nå rakner vi fullstendig, eller at han ikke er glad i meg lenger, eller noe dramatisk overhodet. Han bare trenger litt tid på å løfte seg selv opp igjen. 

Det som er resultatet av at jeg lar ham få litt tid, uten å bli stresset/sur/masete/lei meg og kverne på at situasjonen føles ubehagelig har ført til 1. At dette går langt fortere over. 2. At det skjer i langt mindre grad. 

Dette resultatet bunner nok i en kombinasjon av at 1. Han har bevisst /ubevisst hatt et ønske om at jeg skal bli stresset og lei meg av at han er slik, og ønsket at jeg skulle føle dette vanskelig. Fordi han opplevde det litt vanskelig. Da skulle liksom ikke jeg ha det bra heller, og han ønsket at jeg skulle vise at jeg bryr meg om at han har det dårlig, ved å forsøke å blidgjøre ham. Være litt "ydmyk"/forståelsesfull/kjærlig/vise ham at jeg bryr meg. Iallefall ikke ha det helt topp, når han ikke hadde det greit. 2. Det at jeg gikk på ham og maste om det, og var litt needy på respons og selv ble noe negativ av situasjonen gjorde at han ikke fikk anledning til å samle seg igjen, plukke seg selv sammen og bli ferdig med det. 

Jeg foret trollet, og prøvde å skvise vann ut av stein. 

Nå får han lov til å få litt tid på seg, og jeg er ikke lenger med på å vedlikeholde at stemningen er negativ. Istedenfor bidrar jeg til at det er enklere for ham å klare å bli ferdig, ved at han kan få muligheten til å gå ut av dette, fordi det ikke er blitt vanskeligere i det at jeg er sår og såret. Samt at den delen i ham som ønsker at jeg også skal ha det kjipt, fordi han har det kjipt, ikke får tilfredsstillelse i det.

Han er nok i utgangspunktet veldig dualistisk i dette selv. En del av ham ønsker tid og fred til å fordøye, en annen del ønsker respons fra meg. Derfor er det litt damned if you do, damned if you don't egentlig, men uansett er det helt tydelig at dette løser seg mye kjappere og greiere når jeg ikke stresser med det/forer det, men er trygt tilstede, uten å være sur og stresset av det, men på en måte ha åpne armer når han er klar. 

Nå glir det over, uten noe styr, og uten at det har ballet på seg mer. 

Kun et par ganger har det vart noen dager, og jeg har til slutt sagt at "Nå synes jeg at du skal ta deg en tur på trening og blåse ut litt steam og skifte hode, så vi kan kose oss litt." Det er da sagt i vennlig men bestemt tone, og han har faktisk gjort akkurat det. Så kommer han hjem igjen til blid og imøtekommende kone, får en god klem for innsatsen, og alt er greit. Han får lov til, og mulighet til, å bare slippe det, uten sure miner. 

Andre triks jeg kan bruke også er å anerkjenne at han har en guffen dag ved å på en måte være litt fleipende og overdrevent kjærlig. Ikke krevende kjærlig/needy/egentlig stresset, som før, og heller ikke slik at jeg fleiper i så stor grad at han føler at jeg latterliggjør ham, men bare vennlig og med litt glimt i øyet kan jeg for eksempel si "Jeg vet akkurat hva du trenger nå, og det er en skikkelig god klem." eller "Nå trenger du min ubetingede kjærlighet!". Så tvangsklemmer jeg ham. Noe han ganske motvillig finner seg i, og han er gjerne pinnestiv i starten. Jeg slipper likevel ikke, men holder rundt, stryker litt på ham og kysser ham så mildt og kjærlig som en mor kysser et barn. Ofte er det da slik at det som begynner som en stiv og uvillig klem resulterer i at han liksom smelter i armene mine. Jeg regelrett kjenner at spenningen i kroppen hans slipper taket, og han på en måte gir seg over. 

Jeg har imidlertid alltid gitt ham litt tid og ro før jeg tyr til slike triks. Dette er ikke noe jeg prøver meg på før jeg har latt ham være i fred litt først, og jeg føler at han egentlig er klar for å slippe det, men kanskje ikke helt vet hvordan han skal legge det til sides, og bare bli seg selv igjen. Han er litt "typisk mann" i å være litt for stolt for sitt eget beste, og av og til synes han nok det er litt vanskelig å bare brått snu til det bedre, som om det er litt flaut. Nærmest å innrømme at han har oppført seg teit. At han taper ansikt ved å bare sette strek. Det er i slike tilfeller tvangsklemmer er akkurat rette trikset. 

Dette ble mye, og jeg kunne skrevet mye mer, for dette er noe vi virkelig har slitt med før, og så jobbet mye med. I stor grad er det jeg som har jobbet med hva jeg tenker om det at han blir slik, og hvordan jeg takler det, for en ganske vesentlig del av dette er å forstå at han ER slik. Det er slik han reagerer, selv om han selv synes det er tåpelig (når vi snakker om det utenfor situasjonen), og selv gjerne skulle ønske at han ikke reagerte slik. Selv om han er bevisst det, så klarer han ikke å late som om alt er tipp topp, når han ikke føler det slik. Han synes jeg er heldig som kan blåse ut, og så le i neste øyeblikk, for da er jeg ferdig med det. Han er ikke slik. 

Min søster for eksempel er helt lik meg i dette. Blåser ut, og så ferdig. Vi er såpass ulike ellers at det hender at vi braker sammen, og vi krangler og gråter, men så ender det alltid opp med at når vi begge har fått tømt oss så ler vi mens vi tørker tårene, og er såre enige om at vi er kjempeglad i hverandre. Begge har lettet seg angående det som var vanskelig /vondt, begge har fått en litt bedre forståelse for den andre, og så er vi begge så ferdig at det glir over i latter og gode klemmer. Ferdig med det! (Ca 1 år til neste gang :)) 

Crazy people sier min mann da, og kan ikke forstå at vi i ene øyeblikket krangler, og i neste ler og er ferdig med saken. For ham er en krangel noe vondt som sitter i en stund, selv om vi er blitt enige. 

Det handler mye om å akseptere at man er ulike, og ikke gjøre vondt verre, ved å gå på og skulle "fikse det" umiddelbart. Forstå at dårlig humør og litt avmålt partner absolutt ikke betyr at han/hun plutselig ikke er glad i deg lenger, og derfor krisemaksimere det. 

Alle har dårlige dager innimellom, og et forhold er ikke bare kos og inderlig nærhet hele tiden. Kjærligheten er der likevel.

Stol på det, pust med magen, ikke stress med at han trenger litt tid til å snu, aksepter at dere er litt ulike her, og at hans behov for å trenge litt tid på å snu ikke er mindre viktig /rett enn ditt behov for at alt skal være bra med en gang. Antagelig er det også lettere for deg å jobbe med at du føler slikt som kriser, og noe svært ubehagelig, enn det er for ham å slutte med å reagere slik. For din del må du bare jobbe med hvordan du takler det og hvordan du tenker rundt det, for ham vil en endring i dette kreve at han må endre hvordan han ER, i måten å faktisk reagere på. Det er ikke så enkelt å endre radikalt på egne basic reaksjonsmønstre. Å lære seg å håndtere ANDRES bedre er enklere. 

