Barn som ikke ønsker mer

[AnonymBruker]

Når barnet ditt kun har tanker om å avslutte livet, ikke ønsker mer, men ikke vet grunnen selv. Tankespinn som er vonde å forstå seg på selv for hen. Leger, psykiatri har vært på de siste to årene.hentet av ambulanse etter forsøk 2 ganger, Foreldre gjør alt, men tankene slipper ikke. Hen skjuler seg bak alt fra masse humor glede til sinne, naturlige hverdager. Skole er uutholdelig, sosial kontakt vanskelig. Musikk, filmer og rommet er tryggest arena. Er det noen der ute som har eller er i samme situasjon som har noen gode råd i en vanskelig hverdag. 

 

Anonymkode: 020ad...f18

[AnonymBruker]

Alder? 

Hva er involvert av hjelpeinstanser? 

Anonymkode: 6ec69...e4b

[AnonymBruker]

Har barnet vært utsatt for noe? 

Anonymkode: 949b0...85a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alder? 

Hva er involvert av hjelpeinstanser? 

Anonymkode: 6ec69...e4b

17, 2 ulike psykiatri avdelinger, innlagt over lengere tid begge steder, lege timer ofte, bup ofte. Hen ønsker ikke hjelp i utgangspunktet da hen mener at ingen klarer å hjelpe. Hen er bare bestemt på at dette ikke vil gå bra. Og ting skjer så brått, fra smilende fin dag til akutten rett etterpå. 

Anonymkode: 020ad...f18

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har barnet vært utsatt for noe? 

Anonymkode: 949b0...85a

Det vi vet og hen sier er det ingenting, problemet ligger i utrolig vonde uforstående tanker som alltid har vært der. Etter dager uker mnd ut og inn i psykiatri er det ingenting vi, de hen skjønner av dette

Anonymkode: 020ad...f18

[AnonymBruker]

Kan ikke si hva som blir riktig for dere, men vil vise min sympati. Jeg har selv vært et barn som ikke ønsket å leve mer, og selv om det er tøft så vet jeg at det var tyngst for de som var glad i meg. Hold ut, finn på ting med barnet og vis at dere er der og tåler hen selv om dere ikke forstår. Det er ikke så mye mer man får gjort. 

Vet ikke hvordan BUP er i dag, men selv fikk jeg ikke hjelp før jeg kom inn i voksenpsykiatrien. Nå slet jeg riktignok med spiseforstyrrelser, og mine depresjoner kom fra det, så det blir vel ikke helt det samme kanskje. 

Men det viktigste er at dere støtter barnet så godt dere kan, noe jeg er sikker på at dere allerede gjør. Også kan det kanskje være greit å vurdere å finne noen å snakke med for barnets nærmeste. Det er tungt å bare ta imot og ikke ha noen å snakke med. Der vil en psykolog kunne være like mye til hjelp for foreldre som for barnet. 

Anonymkode: c97d1...b03

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan ikke si hva som blir riktig for dere, men vil vise min sympati. Jeg har selv vært et barn som ikke ønsket å leve mer, og selv om det er tøft så vet jeg at det var tyngst for de som var glad i meg. Hold ut, finn på ting med barnet og vis at dere er der og tåler hen selv om dere ikke forstår. Det er ikke så mye mer man får gjort. 

Vet ikke hvordan BUP er i dag, men selv fikk jeg ikke hjelp før jeg kom inn i voksenpsykiatrien. Nå slet jeg riktignok med spiseforstyrrelser, og mine depresjoner kom fra det, så det blir vel ikke helt det samme kanskje. 

Men det viktigste er at dere støtter barnet så godt dere kan, noe jeg er sikker på at dere allerede gjør. Også kan det kanskje være greit å vurdere å finne noen å snakke med for barnets nærmeste. Det er tungt å bare ta imot og ikke ha noen å snakke med. Der vil en psykolog kunne være like mye til hjelp for foreldre som for barnet. 

