Konflikter med mannen er TUNGT

[AnonymBruker]

Må lufte noen tanker her.... langt innlegg...

For fire år siden møtte jeg min store kjærlighet. Mannen min og jeg begynte å date og jeg ble slått i bakken av forelskelse. Han var nyskilt på den tiden, men bruddet hadde vært et faktum i flere år og alt var opp og avgjort med ekskona. Han hadde overtatt huset etter bruddet (eksen gjorde det slutt), og han hadde (og har) to barn annenhver uke. 

Å date han var helt spesielt. Han var tydelig på at han ikke ønsket å date hvem som helst pga barna, og derfor var han så interessert i å bli kjent med meg. Vi datet et helt år før jeg ble introdusert som kjæresten hans, og det året var fylt med så mye fint. Etterhvert sov jeg i huset hans oftere, og til slutt flyttet jeg inn. Vi har nå vært samboere i to år. 

Vårt forhold er på de fleste områder veldig bra. Vi har samme verdisyn, vi er begge opptatt av familie og vi har generelt en hverdag som fylles med ting vi begge setter pris på. Jeg er også bonusmor (har ingen barn fra før), noe som er en stor glede i livet. Vi går godt overens alle sammen og fungerer som en helt ordinær familie.

På mange måter har jeg ingenting å klage på, men det er én side ved han som er veldig vanskelig å leve med. Han er langsint og tåler lite "personlig" motstand. Til tross for mange fine og gode samtaler sammen så takler han ikke så bra å bli konfrontert med noe. Han går ofte i forsvar eller er uenig i det jeg sier. Starten av vårt samboerskap var en prøvelse for oss begge. Vi ble ofte irritert på hverandre og kranglet ganske mye. Fordi vi håndterer konflikter så annerledes ble det veldig tungt å komme seg igjennom det. På en eller annen måte fant vi likevel en måte å kommunisere på som kunne fungere for oss begge så nå er det lenge siden vi har hatt en skikkelig konflikt.

Da vi kranglet var ikke selve krangelen så forferdelig men dagene etterpå. Etter en krangel kan jeg ofte synes at ting er litt kjipt, men jeg blir ferdig med krangelen og er varm ovenfor kjæresten igjen. Mannen min klarer ikke dette og er istedenfor kald og mutt i flere dager. Vi kan snakke sammen om overfladiske ting, men de gode samtalene og nærheten opphører og hele stemningen bærer preg av konflikt og kjipe følelser. Denne stemningen syns jeg er vanskelig å leve i, og det har jeg sagt til han også. Ting blir bare verre da og kan omså eskalere i en ny konflikt. Sånn holdt vi på i "krangle-perioden" vår, og det ble faktisk så ille at jeg ved siste krangel sa at hvis han ikke kunne se til å skjerpe seg snart så var det slutt. Jeg krevde samarbeid om bedre tider fra han og en helomvending skjedde.

Det er som sagt lenge siden, men dessverre havnet vi i en ny konflikt for noen uker siden. Det var jeg som hadde forårsaket konflikten denne gangen. Jeg hadde gått tom for strøm da jeg var på julebord. Jeg hadde ikke merket det og kom sent hjem i tillegg, noe som gjorde mannen min stressa. Jeg la meg flat, unnskyldte og var enig i at det var dumt, men istedenfor å godta unnskyldningen min gikk han inn i sitt "gamle" mønster. I en hel uke hadde vi det kjipt. I mellomtiden prøvde jeg å prate med han men til ingen nytte. Jeg prøvde også å lage en bedre middag til han etter jobb men til ingen nytte det heller. Den dagen ungene hans skulle komme til oss sa jeg at vi måtte samarbeide om god stemning. Ikke snakk om at ungene skal komme til et hjem med en så tung og utrivelig stemning. Den konfrontasjonen håndterte han ikke greit i det hele tatt, men han kom faktisk hjem fra jobb og oppførte seg som før samme dag. Vi har hatt det bra (både med og uten unger) siden da.