 

Vel, nei,  alle har ikke "dårlige dager" på den måten at man enten må furte eller "blåse ut", som du så fint kaller det. Jeg personlig hadde ikke orket å være i et forhold med en dramatisk anlagt person som er langsint - men heller ikke med en slik som deg som krangler, skriker og gråter. For noen er det sikkert greit, men jeg trives ikke med drama. TS: Dette er ikke sånn man MÅ lære seg å håndtere. De fleste voksne er ikke konfliktglade. Og jeg er forresten helt uenig i at det å slippe opp for strøm på mobilen er noe å lage drama for. Herregud, det skjer da vel alle. Min mann hadde aldri merket det engang, for det kunne aldri falt ham inn å ringe meg mens jeg var på julebord. Finn deg en mann som er rolig og sindig og som kan diskutere uenigheter på en sivilisert måte.  

Anonymkode: 22dcf...af4

[Juniper]

Alt det styret fordi en telefon gikk tom for strøm? Snakk om å lete etter problemer! 

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å lære seg å håndtere ANDRES bedre er enklere. 

Tusen takk for lange og gode svar. Det er godt å lese at det finnes noen som kjenner seg igjen i situasjonen og som har klart å jobbe igjennom det :)

Jeg syns selv jeg er en sindig og rolig dame som ikke overdramatiserer krangler. Jeg hadde ikke tenkt så mye over det hvis det ikke var for at han stadig sier ting som indikerer at han vil gjøre det slutt. Han sier ting som gjør at jeg må vente på et svar, for eks "jeg vet ikke hva jeg skal tenke om at vi krangler sånn, jeg vet ikke om jeg kan leve med det og jeg må tenke meg grundig om. Du har satt meg i en forferdelig situasjon". Her sier han noe som gjør at jeg forventer et slags svar fra han i fremtiden, og i tillegg vrir han skylda over på meg. Jeg skal selvfølgelig ikke fraskrive meg all skyld, men vi er helt klart to om å ha en konflikt. Det er ikke ene og alene min feil. 

Så venter jeg på et svar, da. Jeg lar han være i fred over flere dager, men saken er den at det kommer aldri et svar. Han bestemmer seg bare plutselig for at nå er det over og stemningen kan bli ok igjen. 

Før har jeg alltid følt en lettelse når han er ferdig med å være sur, men den lettelsen kommer ikke lenger. Idag elsker jeg han ikke sterkt nok til å synes at det er verdt å bare stå i det mens det pågår.

Hvis jeg tar opp tråden igjen på en god dag kan jeg godt få et ok svar, som "jeg var frustrert, du trenger ikke å overtolke alt jeg sier". Om jeg overtolker kan vel diskuteres, for selv syns jeg at det han sier er ganske konkret og vanskelig å misforstå. Jeg kan også få et surt "nå må du la konflikten gå". 95 prosent av gangene skjer det sistnevnte. Når han er ferdig lar jeg det gå og jobber heller med mine egne følelser i skjul. Noen få ganger har han derimot sagt noe i en konflikt som jeg ikke bare kan la gå, så da velger jeg å ta det opp. Det handler stort sett om å finne ut av om han har valgt å være sammen med meg bare fordi han er redd for å miste alt vi har. Familie, hus, fire stort sett veldig fine år sammen... Kanskje han også er redd for å være alene? Jeg har vært veldig tydelig på at jeg forventer full ærlighet når det kommer til følelsene hans. Når han sier at han kanskje skal gjøre det slutt i en konflikt tenker jeg at han kanskje mangler noen følelser som bør være tilstede om vi skal jobbe oss igjennom ting. Da syns jeg, uavhengig av hans personlighet, at han kan være mann nok til å si det, eller ev. si det motsatte når konflikten har lagt seg.

Selv syns jeg det er umodent og veldig slemt å si til kjæresten sin at man trenger tid til å vurdere hele forholdet for så å bare la det gå. At han er sur og trenger tid er en annen ting og enklere å forholde seg til, men når man trykkes ned og såres av noen du elsker i en konflikt, og det skjer gang på gang, så får man til slutt nok. Slik føler jeg det iallfall. Ikke minst er det slemt ovenfor min rolle som bonusmor! Jeg er jo som en ekstramamma for dem og vi er skikkelig glad i hverandre. Samtidig vet jeg veldig godt at jeg "mister" dem hvis det blir slutt mellom meg og faren deres. Det blir en sorg oppå sorgen når han sier det han sier.

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, nei,  alle har ikke "dårlige dager" på den måten at man enten må furte eller "blåse ut"

Det er vel hit jeg er på vei. Det er mindre rom for hans furting nå enn tidligere, rett og slett fordi jeg merker at det ikke gjør meg godt. Jeg vil også poengtere at jeg aldri i mitt liv har møtt noen som håndterer konflikter like dårlig som mannen min gjør. Den store, stygge sannheten er at jeg aldri i verden hadde involvert meg med han om jeg visste da det jeg vet nå.

Jeg har tidligere hatt to seriøse forhold, og ingen av mine ekser har håndtert krangler eller konflikter på samme måte. Min forrige eks og jeg kunne til og med ha en avtale om å snakke ferdig og bli venner igjen før vi måtte forlate rommet! Vi var sammen i fem år, så min "normal" før jeg møtte min nåværende har vært å snakke og bli venner igjen. Det har derfor vært et slag i trynet å oppleve at min nåværende mann ikke innehar disse gode og grunnleggende kvalitetene. Dumme meg trodde faktisk at dette var en selvfølge hos voksne folk, men jeg har lært "the hard way" at virkeligheten ikke er slik.

Jeg har alltid brukt lang tid på å involvere meg med noen før jeg tar skrittet og introduserer kjæresten min for familie og venner. Dette fordi jeg mener at man skal elske vedkommende nok til å oppriktig stå ved deres side i tykt og tynt. For meg betyr dette mye for du skal elske sterkt nok til å juble når kjæresten lykkes eller ta i mot når kjæresten feiler. Mine foreldre har et skilt på rommet sitt der det står "Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest". Så enkelt og fint sagt, og veldig representativt for hvordan jeg er som kjæreste.

Jeg har ingenting uoppgjort med eksen min, men vi skiltes som venner og jeg har utelukkende kun fine ting å si om han. Vi var sammen i studentperioden, i en periode der jeg gjerne dro ut og festet med vennene mine, ble alt for full og var umoden og teit. Jeg kunne tulle og styre, men jeg visste bestandig at jeg kunne komme hjem til han og ikke tenke mer på det dagen etterpå. Vi var rause med hverandre og veldig flinke til å gjøre hverandre trygge. Forholdet, så lenge det varte, var bra for meg. Når jeg tenker tilbake på det var det et sunnere forhold for meg enn mitt nåværende, for jeg trengte aldri å være redd for at han kom til å slutte å elske meg. Vi gikk til slutt hvert til vårt og jeg møtte min nåværende mann et par år etterpå så ikke misforstå - jeg savner ikke eksen min. Jeg prøver bare å si at jeg savner den rausheten og tryggheten som jeg kunne føle i det forholdet, men som jeg ikke føler i mitt nåværende. Det er ikke særlig plass til å feile med mannen min, noe som plager meg.