Anonymkode: c97d1...b03

Men sleit du sånn uten å ha vært utsatt sånn? Kan man slite så tungt om man er fra en helt vanlig familie, og uten at det har skjedd noe som mobbing, overgrep eller sånt? Jeg spør oppriktig. Jeg sleit av helt andre grunner, har aldri forstått meg på de som har det helt greit hjemme men likevel sliter. Prøver å forstå.

Anonymkode: 949b0...85a

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

17, 2 ulike psykiatri avdelinger, innlagt over lengere tid begge steder, lege timer ofte, bup ofte. Hen ønsker ikke hjelp i utgangspunktet da hen mener at ingen klarer å hjelpe. Hen er bare bestemt på at dette ikke vil gå bra. Og ting skjer så brått, fra smilende fin dag til akutten rett etterpå. 

Anonymkode: 020ad...f18

Dette høres ut som en i min familie. 

Vedkommende er 20 nå. Det går til en viss grad fortsatt, men bølgedalene er brå, dype og uforutsigbare. Vedkommende var medisinert første gang som 10-11-åring for angst og depresjoner. Har vært innlagt flere ganger. 

Har altså ingen løsning dessverre, men en klem for å si at jeg vet noe om hvordan det føles. 

Anonymkode: 6ec69...e4b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men sleit du sånn uten å ha vært utsatt sånn? Kan man slite så tungt om man er fra en helt vanlig familie, og uten at det har skjedd noe som mobbing, overgrep eller sånt? Jeg spør oppriktig. Jeg sleit av helt andre grunner, har aldri forstått meg på de som har det helt greit hjemme men likevel sliter. Prøver å forstå.

Anonymkode: 949b0...85a

Det er jo dette vi nærmeste synes er så vanskelig, ingenting å sette fingeren på, utenom vanskelig vond tankegang, mareritt som aldri forsvinner, tanker om å ikke være bra nok uansett sammenheng, alltid sistevalg i følge hen, noe vi ikke klarer å se selv, men tankene til hen klarer vi ikke å endre. Alltid vært likt behandlet som søsken, alltid hatt venner, alltid spist bra, alltid vært passelig skole flink. Helt til 14 15 års alder hvor første forsøk ble gjort, kom da frem litt og litt, føler seg rett og slett i veien og til lite nytte. Fikk da god hjelp, etterhvert har forsøk 2 og tre kommet h or det ene var så nære ved å virkelig klare det.. 

 

Dette er rett og slett så fortvilende vanskelig, hen har det tøft, og jeg føler at jeg er slem om jeg duer at vi nærmeste har det tøffere, men vi vet aldri når neste gang vil skje om det kommer flere, vi er konstant redde, hens hverdag er nok like turbulent. Så hverdagene blir så som så

Anonymkode: 020ad...f18

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er jo dette vi nærmeste synes er så vanskelig, ingenting å sette fingeren på, utenom vanskelig vond tankegang, mareritt som aldri forsvinner, tanker om å ikke være bra nok uansett sammenheng, alltid sistevalg i følge hen, noe vi ikke klarer å se selv, men tankene til hen klarer vi ikke å endre. Alltid vært likt behandlet som søsken, alltid hatt venner, alltid spist bra, alltid vært passelig skole flink. Helt til 14 15 års alder hvor første forsøk ble gjort, kom da frem litt og litt, føler seg rett og slett i veien og til lite nytte. Fikk da god hjelp, etterhvert har forsøk 2 og tre kommet h or det ene var så nære ved å virkelig klare det.. 

 

Dette er rett og slett så fortvilende vanskelig, hen har det tøft, og jeg føler at jeg er slem om jeg duer at vi nærmeste har det tøffere, men vi vet aldri når neste gang vil skje om det kommer flere, vi er konstant redde, hens hverdag er nok like turbulent. Så hverdagene blir så som så

Anonymkode: 020ad...f18

Så fælt. Det er endel ny forskning somm viser at noen er ganske enkelt født ekstra sårbare, kanskje det er det som ligger under? Eller at hen har opplevd noe hen ikke har fortalt om ennå. 

