Hva hadde Du gjort om du ikke hadde noen venner som bryr seg lenger?

[AnonymBruker]

Ingen som spør hvordan du har det,ingen som inviterer eller inkluderer deg,ikke svarer på en stakkars sms eller noe...

Savner gode venner som genuint er der for deg i tykt og tynt. Men har vel smertelig erfart at når man har hatt motgang så snur alle ryggen til.

Nei, det er ikke bare bare å få nye venner i voksen alder. Prøvde en gang,men det blei for kleint.

Ts

Anonymkode: bc886...d37

[AnonymBruker]

En venn har vel ikke hjerte til det?🙂

Anonymkode: bd84d...90a

[AnonymBruker]

Var du en god venn for dem da? Man kan ikke forvente at noen skal ære der for en uansett hva hvis man ikke er det samme selv. Vanligvis når venner trekker seg unna er det fordi de ikke synes det de får tilbake er nok.

Anonymkode: 74b29...e4f

[AnonymBruker]

Må du over her slutte med piss. Ts deler et innlegg, da trenger du ikke snu problemet over på hun/han. 

Det er mange som ikke har ordentlige venner. Selvfølgelig har det noe å si hvordan en selv er og fremstår, men ikke alle er like heldige å har gode venner om en selv er hyggelig og trofast. Finnes mange falske der ute. 

Anonymkode: 8cb3d...783

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var du en god venn for dem da? Man kan ikke forvente at noen skal ære der for en uansett hva hvis man ikke er det samme selv. Vanligvis når venner trekker seg unna er det fordi de ikke synes det de får tilbake er nok.

Anonymkode: 74b29...e4f

Vil vel si man var en god venn for de. Men mange har barn og er i sin egen boble virker det som. Er nok en hyggelig og snill venn ja.

Har trukket meg fra noen treff(der det var flere som skulle) noen ganger,men har vært god grunn til det. Men kanskje de blei lei det og derfor ikke gidder?!?

Anonymkode: bc886...d37

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil vel si man var en god venn for de. Men mange har barn og er i sin egen boble virker det som. Er nok en hyggelig og snill venn ja.

Har trukket meg fra noen treff(der det var flere som skulle) noen ganger,men har vært god grunn til det. Men kanskje de blei lei det og derfor ikke gidder?!?

Anonymkode: bc886...d37

Opplever akkurat det samme som deg! Alle mine venninner har fått barn (er 25), og opplever at de blir travel og opptatt med sitt. En etter en forsvinner de. Syns det er trist, men forstår jo samtidig de blir opptatt. Tror ikke det er meg det er noe iveien med da jeg har vært venn med de i 7-10 år men heller at vi er på ulike plasser i livet. 

Anonymkode: b4f79...601

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Opplever akkurat det samme som deg! Alle mine venninner har fått barn (er 25), og opplever at de blir travel og opptatt med sitt. En etter en forsvinner de. Syns det er trist, men forstår jo samtidig de blir opptatt. Tror ikke det er meg det er noe iveien med da jeg har vært venn med de i 7-10 år men heller at vi er på ulike plasser i livet. 

Anonymkode: b4f79...601

Er i midten av 30-åra har dessverre ikke barn selv. Det er et stort ønske så håper det kan skje før man virkelig blir for gammel. Mange av de med barn har flere barnløse venner så tror ikke det går på det..Men er jo klart at det er helt andre prioriteringer. Barna er med på mye aktiviteter,skal følges opp på forskjellig. Kanskje de tenker at man ikke har noe å prate om?!? Vet ikke..syns det er trist. Tok opp med en barndomsvenninde om hun følte det var mye annerledes siden jeg ikke har barn, men det bryr hun seg ikke om. Har flere av de i en by hun studerte i. 

 

Man blir litt snurt da når man sendte en mld for snart en uke siden, uten svar. Ja har forståelse for at det et hektisk med tre barn og jobb etc,men alle sitter med mobilen i disse tider,så det er en dårlig unnskyldning. Så fort jeg legger ut noe i story på fb et denne personen der som en klegg. Men dårlig samvittighet har de ikke. Og om jeg mot formodning skulle tatt opp hvorfor hun ikke har svart osv, så får man en regle og at man ikke har grunn til å reagere osv. Så det gidder man ikke. 

Ts

Anonymkode: bc886...d37

[Gjest supernova_87]

Jeg tror jeg hadde grått litt, for det er jo vondt. Både det å være ensom, men også følelse av å ikke være god nok og å bli avvist. 