Det store problemet mitt er at han drar tvil rundt forholdet vårt i de kjipe periodene. Han kan si ting som at det er så vanskelig å krangle, og at han føler seg fastlåst siden han har introdusert ungene for meg. Han kan også si at han er redd for hva som skjer om det blir slutt. Jeg sier derimot at jeg ikke skjønner hvorfor han drar det så langt? Altså, var grunnen til konflikten så alvorlig at han faktisk vurderer å gjøre det slutt? Dette har han sagt flere ganger og jeg syns det er like tungt å høre hver gang. Selv sier jeg at jeg ikke syns vi skal gjøre det slutt men heller prøve å fikse det vi har. Han er derimot helt imot parterapi så vi kommer egentlig ingen vei. Jeg sier også at jeg blir usikker av det han sier. Jeg vil jo ikke at han skal være sammen med meg bare pga ungene! Jeg vil han skal være sammen med meg fordi han elsker meg og det livet vi deler. Hvis dét ikke er motivasjonen hans så føler jeg at vi har mistet hele grunnlaget vårt. Han sier at han elsker meg, men han syns det er så vanskelig å føler seg fastlåst. Mer enn det nytter det ikke å få ut av han.

Nå sitter jeg her i det fine huset vårt. Vi har pyntet til jul og har gjort mange koselige ting med ungene. Konflikten er over, han oppfører seg som vanlig og konflikten blir mest sannsynlig ikke snakket om igjen. Sånn sett har det jo skjedd en forbedring, men det tærer å være sammen med en mann som en langsint. Jeg blir forferdelig sliten og kjenner at jeg egentlig er litt lei. Jeg har tross alt ofret litt for å være sammen med han (flyttet til byen har bor i, bor derfor et godt stykke unna nærmeste vennene mine og familien), og merker at jeg savner det gamle livet mitt litt. Det hjelper ikke at det er jul heller. Snart drar ungene til moren sin og mannen min og jeg skal feire jul alene. I utgangspunktet var vi på en helt annen, lykkelig plass i livet. Vi har planlagt i lang tid å ha julaften for oss selv og bare ha det som en ekstra koselig og fin kjærestedag. I 2020 har vi til og med snakket om å få barn sammen, men etter konflikten og de kjipe dagene i ettertid har den lysten blitt helt borte hos meg. Å få barn med en mann som mildt sagt ikke matcher meg og min sunne konflikthåndtering er det siste jeg vil selvom jeg elsker han.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget... er vel bare lei og trenger litt trøst...

Anonymkode: f0e61...011

[AnonymBruker]

Han oppfører seg som kjerringa i forholdet. Hadde jeg vært deg hadde jeg reist vekk en periode, eller tilbrakt noen dager hos foreldre/venner, for å la han få se hvordan er liv uten deg virkelig ville vært. La han få kjenne på savn av deg.

Anonymkode: 25b31...472

[AnonymBruker]

Føler deg! Samboeren min er HELT lik både i og etter krangler som det du beskriver her. Hver krangle oppstår egentlig på grunn av en bagatell, men hver gang vi krangler føler jeg det er en spiker i kista på forholdet vårt, fordi han blir også helt sånn "orker ikke krangle hele tiden" - når det er HAN som ikke klarer å gi slipp på kranglingen eller den dårlige stemningen. Vet ikke hva jeg kan foreslå, har tatt dette opp med min samboer mange ganger at det er unødvendig å nesten true med å gjøre det slutt bare fordi det ikke går på skinner hver eneste dag. Han blir så veldig kald og stemningen er til å skjære med en kniv etter krangler. For oss har det funket å bare gi hverandre litt space - istedenfor å fortsette å krangle. Gå en tur, gjøre ærender, hva som helst. 

Anonymkode: 7dbc6...6d2

[AnonymBruker]

Må si mannen din virker umoden! Så synd at dette skal komme i veien når han ellers virker så voksen og oppegående. Det er vel en grunn til hvorfor ekskona gikk...

Det er derimot et veldig godt tegn at han faktisk gjorde helomvending etter perioden deres med krangling. Du skriver at dere har hatt det fint etterpå, men at den nylige konflikten la en stor demper på det hele. Det er jo et godt tegn at han klarer å endre seg. Han vil sikkert havne i gamle spor innimellom, men jeg syns oppriktig det er dårlig av han å så tvil rundt forholdet deres. Etter fire år burde han holde seg for god til det, og hvis han føler seg fastlåst så føler han seg neppe mindre fastlåst av å høre sine egne ord! Om det han sier er seriøst hadde han ikke sklidd tilbake i vanlig hverdag igjen, tenker jeg.

Alle som furter, er langsinte, bruker silent treatment etc, utøver jo i bunn og grunn en slags hersketeknikk, og jo mer du prøver å fikse eller unnskylde deg, jo mer makt får vedkommende i situasjonen. Her gjelder det å være en sterk dame og ikke la deg vippe av pinnen! Et smekk fortjener et smekk tilbake og det er ingen grunn til at han skal gjøre som han vil mens du går x antall jævlige dager i møte.