Om jeg skal fortsette å være sammen med han er vanskelig. Det føles ut som at jeg må svelge en haug med kameler og gi avkall på prinsipper som i utgangspunktet er viktig for meg. Samtidig elsker jeg den han er når vi ikke krangler. Den fantastiske mannen min med gode verdier, en mann som er høyt verdsatt av familien min, og en fantastisk far som stiller opp i tykt og tynt.

Ts

Anonymkode: f0e61...011

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nytter det å snakke til han? Hvis du merker at han går inn i sitt gamle mønster - kan du bryte det ved å si "nå merker jeg at denne dagen blir kjip og det syns jeg ikke er greit" e.l.?

Vi klarte jo å bryte mønsteret sammen for lenge siden. På en eller annen måte har vi lenge vært sammen uten større konflikter, og det har helt klart vært et samarbeid å lykkes så lenge med det. Samtidig har vi lenge unngått en konflikt der det er noens feil. Sist gang var det "min feil" (i følge han), og det var nok til at han gikk inn i sitt vante mønster. I hans hode var nok det rettferdig. Tidligere var det også mye "min feil". Jeg var langt mer konfronterende da enn jeg er nå, noe han virkelig ikke håndterte. Derfor ble det ofte min skyld siden jeg initierte, som han sa.  

Jeg klarer ikke å bryte det mønsteret hans når det først skjer. Han er ikke mottagelig for noe da, og hvis jeg prøver får jeg bare sure eller ingen svar tilbake. I starten av konflikt-perioden vår kunne jeg ofte si "vær så snill, dette er så tungt å leve i, kan vi ikke bare få det fint igjen", hvorpå han svarte noe som "du må tåle at jeg er sur på deg, kan du ikke bare late som at alt er bra. Det er det jeg gjør og det er slitsomt at du er så dårlig på det". Jeg brukte som regel å følge opp med "hvordan kan jeg late som at alt er bra når du vurderer å gjøre det slutt", noe jeg stort sett ikke fikk en respons på, eller ev. en "ta det med ro".

Etterhvert sluttet jeg bare å sende han meldinger, eller å i det hele tatt prøve. I forrige konflikt som varte i en uke snakket vi aldri sammen utenom de gangene vi fysisk møtte hverandre i huset, noe som er ulikt oss. Som regel får jeg alltid en og annen mld mens han er på jobb. Som regel om praktiske ting, eller forslag til ting han vil finne på (mannen min eeeeelsker å planlegge helgene våre). Chat-samtalen er løs og ledig, mange smileyer og en hyggelig, liten oppmerksomhet i hverdagen. Er han sur sender han aldri mld, og all nærhet og kos når vi møtes hjemme er ikke-eksisterende. Jeg kan godt prøve alt jeg vil, men prøver jeg å gi han en klem snur han seg bort for å si det sånn. Da lar jeg heller være, først og fremst for å skåne meg selv. Det er vondt å bli avvist av han og prøver jeg for hardt uten å få noe tilbake ender jeg bare opp med å bli såret selv.

Anonymkode: f0e61...011

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi det er slik de fleste kvinner reagerer etter en krangel. Føy til sexnekt, så ville det vært perfekt 

Anonymkode: 927ac...03c

Sexnekt? Da straffer jeg jo meg selv, det er jo bare dumt. 

Anonymkode: 40094...a14

[CamillaCollett]

Jeg er antakelig et mindre modent individ, men jeg har ikke sans for dulling. Jeg har ikke sans for å måtte behandle en mann som en unge som må blidgjøres eller som et emosjonelt oppussingsobjekt.

Om jeg skal være nådeløst ærlig tror jeg at menn som oppfører seg slik vet hva de gjør,  i hvert fall så lenge de har IQ innenfor normalspekteret. De har jobber og andre relasjoner her i verden hvor de aldri ville drømt om å oppføre seg på denne måten. Hvorfor? Fordi de skjønner at en sjef aldri ville akseptert det, fordi de skjønner at de ville vært en dårlig forelder om de straffet ungene på samme måte. Hvorfor skal man akseptere å bli behandlet dårligere? Med mindre respekt og med mindre omsorg? 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Jeg er antakelig et mindre modent individ, men jeg har ikke sans for dulling. Jeg har ikke sans for å måtte behandle en mann som en unge som må blidgjøres eller som et emosjonelt oppussingsobjekt.

Om jeg skal være nådeløst ærlig tror jeg at menn som oppfører seg slik vet hva de gjør,  i hvert fall så lenge de har IQ innenfor normalspekteret. De har jobber og andre relasjoner her i verden hvor de aldri ville drømt om å oppføre seg på denne måten. Hvorfor? Fordi de skjønner at en sjef aldri ville akseptert det, fordi de skjønner at de ville vært en dårlig forelder om de straffet ungene på samme måte. Hvorfor skal man akseptere å bli behandlet dårligere? Med mindre respekt og med mindre omsorg? 

Jeg liker dette svaret!

Mannen min hadde aldri oppført seg sånn på jobb eller mot noen andre. Særlig ikke mot barna sine. Han er den første til å si "bruk ordene dine" til yngstemann, og tenk så paradoksal denne setningen er når han sier den selv... Det er vel nettopp det han må gjøre selv. 

Jeg stusser ofte over hvordan mannen min kan virke så oppegående men samtidig oppføre seg så dårlig. Vi kan ha fantastiske samtaler, og han er god til å reflektere, diskutere og undre seg. Han er åpen og lite dømmende, men likevel blir alle disse kvalitetene borte idet vi har en konflikt. 

Hvordan kan det ha seg!?

Ts

Anonymkode: f0e61...011

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker dette svaret!

Mannen min hadde aldri oppført seg sånn på jobb eller mot noen andre. Særlig ikke mot barna sine. Han er den første til å si "bruk ordene dine" til yngstemann, og tenk så paradoksal denne setningen er når han sier den selv... Det er vel nettopp det han må gjøre selv. 

Jeg stusser ofte over hvordan mannen min kan virke så oppegående men samtidig oppføre seg så dårlig. Vi kan ha fantastiske samtaler, og han er god til å reflektere, diskutere og undre seg. Han er åpen og lite dømmende, men likevel blir alle disse kvalitetene borte idet vi har en konflikt. 

Hvordan kan det ha seg!?

