Utrolig sliten alenemamma - aldri alene.

[AnonymBruker]

Har to barn på 9 år og 4,5 år. Blir snart gal, tror jeg. Jeg elsker barna mine overalt på denne jord, men jeg blir rett og slett syk til tider av kranglingen deres. De krangler og slåss hver dag. Derfor er vi ute og farter hele dagen, enten tur, lekeland, badeland, kulturtilbud osv. I tillegg jobber jeg 100% med barn pluss jeg tar videreutdanning på siden. 

Far er ikke inni bildet da han sitter inne for både fysisk og psykisk vold mot meg, brutt besøksforbud og en hel del andre ting han har gjort mot meg. I hvert fall, jeg føler ingen har forståelse for at jeg er sliten. Jeg sier ofte til vennene mine at jeg er sliten, men likevel spør de meg om barna deres kan sove her i helgene - til tross for at de har både foreldre og søsken som stiller opp for dem også. Vi har ikke hatt én helg alene på over 10 mnd fordi både mine venner og foreldrene(5 stk) i klassen til 9-åringen spør meg om overnatting. Foreldre (3 ulike) i barnehagen til 4-åringen ringer meg minst 1 gang i uken og spør om jeg kan hente i barnehagen fordi de ikke rekker det pga jobb/kø da de tar bussen og ikke kjører bil. Eldste på 9 år har venner med stort sett hjem hver eneste dag. Vi bor rett ved skolen så det er så lett for at alle samles hos oss eller at barna kommer hit fordi foreldrene ikke er hjemme/sitter i kø. Han er veldig populær og dermed kommer det både jenter og gutter ramlende inn døren vår. At det kun er ett barn på besøk hos oss er sjelden vare. De kommer i grupper. 

Vi var på kino forrige søndag og da nevnte faktisk eldstemann at dette er den første gangen vi er alene på kino uten at de har venner med seg. Og nei, jeg har ingen avlastning. Jeg har bodd i fosterhjem i deler av oppveksten og har derfor ikke kontakt med mine biologiske foreldre. Mine fosterforeldre ser jeg er par ganger i året, men de kjenner ikke barna. Jeg sliter utrolig mye med å si nei og føler jeg blir utnyttet til tider. Jeg føler og jeg blir et avlastningshjem for andre foreldre. Det er utrolig sjeldent at mine barn er med andre hjem fordi vennene deres vil heller være her. Det som driver meg er jo selvsagt at barna mine har venner som elsker å være her, men å lage middag til et lass med unger er både tidskrevende og dyrt, samtidig som jeg rydder hele dagen om vi Ikke drar ut. Jeg vet jeg må si nei, men jeg klarer det ikke... Er dypt deprimert og kjenner det blir for mye til tider. Måtte bare  få det ut. 

Anonymkode: 30835...b50

[Lillemorbare]

[AnonymBruker]

Du må nok sette litt grenser for deg selv/ begynne å kreve litt barnepass tilbake slik at du kan få litt alenetid.  Må også si at jeg hadde og en svært populær sønn som nesten daglig hadde huset fullt av venner. Stadig spørsmål om den eller den kunne spise hos oss, men det sa jeg nei til. Ba dem gå hjem og spise, og heller komme tilbake etterpå. Aldri noen sure miner av den grunn (noen ganger var det flere som spiste hos oss, men da hadde vi avtalt det på forhånd)  

Anonymkode: 67e95...92a

[AnonymBruker]

Du må si nei. Øv inn noen svar foran speilet. Du må tenke på dine egne barn først,  hvordan går det med dem hvis du bryter sammen?

Anonymkode: ecf3b...ed1

[AnonymBruker]

Du risikerer å bli utbrent om du fortsetter slik. Det er et hull det er tøft å klatre opp igjen fra, så du må lære deg å si nei av hensyn til både deg og ungene. 

Prøv å legg en plan for hva som er greit å si ja til, og hva du skal si nei til. Velg hvordan du vil legge det frem, slik at du har det klart når den spontane situasjonen oppstår, så slipper du å tenke så fort der og da. 