Nytter det å snakke til han? Hvis du merker at han går inn i sitt gamle mønster - kan du bryte det ved å si "nå merker jeg at denne dagen blir kjip og det syns jeg ikke er greit" e.l.?

En annen ting du må avgjøre er om du selv klarer å gå tilbake til hverdagen igjen. Du sier du er lei og savner det gamle livet ditt. Bruk litt tid på å kjenne etter og spør deg selv om det livet du lever nå er greit nok. Hvis dere har en god hverdag og følelsene er på plass så er jo dette et godt utgangspunkt, men du skal ikke gå på akkord med deg selv om du velger å være sammen med denne mannen som etter min mening har litt jobb å gjøre med seg selv...

Et tips kan være å skrive dagbok. Det gjorde jeg da forholdet mitt ble tungt å leve i. Jeg skrev "dette har vært en fin dag med mannen min" eller "dette har vært en dårlig dag med mannen min" hver dag i tre mnd. På siste dag telte jeg igjennom antall gode dager og antall dårlige dager og innså at det var flest dårlige dager. Da bestemte jeg meg for å gjøre noe med det, noe som førte til et langt nærere og bedre forhold med mannen min enn jeg i utgangspunktet trodde var mulig.

Ikke få barn med han enda! Bruk heller tiden til å finne ut av ting og ikke ha det travelt med hensyn til bonusbarna dine.

Håper julen blir bra, ts. ❤️ 

Anonymkode: e3535...344

[AnonymBruker]

Hadde det helt som deg i forholdet. Og er som deg ved å være ydmyk, ha interesse av å løse opp i ting fort og har et behov for å være blid og glad stort sett hele tiden. Uten å dvele ved ting. Og det å dvele ved ting når vi har ordnet opp er bare teit. 

Løsningen her er at når han holder på surheten og Blir kald er at jeg gjør han klar over at det er HANS valg å være sur (når vi faktisk har ordnet opp) og at jeg kun ser det som et tegn på at han VIL være sur. Og at det er HAN som da lager problemer ut av noe som ikke lenger er et problem. " Hvis du VIL være sur og lage problemer der det ikke er problemer, så er det ditt VALG ikke mitt"

Deretter lar jeg han være i fred. Driver på med mitt som om INGENTING har skjedd.  Kan kanskje si til han også før jeg går at han nå overdriver . Og da får han tenkt seg om på at det bare er teit å være sur. Også sier han sorry og prøver å være blid. 

Det samme skjer når han tror at det er bedre å være singel. Da sier jeg bare: "ok. Det er ditt valg og ikke mitt" også angrer han seg med en gang. 

Anonymkode: 638d8...1a7

[Escalera]

Typisk menn å dumpe det emosjonelle ansvaret over på oss kvinner. Han skal få lov til å gå rundt og furte og være sur i flere dager, og så skal du gå og kjenne på dårlig samvittighet. Til slutt blir det du som må ta initiativ til at dere kan nærme hverandre igjen. Når dette skjer, gang på gang, dannes det et mønster i relasjonen og han blir så vant til at han har en "mamma" som rydder opp i følelseslivet hans og til alle andre i familien. Han forblir umoden og du overfungerer.

[Gjest Mysticgirl]

Hadde aldri orket det der, så utrolig umodent. Hadde reist på hytta og ikke kommet hjem før han var blid, for å være i samme rom som en sur mann, hadde jeg aldri ønsket, det er det verste som finnes.

Det går jo ikke an å ha det sånn over tid. Du får si at enten så oppfører han seg voksent, eller så flytter du ut!

[Ild]

Dere trenger å lære å krangle. Dere trenger ikke "parterapi", dere trenger kjøreregler dere er enige om ifbm krangler.

Dette kan dere få hjelp til hos en parterapaut.

Jeg fikk det fantastisk etter at jeg og mannen er blitt enige om kjøreregler for krangling, og når det innimellom låser seg, så har vi mekanismer for å hente oss inn. 

Edit; og nå har vi vært sammen i over 20 år

Endret 18. desember 2019 av Ild

[Eilis]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han oppfører seg som kjerringa i forholdet. Hadde jeg vært deg hadde jeg reist vekk en periode, eller tilbrakt noen dager hos foreldre/venner, for å la han få se hvordan er liv uten deg virkelig ville vært. La han få kjenne på savn av deg.