Anonymkode: 949b0...85a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så fælt. Det er endel ny forskning somm viser at noen er ganske enkelt født ekstra sårbare, kanskje det er det som ligger under? Eller at hen har opplevd noe hen ikke har fortalt om ennå. 

Anonymkode: 949b0...85a

Etter alle tester hos de ulike steder hen har vært og alle samtaler viser det pr nå personlighets forstyrrelse, sosial angst, nattskrekk, alt går mot tankespinn, det i seg selv er utrolig vanskelig, men jeg håper jo på at dette er sant, at det ikke er noe som gar skjedd som vi ikke vet om. Det å fortelle de nærmeste om noe så sårbart forstår jeg ikke er lett, men ikke kommet frem til noe annet hverken psykiatere, leger, vi, hen, lærere m.m som virkelig prøver å forstå 

Anonymkode: 020ad...f18

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette stemmer for deres barn, men jeg har lyst til å fortelle om meg og min oppvekst og psykiske helse. 

Som lite barn hadde jeg det tilsynelatende bra. Jeg følte at jeg hadde det bra og alle rundt meg oppfattet at jeg hadde det bra.  Så kom første selvmordsforsøk i en alder av 11. Og deretter gikk det slag i slag i årevis. Først og fremst bestod tilværelsen av en gruoppvekkende, udefinerbar uro. Mareritt hele natta, timesvis med gråt hver kveld, konstant redsel, tankekjør, tvang, selvskading og et nytt selvmordsforsøk. Jeg visste ikke hvorfor jeg var trist og jeg hadde ingen ting galt å peke på i livet mitt, men jeg visste at noe var alvorlig galt, jeg visste at livet var fælt og ikke kom til å bli bedre og jeg visste at jeg var udugelig, ekkel og ikke verdt noe. Jeg visste ganske enkelt at jeg hadde et liv jeg ikke ønsket å være i. Jeg visste bare ikke hvorfor. Og så, mange timer hver dag, innimellom i dager eller uker i strekk, var jeg livsglad og fornøyd utad og livsglad og fornøyd inni meg uten å engang huske at jeg vanligvis hadde det fælt. 

Dette er lenge siden og dengang fantes det ikke egentlig noe tilbud til barn som slet, så jeg var hos fastlegen en gang, men det var alt. Ellers ble alt håndtert hjemme. Eller rettere sagt ikke håndtert hjemme eller noe sted eller i det hele tatt. 

Etter noen år snudde det og alt ble tilsynelatende bra. Jeg sluttet å ha mareritt, sluttet å være redd, fikk mye vedre selvtillit, livet føltes bra og jeg hadde masse planer for livet. Jeg husket ikke engang at jeg hadde hatt det fælt. Og slik var jeg fram til jeg var 32. Da plutselig, nærmest på minuttet, gikk tilværelsen tilbake til mareritt, redsel, dårlig selvtillit og et liv som føltes grusomt og ikke var verdt å leve. Men jeg visste ikke hvorfor. 

Etter noen uker fikk jeg vite at jeg var blitt voldtatt den dagen da alt snudde som 32-åring. Jeg husket det ikke selv, ikke kognitivt sett, men jeg ble fortalt det og begynte etterhvert å huske det som skjedde, først som mareritt, deretter i våken tilstand. Og med de minnene kom andre minner. Først som mareritt de også, deretter som det jeg nå vet var flashbacks. Til slutt som bevisste minner som jeg ikke visste om var sanne eller ikke. Det var voldtekter og overgrep, trusler, grov vold og to dødfødte barn jeg fødte i smug. Det føltes virkelig, men hørtes ut som fri fantasi (jeg hadde jo hatt et helt normalt liv!) og jeg trodde jeg var blitt fullstendig gal. Gal som i psykotisk. Og det var det jeg søkte hjelp for og først fikk en diagnose på. Men behandling og terapi hjalp ikke, flashbacksene ble bare flere og flere, mer og mer virkelighetstro og mer og mer skrekkinngytende. Og følelsen av at alt var virkelige minner ble mer og mer påtrengende. 