Ts

Anonymkode: f0e61...011

Hva med å ta ham på ordet? Jeg ville tenkt at han faktisk kanskje ikke er så sikker på dette forholdet. Kanskje det er hans "sanne jeg" som kommer fram når han er sur? Han er iallefall ikke redd for å miste deg når han kan si sånne ting. Og herregud, tenk å gå rundt hverandre og ikke snakke sammen på en uke - at du gidder, TS!! Jeg tror jeg ville sagt til ham: Nå har du et antall ganger sagt at du tviler på forholdet vårt og at det nærmest er av hensyn til barna at du ikke går fra meg. Jeg har tenkt meg om, og jeg tror du har rett. Jeg kan ikke leve med at du hele tiden setter spørsmål ved selve fundamentet i forholdet vårt. Resultatet har faktisk blitt at jeg kjenner at jeg ikke elsker deg like mye lenger. 

Anonymkode: 22dcf...af4

[Eilis]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi det er slik de fleste kvinner reagerer etter en krangel. Føy til sexnekt, så ville det vært perfekt 

Anonymkode: 927ac...03c

Min erfaring er at veldig mange menn oppfører seg slik, men det betyr ikke at de fleste menn gjør det. 

[CamillaCollett]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min hadde aldri oppført seg sånn på jobb eller mot noen andre. Særlig ikke mot barna sine. Han er den første til å si "bruk ordene dine" til yngstemann, og tenk så paradoksal denne setningen er når han sier den selv... Det er vel nettopp det han må gjøre selv. 

Jeg stusser ofte over hvordan mannen min kan virke så oppegående men samtidig oppføre seg så dårlig. Vi kan ha fantastiske samtaler, og han er god til å reflektere, diskutere og undre seg. Han er åpen og lite dømmende, men likevel blir alle disse kvalitetene borte idet vi har en konflikt. 

Hvordan kan det ha seg!?

Ts

Anonymkode: f0e61...011

Jeg skal starte med å motsi mitt forrige innlegg, litt for å vise at jeg kanskje er et litt modent menneske likevel, ved å si at noe av forklaringen naturligvis er at et kjærlighetsforhold er en annen type relasjon enn den til sjefen og den til barna. Et kjærlighetsforhold krever ikke samme korrekte oppførsel som forhold på jobben gjør. Og i forholdet til barn forstår de fleste at de er nødt til å være den voksne. Det forklarer impulsen litt.

Men jeg står ved det jeg sa. Folk er notorisk flinke til å forstå hvilket spillerom de har. De ser hva de kan komme unna med overfor hvem. De tillater seg i blant å være oppsiktsvekkende barnslige. Og det må man bare vurdere om man orker. Jeg har mine egne issues her i verden: ett av dem er jeg ikke takler å skulle være en slags forelder for den jeg er sammen med. Jeg mister respekt og tenning av det. Det betyr overhodet ikke at man ikke kan være svak, usikker eller redd. Alle mennesker er det i blant. Men da må man være voksen nok til å klare å uttrykke det - og jeg skal gi deg all omsorg jeg har. Og man skal i hvert fall ikke drive og spille et spill som en trassig unge for å se om jeg gidder å dulle og dalle. Hvordan skal jeg da klare å se på dette mennesket som en mann jeg kan begjære etterpå?

Du har en oppegående, ressurssterk og reflektert mann. Jeg synes være nådeløst ærlig: Å si at du ikke ser for deg en framtid med ham, eller å få barn med ham om dette fortsetter. Det hører ikke noe sted hjemme å fryse ut folk etter en krangel. Å tillate seg å furte og straffe. Det er du ferdig med. Han holder ikke på sånn med andre, og han får heller ikke gjøre det med deg. Basta bom.

 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Selv syns jeg det er umodent og veldig slemt å si til kjæresten sin at man trenger tid til å vurdere hele forholdet for så å bare la det gå. At han er sur og trenger tid er en annen ting og enklere å forholde seg til, men når man trykkes ned og såres av noen du elsker i en konflikt, og det skjer gang på gang, så får man til slutt nok. Slik føler jeg det iallfall. Ikke minst er det slemt ovenfor min rolle som bonusmor! Jeg er jo som en ekstramamma for dem og vi er skikkelig glad i hverandre. Samtidig vet jeg veldig godt at jeg "mister" dem hvis det blir slutt mellom meg og faren deres. Det blir en sorg oppå sorgen når han sier det han sier.

Kjære Ts, det er bra at jeg som leser finner styrke i det du skriver! Slik han holder på er ikke ok!! Hvis han kunne latt være å true forholdet deres ved å si de tingene han sier hadde jo ting vært enklere å håndtere tenker jeg. I innlegget skrev du at han ikke ville datet hvem som helst pga ungene. Syns det er helt utrolig i såfall at han skader forholdet deres i så stor grad at ungene hans risikerer å miste en voksenperson, sin bonusmamma, som de har blitt glade i. Dette syns jeg faktisk er helt uakseptabelt! Her vet han jo veldig godt at du er i en vanskelig posisjon. Du kan ikke kreve verken det ene eller andre fordi du "bare" er en bonusmor, og han er selve makta som rår. Snakk om å bruke noe av det mest sårbare han kan finne på bruke mot deg...

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Den store, stygge sannheten er at jeg aldri i verden hadde involvert meg med han om jeg visste da det jeg vet nå.

Har du sagt dette til han? Kanskje han hadde hatt godt av å høre det. Det er ikke sikkert han er klar over hvor kraftig han sårer deg og hvor vanskelig det er for deg å elske han i ettertid. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

"Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest"

Dette er en fin setning å ha med seg i livet! Alle trenger vi ubetinget kjærlighet i våre nære relasjoner, måtte det være foreldre, venninner eller partnere. Ingen går igjennom livet uten å feile, og hvis alle skal snu ryggen til de gangene en sleivete setning kommer ut feil i en konflikt så mister man faktisk en del av sin trygghet. Her syns jeg du virker reflektert, ts. Tankene dine rundt et forhold får meg til å tenke at mannen din er heldig som har ei som deg. Synd han ikke vet hvordan han bør ta vare på deg <3

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg tenker tilbake på det var det et sunnere forhold for meg enn mitt nåværende, for jeg trengte aldri å være redd for at han kom til å slutte å elske meg.

Denne frykten skal du ikke trenge å leve med i et sunt forhold! Ved neste oppvask bør du gjøre det soleklart for han kan være sur, men ikke tvile eller vurdere forholdet deres mens han stenger seg inne i sin egen, lille verden. Hvis forholdet skal vurderes bør han jo for både deg og barnas del vurdere sammen med deg! Om det virkelig skal bli slutt - ønsker han ikke et best mulig brudd med tanke på ungene? Han kan jo ikke bare fjerne deg fra livene deres! Han kan, men burde ikke....

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke særlig plass til å feile med mannen min, noe som plager meg.

Du sier det selv - det skal være plass til å feile. Mannen din skal kunne la deg være på julebord og tåle at du kommer sent hjem. Stoler han ikke på deg, eller er han sjalu? Når man er vant til å stadig få tak i sin partner når man trenger det så kan jeg godt forstå at man kjenner på en viss uro hvis man bare kommer til telefonsvarer, men likevel... enkelte ting bør man holde for seg selv og la det forbli ens egne følelser og tanker. At denne situasjonen gav deg så enorme konsekvenser i ettertid er uforståelig for meg. 

