Mye uvitenhet om psykiske lidelser

[Silva Pluvialis]

Ofte når jeg leser her inne så reagerer jeg på at få virker å forstå alvorligheten av f.eks, angst, depresjon, traumer eller andre psykiske lidelser. Det kommer en haug av råd om at de gjeldende personene bare bør ta seg sammen og slutte å reagere slik. Samt en rekke beskyldninger om at de ikke tar tak i eget liv eller er selvsentrerte. Null forståelse for at en psykisk lidelse IKKE er villet, valgfri eller noe man bare kan knipse med fingrene for å bli kvitt. 

Om man ikke forstår, så forstå likevel. Om ikke annet at den personen har et annet utgangspunkt enn man har selv. Man trenger ikke alltid å genuint forstå hva en annen føler, men bare det å anerkjenne overfor den som er syk at "dette vet jeg er tøft for deg", kan være nok til at den syke føler seg forstått - selv om man ikke egentlig kan relatere seg til det 100 %. 

Det er noe med å bare anerkjenne og møte den andre på at det må være strevsomt, vondt og vanskelig å ha en psykisk lidelse. Hvorfor er det så vanskelig for folk å forstå at folk reagerer ulikt dem selv og har et annet utgangspunkt? 

 

Endret 2. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Rumle]

Ja, jeg reagerer ofte på det samme.

[AnonymBruker]

Jeg reagerer mer at psykisk syke forventer at psykisk friske skal forstå. Vi har ingen forutsetning til å forstå fordi vi er friske, og deres egen helse er deres eget problem. 

Anonymkode: 5ac12...1fc

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg reagerer mer at psykisk syke forventer at psykisk friske skal forstå. Vi har ingen forutsetning til å forstå fordi vi er friske, og deres egen helse er deres eget problem. 

Anonymkode: 5ac12...1fc

Ærlig sak å ikke forstå psykiske lidelser, men da blir det for dumt å gå inn i en tråd og fortelle alle andre at de tar feil. 

Anonymkode: d6db6...3f6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg reagerer mer at psykisk syke forventer at psykisk friske skal forstå. Vi har ingen forutsetning til å forstå fordi vi er friske, og deres egen helse er deres eget problem. 

Anonymkode: 5ac12...1fc

Alle lever vi vel i et samfunn, eller...? Om du har vondt i hodet et dag så er det alene din egen feil, ditt eget problem som ikke påvirker noe annet...? 
Årsaken til hodevondt kan være mange... f. Eks; hjernesvulst, stress, migrene, fall, slag mot hodet, hjernerystelse, for lite drikke, for dårlig luft, for lite søvn, for mye alkohol, støy, for lite mat, feil sovestilling... 

mener du at det helt isolert sett kun er ditt ansvar, din egen feil, ditt problem at du har vondt i hodet...? Din feil at du har kjøpt en pute som gjør at du ligger feil??? Det er din feil om du blir utsatt for blind vold....? For vi lever ikke sammen alle i en verden det alt og alle påvirker hverandre da??? 

Anonymkode: c662b...dc9

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle lever vi vel i et samfunn, eller...? Om du har vondt i hodet et dag så er det alene din egen feil, ditt eget problem som ikke påvirker noe annet...? 
Årsaken til hodevondt kan være mange... f. Eks; hjernesvulst, stress, migrene, fall, slag mot hodet, hjernerystelse, for lite drikke, for dårlig luft, for lite søvn, for mye alkohol, støy, for lite mat, feil sovestilling... 

mener du at det helt isolert sett kun er ditt ansvar, din egen feil, ditt problem at du har vondt i hodet...? Din feil at du har kjøpt en pute som gjør at du ligger feil??? Det er din feil om du blir utsatt for blind vold....? For vi lever ikke sammen alle i en verden det alt og alle påvirker hverandre da??? 

Anonymkode: c662b...dc9

Ikke mitt problem at du er syk. 