Anonymkode: 25b31...472

Hva mener du med at han oppfører seg som kjerringa i forholdet? For en fjollete kommentar. Han oppfører seg som en umoden mann 

[Tatja]

Hva med at du drar hjem til 'dine' i julen? Iallfall noen dager i romjulen. Få han og forholdet litt på avstand, og føle på det hele? Kanskje finner du ut av hva som er rett for deg i denne situasjonen. 

Erfaringsmessig så vil hans adferd ikke endre seg betraktelig, iallfall ikke på kort tid. Dersom han vil holde på deg og det dere har sammen, så bør han imidlertid være villig til å drøfte det hele på en måte som viser at han ønsker løsning. Med min mann er slikt faktisk lettest per tlf.!

[AnonymBruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv: en sånn mann hadde vært uaktuell for meg å være sammen med.

Anonymkode: 22dcf...af4

[AnonymBruker]

Dette er manipulering. Det er ikke sikkert at han er klar over det selv, men det er det.

Du må ta en skikkelig oppvask her, ellers blir det slutt mellom dere. Det kan ikke være sånn at det ikke finnes måter å løse konflikter på, for konflikter vil bestandig oppstå i et forhold. Slik det er nå kommer jo du etter hvert til å slutte å ta opp problemer, fordi det å ta opp problemer innebærer en lang periode med taushet, straff og trusler om brudd. Det hører ingen sted hjemme i et velfungerende forhold.

Anonymkode: 52473...8c2

[AnonymBruker]

Du bør definitivt ikke vurdere barn med denne mannen! 

Anonymkode: 2318e...570

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må lufte noen tanker her.... langt innlegg...

For fire år siden møtte jeg min store kjærlighet. Mannen min og jeg begynte å date og jeg ble slått i bakken av forelskelse. Han var nyskilt på den tiden, men bruddet hadde vært et faktum i flere år og alt var opp og avgjort med ekskona. Han hadde overtatt huset etter bruddet (eksen gjorde det slutt), og han hadde (og har) to barn annenhver uke. 

Å date han var helt spesielt. Han var tydelig på at han ikke ønsket å date hvem som helst pga barna, og derfor var han så interessert i å bli kjent med meg. Vi datet et helt år før jeg ble introdusert som kjæresten hans, og det året var fylt med så mye fint. Etterhvert sov jeg i huset hans oftere, og til slutt flyttet jeg inn. Vi har nå vært samboere i to år. 

Vårt forhold er på de fleste områder veldig bra. Vi har samme verdisyn, vi er begge opptatt av familie og vi har generelt en hverdag som fylles med ting vi begge setter pris på. Jeg er også bonusmor (har ingen barn fra før), noe som er en stor glede i livet. Vi går godt overens alle sammen og fungerer som en helt ordinær familie.

På mange måter har jeg ingenting å klage på, men det er én side ved han som er veldig vanskelig å leve med. Han er langsint og tåler lite "personlig" motstand. Til tross for mange fine og gode samtaler sammen så takler han ikke så bra å bli konfrontert med noe. Han går ofte i forsvar eller er uenig i det jeg sier. Starten av vårt samboerskap var en prøvelse for oss begge. Vi ble ofte irritert på hverandre og kranglet ganske mye. Fordi vi håndterer konflikter så annerledes ble det veldig tungt å komme seg igjennom det. På en eller annen måte fant vi likevel en måte å kommunisere på som kunne fungere for oss begge så nå er det lenge siden vi har hatt en skikkelig konflikt.

Da vi kranglet var ikke selve krangelen så forferdelig men dagene etterpå. Etter en krangel kan jeg ofte synes at ting er litt kjipt, men jeg blir ferdig med krangelen og er varm ovenfor kjæresten igjen. Mannen min klarer ikke dette og er istedenfor kald og mutt i flere dager. Vi kan snakke sammen om overfladiske ting, men de gode samtalene og nærheten opphører og hele stemningen bærer preg av konflikt og kjipe følelser. Denne stemningen syns jeg er vanskelig å leve i, og det har jeg sagt til han også. Ting blir bare verre da og kan omså eskalere i en ny konflikt. Sånn holdt vi på i "krangle-perioden" vår, og det ble faktisk så ille at jeg ved siste krangel sa at hvis han ikke kunne se til å skjerpe seg snart så var det slutt. Jeg krevde samarbeid om bedre tider fra han og en helomvending skjedde.

