Slutte på medisinstudiet? Bli veterinær eller psykolog?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg hadde satt utrolig stor pris på det om noen som har erfaring med noen av disse yrkene kunne tenke seg å komme med innspill. 

Etter flere år med alvorlig sykdom ble jeg heldigvis såpass frisk at jeg kunne begynne på medisin profesjon her i Norge. Dette var noe jeg jobbet hardt på VGS for å ha mulighet til. Men rett etter videregående ville jeg gi lidenskapen en sjanse, og studerte et kreativt fag i noen år. Så ble jeg dessverre alvorlig syk, og fikk et langt opphold. 

Nå har jeg gått snart ett år på medisinstudiet. Jeg trives, og synes fagene er interessante. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er et hardt studium, spesielt om man ikke hat helsen 100% i orden. Jeg tror nok at jeg likevel skulle klart å komme meg gjennom, men at jeg muligens ville måtte bruke lenger tid enn normert. 

Så har det seg sånn at jeg blir mer og mer betenkt i forhold til om dette yrket er det riktige for meg. Hvis jeg skal være helt ærlig så har jeg ikke lyst på et liv hvor jeg jobber mye mer enn gjennomsnittet, har mindre tid til barn/familie enn gjennomsnittet, har lange vakter, jobber natt, og stresser mye. Jeg er også veldig usikker på om jeg har helse til det, rett og slett. 

Andre utdanninger jeg kunne ha tenkt meg er veterinærstudiet eller psykologi profesjon. Psykologi kan jeg begynne på etter jul, veterinær om et halvt år. 

Fordelene og ulempene med de tre ulike yrkene er, slik jeg ser det, grovt sett: 

 

Lege

Fordeler:

-Fortsetter på det jeg allerede har begynt å studere

-Høy lønn

-Tror det vil føles meningsfylt og at jeg får utrettet en forskjell 

-Får tilfredstilt min indre flinke pike (liker ikke innrømme det, men sånn er det)

Ulemper: 

-CV-press under studietiden

-Vanskelig å få LIS-1

-Vaktarbeid

-Lange arbeidsuker

-Belastende 

-Lite fritid/tid til barn og familie 

 

Veterinær

Fordeler:

-Følger nok hjertet mest om jeg velger dette. Elsker dyr, drømmen er å bo landlig for å dyrke dyreinteressen og friluftsinteressen 

-Mindre konsekvenser om man gjør en feil (hvis man skal se realistisk på det, selv om jeg ikke ville ta lett på å gjøre feil)

-Tror det er mindre stress og bedre arbeidstider? I alle fall for noen retninger 

Ulemper:

-Får ikke begynt før om et halvt år

-Lang utdanning, lav lønn

-Vanskelig å få jobb?

 

Psykolog 

Fordeler:

-Ganske lett å få jobb

-God nok lønn

-Bedre arbeidsvilkår (dagarbeid, mulighet for å styre hverdagen selv ved å være selvstendig næringsdrivende)

-Gode tilretteleggingsmuligheter for evt. redusert progresjon under studiene

-Typiske "lesefag/refleksjonsfag" ligger nok  mer for meg, selv om jeg også får til realfag

Ulemper: 

-Må bytte studie 

-Redd for å ikke takle alle de fæle historiene og for "compassion fatigue" 

-Redd for at denne rollen ikke er helt "meg" 

 

Noen som har noen innspill? Som har valgt noen av disse yrkene og angret, eller er fornøyde, eller bare vil opplyse meg?

Anonymkode: 3baa6...546

[AnonymBruker]

Veterinær anbefaler jeg hvert fall ikke å velge. Går på studiet nå. Er helt ekstreme arbeidsmengder, har virkelig aldri fri. Og alt dette slitet bare for å gå ut med startlønn på 400 000 HVIS jeg er heldig og får jobb i det hele tatt. Mange har et urealistisk inntrykk av yrket også. Mange slitsomme eiere, høyt salgspress fra kjedene, mye overtid og som nevnt over forferdelig dårlig lønn. Man må også belage seg på turnus.