Anonymkode: 5ac12...1fc

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ærlig sak å ikke forstå psykiske lidelser, men da blir det for dumt å gå inn i en tråd og fortelle alle andre at de tar feil. 

Anonymkode: d6db6...3f6

Man må regne med argumenter for begge sider når man lager tråder på ett debattforum. 

Anonymkode: 5ac12...1fc

[Silva Pluvialis]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg reagerer mer at psykisk syke forventer at psykisk friske skal forstå. Vi har ingen forutsetning til å forstå fordi vi er friske, og deres egen helse er deres eget problem. 

Anonymkode: 5ac12...1fc

Jeg forstår at folk ikke forstår, og jeg vet man ofte må ha vært der selv for å forstå. Folk kan lære en å kjenne, men få forstår fullt ut. Likevel så hjelper det å oppleve at følelsene bare kan få lov til å finnes. Hvis en syk person får en kraftig reaksjon på noe som en frisk ikke ville enset, så er det mye hjelp i å bare anerkjenne det som skjer og ha forståelse for at det ikke er en villet reaksjon. Om følelsene blir møtt, så roer de seg faktisk fortere. Fordi at når man opplever å bli tålt, så er det lettere å tåle seg selv. Og da regulerer man seg lettere 

[AnonymBruker]

Nå er det jo slik at omtrent hver 3 person man møter hevder de har angst og/eller depresjoner. Det er blitt så vanlig og alminnelig at man kanskje går litt lei?

Man kan jo stikke seg vekk fra alt mulig ved å hevde at man feks har angst. Vil du ikke fremføre på skolen?=si at du har angst for å snakke foran folk. Ønsker ikke delta på kurs?= si at du har sosial angst osv.

Kjenner et fåtall som har ordentlig angst og resten er av typen som mener de har det men som i bestefall har en VELDIG mild versjon av det. Ofte er det slik at disse gjerne forteller om det ila av de første 30.min man blir kjent og det fremstår for meg litt merkelig å ta opp sånne ting med perifere folk.

 

Anonymkode: e33d4...506

[AnonymBruker]

Slik er det også med vanlige sykdommer. 

Folk tror at migrene bare er litt hodepine, at IBS er litt dårlig mage, og gikt bare er litt stive ledd - mens realiteten er at du kan bli helt invalidisert av disse.

På samme måte tror folk at det å være deprimert bare er å være litt nedfor, som du kan "snappe ut" av på 5 min., osv.

Mange må nok selv oppleve sykdommer, før de faktisk tror på det.

Anonymkode: 72dd1...1d1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det jo slik at omtrent hver 3 person man møter hevder de har angst og/eller depresjoner. Det er blitt så vanlig og alminnelig at man kanskje går litt lei?

Man kan jo stikke seg vekk fra alt mulig ved å hevde at man feks har angst. Vil du ikke fremføre på skolen?=si at du har angst for å snakke foran folk. Ønsker ikke delta på kurs?= si at du har sosial angst osv.

Kjenner et fåtall som har ordentlig angst og resten er av typen som mener de har det men som i bestefall har en VELDIG mild versjon av det. Ofte er det slik at disse gjerne forteller om det ila av de første 30.min man blir kjent og det fremstår for meg litt merkelig å ta opp sånne ting med perifere folk.

 

Anonymkode: e33d4...506

Jepp, satt på spissen, men dette er i korte trekk Norge normal i dag.

Anonymkode: 0b2f3...68a

[AnonymBruker]

Kanskje noen forteller om det for å ta brodden av angsten? Ufarliggjøre det litt ved å snakke om det? La andre få vite om det i tilfelle de skulle bli veldig nervøse, da har de på en måte forberedt andre på at det kan skje? Alle ønsker å fremstå på best mulig måte overfor andre, så hvis man forteller noe slikt, så er det nok en grunn til det.

 Helt enig i at vi lever i et samfunn med hverandre der vi er hverandres medmennesker. Din helse angår meg, fordi vi skal leve sammen. Arroganse, ekskludering og hån skaper ikke noe godt samfunn. Neste gang kan det være du som er syk og trenger medfølelse.