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vondt å bli avvist av han og prøver jeg for hardt uten å få noe tilbake ender jeg bare opp med å bli såret selv.

Her kan du jo prøve å speile han. Hvorfor ikke være avvisende tilbake? 

Anonymkode: e3535...344

[Trolltunge]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, nei,  alle har ikke "dårlige dager" på den måten at man enten må furte eller "blåse ut", som du så fint kaller det. Jeg personlig hadde ikke orket å være i et forhold med en dramatisk anlagt person som er langsint - men heller ikke med en slik som deg som krangler, skriker og gråter. For noen er det sikkert greit, men jeg trives ikke med drama. TS: Dette er ikke sånn man MÅ lære seg å håndtere. De fleste voksne er ikke konfliktglade. Og jeg er forresten helt uenig i at det å slippe opp for strøm på mobilen er noe å lage drama for. Herregud, det skjer da vel alle. Min mann hadde aldri merket det engang, for det kunne aldri falt ham inn å ringe meg mens jeg var på julebord. Finn deg en mann som er rolig og sindig og som kan diskutere uenigheter på en sivilisert måte.  

Anonymkode: 22dcf...af4

Ok, hvordan har du dårlige dager da?

Om du bare biter alt i deg er ikke det en god ting. 

Jeg skrev forøvrig ingenting om skriking. Når jeg og for eksempel min søster krangler diskuterer vi heftig, og argumenterer, men noe skriking er det absolutt ikke. Selv i slik situasjon lytter vi til hverandre, og prøver ikke å vinne noe ved å være høyrøstet. Det er likevel en krangel, men å ta en krangel om noe betyr ikke nødvendigvis verken skriking eller at vi er dramatisk anlagte. Vi er rimelig sindige og har brede grenser for aksept begge to, men vi er svært ulike, og det fører av og til til at vi opplever ting veldig forskjellig. Den opprydning vi har angående dette innimellom er bra, for da får vi forståelse for hvordan den andre tenker og opplever ting. Vi er begge følelsesmennesker som gråter når vi blir lei oss, så ja vi gråter alltid begge når vi har... er heftig diskusjon bedre? 

Noen kranglefanter som krangler for å krangle er vi ikke! Vi har generelt stor forståelse for at vi er ulike, og at det er helt greit. Vi er veldig glad i hverandre, trygge på hverandre, og det har vel aldri skjedd at vi ikke ender opp med å le av hele situasjonen, bli enige om å være uenige og at det er greit, når vi har fått en forståelse for hvordan den andre tenker. 

Det er ikke farlige krangler, de er i bunn og grunn gode, og får oss nærmere hverandre, i forståelse. De skaper ikke avstand eller splid, de er oppklarende. 

Jeg trives heller ikke med drama, det er mye derfor jeg blir så opprørt at tårene renner når jeg en sjelden gang krangler. Eller diskuterer heftig.

De fleste liker ikke drama. Likevel er det bra å lufte ut ting som potensielt kan bli problemer, eller føles som det allerede. Jeg ser det som noe bra å kunne stole såpass på noen at man våger å ta også de vanskelige samtalene. Det handler i bunn og grunn om tillit og kjærlighet, og genuint ønske om å forvalte relasjonen best mulig. La den være sterk og trygg, og rydde bort ting som potensielt kan gjøre den vanskelig. Å være åpen og ærlig, og skape trygghet og gjensidig forståelse er ikke å dyrke drama. 

Jeg kjenner noen som "misliker krangel", og hvor misnøyen heller står skrevet i ansiktet på dem, mens de liksom er så sindige. Det er mer ubehagelig enn å ta en krangel, og bli ferdig. 

[AnonymBruker]

Har han psykiske problemer?

Anonymkode: c1b52...ceb

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Trolltunge skrev:

Ok, hvordan har du dårlige dager da?

Om du bare biter alt i deg er ikke det en god ting. 

Jeg skrev forøvrig ingenting om skriking. Når jeg og for eksempel min søster krangler diskuterer vi heftig, og argumenterer, men noe skriking er det absolutt ikke. Selv i slik situasjon lytter vi til hverandre, og prøver ikke å vinne noe ved å være høyrøstet. Det er likevel en krangel, men å ta en krangel om noe betyr ikke nødvendigvis verken skriking eller at vi er dramatisk anlagte. Vi er rimelig sindige og har brede grenser for aksept begge to, men vi er svært ulike, og det fører av og til til at vi opplever ting veldig forskjellig. Den opprydning vi har angående dette innimellom er bra, for da får vi forståelse for hvordan den andre tenker og opplever ting. Vi er begge følelsesmennesker som gråter når vi blir lei oss, så ja vi gråter alltid begge når vi har... er heftig diskusjon bedre? 

Noen kranglefanter som krangler for å krangle er vi ikke! Vi har generelt stor forståelse for at vi er ulike, og at det er helt greit. Vi er veldig glad i hverandre, trygge på hverandre, og det har vel aldri skjedd at vi ikke ender opp med å le av hele situasjonen, bli enige om å være uenige og at det er greit, når vi har fått en forståelse for hvordan den andre tenker. 

Det er ikke farlige krangler, de er i bunn og grunn gode, og får oss nærmere hverandre, i forståelse. De skaper ikke avstand eller splid, de er oppklarende. 

Jeg trives heller ikke med drama, det er mye derfor jeg blir så opprørt at tårene renner når jeg en sjelden gang krangler. Eller diskuterer heftig.

De fleste liker ikke drama. Likevel er det bra å lufte ut ting som potensielt kan bli problemer, eller føles som det allerede. Jeg ser det som noe bra å kunne stole såpass på noen at man våger å ta også de vanskelige samtalene. Det handler i bunn og grunn om tillit og kjærlighet, og genuint ønske om å forvalte relasjonen best mulig. La den være sterk og trygg, og rydde bort ting som potensielt kan gjøre den vanskelig. Å være åpen og ærlig, og skape trygghet og gjensidig forståelse er ikke å dyrke drama. 

Jeg kjenner noen som "misliker krangel", og hvor misnøyen heller står skrevet i ansiktet på dem, mens de liksom er så sindige. Det er mer ubehagelig enn å ta en krangel, og bli ferdig. 

Vet du hva? Nå skal jeg «krangle» litt med deg. Du vil gjerne være så velformulert og klok, men i grunnen er du litt hårsår og selvrettferdig! 😉 Jeg visste at du ville komme med et slikt innlegg. Nei, jeg har ikke kranglet med noen på mange mange år. Hva er vitsen? Du hevder at alternativet til å krangle er å «bite det i seg» eller at misnøyen står skrevet i ansiktet. Det finnes en annen måte. Det er å si  i fra hva man mener, prøve å forstå den andres ståsted, gjerne diskutere, eventuelt gjøre  som man selv vil uten å gå på akkord med seg selv. Sette ned foten. Sånn er jeg. Jeg sier ikke (som du gjør) at min måte er bedre enn din, jeg sier at jeg personlig er en ganske laid-back type som ikke orker å forholde meg til dramatisk anlagte mennesker som krangler, gråter eller furter. (Og jo, voksne folk som krangler, gråter eller furter er dramatiske). Jeg finner meg ikke i å bli skjelt ut av andre, og jeg skjeller heller ikke ut andre. Det er selvsagt bare tull at relasjonen blir «sterk og trygg» av å krangle. Det går fint an å være åpen og snakke rolig om vanskelige ting uten å krangle. For meg er både krangling og «silent treatment» barnslig atferd som gjør at jeg mister respekten for vedkommende. For all del, hvis du og de rundt deg trives med det så er jo alt fint, men det er ingen naturlov at alle må være sånn.

