Venninna mi viser ikke noen forståelse for angsten min

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD og er livredd menn og barn/gutter. Er vant til at menn slår meg eller sier stygge ting, så jeg sliter veldig. I går fortalte jeg at jeg skulle innom en annen venninne med en julegave, men så var sønnen hennes der og jeg fikk angst og begynte å gråte, for jeg var så redd han skulle slå meg. Men venninna mi viser 0 forståelse for angsten min og er skikkelig bitch! Hun sier bare "du får isolere deg fra samfunnet da vet du, så slipper du se noen menn eller barn" i en sånn slem tone. 

Blir veldig lei meg av dette, jeg kan ikke noe for at jeg har angst.  Og er jo en grunn til at jeg har angst i det hele tatt. 

Burde jeg bare kutte ut denne venninna? Jeg tenker at om man er venner så bør man kunne snakke om alt, jeg prøver å være bevisst på å ikke snakke for mye om mine problemer og spør mye om hvordan hun har det. Men hun er en veldig kald person, som heller ikke reagerer om noen begynner å gråte for eksempel.

Anonymkode: d0f61...384

[AnonymBruker]

Tenker du noe på hvordan du påvirker barnet? At du kan skape angst i barnet med hvordan du reagerer på han, som er noe han kan null for? Du må jo jobbe med å bryte ned dette generelle irrasjonelle forsvarsverket ditt og forholde deg til den nyanserte virkeligheten og individer som de er. 

Anonymkode: 7fa18...ca3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tenker du noe på hvordan du påvirker barnet? At du kan skape angst i barnet med hvordan du reagerer på han, som er noe han kan null for? Du må jo jobbe med å bryte ned dette generelle irrasjonelle forsvarsverket ditt og forholde deg til den nyanserte virkeligheten og individer som de er. 

Anonymkode: 7fa18...ca3

Nei jeg klarer ikke tenke annet enn at dette barnet er ute etter å drepe meg, jeg får ikke puste og gråter helt hysterisk. Prøver derfor å unngå å besøke venner som har barn. Men i går visste jeg ikke at sønnen hennes var hjemme. Hun jeg besøkte vet jeg har angst forresten, og viser hvertfall mer forståelse. Hun jobber som lærer så har en ganske pedagogisk tilnærmelse til ting. 

Og jeg er klar over at angsten min føles helt syk ut for andre, det er noe jeg prøver å være bevisst på. Men denne andre venninna mi vil bare snakke om overfladiske ting som shopping og sminke, og jeg syns ikke det er så veldig givende. Er heller ikke bare meg hun er kald og nebbete mot, hun er sånn mot folk som sliter generelt syns jeg. 

Anonymkode: d0f61...384

[AnonymBruker]

Hvor gammelt var dette barnet? Hvis du har så kraftig angst er det vel lurt å vite om det er barn/menn der på forhånd så du ikke skaper en vanskelig situasjon. Ellers er det nok lurt å se om det er noe du kan jobbe med hos en psykolog.

Anonymkode: f81f9...bbf

[AnonymBruker]

Når angsten blir såpass generell og rettes mot personer som ikke gjør noe annet enn å være i nærheten av deg, så forstår jeg at det må være vanskelig for de rundt deg å forstå dette.
Jeg har selv angst, og angst er jo ofte irrasjonell, men jeg tror det er veldig vanskelig for andre å forstå det, og jeg forventer det heller ikke. Når det er sagt så synes jeg venninnen din var litt for skarp i tonen mot deg. Det var unødvendig.

Når det blir så vanskelig som at du bare møter en gutt/ mann til og med et barn og det skremmer det til tårer må du passe deg for ikke  skremme iallfall de som er barn. De aller fleste gutter enten de er barn eller voksne er gode snille mennesker, men det vet jo du også. 

Anonymkode: 44b61...638

[Nellena]

Jeg synest såvisst man burde få forståelse for PTSD, men så er det flere hensyn her. Hvis venninnen din har en sønn og du har vanskeligheter for det, da kunne du kanskje møte din venninne ett annet sted og utvesle gaver der? Nå vet ikke jeg hvor gammel sønnen er? Men tenk at det kan være litt vanskelig situasjon for ett barn også..

En venninne burde selvfølgelig ikke svare kjølig. Jeg håper du får mer hjelp, for det er desverre vanskelig å unngå problemet du sliter med. Og jeg håper at du har noen rundt deg som støtter deg. For høres veldig vanskelig ut og begrensende. Og slikt sliter ofte på venneforhold. Desverre. Men du kan få det bedre.

[AnonymBruker]

Går du til behandling for denne angsten?

Anonymkode: 630e3...e07

[Sessan_]

Dette skriver jeg ikke for å være slem, men fordi jeg oppriktig ikke forstår:

Hvis du har så sterk angst at du bryter ut i gråt bare sønnen til venninnen din er hjemme (i et hus du selv oppsøker), så forstår jeg ikke hvordan du i det heletatt klarer å reise hjemmefra og til venninnen din. Eller handle mat. Eller jobbe/studere (hvis du gjør det).