Det er ikke usannsynlig at din bakgrunn, hvor få stilte opp, gjør at du overkompenserer for dine barn. Kanskje de hadde likt litt mer ro og fred? 

Si nei til overnatting i helgene en periode, det holder å si lett "det passer ikke denne gang" eventuelt legge til at du trenger å hvile. De som ringer om barnehagehenting kan du finne på noe lurt å si også. En sjelden gang er greit å hjelpe noen i knipe, men disse baserer seg jo på deg. Si de må begynne å ta en tidligere buss siden de er seine så ofte.

Og i helgene må du bare stresse ned. Vær bare dere tre, og bruk kreftene dine på å få barna til å gå overrens. Sett de i hvert sitt rom å leke om de ikke holder fred. Gi konsekvenser ved å ta fra dem ting de verdsetter for en tid. Og ikke ha sirkus hjemme med fullt kjør av unger. Si du har influensa om du må.

Anonymkode: 61143...e91

[AnonymBruker]

Du må sette grenser for deg selv nå. Det er lov til å si nei. De kommer ikke til å takke deg for at du går på veggen og møter en skikkelig smell. Ellers så kan du kanskje være ærlig med foreldrene om hvordan du har det? Ikke bare si du er sliten, fortell det du forteller her. Hvor nært ett bristepunkt du faktisk er. Kanskje dere kan finne løsninger som gagner dere alle? ❤️

Anonymkode: a05ca...b64

[Ulrikke]

Si til barna at tirsdag og torsdag samt annenhver helg (eller hva du tenker da, et forslag) er det ikke rom for besøk og overnatting. 

Du må si nei! Ellers kjører du deg selv i grøfta! 

Disse foreldrene som spør hele tiden, de får spørre hverandre! 

Vær gjerne ærlig med dem så slipper du snakk. Si at det er veldig hyggelig å ha barna deres på besøk men at du merker at det er for intenst for tiden (skyld på eksamen som har vært eller hva vet jeg). Si også at du er nødt til å ta vare på deg selv for barnas skyld. Si gjerne også at det hadde vært supert om barna dine kunne være hos dem også av og til, type overnatting annenhver gang hos dem og hos deg... Si også at du synes det er vanskelig å være så direkte, men at du er nødt til det akkurat nå. 

Det er ikke lett å sette foten ned sånn, men av hensyn til barna dine, sånn at de har en mamma som funker, så er du nødt! 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har to barn på 9 år og 4,5 år. Blir snart gal, tror jeg. Jeg elsker barna mine overalt på denne jord, men jeg blir rett og slett syk til tider av kranglingen deres. De krangler og slåss hver dag. Derfor er vi ute og farter hele dagen, enten tur, lekeland, badeland, kulturtilbud osv. I tillegg jobber jeg 100% med barn pluss jeg tar videreutdanning på siden. 

Far er ikke inni bildet da han sitter inne for både fysisk og psykisk vold mot meg, brutt besøksforbud og en hel del andre ting han har gjort mot meg. I hvert fall, jeg føler ingen har forståelse for at jeg er sliten. Jeg sier ofte til vennene mine at jeg er sliten, men likevel spør de meg om barna deres kan sove her i helgene - til tross for at de har både foreldre og søsken som stiller opp for dem også. Vi har ikke hatt én helg alene på over 10 mnd fordi både mine venner og foreldrene(5 stk) i klassen til 9-åringen spør meg om overnatting. Foreldre (3 ulike) i barnehagen til 4-åringen ringer meg minst 1 gang i uken og spør om jeg kan hente i barnehagen fordi de ikke rekker det pga jobb/kø da de tar bussen og ikke kjører bil. Eldste på 9 år har venner med stort sett hjem hver eneste dag. Vi bor rett ved skolen så det er så lett for at alle samles hos oss eller at barna kommer hit fordi foreldrene ikke er hjemme/sitter i kø. Han er veldig populær og dermed kommer det både jenter og gutter ramlende inn døren vår. At det kun er ett barn på besøk hos oss er sjelden vare. De kommer i grupper. 