Anonymkode: bc78f...f55

[AnonymBruker]

Veterinær her. 
- compassion fatigue er et velkjent problem hos veterinærer også

- høyt tempo og stort press på inntjening på smådyrsiden. Mye stress! Men for mindre penger... Også mye mindre mulighet for reell spesialisering, de fleste blir en slags fastlege som opererer i tillegg. Noen synes denne variasjonen i hverdagen er topp, andre (som meg) føler at man ikke strekker til på alle fagområdene og med alle artene (og finner noe annet å gjøre)

- på stordyr er man som regel selvstendig næringsdrivende. Lite lurt hvis man har dårlig helse! De har også som regel mye vakter. 
- det er ikke mindre hardt å gå veterinær enn å gå medisin (psykologi vet jeg ikke noe om), så IKKE forvent en lavere arbeidsmengde på studiet 

- mange jobber har mye kveld/helg/nattjobbing, selv om det selvsagt er mulig å finne jobber uten (akkurat som det er for leger) 
- lønna er mye dårligere enn medisin. Jeg er gift med en lege, og han tjener dobbelt så mye som meg. Han er overlege, jeg har doktorgrad. 

 

Hvis du har dårlig helse som du tror vil fortsette å være et problem også etter studiene, ville jeg gått for psykologi - det du trenger da, er en jobb i det offentlige med mulighet for tilrettelegging og evt mulighet til å jobbe deltid, uten masse vakter. 

Anonymkode: 722f9...510

[AnonymBruker]

Å bo landlig kan du få til med alle yrkene, så det er ikke et argument for hverken det ene eller det andre. 

Anonymkode: 722f9...510

[AnonymBruker]

En ting er ganske sikkert, og det er at du ikke vil få tilfredstilt din indre flinke pike om du blir lege. Du får ikke tid til å gjøre ting så grundig og nøyaktig som du ønsker. Du må ta raske avgjørelser og kanskje vente i 4 dager for å komme tilbake på jobb og se om pasienten overlevde med ditt valg av behandling.

Det du ikke nevnte under fordeler er problemløsing. Hvis du får et kick av å løse problemer, se at pasienter blir i bedre form, stoppe en blødning, lukke et operasjonssår vel vitende om at hele svulsten er ute, eller la en gammel og syk pasient slippe, da er slitet verdt det. Det trenger ikke handle om at du brenner for å hjelpe, for du får ikke alltid hjulpet folk. 

Som psykolog tar det lang tid før dine pasienter blir bedre, om de blir det. Du må tåle å jobbe med mennesker som ikke nødvendigvis ønsker å bli frisk en gang, fordi de ikke bryr seg, og ikke klarer å se en god fremtid for seg selv. Compassion fatigue er en ting, men hva med frustrasjon over pasientene, deres innstilling og deres dårlige valg? Frustrasjon over å ikke nå inn?

Det er også budsjettunderskudd hos sykehusene og høyt arbeidspress i begge disse jobbene. Du får ikke god tid med pasientene om du er psykolog heller. 

 

Anonymkode: 07a27...a2a

[AnonymBruker]

Fortsett med medisinstudiet .. hva med å starte forskning parallelt ? ... du velger din vei innen medisin ....

Anonymkode: 26cba...652

[AnonymBruker]

LiS2 her.

Går du medisin i Norge? Hater du det, eller klarer du å lese motvillig?

Det virker for meg som mye bedre å gå veien om LiS i psykiatri, framfor å velge psykologiutdanningen.

Søk deg inn på turnus langt nord, eller på et lite drittsted. Sandnessjøen, Mosjøen, Kirkenes, Hammerfest, Flekkefjord, Tynset, osv. Da er det lite pasienter ila døgnet, og om du viser interesse og er der allerede som student, så får du lettere LiS1. Det blir hele tiden ansatt LiS1, og gudene skal vite hva HR klarer å trylle fram. I og med at det fins folk fra Oslo og NTNU som ikke får jobb, og som er presumptivt flinkest, så forteller det meg at det er idioter som velger turnusleger rundt omkring, og det kan du utnytte.