Anonymkode: 55a12...ab1

[AnonymBruker]

Jeg tenker vel at ingen fullt ut forstår psykiske lidelser, hverken de som er utenfor eller de som har dem. 

Det er utbredt å tenke at den syke bør ta seg sammen, men jammen er det utbredt å kjæle med lidelsen sin og ikke forsøke å bli bedre også. 

Anonymkode: 24a58...da6

[AnonymBruker]

 

Tvert om vil jeg si, i det hele og det store så forstår folk psykiske lidelser på lik linje som de forstår somatiske lidelser. Hvor mye skal en lekmann forstå de med ryggplager, versus angst. Vi skal forstå at det er en sykdom eller en lidelse, og vi skal ha en medfølelse for de om denne sykdommen. Vi skal også forstå at det vil gi de visse begrensninger i hverdagen. Men vi trenger ikke forstå hvordan ryggplagen skal leges, eller å snakke om denne ryggplagen dag ut og dag inn. 

Det er det som skiller de med somatiske plager og de med psykiske plager. 

Hva om en med ryggplager hadde  begynt å turne med det resultat at de falt ned bommen og ble invalidisert for en lang periode. Hadde vi ikke alle da sagt, det var jævla dumt, du får takke deg selv. 

Hvorfor er det slik at man ikke kan ha samme holdning til de med psykiske lidelser, hvis de trigger sykdommen sin slik at de ender opp enda sykere en periode.. Det er liksom en skam å ha en slik holdning mot de med psykiske lidelser. De er fritatt ALT ansvar, alle forpliktelser, de skal til enhver tid ha frikort for alle sine handlinger. Og gir du dem ikke det, så har du liten eller ingen empati, du blir stemplet som en som ikke forstår eller har kunnskap. 

Ganske snodig, for alle med psykiske lidelser sier jo at de vil bli anerkjent og sidestilt med de som har somatiske lidelser. Vel, det ønsker de egentlig ikke. For de ønsker aldri å bli konfrontert, de ønsker bare å bli dullet med, de ønsker ikke å bli fortalt hva de skal eller ikke skal. 

Et annet interessant scenario ved denne problemstillingen er også dette med samhandling med legetjenesten. Hvor ofte hører vi ikke om en psykisk pasient som er misfornøyd med behandleren sin. Eller hvor ofte hører du om en psykisk pasient som sier at psykologen eller psykiateren tar feil. At behandlingsopplegget er feil, at de aldri får nok hjelp. 

Men så viser det seg at pasienten selv ikke har fulgt opp behandlingen de har fått tilbudt, utallige forskjellige behandlingsopplegg som de driter i, de fortsetter å sabotere behandlingsopplegget, de møter ikke opp på timer, de misbruker medisiner, alkohol, de kommer seg ikke ut av døra og ut i skogen for å få frisk luft osv osv.. 

Hvorfor hører vi sjelden eller aldri om slike ting i somatikken? Jeg kan se det for meg, Kari har en skade i ryggen, legen anbefaler henne fysioterapi og henviser henne dit. Kari drar på første time, men hun får det for seg at

1) denne treningen er bortkastet - hun har lest på google at det ikke er den hjelpen hun skal ha

2) hun liker ikke fysioterapeuten så hun kan ikke trene mer

3) hun (fyll inn årsak til at Kari ikke gjør slik legen anbefaler) (finnes tusen grunner) 

Til syvende og sist så sitter jeg igjen med et par tanker når folk lager slike tråder som dette, "flere som reagerer på at så mange ikke forstår psykiske lidelser"

- er du virkelig så selvopptatt at du mener at jeg skal forstå og vise deg slik medfølelse om dine problemer når vi ikke kjenner deg. Det er helt hinsides skremmende at jeg som helt ukjent person for deg bare skal vise deg uomtvistelig forståelse. For alt jeg vet så kan du være resistent mot behandlingen av dine psykiske lidelser. At du har vært den som har sabotert alle legers forsøk på å gjøre deg frisk, eller bedre. Likevel så har du samvittighet til å snu på hele problemstillingen til å handle om alle andre som ikke forstår hvordan DU har det. 