På vei fra deg til venninnen din kan det jo når som helst dukke opp et barn eller en mann. På vei fra døra di og til bilen (antar du ikke tar kollektivt, det ville jo vært helt umulig), kryssende i gangfeltet foran bilen, på fortauet ved siden av bilen, på vei fra bilen og inn til venninnen din. Dette er jo noe som er komplett umulig å unngå, så jeg forstår ikke helt hvordan du faktisk kan planlegge (og gjennomføre) en hvilken som helst tur utenfor din egen inngangsdør?

Hvis det faktisk er tilfelle at dette er så ille, så ville jeg gjort alt jeg kunne for å få meg innlagt på behandling umiddelbart. Jeg forstår ikke hvordan du kan komme igjennom en helt normal hverdag, uten å komplett isolere deg ved å sitte inne absolutt hele dagen. Og det er jo ingen normal hverdag.

Når det er sagt, så er jeg enig i at venninner til en viss grad bør ta hensyn i den grad det er mulig. Med det så mener jeg at dersom man vet at en venninne er ekstremt redd for hunder, så tar man ikke med sin egen hund på besøk til denne venninnen. Men samtidig så er den den som har angsten som har ansvar for å forsøke å unngå tilfeller der angsten trigges. Så en med frykt for hund kan altså ikke forvente at hundeeiere skal ta hensyn til henne, i situasjoner hun selv oppsøker. 

Du dro hjem til venninnen din, som du vet har en sønn. Så med mindre venninnen din har bekreftet det på forhånd, så kan du ikke forvente at hun kaster ut sin egen sønn fra hjemmet, bare fordi du skal komme innom med en julegave. En viss forståelse og omtanke kan du forvente fra dine venninner, men det er din angst, og ditt ansvar å både ta tak i behandling, samt unngå slike situasjoner der det er mulig.

[abc123detvardet]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I går fortalte jeg at jeg skulle innom en annen venninne med en julegave, men så var sønnen hennes der og jeg fikk angst og begynte å gråte, for jeg var så redd han skulle slå meg. Men venninna mi viser 0 forståelse for angsten min og er skikkelig bitch!

Tror dette er utenfor de fleste sin forståelse...

[AnonymBruker]

Men, Ts, det er jo flere hensyn her. 

I møtet mellom hensynet til deg og hensynet til et barn er det sånn at i det norske samfunnet definerer vi hensynet til barnet som det desidert viktigste. Hvorfor? Fordi et barn ikke selv kan fjerne seg fra en ekkel situasjon, slik du som voksen kan. 

Det er sikkert helt grusomt å ha angst. Men det betyr faktisk ikke at hensynet til deg e ri nærheten av like viktig som hensynet til ett enkelt barn, og det betyr naturligvis heller ikke at hensynet til deg veier tyngre enn hensynet til hvilket som helst annet voksent menneske på kloden. 

Og det må du faktisk bare avfinne deg med. Som mennesker tilpasser vi oss realiteten rundt oss, den tilpasser seg ikke oss. 

Og så anbefaler jeg at du søker hjelp. Det finnes utmerkede eksponeringsterapier for deg, så få legen din til å stille deg i ventelisten nå med en gang.

Anonymkode: 214cd...ba5

[duplexx]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har PTSD og er livredd menn og barn/gutter. Er vant til at menn slår meg eller sier stygge ting, så jeg sliter veldig. I går fortalte jeg at jeg skulle innom en annen venninne med en julegave, men så var sønnen hennes der og jeg fikk angst og begynte å gråte, for jeg var så redd han skulle slå meg. Men venninna mi viser 0 forståelse for angsten min og er skikkelig bitch! Hun sier bare "du får isolere deg fra samfunnet da vet du, så slipper du se noen menn eller barn" i en sånn slem tone. 

Blir veldig lei meg av dette, jeg kan ikke noe for at jeg har angst.  Og er jo en grunn til at jeg har angst i det hele tatt. 

Burde jeg bare kutte ut denne venninna? Jeg tenker at om man er venner så bør man kunne snakke om alt, jeg prøver å være bevisst på å ikke snakke for mye om mine problemer og spør mye om hvordan hun har det. Men hun er en veldig kald person, som heller ikke reagerer om noen begynner å gråte for eksempel.

Anonymkode: d0f61...384

Denne venninnen hadde jeg kuttet tvert ut. Én ting er at hun ikke kan ta ansvar for deg, og må passe på sin egen sønn. Men hun trenger vel ikke være så frekk i kjeften.

Hadde ei venninne av meg kommet hjem og reagert på noe vis hadde jeg tatt det ganske kuli - jeg er ikke redd for at det skader barna mine på noe vis 🙄 herregud som mor er det mitt ansvar å snakke med dem og ta ansvar. Så det skal du i alle fall ikke tenke på.

Jeg har angst og PTSD, to av mine nærmeste venninner har også angst - jeg forstår ikke alltid deres typiske generaliserte angst. Men jeg oppfører meg som et medmenneske, og viser støtte. Ikke forakt.

Du fortjener ei ny venninne. 