Men så er det jo ikke som at det endrer på noe, så etter de stundene der jeg lot smerten være det den var ville jeg gjort noe med situasjonen. Oppsøkt andre type fellesskap kanskje. Brukt mer fokus på andre type aktiviteter som ga meg mestringsfølelse. Vært noe for noen andre gjennom frivillig arbeid. Kanskje fått et dyr. 

De vennene som ikke brydde seg lenger ville jeg nok droppet. Om jeg ikke er god nok for dem eller de liker meg, hva er det egentlig å jobbe for. Tror jeg hadde vært mer ensom rundt mennesker som støtt avviste meg. 

Hva med deg då TS, hva ønsker du å gjøre når ingen rundt deg bryr seg lenger? 

[AnonymBruker]

Fortsatt dagliglivet.

Anonymkode: 3a25f...ff0

[Kaisamaia]

Først av alt, det er en forferdelig følelse. Skjønner deg godt. ♥ 

Det jeg ville/har gjort, er at jeg har tatt kontakt med andre venner/bekjente som jeg har hatt tidligere og så tatt opp igjen kontakten med disse. Og så forsøkt å finne på ting med folk jeg har truffet på studier og andre opplegg. Dette har gjort at jeg føler jeg har fler å "spille på", men det betyr langt fra at jeg er fornøyd med situasjonen.

De jeg trodde var vennene mine, har da sagt at de synes jeg er så flink å finne på ting og ha kontakt/bevare kontakt med nye folk/gamle bekjente. Og det er jo forsåvidt sant, men grunnen er jo at de som jeg trodde var vennene mine nesten aldri har tid (føles i alle fall sånn). Det har altså hjulpe litt på selvfølelsen eller hva jeg skal kalle det.. Det å utvide bekjentskapskretsen. 

Jeg er redd for å bli avvist, og dette fører nok til at jeg har sluttet å foreslå så mye, for jeg blir så lei hver gang noen sier at det ikke passer (uten å komme med forslag til tidspunkt som passer for de..) eller når folk rett og slett ikke svarer på meldinger. Jeg hater det. Så jeg føler egentlig at jeg har grunn til å være redd for å bli avvist, for jeg har jo faktisk blitt det.. Eller i alle fall glemt. Samtidig så tror jeg det er en ond sirkel. Så derfor prøver jeg å utvide kretsen min. For det er begrenset hvor mange ganger man orker å få høre at ja, vi skal komme på besøk, og så skjer det ingen verdens ting. 

Så ja..tipset mitt blir at du må gjøre deg opptatt. Finn på ting du selv liker alene. Se om du kan delta på noe hvor du kan møte nye venner/bekjente. Prøv å ikke ha fokus på de som åpenbart ikke prioriterer deg (veldig lett å foreslå, men vanskelig å gjennomføre, jeg vet!!). ♥ Ta opp kontakten med noen du har kjent før? 😊 

Jeg har forresten barn, men jeg klarer å svare på meldinger for det.. 😅 Jeg vet folk er forskjellige, men jeg tenker som deg.. At alle sitter med mobilen sin store deler av døgnet.. Og ALLE har tid til å svare på en melding.. I alle fall i løpet av 24 timer. Det handler om prioriteringer.. Har ei venninne som virker så ivrig på å møtes og så svarer hun ikke noe mer lår jeg har svart på når det passer... Hun sier ofte at hun glemmer å svare på meldinger, men da vil jeg si at hun egentlig sier at hun har glemt meg da.. Når hun glemmer en meldingsdialog midt i en planleggingsfase som HUN foreslo. WTF. 😅 Gir opp visse folk. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg tror jeg hadde grått litt, for det er jo vondt. Både det å være ensom, men også følelse av å ikke være god nok og å bli avvist. 

Men så er det jo ikke som at det endrer på noe, så etter de stundene der jeg lot smerten være det den var ville jeg gjort noe med situasjonen. Oppsøkt andre type fellesskap kanskje. Brukt mer fokus på andre type aktiviteter som ga meg mestringsfølelse. Vært noe for noen andre gjennom frivillig arbeid. Kanskje fått et dyr. 

De vennene som ikke brydde seg lenger ville jeg nok droppet. Om jeg ikke er god nok for dem eller de liker meg, hva er det egentlig å jobbe for. Tror jeg hadde vært mer ensom rundt mennesker som støtt avviste meg. 

Hva med deg då TS, hva ønsker du å gjøre når ingen rundt deg bryr seg lenger? 

Har grått noen ganger,men hva hjelper det egentlig å synes synd i seg selv? 

Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre..er ekstremt lei av å være alene konstant utenom familien man møter nå og da. De har igjen mye sosialt liv som man blir ganske så misunnelig på. 

Hadde i sin tid flere venninnegjenger,men man voks fra noen og man flyttet vekk endel år for studier osv. 