Alt handler ikke om deg og dine psykiske lidelser - vi har forståelse for den på lik linje med en  som har problemer med ryggen.

I det hele og stor så sitter ikke folk og snakker om de som har vondt i ryggen, og stiller seg spørsmålet - hva mer kan vi forstå med den eller den ryggskaden, vi aksepterer at folk har en skade i ryggen, vi forstår at de må tilpasse hverdagen sin etter skaden, og så lar vi det være med det. 

Problemet til de med psykiske lidelser er at de absolutt må fortelle hele verden at de har psykiske lidelser, og de forventer at vi skal snakke om dette hele tiden. Gud så selvopptatt. 

SLUTT med det. Vær så snill. 

Anonymkode: 8db9a...8b2

[AnonymBruker]

Kan hende jeg har misforstått innlegget ditt, ts, eller at jeg har lest andre tråder enn deg. 

Men når en med psykisk lidelse sier innledningsvis at de lider av noe, for så å formidle en situasjon. Mener du da at vi skal dulle og dalle, eller har vi lov til å si at du er på bærtur, overreagerer eller noe er urimelig? 

Kan vi ikke be noen ta seg sammen? Er det ikke lov å si høyt, på tross av at vedkommende trolig er klarover det selv? 

 

Anonymkode: 8eef2...b7b

[Gran3]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan vi ikke be noen ta seg sammen? 

Anonymkode: 8eef2...b7b

Det kan du alltids, men det er ingen som går gjennom en tøff livshendelse som vil bli bedre av det. Tvert imot påfører man ofte skam, noe som kan forverre sykdomsbildet i lengden. Det er bortkastet på alle måter, for individet og samfunnet. Om du blir provosert av slike tråder, så er det lurere å unngå dem. Hadde det vært så enkelt å hjelpe mennesker så sliter, så hadde psykologene kurert alle pasierntene sine den første timen ved å si "ta deg sammen" !

[AnonymBruker]

Jeg aksepterer psykiske lidelser. Og kommer aldri med slike uttalelser. For jeg vet ikke. 

Men å forstå er vanskelig, om ikke umulig. Jeg har aldri kjent noe lignende selv på kroppen. Selv i forbindelse med alvorlig ulykke/traume, og et annet tilfelle av en veldig vanskelig livssituasjon, var psyken dønn stabil. Ønsket heller å jobbe enn å få sykemelding fra lege for å tvinge meg selv til å fortsette hverdagen. Da er det veldig fjernt å relatere seg til hva psykisk sykdom egentlig er. 

Anonymkode: cdbff...dd9

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Gran3 skrev:

Det kan du alltids, men det er ingen som går gjennom en tøff livshendelse som vil bli bedre av det. Tvert imot påfører man ofte skam, noe som kan forverre sykdomsbildet i lengden. Det er bortkastet på alle måter, for individet og samfunnet. Om du blir provosert av slike tråder, så er det lurere å unngå dem. Hadde det vært så enkelt å hjelpe mennesker så sliter, så hadde psykologene kurert alle pasierntene sine den første timen ved å si "ta deg sammen" !

Det du sier har jeg liten eller ingen tro på at du finner belegg for. Det høres mer ut som en personlig mening du har for å ikke få kritikk. Hvis du har en kilde på det du sier så hadde det vært fint om du kan vise til den. 