Anonymkode: 22dcf...af4

[Trolltunge]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hva? Nå skal jeg «krangle» litt med deg. Du vil gjerne være så velformulert og klok, men i grunnen er du litt hårsår og selvrettferdig! 😉 Jeg visste at du ville komme med et slikt innlegg. Nei, jeg har ikke kranglet med noen på mange mange år. Hva er vitsen? Du hevder at alternativet til å krangle er å «bite det i seg» eller at misnøyen står skrevet i ansiktet. Det finnes en annen måte. Det er å si  i fra hva man mener, prøve å forstå den andres ståsted, gjerne diskutere, eventuelt gjøre  som man selv vil uten å gå på akkord med seg selv. Sette ned foten. Sånn er jeg. Jeg sier ikke (som du gjør) at min måte er bedre enn din, jeg sier at jeg personlig er en ganske laid-back type som ikke orker å forholde meg til dramatisk anlagte mennesker som krangler, gråter eller furter. (Og jo, voksne folk som krangler, gråter eller furter er dramatiske). Jeg finner meg ikke i å bli skjelt ut av andre, og jeg skjeller heller ikke ut andre. Det er selvsagt bare tull at relasjonen blir «sterk og trygg» av å krangle. Det går fint an å være åpen og snakke rolig om vanskelige ting uten å krangle. For meg er både krangling og «silent treatment» barnslig atferd som gjør at jeg mister respekten for vedkommende. For all del, hvis du og de rundt deg trives med det så er jo alt fint, men det er ingen naturlov at alle må være sånn.

Anonymkode: 22dcf...af4

Du kaller det hårsår og selvrettferdig, men det er helt tydelig at du legger noe helt annet i ordene jeg skriver enn det du gjør. 

I forrige innlegg går du ut fra at det er skriking, i dette at det handler om å bli skjelt ut eller skjelle ut. 

Det er på et helt annet nivå enn krangler jeg deltar i.

Hadde noen regelrett skjelt meg ut hadde jeg umiddelbart forlatt situasjonen. Slikt finner jeg meg ikke i heller, og jeg kan ikke engang huske at jeg noen gang har skjelt ut ungene engang. Jeg synes det er verste form for oppdragelse. 

Du legger konsekvent mer i de ord jeg bruker enn det jeg gjør. Mye mulig har vi en ganske lik måte å krangle /diskutere på, rent bortsett fra det at jeg gråter dersom jeg synes noe er ubehagelig. Det er ikke så farlig likevel. Jeg er en slik som kan felle en rørt tåre både her og der.

For at du ikke skal legge mer i dette enn det er får jeg kanskje påpeke at min eks først så meg gråte uken jeg gikk fra ham, etter 5 år, og min nåværende mann først da det skjedde noe helt uforståelig dramatisk etter en god stund. Nå er det 17 år siden vi traff hverandre, og han har vel sett meg gråte av frustrasjonen eller sorg kanskje 10 ganger totalt. Men hver gang vi ser en rørende film. 

Jevnt over er har jeg lett for å akseptere det meste, og jeg vil helst være glad. Er det lett også. 

Jeg tror ikke at jeg og min søster hadde hatt våre uenigheter så ofte heller dersom det ikke var for at vi har en situasjon i familien som er veldig sår, som gnager oss begge mye, og hvor våre uenigheter rundt hvordan takle dette bunner veldig mye i at dette er noe svært sårt og fortvilende for oss begge. Vi vet ikke hvordan det kan løses, og det bygges opp frustrasjon rundt det. Det er like mye den frustrasjonen som kommer til overflaten innimellom som det at vi er så ulike at vi kanskje mener at ulike måter er riktig. 

Generelt vil jeg si at i en forferdelig vanskelig situasjon er vi der for hverandre, og flinke til å ta vare på både glede og det gode, men til tider renner det over for en av oss, og det fører til diskusjon og tårer. 

Jeg har ikke tenkt å si noe mer om situasjonen, men jeg tror faktisk det er få familier som hadde taklet dette med så LITE drama som det faktisk fører til i min familie. Vi går rundt med en sår fortvilelse hele gjengen, og likevel finner vi trygghet og ro i hverandre. 

Og jo, i vår relasjon, og i situasjonen, er det nok helt nødvendig for oss begge to å av og til lette på alt, selv om det der og da diskuteres noe heftig, og det er tårer. 

Det er tårer som kanskje burde komme frem litt oftere. Vi er for sta og stolte til å gråte i hytt og pine, men jeg tror både disse diskusjonene og tårene er veldig forløsende, for begge to. 

Jeg tror du legger noe annet i det å krangle enn det jeg gjør. 

Ellers er jeg helt enig angående silent treatment, noe jeg ganske nylig hadde et innlegg om. Jeg synes det er en utrolig umoden måte å takle problemer på. Den mest umodne som finnes.

En krangel anser jeg imidlertid ikke som farlig, men det er antagelig fordi jeg ikke legger det du legger i det. 

Selvrettferdig og hårsår... 

Ja det kan du jo gjerne mene, siden du tydeligvis har et helt annet forhold til enkelte ord enn det jeg har. Jeg vet imidlertid at de som kjenner meg ville le av en slik beskrivelse, for jeg er alt annet enn det. Det er omtrent akkurat det motsatte av hva jeg beskrives som, i absolutt alle kretser jeg omgås. 

Endret 19. desember 2019 av Trolltunge

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å ta ham på ordet? Jeg ville tenkt at han faktisk kanskje ikke er så sikker på dette forholdet. Kanskje det er hans "sanne jeg" som kommer fram når han er sur? Han er iallefall ikke redd for å miste deg når han kan si sånne ting. Og herregud, tenk å gå rundt hverandre og ikke snakke sammen på en uke - at du gidder, TS!! Jeg tror jeg ville sagt til ham: Nå har du et antall ganger sagt at du tviler på forholdet vårt og at det nærmest er av hensyn til barna at du ikke går fra meg. Jeg har tenkt meg om, og jeg tror du har rett. Jeg kan ikke leve med at du hele tiden setter spørsmål ved selve fundamentet i forholdet vårt. Resultatet har faktisk blitt at jeg kjenner at jeg ikke elsker deg like mye lenger. 

Anonymkode: 22dcf...af4

Støtter denne!