Til slutt møtte jeg en fornuftig terapeut som allerede første uka påpekte at han mente jeg ikke var psykotisk, men hadde ptsd. Og at jeg burde vurdere om minnene mine var ekte opplevelser. Og det han sa føltes så riktig. Det føltes som om alt falt på plass. Og det var derfra veien mot et friskere liv startet.

Diagnosen min ble etterhvert endret til DID, en dissosiativ lidelse hvor personligheten ens splittes opp i flere deler i tidlig barndom fordi man gjennomgår så sterke og hyppige traumer at man ikke lenger greier å bære dem og dermed "gir dem til noen andre" som så gjerne er den som kommer fram og "styrer kroppen" når lignende ting skjer igjen og det er da ofte kun den personlighetsdelen som vet om det som skjedde, mens den andre ikke aner noenting om det og føler den har et helt normalt liv. (Den vil riktignok miste tid, men de fleste ville ikke engang lagt merke til det om de mistet en time eller to her og der.) En personlighetsdel er der når fæle ting skjer, den andre er der når livet er normalt og dermed skjuler hjernen traumene som skjer for seg selv. "Veggen" mellom de to personlighetene er som regel helt tett, og de vet ikke om hverandre. Den ene vet ikke at den andre finnes og vet ikke hva den andre opplever. En har et normalt liv uten traumer, den andre et liv bestående av kun traumer. På den måten klarer hjernen å håndtere livet perfekt uten å måtte blande traumer og hverdagsliv.

Dette var en svært forenklet beskrivelse av DID, for i virkeligheten er ting langt mer komplisert og intrikat. Det er sjeldent bare to personlighetsdeler, det er som oftest flere og noen ganger veldig mange. Noen håndterer kun traumer og noen opplever aldri noe galt, men du har også en mellomting - de som både opplever traumer (ofte ikke de aller verste traumene) og vanlig hverdagsliv og de som kun opplever vanlige ting, men som likevel vet om ting som har skjedd. For disse veggene mellom personlighetsdelene er av ulik kvalitet. Noen steder er de hundre prosent tette, andre ganger glipper småting igjennom og noen ganger vet de alt som skjer med en eller flere andre deler, men det føles som å se det på film, ikke som å oppleve det selv. Enkelte deler vet om de andre delene, men de fleste gjør det ikke. Og hvor komplisert, kaotisk og dysfunksjonelt dette enn høres ut, så er det en perfekt forsvarsmekanisme som hindrer hjernen i å måtte håndtere for mange og sterke traumer på en gang, eller i å måtte håndtere normale ting rett etter et traume. Begge deler ville risikert å gi totalt sammenbrudd. Tenk deg (dette er et tilfeldig valgt eksempel) å måtte feire bestefars 70-årsdag med stor brask og bram og med klemmer til bursdagsbarnet bare en halvtime etter at han brutalt voldtok deg nede i kjellerstua. Det blir myyyye enklere å gi bestefar en bursdagsklem og spise masse kake med et smil når man ikke husker å ha blitt voldtatt...

Jeg er nå mer eller mindre frisk og fungerer og har det bra. Ikke fordi jeg ikke husker livet og traumene mine, men fordi jeg og vi (alle personlighetsdelene som tilsammen utgjør hvem jeg er) har fått håndtert traumene våre (og hverandres) og fått kontakt oss imellom, hvilket betyr at vi samarbeider om hverdagen og sjeldent eller aldri mister tid når de andre styrer skuta. Det høres kanskje rart ut å ha et slikt liv, men for meg så føles det fint nå i dag. Man er aldri ensom og føler seg aldri alene og det er mye god humor i så totale sceneskifter som mellom voksne deler og deler som fortsatt er barn i barnehagealder. Men vi blir færre og færre deler, da noen deler forsvinner (eller mer korrekt slås sammen med andre deler) nå når det ikke lenger er behov for dem, og vi blir alle sammen eldre og eldre, da de unge delene ofte begynner å vokse seg eldre når de får leve et vanlig liv og ikke bare håndterer traumer. 