Det er som sagt lenge siden, men dessverre havnet vi i en ny konflikt for noen uker siden. Det var jeg som hadde forårsaket konflikten denne gangen. Jeg hadde gått tom for strøm da jeg var på julebord. Jeg hadde ikke merket det og kom sent hjem i tillegg, noe som gjorde mannen min stressa. Jeg la meg flat, unnskyldte og var enig i at det var dumt, men istedenfor å godta unnskyldningen min gikk han inn i sitt "gamle" mønster. I en hel uke hadde vi det kjipt. I mellomtiden prøvde jeg å prate med han men til ingen nytte. Jeg prøvde også å lage en bedre middag til han etter jobb men til ingen nytte det heller. Den dagen ungene hans skulle komme til oss sa jeg at vi måtte samarbeide om god stemning. Ikke snakk om at ungene skal komme til et hjem med en så tung og utrivelig stemning. Den konfrontasjonen håndterte han ikke greit i det hele tatt, men han kom faktisk hjem fra jobb og oppførte seg som før samme dag. Vi har hatt det bra (både med og uten unger) siden da.

Det store problemet mitt er at han drar tvil rundt forholdet vårt i de kjipe periodene. Han kan si ting som at det er så vanskelig å krangle, og at han føler seg fastlåst siden han har introdusert ungene for meg. Han kan også si at han er redd for hva som skjer om det blir slutt. Jeg sier derimot at jeg ikke skjønner hvorfor han drar det så langt? Altså, var grunnen til konflikten så alvorlig at han faktisk vurderer å gjøre det slutt? Dette har han sagt flere ganger og jeg syns det er like tungt å høre hver gang. Selv sier jeg at jeg ikke syns vi skal gjøre det slutt men heller prøve å fikse det vi har. Han er derimot helt imot parterapi så vi kommer egentlig ingen vei. Jeg sier også at jeg blir usikker av det han sier. Jeg vil jo ikke at han skal være sammen med meg bare pga ungene! Jeg vil han skal være sammen med meg fordi han elsker meg og det livet vi deler. Hvis dét ikke er motivasjonen hans så føler jeg at vi har mistet hele grunnlaget vårt. Han sier at han elsker meg, men han syns det er så vanskelig å føler seg fastlåst. Mer enn det nytter det ikke å få ut av han.

Nå sitter jeg her i det fine huset vårt. Vi har pyntet til jul og har gjort mange koselige ting med ungene. Konflikten er over, han oppfører seg som vanlig og konflikten blir mest sannsynlig ikke snakket om igjen. Sånn sett har det jo skjedd en forbedring, men det tærer å være sammen med en mann som en langsint. Jeg blir forferdelig sliten og kjenner at jeg egentlig er litt lei. Jeg har tross alt ofret litt for å være sammen med han (flyttet til byen har bor i, bor derfor et godt stykke unna nærmeste vennene mine og familien), og merker at jeg savner det gamle livet mitt litt. Det hjelper ikke at det er jul heller. Snart drar ungene til moren sin og mannen min og jeg skal feire jul alene. I utgangspunktet var vi på en helt annen, lykkelig plass i livet. Vi har planlagt i lang tid å ha julaften for oss selv og bare ha det som en ekstra koselig og fin kjærestedag. I 2020 har vi til og med snakket om å få barn sammen, men etter konflikten og de kjipe dagene i ettertid har den lysten blitt helt borte hos meg. Å få barn med en mann som mildt sagt ikke matcher meg og min sunne konflikthåndtering er det siste jeg vil selvom jeg elsker han.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget... er vel bare lei og trenger litt trøst...

Anonymkode: f0e61...011

Kjære deg, dette var nesten som å dra ut historien fra min egen verden. Jeg har en samboer som normalt sett er livlig og blid, masse godt humør med andre. Vi har vært sammen i 8år nå. To felles barn og to bonus barn. Han er endel år eldre enn meg. Jeg er 31 og han 42. 

Han er akkurat som du beskriver din. Etter vi har hatt en krangel eller så lett som bare en diskusjon, så blir han iskald etterpå. Jeg har vært så fortvilet, fordi jeg viser omtanke og er varm mot han. Han overhører hva jeg sier osv. Vet du hva? Prøv å fortell kjæresten din hvordan du har det og føler det. Det har jeg gjort, vet ikke enda om det er bedring eller ei. Har du tenkt på om han kan ha en bipolare? Humørsyke som det heter?

Jeg støtter deg. Opplever nettopp det samme selv. Kan ta flere dager. Trist når kontrastene er så forskjellige. 