Hva tror dere det kan bero på at folk ikke bryr seg lengre? At de ikkje gidder feilene du har gjort,eller at man har vært ubesluttsom som kan være irritasjonsmoment?At de rett og slett ikke liker deg som person? Var aldri noe styr når vi var sammen. Er heller ikke energityv. Likte heller å høre om deres liv både positivt og negativt,og svarte kun om man fikk direkte spm om seg selv.

Har vært i en litt vanskelig situasjon siste årene og har hatt litt isolasjons angst og har fortalt de om det,ikke for å klage men for å forklare hvorfor man kanskje framstår litt "rar" av og til.  For å få forståelse og respekt liksom. Er helt normal når man er sammen med folk,bare at man har gått isolert over tid pga mangel på vennskap og sosialt. Virker ikke som de forstår det eller vil forstå. 

En såkalla venninne sa for et par år siden; Vi kan ikke gjøre deg frisk fra angsten. Ba heller aldri om det, bare ønsket de kunne prøve litt hardere å gå meg med om jeg var tvilende eller usikker pga isolasjon. Som sagt så er man litt rar fordi man har gått isolert og aleine over tid. Er man mye sosial igjen blir man som den gamle normale personen man var. Jeg bryr meg veldig om andre,men når man ikke får noe tilbake, blir man lei og oppgitt.

Ga en pengegave til barndomsvenninna sin tredje unge hun fikk i 2018. Ga denne gaven  (bankoverføring)i oktober i år. Sa var hun blitt 1 år og jeg har enda ikke møtt henne.  Spurte henne  blant annet på fb messenger om hun hadde kjøpt noe fint til datteren, men fikk null svar. Litt uhøflig spør du meg. Ga til de to sønnene hennes også når de ble født. Og har gjort det for å være hyggelig og fordi jeg synes det er hyggelig å gi. Det har hun blitt veldig glad for. Og tror at jeg hadde fått tilbake når jeg forhåpentligvis blir mor en dag.

Ts 

 

 

Anonymkode: bc886...d37

[AnonymBruker]

Man burde hatt en gruppe eller lignende for oss som er ensom og isolert grunnet lite sosial kontakt utenom jobb. Tenk hvor mange 1000 det er i Norge som har det slik, vi burde kunne hjelpe hverandre 

Anonymkode: b4f79...601

[AnonymBruker]

Det har jeg vært gjennom det forrige året. Når man går mot brudd og venner velger den andre siden. Et par år før det igjen fikk jeg beskjed av venninnen min at hun ikke brukte tid på folk som fikk barn, selv om hun har barn selv. Så gjennom de siste 4 årene har jeg mistet alle. De siste vennene mine mistet jeg fordi jeg ble sammen med en fra nabobyen, utrolig nok. Det er også flere som har flyttet et stykke unna så da sklir jo kontakten ofte litt ut. 

Dette året har vært veldig tomt, men jeg blir alltid kjent med nye folk. Så jeg har fått et nytt varig vennskap, jeg har fått nye kollegaer med mulighet for vennskap. Jeg har blitt kjent med mødre i barnehagen til barnet mitt. Så med tiden vil jeg nok få nye vennskap som passer meg bedre. 

Likevel deler jeg ikke alt med en venn, det gjør jeg med samboeren min. Så er jeg vel heldig likevel. 

Anonymkode: 95610...d96

[AnonymBruker]

Laga ny instagramkonto da jeg ønsker og begynne på nytt,og legge det gamle bak meg. La til de jeg fulgte før,bare et fåtall har fulgt meg tilbake. Er jeg virkelig en slik pest og plage??Har heller ikke klaget mye der utenom et par Quotes nå og da. Ikke ofte. Men veldig kjedelig instagram da jeg har reist og opplevd veldig lite siste årene pga dårlig økonomi.

Tenkte nå å starte på nytt å legge ut på en annen måte fremover. 

 

Syns det er så trist når folk misliker en av evt rare årsaker. 

Veit ikke om jeg tør å ta kontakt med gamle venner,redd de vil avvise de og...

 

Ts

Anonymkode: bc886...d37

[AnonymBruker]

Jo takk jeg kjenner til den følelsen.

Det ER vanskelig det ER trist, MEN det som kan være lurt for DIN egen del er å ikke synke ned på deres nivå.

Og for all del IKKE ta del av intrigespill, baksnakking, splitt og hersk.

 

Det MÅ da finnes noen som kan være hyggelig å være med ? 

Føler selv jeg har ingen som bryr seg, du må finne deg noen som holder fast i det gode i DEG.