Det som hos meg skjedde da livet brøt sammen som 11-åring var at veggene mellom noen av delene falt litt sammen og minner, opplevelser, tanker og følelser fløt litt gjennom og havnet hos feil personer. De av meg som skulle fungere optimalt og normalt, fikk plutselig alle de vonde følelsene og tankene om at alt var grusomt og nytteløst fra en av delene som ukentlig opplevde grove seksuelle overgrep. Men minnene fulgte ikke med i våken tilstand (kun via mareritt), og det ble derfor umulig å forstå hvor alle de sterke og påtrengende tankene og følelsene kom fra, og dermed oppsto situasjonen jeg befant meg i hvor jeg visste at noe var galt, at noe grusomt ville skje og at jeg ikke ville leve lenger og hvor jeg følte meg ekkel, lite verdt og dårlig behandlet. Hvordan dette problemet oppsto, vet jeg ikke sikkert, men jeg har en anelse. En gutt i klassen min, som pleide å plage meg og komme med seksualisert kommentarer, sa en veldig feil ting. Han sa det samme som en av overgriperne mine alltid pleide å si før han voldtok meg. "Så stygg du er, jeg er sikker på at musa di stinker!" Det var ikke verre enn at jeg som normaltfungerende del pleide å være der og håndtere det han sa til meg, men akkurat denne kommentaren var et stikkord som lokket fram Elin, delen som pleide å bli voldtatt av den nevnte mannen. Der vi vanligvis ville ha byttet fra meg til Elin i det øyeblikket vi møtte denne mannen, så havnet vi der begge to samtidig når denne gutten sa det samme. For jeg hadde ingen grunn til å forsvinne, det var jo bare en ufarlig (om enn plagsom og ekkel) gutt, men Elin hadde all grunn til å komme, for hun trodde vi skulle voldtas. Så når vi helt brått, ved et uhell, havnet i kroppen samtidig, fikk jeg kontakt med Elins tanke- og følelsesliv og veggen oss imellom raste sammen og det tok årevis før den var stabilt oppe igjen. Og siden jeg plutselig fikk det så jævlig også, skapte jeg enda en personlighetsdel, Anette, som kom og tok over når ting ble som aller verst for meg ved å være normal og ta seg av livet. En såkalt normaltfungerende del som ikke engang visste at jeg pleide å være trist, redd og suicidal og enda mindre visste noe om Elin. Derav de sterke skiftene av humør med timer eller dagers mellomrom også innad i den tøffe perioden. 

Så det er sant at jeg ikke visste noe om hvorfor jeg hadde det så jævlig i de årene som barn og ungdom og det er nok sant at foreldrene mine ikke forsto hvorfor heller, for de visste ikke at jeg ble misbrukt selv om de etter min mening burde forstått. Det fantes nok av tegn, men det var også en annen tid hvor slike ting sjeldent ble snakket om. 

Jeg sier ikke at barnet ditt har DID, TS. Men det er en mulighet. Jeg kjenner flere med DID og de har alle hatt en eller flere perioder hvor livet har rast sammen og de ikke forstår hva eller hvorfor. De har også alle hatt diagnosen emosjonelt ustabil personlighetforstyrrelse (tipper det kanskje er den barnet ditt har fått?), angst og depresjon før de har møtt en bra terapeut som har vurdert muligheten for ptsd og dissosiasjon. Jeg ville prøvd å følge litt med på, TS, på om barnet ditt har hull i hukommelsen. Det er en av varselsflaggene for DID. Eller om hen viser andre tegn på å ha flere personligheter. I såfall bør dere vurdere å få hen i kontakt med en traumeterapeut som kan noe om DID. Traumeavdelingen på Modum bad er et sted å vurdere når hen fyller 18. Uansett håper jeg dere finner god hjelp snart og at både barnet deres og og dere som foreldre får det bedre 💕

 

 

 

Anonymkode: 0e3af...9e2