K31

Anonymkode: d673b...a11

[AnonymBruker]

Det du forteller er nærmest identisk med slik jeg har hatt det med samboeren min det siste året. Bare at jeg har vært så "dum" å få barn med han, som nå nærmer seg 1 år. Hadde det ikke vært for dette hadde jeg gått for lenge siden. Etter krangler blir jeg "straffet" i flere dager. Det tærer veldig psykisk, og særlig disse truslene om brudd. Han er heldig som har deg, som virker svært glad i ham. Men bruk tid på å tenke over hva som er riktig, og hva som er best for deg. 

Anonymkode: 22165...f80

[AnonymBruker]

1 time siden, Eilis skrev:

Hva mener du med at han oppfører seg som kjerringa i forholdet? For en fjollete kommentar. Han oppfører seg som en umoden mann 

Fordi det er slik de fleste kvinner reagerer etter en krangel. Føy til sexnekt, så ville det vært perfekt 

Anonymkode: 927ac...03c

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi det er slik de fleste kvinner reagerer etter en krangel. Føy til sexnekt, så ville det vært perfekt 

Anonymkode: 927ac...03c

De fleste menn reagerer med silent treatment etter en krangel. Og forventer at det er kona som skal ta initiativet til å rydde opp. 

Ingen vil ha sex med en sutrepave av en mann. 

Anonymkode: baf45...acf

[exictence]

Å, så trist å lese. Jeg føler med deg. Jeg har også en nokså langsint og sutrete mann. Stakkars mannen min, tenker jeg mange ganger. Men det er slett ikke noe trivelig for meg heller.

Det med julebordet var jo ikke noe til å lage konflikt av. Det at du sier at det var din feil, det var det SLETT IKKE. Du mente ikke å gå tom for strøm. Tvert imot, det var synd for deg. En god mann hadde trøstet deg, og følt med deg. 

Å fortelle deg ting som tilsier at han ikke skulle introdusert deg for barna, at det skulle vært slutt ol. Det er helt uakseptabelt å si det.

Det har min mann sagt lignende til meg og. Det sier man ikke uten å virkelig mene det og gjøre noe ved det. Enten jobber man med forholdet og fokuserer på det positive, eller så skiller man seg.

Selvfølgelig viktig å lufte frustrasjon og vanskelig ting. Men snakke flere ganger om å gå fra hverandre, det hører ikke hjemme.

Jeg er glad jeg ikke har barn med min mann.

[AnonymBruker]

Jeg tenker, ts, at dere begge har med dere bagasje fra levd liv og med den bagasjen endel "rusk" som dere som voksne mennesker må ta tak i.

1. Antagelsen om at man krangler, kommer med personkritikk og har konflikter i et velfungerende forhold. Dette er en antagelse som helt åpenbar er feil (den er veldig vanlig, men altså selvsagt feil)

2. Antagelsen om at fordi dere er uenige og må komme frem til en sams løsning på problem x så må dere starte en krangel/konflikt. Dere skal starte en diskusjon. En "konflikt" er sånt man har i Syria, en diskusjon er sånt man har hjemme.

La oss her ta ditt eksempel på "konflikt" - du glemte å lade mobilen og han ble redd. Her responderer han slik redde folk som oftest gjør - med sinne (om de ikke har jobbet lenge og godt med egne følelser - da responderer folk med varme, noe som er den riktige responsen). Denne responsen er lite gjennomtenkt og instinktiv, fordi han gjennom voksenlivet ikke har orket drive egenoppdragelse på følelser (noe en bør). Men den er ekstremt vanlig og veldig forutsigbar.

Den rasjonelle og riktige responsen din på hans sinne (som altså er ren redsel) er varme. (Igjen dersom du har jobbet med egne følelser i noen grad). I stedet går du i forsvar og bestemmer deg for å legge deg flat for noe som ikke er en feil. Begge responser som er naturlige, men kun om en ikke har fokus på et rasjonelt følelsesliv. Og begge reaksjoner vil helt åpenbart eskalere situasjonen. 

Løsningen er at dere i større grad erkjenner at oppdragelse er noe en driver med hver bidige dag av sitt liv, og at en dermed dersom en avslutter den rundt 18 år er bare 1/5 ferdig oppdratt når en når gamlehjemmet. Noe som bidrar til et unødig turbulent liv. 

Og at dere begynner å kommunisere heller enn å snakke til hverandre.

(Og, du? Trusler hører ikke hjemme i et forhold. Så det må du slutte med)

Anonymkode: c3634...974

[Trolltunge]

Ikke mat trollet, og ikke forsøk å skvise vann av stein! 