[Cinnamondiva]

Uff, forstår deg og din angst. Men har du snakket med en psykolog eller prøvd eksponerings terapi? Hva om du prøver å bli kjent med gutten og kanskje sitte barnevakt i noen timer? Menn trenger du ikke ha noe med å gjøre. Men barn er som regel mer greie. Kan sikkert være koselig å sitte barnevakt. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår faktisk at andre kan bli lei og irritert. Hun kan også bli såret og lei seg av at en venninne ikke kan være i nærheten av hennes sønn. Du trenger å få dette behandlet. 

Anonymkode: de76c...cb5

[AnonymBruker]

TS, du kan kutte henne ut. Du er ikke tvunget til å være venn med noen du ikke føler tilfører livet ditt noe godt, og du har heller ingen forklaringsplikt. Du velger vennene dine selv. 

Anonymkode: 04e31...7ef

[Gjest Hipparchia]

Forstår venninnen din

[AnonymBruker]

3 timer siden, duplexx skrev:

Denne venninnen hadde jeg kuttet tvert ut. Én ting er at hun ikke kan ta ansvar for deg, og må passe på sin egen sønn. Men hun trenger vel ikke være så frekk i kjeften.

Hadde ei venninne av meg kommet hjem og reagert på noe vis hadde jeg tatt det ganske kuli - jeg er ikke redd for at det skader barna mine på noe vis 🙄 herregud som mor er det mitt ansvar å snakke med dem og ta ansvar. Så det skal du i alle fall ikke tenke på.

Jeg har angst og PTSD, to av mine nærmeste venninner har også angst - jeg forstår ikke alltid deres typiske generaliserte angst. Men jeg oppfører meg som et medmenneske, og viser støtte. Ikke forakt.

Du fortjener ei ny venninne. 

For et barn kan det oppleves veldig skremmende når en person får et angstanfall. Jeg hadde også reagert som venninnen hennes dersom det var mitt barn hun utsatte denne reaksjonen for. Hensynet til et barn må gå først. Hvis Ts vet hun har så stor angst for gutter at det utløser angstanfall når hun ser dem så bør hun som voksen ta ansvar for det og på forhånd forhøre seg om barnet er der og holde seg borte hvis barnet er hjemme. 

Anonymkode: 5dc03...4a0

[duplexx]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

For et barn kan det oppleves veldig skremmende når en person får et angstanfall. Jeg hadde også reagert som venninnen hennes dersom det var mitt barn hun utsatte denne reaksjonen for. Hensynet til et barn må gå først. Hvis Ts vet hun har så stor angst for gutter at det utløser angstanfall når hun ser dem så bør hun som voksen ta ansvar for det og på forhånd forhøre seg om barnet er der og holde seg borte hvis barnet er hjemme. 

Anonymkode: 5dc03...4a0

Men det handler ikke om ungen hennes. Det handler om hvordan TS skal forholde seg til at venninna snakker til henne på den måten. Venninnen får ta ansvar for sin unge - hun vet jo åpenbart at TS har angst.

Hva har skjedd?? Kan ikke folk si ifra på en høflig måte? Hadde blitt satt ut om mine venner snakket sånn til meg. 

[AnonymBruker]

Hadde du utsatt barnet mitt for noe sånn så hadde jeg hivd deg ut med hodet først. Det er faktisk ikke lov for voksne å oppføre seg sånn i nærheten av unger. Uansett årsak. 

Anonymkode: 11bfc...2de

[Silva Pluvialis]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde du utsatt barnet mitt for noe sånn så hadde jeg hivd deg ut med hodet først. Det er faktisk ikke lov for voksne å oppføre seg sånn i nærheten av unger. Uansett årsak. 

Anonymkode: 11bfc...2de

Traumereaksjoner er ikke valgfrie. Hadde TS hatt mulighet til å ikke reagere slik, så hadde hun selvsagt holdt masken de minuttene det varte. Hun reagerte ikke slik med vilje! 

[AnonymBruker]

34 minutter siden, duplexx skrev:

Men det handler ikke om ungen hennes. Det handler om hvordan TS skal forholde seg til at venninna snakker til henne på den måten. Venninnen får ta ansvar for sin unge - hun vet jo åpenbart at TS har angst.

Hva har skjedd?? Kan ikke folk si ifra på en høflig måte? Hadde blitt satt ut om mine venner snakket sånn til meg. 

Ts må også ta ansvar for seg selv, hun vet hun har angst som gjør at hun får angstanfall og hun bryter ut i gråt når hun ser gutter, hun velger å oppsøke hjemmet til en venninne hun vet har en sønn uten å klargjøre på forhånd at han ikke er hjemme. Som voksen person så må man ta ansvar for seg selv og reaksjonene sine og ta forholdsregler med tanke på det. Jeg hadde også blitt irritert hvis det var min venninne som kom hjem til meg og begynte å gråte og fikk angst for å se sønnen min. Det er Ts selv som har oppsøkt venninnen sin! Og der vet hun jo at det bor en guttunge! Da er det også Ts sitt ansvar for å ikke sette alle i den ukomfortable situasjonen, det er rett og slett uakseptabelt! 

Anonymkode: 5dc03...4a0