Vi var på kino forrige søndag og da nevnte faktisk eldstemann at dette er den første gangen vi er alene på kino uten at de har venner med seg. Og nei, jeg har ingen avlastning. Jeg har bodd i fosterhjem i deler av oppveksten og har derfor ikke kontakt med mine biologiske foreldre. Mine fosterforeldre ser jeg er par ganger i året, men de kjenner ikke barna. Jeg sliter utrolig mye med å si nei og føler jeg blir utnyttet til tider. Jeg føler og jeg blir et avlastningshjem for andre foreldre. Det er utrolig sjeldent at mine barn er med andre hjem fordi vennene deres vil heller være her. Det som driver meg er jo selvsagt at barna mine har venner som elsker å være her, men å lage middag til et lass med unger er både tidskrevende og dyrt, samtidig som jeg rydder hele dagen om vi Ikke drar ut. Jeg vet jeg må si nei, men jeg klarer det ikke... Er dypt deprimert og kjenner det blir for mye til tider. Måtte bare  få det ut. 

Anonymkode: 30835...b50

Du må faktisk sette grenser , vi bor også rett ved siden av skolen og her var det med barn hjem flere ganger i uken. Også alene med to, men de er tenråinger nå så ikke samme styr siden skolen er litt unna. Men sa klart fra at dere må bytte på selvom  noen bor litt unna, max ti min å gå. Og jeg vil ønsker at de har dratt hjem før jeg kommer hjem fra jobb, da hadde de vært hjemme hos oss 3-4 timer, alt ettersom når de sluttet. Ikke orker jeg andre barn under middagen når jeg kommer fra jobb, det har været vår tid. Ikke finn på for mye med ungene, det er lov å være hjemme, og barn på 4,5 og 9 skal da virkelig ikke trenge å krangle, her må du være bestemt.mine er tette og samme kjønn så har aldri vært krangling. Og når venninner spør om henting så si at det passer desverre ikke, og dropp ta den telefon når de ringer og du skjønner hva som er spørsmålet. De utnytter deg. Ikke la dem få lov !

Anonymkode: 5ab23...6f9

[AnonymBruker]

Herlihet. Burde det ikke være sånn at når unger kommer til deg eller du henter for andre, så gjengjelder de tjenesten? Du er jo alene med alt så det burde jo være absolutt å forvente. Synes det hørest ut som du har veldig dårlige venner, TS. Når du appåtil sier at du er sliten og de forsetter å sende unger hjem til deg! For en frekkhet. 

Du får være litt mer frampå. Når de spør neste gang så kan du si at ja ok, så kan kansje dere hente i morgen da? : )

Krev litt tilbake. Det er ikke frekt.

Anonymkode: 6c6a0...166

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som sliter seg ut, fordi hun er så ja-menneske. Huset hennes er alltid ett samlingssted. Noen ganger har vi avtalt å komme på besøk, men så står hun midt i middag og på tur til nattevakt en liten time etter vi kom. Da mener jeg hun har rett til å si "det passer ikke idag". Hun har jo dog en mann, men han gjør ikke stort med barna, så hun står alene om alt. Jeg er nei-menneske, og tar ikke på meg mer enn jeg har ork til. Kanskje du kunne hatt faste dager i uken hvor barna kan ha med noen hjem? Og hvis noen har sovet ofte hos dere, kan du vel spørre om han/hun på 9år kan spørre om å sove hos noen andre en gang. Slutt å være så tilgjengelig på tlf også kanskje, så ikke alle ringer deg for hjelp. Folk må klare seg selv, og det er jo ikke sånn at du får noe tilbake. Om muligheten byr seg, til noen av foreldrene, ville jeg prøvd å forklare hvor hektisk livet ditt er, så kanskje de får litt forståelse.

Anonymkode: 9b125...66f