Alle mennesker har noe bra i seg

Anonymkode: aa012...564

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon som deg, TS. I forrige uke var eneste sosiale omgang utenom jobb, et besøk hos familie på lørdag og noen på besøk her på søndag. Denne uka har jeg to avtaler utenom jobb, noe som er "mye" for min del. Har et dødt sosialt liv dessverre. Begynner i ny jobb snart, og håper faktisk komme inn i varmen et annet sted. Føler meg avvist overalt og ble glad da naboen ville prate litt istad. Men, har bestemt meg for å trå inn i frivillige verv på fritiden kanskje og gjøre noe nyttig av meg. Kanskje jeg får flere venner. Venneapp har jeg prøvd, fått en venninne der ellers mener jeg det er like påtatt som tinder, folk 'ghoster' deg og slutter plutselig svare. Ellers virker de totalt uinteressert. 

Anonymkode: 6690a...f43

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Ingen venner i nærheten. Har 1-2 nettvenner, men det er liksom ikke helt det samme Dagene er stusselige. Går på jobb, kommer hjem til tomt hjem og sitter alene. Det er veldig vondt at ingen savner meg, ingen å legge planer med, ingen å funne på noe gøy med, ingen som syns at jeg er gost selskap. 

Gruer meg til nyttårsaften for da har jeg ingen å være med. Syns det er flaut å komme tilbake på jobb etter nyttår og si at jeg ikke gjorde noe artig  

Føler meg uinteressant og uønsket.

Anonymkode: 3da95...b45

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i samme situasjon. Ingen venner i nærheten. Har 1-2 nettvenner, men det er liksom ikke helt det samme Dagene er stusselige. Går på jobb, kommer hjem til tomt hjem og sitter alene. Det er veldig vondt at ingen savner meg, ingen å legge planer med, ingen å funne på noe gøy med, ingen som syns at jeg er gost selskap. 

Gruer meg til nyttårsaften for da har jeg ingen å være med. Syns det er flaut å komme tilbake på jobb etter nyttår og si at jeg ikke gjorde noe artig  

Føler meg uinteressant og uønsket.

Anonymkode: 3da95...b45

Huff da,det hørtes ikke gøy ut. Hva med kollegaene dine? Er det ingen derfra du kan finne på noe med på fritiden med?Lønningspils? Gå turer med? Kafé? Trening? 

Skal selv begynne med litt trening på treningssenter fra nyttår. Håper å bli kjent med noen der.

 

Ts 

Anonymkode: bc886...d37

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er i samme situasjon som deg, TS. I forrige uke var eneste sosiale omgang utenom jobb, et besøk hos familie på lørdag og noen på besøk her på søndag. Denne uka har jeg to avtaler utenom jobb, noe som er "mye" for min del. Har et dødt sosialt liv dessverre. Begynner i ny jobb snart, og håper faktisk komme inn i varmen et annet sted. Føler meg avvist overalt og ble glad da naboen ville prate litt istad. Men, har bestemt meg for å trå inn i frivillige verv på fritiden kanskje og gjøre noe nyttig av meg. Kanskje jeg får flere venner. Venneapp har jeg prøvd, fått en venninne der ellers mener jeg det er like påtatt som tinder, folk 'ghoster' deg og slutter plutselig svare. Ellers virker de totalt uinteressert. 

Anonymkode: 6690a...f43

Har et par kompiser som er er litt eldre enn meg jeg har jevnlig kontakt med på sosiale medier. Han ene ville seksuelt først i 2018,men jeg ville ikke det og vi er kun venner nå og det funker fint. Ser de veldig sjelden dessverre. Han ene har bedt meg med ut med kompiser når han har barnefrie helger men har ikke alltid passet. Men de bryr seg av og til ihvertfall

Familien bryr seg alltid og er veldig takknemlig for det,men man trenger venner også. Savner venninne snakk og fjas og hygge...

La forresten ut nye instagramkonto navnet på snap og noen begynte å følge, men langt fra alle. Håper de kommer etterhvert.

 

Ts

Anonymkode: bc886...d37

[AnonymBruker]

Vi er en venninnegjeng og en av oss slet litt psykisk. Etter at vi alle hadde stilt opp i mange år, fikk hun seg kjæreste og forsvant helt. Kom aldri på noen tilstelninger, svarte knapt på meldinger, ville ikke ha besøk etc. 

Noen år senere ble hun alvorlig syk. Vi sendte gave og flere forsøkte å gjenoppta kontakten ved å foreslå besøk etc. Nei takk til det. Et par år senere får vi vite at hun er blodig fornærmet fordi vi ikke stilte opp. 
 

I vår verden er det hun som ikke stilte opp. Man har faktisk ansvar for å pleie sine venner om man vil ha dem. 

Anonymkode: 397bb...139