Min mann hadde/har helt lik oppførsel, og jeg hadde helt lik din. Vi har faktisk et brudd bak oss, antagelig mye fordi dette bidro til fullstendig krasj. Jeg gikk lei, og orket ikke å "dille med ham lenger", men ble selv "hard" og tverr. (Egentlig lei meg og lei.) Det førte oss inn i en negativ spiral et års tid før jeg gikk fra ham. 

Vi fant sammen igjen, gikk litt i samlivsterapi, og har siden pratet mye om det å håndtere konflikter. For vi er svært ulike i måten vi takler slikt på. 

Våre store endringer er i hovedsak at jeg har lært meg å takle det bedre, når han er mutt. Han klarer ikke å bare "skru av" at han er furt etter noe negativt, men jeg har  endret meg radikalt i forhold til hvordan jeg håndterer det. Istedenfor å bli stresset av det og forsøke å blidgjøre ham/gå på ham for å snakke om det, så gir jeg ham bare tid til å "samle seg/plukke seg selv opp igjen". Jeg prater normalt, selv om han svarer lite og mutt, og jeg gjør meg litt opptatt med mitt eget. Der jeg før opplevde det som svært ubehagelig, en krise nærmest, der tenker jeg nå "det går over, han trenger bare litt tid". Så styrer jeg på med mitt mens han er slik, og prøver ikke å presse vann fra stein. 

Jeg steller i huset, lager mat, leser en bok, ser på en serie, og jeg stoler på at dette ikke er noen krise, og forventer ikke lenger at vi skal ha det strålende hele tiden. Alle må få lov til å ha dårlige dager, og det at han har noen dårlige dager som reaksjon på at vi var litt uenige, eventuelt bare at han er litt sliten og gretten og ikke føler at livet der og da er topp, er helt greit. Det betyr ikke at nå rakner vi fullstendig, eller at han ikke er glad i meg lenger, eller noe dramatisk overhodet. Han bare trenger litt tid på å løfte seg selv opp igjen. 

Det som er resultatet av at jeg lar ham få litt tid, uten å bli stresset/sur/masete/lei meg og kverne på at situasjonen føles ubehagelig har ført til 1. At dette går langt fortere over. 2. At det skjer i langt mindre grad. 

Dette resultatet bunner nok i en kombinasjon av at 1. Han har bevisst /ubevisst hatt et ønske om at jeg skal bli stresset og lei meg av at han er slik, og ønsket at jeg skulle føle dette vanskelig. Fordi han opplevde det litt vanskelig. Da skulle liksom ikke jeg ha det bra heller, og han ønsket at jeg skulle vise at jeg bryr meg om at han har det dårlig, ved å forsøke å blidgjøre ham. Være litt "ydmyk"/forståelsesfull/kjærlig/vise ham at jeg bryr meg. Iallefall ikke ha det helt topp, når han ikke hadde det greit. 2. Det at jeg gikk på ham og maste om det, og var litt needy på respons og selv ble noe negativ av situasjonen gjorde at han ikke fikk anledning til å samle seg igjen, plukke seg selv sammen og bli ferdig med det. 

Jeg foret trollet, og prøvde å skvise vann ut av stein. 

Nå får han lov til å få litt tid på seg, og jeg er ikke lenger med på å vedlikeholde at stemningen er negativ. Istedenfor bidrar jeg til at det er enklere for ham å klare å bli ferdig, ved at han kan få muligheten til å gå ut av dette, fordi det ikke er blitt vanskeligere i det at jeg er sår og såret. Samt at den delen i ham som ønsker at jeg også skal ha det kjipt, fordi han har det kjipt, ikke får tilfredsstillelse i det.

Han er nok i utgangspunktet veldig dualistisk i dette selv. En del av ham ønsker tid og fred til å fordøye, en annen del ønsker respons fra meg. Derfor er det litt damned if you do, damned if you don't egentlig, men uansett er det helt tydelig at dette løser seg mye kjappere og greiere når jeg ikke stresser med det/forer det, men er trygt tilstede, uten å være sur og stresset av det, men på en måte ha åpne armer når han er klar. 

Nå glir det over, uten noe styr, og uten at det har ballet på seg mer. 

Kun et par ganger har det vart noen dager, og jeg har til slutt sagt at "Nå synes jeg at du skal ta deg en tur på trening og blåse ut litt steam og skifte hode, så vi kan kose oss litt." Det er da sagt i vennlig men bestemt tone, og han har faktisk gjort akkurat det. Så kommer han hjem igjen til blid og imøtekommende kone, får en god klem for innsatsen, og alt er greit. Han får lov til, og mulighet til, å bare slippe det, uten sure miner. 