Min samboer holdt på slik din gjør, etter en stund følte jeg ta han kunne byttet meg ut med en hvilken som helst dame. Kombinasjonen av usikkerheten som følge av at han hele tiden kom med hint/sa rett ut at han var usikker på forholdet og det at jeg aldri kunne snakke om det, da han lukket seg, ble kald og uforsonlig ødela meg sakte men sikkert.

Til slutt endte jeg opp med å reagere mer og mer voldsomt, små bagateller utløste voldsomme følelsesutbrudd og plutselig var det jeg som "truet" med å gjøre det slutt, jeg så ingen grunn til å høre på ham eller "snakke ut" jeg heller, samtalen var alltid over i det øyeblikket jeg ønsket svar fra ham likevel. Uavhengig av hvor mye jeg forsøkte å lirke og lure noen ord ut av ham. 

Etterhvert hendte det flere ganger også at han stengte meg ute fra ting/arrangementer der man normalt opptrer som et par dersom han var i en slik periode. Det har vært både bryllup, begravelser, høytider og ferier (!).

Noen ganger kunne han bli rasende og rett og slett straffe meg ved å ikke snakke til meg, skjelle meg ut el lign, og når jeg fikk forklaringen på hva som var gale var det helt absurde ting han fant på, som regler i etterkant (år el mnd) viste det seg at det var situasjoner der han er usikker på meg eller ukomfortabel selv. Det satte spikeren i kista da jeg etter jeg skjønte hva som foregikk forsto at jeg aldri kan slappe av, jeg vet aldri om det ligger noen spre følelser og ulmer. 

Men jeg er her enda, jeg strever veldig med å gå, jeg føler jeg har mistet meg selv helt, jeg møtte ham på et tidspunkt der jeg var "på topp" i livet, store barn, god økonomi og der jeg ønsket å være karrieremessig. 

Jeg er nå nesten 45, ute av arbeidslivet og lever stort sett isolert. Jeg har ikke energi eller krefter til noe som helst lenger.

Å leve slik du gjør kan gjøre mye større skade enn man skulle tro. Enten man liker det eller ikke gjør det noe med deg å gå slik i alarmberedskap, og ikke kunne dele det med mannen din fordi du risikerer å bli "emosjonelt" utstøtt. Hvis du ikke greier å la være å la det gå inn på deg kommer det til å tære deg ihjel. 

Og det er jo selvsagt en ond sirkel, jo mer usikker du er, jo mindre tåler du av hans "nykker", så bare fortsetter det.

 

Løp sier jeg

 

Anonymkode: eb9e4...7e9

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære Ts, det er bra at jeg som leser finner styrke i det du skriver! Slik han holder på er ikke ok!! Hvis han kunne latt være å true forholdet deres ved å si de tingene han sier hadde jo ting vært enklere å håndtere tenker jeg. I innlegget skrev du at han ikke ville datet hvem som helst pga ungene. Syns det er helt utrolig i såfall at han skader forholdet deres i så stor grad at ungene hans risikerer å miste en voksenperson, sin bonusmamma, som de har blitt glade i. Dette syns jeg faktisk er helt uakseptabelt! Her vet han jo veldig godt at du er i en vanskelig posisjon. Du kan ikke kreve verken det ene eller andre fordi du "bare" er en bonusmor, og han er selve makta som rår. Snakk om å bruke noe av det mest sårbare han kan finne på bruke mot deg...

 

Takk for det lange svaret  Heldigvis vet jeg at det sitter langt inne hos han å gjøre det slutt, nettopp pga ungene. Ikke for å forsvare han eller noe, men jeg tror når han føler seg fastlåst at han er i "panikkmodus" og oppriktig ikke ser en løsning på ting, verken den ene eller andre veien. Det er bare så synd at vi aldri får snakket ordentlig ut om det i ettertid. Jeg også føler meg fastlåst i en konflikt med han, men jeg tar ikke setningen med meg videre for meg selv og bearbeider det.

Han vet jeg kjemper for barna, og at jeg tenkte meg lenge og nøye om før jeg i det hele tatt involverte meg i denne bonusfamilien. Han vet at jeg mener vi bør gjøre alt for å fikse det vi har istedenfor å gå hvert til vårt. Selv syns jeg det faller mest på han når ting er fastlåst. Jeg for min del kunne bare ringt en parterapeut og vært klar for å dra dit på dagen. Han sier derimot at han ikke liker FVK og har dårlige erfaringer med dem da han og ekskona gjorde det slutt. Jeg vet at han syns det er vanskelig å være i en terapi-situasjon, men gjør man ikke hva som helst for ungene? Hvis vi kan fikse det vi har er jo det det aller beste, og han har en kjæreste som fortsatt er villig til å gå igjennom en slik prosess med han. Jeg syns det er skikkelig synd at han ikke ser nytten i å oppsøke hjelp, men heller gruble over mulig brudd alene.

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du sagt dette til han? Kanskje han hadde hatt godt av å høre det. Det er ikke sikkert han er klar over hvor kraftig han sårer deg og hvor vanskelig det er for deg å elske han i ettertid. 

Nei. Å dele denne sannheten med han har jeg tenkt å spare til det siste (om vi kommer dit). I starten var jeg mer konfronterende og sa ifra hvis jeg følte meg dårlig behandlet av han, noe han virkelig, virkelig ikke håndterte bra. Jeg kunne si noe som "hvordan kan du fryse ut personen du elsker og være så kald som du er?", hvorpå han svarer "hvis jeg er så ille som du sier så skjønner jeg ikke hvorfor vi er sammen. Da kan vi like godt gjøre det slutt". I den tiden var jeg langt ifra klar for å gjøre det slutt. Jeg ville jo bare forstå han! Etterhvert gav jeg bare opp å konfrontere han, for hva godt får jeg egentlig ut av det? Å la være har likevel hatt en gevinst. Når jeg først sier ifra vet han at jeg er på nippet til å gi opp selv, og til nå har han skjerpet seg. Problemet er bare at det koster meg mye å komme dit. En konflikt må ha pågått så lenge at jeg oppriktig føler jeg ikke har noe å tape lenger ved å konfrontere han. 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Denne frykten skal du ikke trenge å leve med i et sunt forhold! Ved neste oppvask bør du gjøre det soleklart for han kan være sur, men ikke tvile eller vurdere forholdet deres mens han stenger seg inne i sin egen, lille verden. Hvis forholdet skal vurderes bør han jo for både deg og barnas del vurdere sammen med deg! Om det virkelig skal bli slutt - ønsker han ikke et best mulig brudd med tanke på ungene? Han kan jo ikke bare fjerne deg fra livene deres! Han kan, men burde ikke....

Om det blir slutt kommer han ikke til å fjerne meg fra barna. Han kommer til å være interessert i å enes om et opplegg. Jeg har derimot mint han på opptil flere ganger i forholdet vårt at vi i det minste skylder barna og hverandre et enkelt brudd. At han fryser meg ut og oppfører seg dårlig hjelper mildt sagt ikke på.