Dessuten er det lett å få vikariater i psykiatri før turnus. Ingen vil jobbe innenfor akutt psykiatri, det er null status, og det er ganske fjernt fra medisin, så jeg vet om flere som har jobbet lenge med psyk før de fikk turnus.

Arbeidsmengden har aldri vært mer chill. Nå skal vi jobbe maks 40 timer i gjennomsnitt, og så fort du har fast stilling, så står du fritt til å si opp UTA-tiden fra IA2-avtalen. I praksis blir du pushet til å ta vakanser og jobbe mer, men da får du også nedbetalt boliglån.

Personlig mener jeg det er helt vilt å satse på et offentlig regulert og kontrollert yrke, hvis ikke du ønsker å klatre til topps i byråkratiet. Dette fordi det er å planlegge å bli demotivert. Du må rett og slett planlegge å spille mot systemet, gjøre en dårlig jobb, snike deg til mest mulig fordeler, og game systemet alt du kan, fordi å gjøre en god jobb kan du gi opp, under et offentlig sparekniv-drittsystem, hvor ingen måler kvaliteten du potensielt kan yte, utover et minimum. Du vil da befinne deg i en situasjon hvor du straffes og utnyttes for å gjøre en god jobb. Og om du er interessert i psykologi, så kan du tenke deg hva det gjør med psyken din.

Anonymkode: 1f20a...fe3

[AnonymBruker]

Psykolog her. Kan signere på den forrige posten her ang arbeidspress, mindre tid til pasienter pga mye skrivearbeid, pasienter som ikke vil/ønsker behandling osv. 
Noen ganget lurer jeg på om dette er riktig yrke for meg, tenker av og til jeg skulle jobbet med noe annet, men vet ikke hva. Imidlertid tror jeg den tanken er vanlig hos aller fleste, innimellom.

Når det er sagt trives jeg veldig godt i jobben min. Jeg kan styre timeplanen mye selv om jeg jobber i det offentlige, og noe av gleden ved jobben er å ha pasienter (i mitt tilfelle ungdommer) som fortsetter å komme selv om de sier de ikke er interessert. Å se endringer hos barn og deres familier rører meg til tårer, jeg savner pasientene mine noen ganger når de er ferdige i behandling, jeg kan gråte av fine samtaler, jeg kan bli frustrert over manglende oppmøte osv. Det er mange følelser for oss psykologer også, men har du god kollegastøtte er det ikke noe problem. Jeg tar sjelden med meg jobben hjem, men noen ganger hender det selvsagt. Compassion fatigue kan jeg kjenne på innimellom, men med årene blir man såpass profesjonell og hører så mye historier at man rett og slett ikke kan ta til seg alt man hører.

Lykke til med valget! 

Anonymkode: b7bfc...2be

[AnonymBruker]

Hva med å tenke helt nytt Ts, ta master i logopedi? Hvis du har en skjør helse vil jeg virkelig ikke anbefale medisin.

Anonymkode: 343ef...357

[AnonymBruker]

I forhold til planen din om å kunne jobbe som selvstendig næringsdrivende psykolog for å ha mer fleksibilitet i hverdagen pga helse - det samme jeg skrev over om selvstendig næringsdrivende veterinærer gjelder selvsagt for psykologer også. Jeg vil ikke anbefale NOEN med dårlig helse å bli selvstendig næringsdrivende. Man har mye dårligere rettigheter ved sykdom, og - nesten enda verre - blir man langvarig syk, fortsetter utgiftene å løpe (f.eks utstyr, husleie, medisiner som går ut på dato, lønn til evt ansatte), selv om inntekten har gått dramatisk ned, og man kan også bli nødt til å (prøve å) skaffe sin egen vikar. Da hjelper det lite at man (kanskje........) har mulighet til å tilrettelegge arbeidsdagen. 

Kjenner ei som var sykmeldt i et år som selvstendig næringsdrivende stordyrveterinær, og det ødela privatøkonomien hennes fullstendig i flere år. Det hadde aldri skjedd hvis hun hadde vært ansatt i det offentlige. 

Anonymkode: 722f9...510