 

Hva vil du anbefale en person som har fått diagnosen mild depresjon/angst og som ikke får tilbud om behandling: 

1- sitte inne i leiligheten sin og vente til han blir frisk(lull og dull med deg selv)

2- tilbring tid med venner og familie(kan oppfattes som ta deg sammen)

3- komme seg på jobb (kan oppfattes som å ta deg sammen)

4- få frisk luft, bedre helse - trening (kan oppfattes som ta deg sammen)

5- kombinere de tre alternativer ovenfor

Min mening, definitivt alternativ 5. Jeg vil være klar og tydelig på at det er like viktig å kommes seg på jobb og være sosial, få frisk luft og ta vare på egen helse som like viktig som å ta seg en time out i sitt eget hjem med tid for seg selv. Det er ikke noe enten eller, det er ja takk begge deler.. Som så mye annet her i verden. 

Og ja, mest sannsynlig så ville nok enkelte ha oppfattet det som "ta deg sammen" fordi jeg ville vært klar og tydelig og ikke pakket de sånn inn. Men virkeligheten er at det er mye sympati i det jeg sier, for det er påvist at å sitte inn i sin egen leilighet å synes synd på seg selv faktisk er den tingen som gjør man mer syk enn frisk. Paradoks, er det ikke? 

Anonymkode: 8db9a...8b2

[AnonymBruker]

10 timer siden, Gorilla skrev:

Ofte når jeg leser her inne så reagerer jeg på at få virker å forstå alvorligheten av f.eks, angst, depresjon, traumer eller andre psykiske lidelser. Det kommer en haug av råd om at de gjeldende personene bare bør ta seg sammen og slutte å reagere slik. Samt en rekke beskyldninger om at de ikke tar tak i eget liv eller er selvsentrerte. Null forståelse for at en psykisk lidelse IKKE er villet, valgfri eller noe man bare kan knipse med fingrene for å bli kvitt. 

Om man ikke forstår, så forstå likevel. Om ikke annet at den personen har et annet utgangspunkt enn man har selv. Man trenger ikke alltid å genuint forstå hva en annen føler, men bare det å anerkjenne overfor den som er syk at ‘dette vet jeg er tøft for deg’ kan være nok til at den syke føler seg forstått - selv om man ikke egentlig kan relatere seg til det 100 %. ‘Det er ikke alt jeg forstår, men jeg trenger ikke forstå alt heller. Jeg trenger bare å godta at det er slik det er for deg’, sa ei venninne til meg en gang, og jeg syntes det var så klokt sagt. 

Det er noe med å bare anerkjenne og møte den andre på at det må være strevsomt, vondt og vanskelig å ha en psykisk lidelse. Hvorfor er det så vanskelig for folk å forstå at folk reagerer ulikt dem selv og har et annet utgangspunkt? 

 

Det din venninne sa er godt sagt for det er det samme min behandler sa til meg. Når man står i det føler man frustrasjon over at andre ikke forstår. Det er derfor mange maler på det samme om og om igjen med venner. Da blir de rundt lei av at alt går på repetisjon. Da jeg gikk i behandling så fikk jeg beskjed om at når jeg var med venner skulle vi ha det trivelig og ikke snakke om det, problemene skulle jeg ta når jeg hadde time hos han. Det tok lang tid før jeg fikk det til dette pga jeg var så dårlig i en periode. Men nå er det mye triveligere og være sammen med andre for det er lite snakk om det. Kun hvis de spør. Går ikke i behandling nå men tok til meg de rådene jeg fikk. 

Hadde t.o.m samtale med venner om dette og de sa at de var drittlei at det var mye snakk om det jeg sleit med og de skjønner det ikke. Men de har godtatt at sånn er jeg og har de problemene jeg har. 

Anonymkode: 8648d...627

[sommerfugl154]

Ofte så er det med at de motsetter seg behandling en del av selve sykdommen, så det blir for dumt å skulle dømme pga det. Hvis man er depressiv, eller paranoid eller har en personlighetsforstyrrelse, angst, ptsd. Alle disse diagnosene kan innebære at man er redd og skeptisk til nye behandlere, medisiner, etc. 

Det å ikke klare å tenke rasjonelt på virkeligheten er jo nettopp det som er selve kjernen i veldig mange psykiske sykdommer!

Man trenger ikke være syk selv eller rakettforsvar eller psykiater eller psykolog for å skjønne dette...