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du sier det selv - det skal være plass til å feile. Mannen din skal kunne la deg være på julebord og tåle at du kommer sent hjem. Stoler han ikke på deg, eller er han sjalu? Når man er vant til å stadig få tak i sin partner når man trenger det så kan jeg godt forstå at man kjenner på en viss uro hvis man bare kommer til telefonsvarer, men likevel... enkelte ting bør man holde for seg selv og la det forbli ens egne følelser og tanker. At denne situasjonen gav deg så enorme konsekvenser i ettertid er uforståelig for meg. 

Han er egentlig ikke en sjalu mann, men han kan bli stressa av å ikke få tak i meg. Generelt kan han bli irritert over småfeil i hverdagen, som at mobilen blir tom for strøm eller at søpla ikke ble tømt fordi en av oss har glemt å sette frem søppeldunken. I dette tilfellet handlet det ikke om at han var sjalu eller redd for at jeg var med noen andre. Han var mest sint for at jeg ikke ladet mobilen på forhånd. Samtidig tenker jeg at det er det han sier og ikke nødvendig føler. Jeg tipper at han blir stressa når jeg er ute, og at mobilen var praktisk å skylde på. 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her kan du jo prøve å speile han. Hvorfor ikke være avvisende tilbake? 

Jeg er absolutt avvisende tilbake, men det hjelper ikke på konflikten. Han foretrekker jo at jeg er kald mot han også. Han ønsker jo ikke nærhet fra meg når det pågår. 

 

Ts

Anonymkode: f0e61...011

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Støtter denne!

Min samboer holdt på slik din gjør, etter en stund følte jeg ta han kunne byttet meg ut med en hvilken som helst dame. Kombinasjonen av usikkerheten som følge av at han hele tiden kom med hint/sa rett ut at han var usikker på forholdet og det at jeg aldri kunne snakke om det, da han lukket seg, ble kald og uforsonlig ødela meg sakte men sikkert.

Til slutt endte jeg opp med å reagere mer og mer voldsomt, små bagateller utløste voldsomme følelsesutbrudd og plutselig var det jeg som "truet" med å gjøre det slutt, jeg så ingen grunn til å høre på ham eller "snakke ut" jeg heller, samtalen var alltid over i det øyeblikket jeg ønsket svar fra ham likevel. Uavhengig av hvor mye jeg forsøkte å lirke og lure noen ord ut av ham. 

Etterhvert hendte det flere ganger også at han stengte meg ute fra ting/arrangementer der man normalt opptrer som et par dersom han var i en slik periode. Det har vært både bryllup, begravelser, høytider og ferier (!).

Noen ganger kunne han bli rasende og rett og slett straffe meg ved å ikke snakke til meg, skjelle meg ut el lign, og når jeg fikk forklaringen på hva som var gale var det helt absurde ting han fant på, som regler i etterkant (år el mnd) viste det seg at det var situasjoner der han er usikker på meg eller ukomfortabel selv. Det satte spikeren i kista da jeg etter jeg skjønte hva som foregikk forsto at jeg aldri kan slappe av, jeg vet aldri om det ligger noen spre følelser og ulmer. 

Men jeg er her enda, jeg strever veldig med å gå, jeg føler jeg har mistet meg selv helt, jeg møtte ham på et tidspunkt der jeg var "på topp" i livet, store barn, god økonomi og der jeg ønsket å være karrieremessig. 

Jeg er nå nesten 45, ute av arbeidslivet og lever stort sett isolert. Jeg har ikke energi eller krefter til noe som helst lenger.

Å leve slik du gjør kan gjøre mye større skade enn man skulle tro. Enten man liker det eller ikke gjør det noe med deg å gå slik i alarmberedskap, og ikke kunne dele det med mannen din fordi du risikerer å bli "emosjonelt" utstøtt. Hvis du ikke greier å la være å la det gå inn på deg kommer det til å tære deg ihjel. 

Og det er jo selvsagt en ond sirkel, jo mer usikker du er, jo mindre tåler du av hans "nykker", så bare fortsetter det.

 

Løp sier jeg

 

Anonymkode: eb9e4...7e9

Så leit å høre at du har det dårlig, og han drar det virkelig langt når han ekskluderer deg fra viktig ting. Så langt har aldri mannen min gått, og håper vi aldri kommer dit heller.

Jeg tenker også at jeg strever med å gå, men det er først og fremst pga barna. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg gitt opp for lengst. Etter forrige konflikt har jeg blitt enig med meg selv om å prøve én gang til. Før konflikten kunne vi tross alt se tilbake på 1,5 år uten store konflikter, og vi hadde til og med kommet dit at vi vurderte å få barn sammen. Samtidig har den nylige konflikten ødelagt for alt det der. Jeg har ikke sagt noe til han, men å få barn med han med det første er så uaktuelt som det kan få blitt. Jeg kan ikke komme på noe verre enn å få barn med han og samtidig leve videre med hans konflikthåndtering.

Ts

Anonymkode: f0e61...011

[Menchit]

Det at han skylder på mobilen, mens problemet egentlig er noe annet er ganske alvorlig. Greit nok O denne situasjonen er det kanskje ganske opplagt, du forstår (tror ) hva som egentlig foregår. Men hva med andre situasjoner, der du ikke skjønner at det ligger noe annet bak? Du vil ikke kunne møte hans behov på en god måte sålenge han ikke er i stand til å uttrykke dem.

Det er ikke sikkert det skjer ofte, men mest sannsynlig er dette en metode han tyr til når han ikke tør eller vil fortelle hva som egentlig er i veien. Det som skjer da er jo at han formidler at han er skuffet/sint/irritert pga bla bla bla, du hører jo hva han sier, responderer og forsøker å forklare eller unnskylde dersom du tenker det er på sin plass 

Problemet er ta ingenting du sier vil hjelpe ham, han  ber deg ordne opp i en konflikt du ikke aner eksisterer, du svarer på det han sier, du vet ikke hva han føler hvis han ikke fortell deg det.

Dermed vil dere ha vidt foto forventinger til hvordan samtalen utviklier seg videre, og det låser seg.

Det høres ut som om du går på eggeskall allerede,

Jeg tror ikke mannen er bra for deg, ham behandler deg veldig dårlig. Og hva når det kommer større konflikter? Hvordan skal dere kunne løse dem?

[AnonymBruker]

Du har en trussel over deg om at du er i forholdet på nåde. Hadde det ikke vært for barna, så.... Hvordan påvirker det handlingene dine?

Du vet at hvis dere krangler, så kan det bli flere dager med "silent treatment". Hvordan påvirker det handlingene dine?

Om dette er bevisste handlinger fra hans side, er vanskelig å vite. Kanskje han ubevisst prøver å manipulere deg til å unngå konflikter fordi han selv hater kobflikter. At du unnlater å konfronterer han med ting, går på eggeskal, setter på et falskt smil når du egentlig vil skrike. Sunt er det ikke! Og hvis dere ønsker å beholde forholdet, så trenger dere kanskje hjelp.

Kan det hende at han ikke vil slå opp pga barna, men at det er mer akseptabelt (ovenfor barna og andre) om det er du som slår opp? At han kommer med de hintene for å få deg til å ta avgjørelsen?

Anonymkode: bf95b...8e6