Andre triks jeg kan bruke også er å anerkjenne at han har en guffen dag ved å på en måte være litt fleipende og overdrevent kjærlig. Ikke krevende kjærlig/needy/egentlig stresset, som før, og heller ikke slik at jeg fleiper i så stor grad at han føler at jeg latterliggjør ham, men bare vennlig og med litt glimt i øyet kan jeg for eksempel si "Jeg vet akkurat hva du trenger nå, og det er en skikkelig god klem." eller "Nå trenger du min ubetingede kjærlighet!". Så tvangsklemmer jeg ham. Noe han ganske motvillig finner seg i, og han er gjerne pinnestiv i starten. Jeg slipper likevel ikke, men holder rundt, stryker litt på ham og kysser ham så mildt og kjærlig som en mor kysser et barn. Ofte er det da slik at det som begynner som en stiv og uvillig klem resulterer i at han liksom smelter i armene mine. Jeg regelrett kjenner at spenningen i kroppen hans slipper taket, og han på en måte gir seg over. 

Jeg har imidlertid alltid gitt ham litt tid og ro før jeg tyr til slike triks. Dette er ikke noe jeg prøver meg på før jeg har latt ham være i fred litt først, og jeg føler at han egentlig er klar for å slippe det, men kanskje ikke helt vet hvordan han skal legge det til sides, og bare bli seg selv igjen. Han er litt "typisk mann" i å være litt for stolt for sitt eget beste, og av og til synes han nok det er litt vanskelig å bare brått snu til det bedre, som om det er litt flaut. Nærmest å innrømme at han har oppført seg teit. At han taper ansikt ved å bare sette strek. Det er i slike tilfeller tvangsklemmer er akkurat rette trikset. 

Dette ble mye, og jeg kunne skrevet mye mer, for dette er noe vi virkelig har slitt med før, og så jobbet mye med. I stor grad er det jeg som har jobbet med hva jeg tenker om det at han blir slik, og hvordan jeg takler det, for en ganske vesentlig del av dette er å forstå at han ER slik. Det er slik han reagerer, selv om han selv synes det er tåpelig (når vi snakker om det utenfor situasjonen), og selv gjerne skulle ønske at han ikke reagerte slik. Selv om han er bevisst det, så klarer han ikke å late som om alt er tipp topp, når han ikke føler det slik. Han synes jeg er heldig som kan blåse ut, og så le i neste øyeblikk, for da er jeg ferdig med det. Han er ikke slik. 

Min søster for eksempel er helt lik meg i dette. Blåser ut, og så ferdig. Vi er såpass ulike ellers at det hender at vi braker sammen, og vi krangler og gråter, men så ender det alltid opp med at når vi begge har fått tømt oss så ler vi mens vi tørker tårene, og er såre enige om at vi er kjempeglad i hverandre. Begge har lettet seg angående det som var vanskelig /vondt, begge har fått en litt bedre forståelse for den andre, og så er vi begge så ferdig at det glir over i latter og gode klemmer. Ferdig med det! (Ca 1 år til neste gang :)) 

Crazy people sier min mann da, og kan ikke forstå at vi i ene øyeblikket krangler, og i neste ler og er ferdig med saken. For ham er en krangel noe vondt som sitter i en stund, selv om vi er blitt enige. 

Det handler mye om å akseptere at man er ulike, og ikke gjøre vondt verre, ved å gå på og skulle "fikse det" umiddelbart. Forstå at dårlig humør og litt avmålt partner absolutt ikke betyr at han/hun plutselig ikke er glad i deg lenger, og derfor krisemaksimere det. 

Alle har dårlige dager innimellom, og et forhold er ikke bare kos og inderlig nærhet hele tiden. Kjærligheten er der likevel.

Stol på det, pust med magen, ikke stress med at han trenger litt tid til å snu, aksepter at dere er litt ulike her, og at hans behov for å trenge litt tid på å snu ikke er mindre viktig /rett enn ditt behov for at alt skal være bra med en gang. Antagelig er det også lettere for deg å jobbe med at du føler slikt som kriser, og noe svært ubehagelig, enn det er for ham å slutte med å reagere slik. For din del må du bare jobbe med hvordan du takler det og hvordan du tenker rundt det, for ham vil en endring i dette kreve at han må endre hvordan han ER, i måten å faktisk reagere på. Det er ikke så enkelt å endre radikalt på egne basic reaksjonsmønstre. Å lære seg å håndtere ANDRES bedre er enklere.