Er folk som er ulykkelige mer selvopptatte?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid likt å prate med folk. Alle typer mennesker. Jeg har også en personlighet som gjør at folk fort åpner seg opp for meg. Flink til å lytte, og selv åpen og ærlig om at livet ikke bestandig er enkelt. 

Det som har slått meg med årene, etter å ha hørt livshistorier fra så mange, er at mange av dem som er livsglade og positive kan bære de grusomste livshistorier. Det er ikke slik at de som anses som lykkelige, positive og livsglade har hatt mindre motstand i livet enn dem som ikke finner glede ved noe. Noen av de mest positive mennesker jeg har truffet på, slike som virkelig er solstråler for andre, og har mye omsorg i seg for andre, har hatt de fæleste opplevelser i bagasjen. 

En del av dem som bare ser svart på alt, og synes de har vært uheldig med det meste, såpass at det nærmest ikke er vits i å forsøke å være lykkelig, fordi livet "alltid skuffer likevel" har ikke på langt nær opplevd like mye umenneskelig vondt, men synes å telle med absolutt alt som ikke gikk helt deres vei. 

For min del virker det nesten som om måten å tenke på er det som mest av alt skiller de livsglade og positive fra de som mer eller mindre har gitt opp.

De positive og livsglade teller gleder og tenker hva de kan være for andre, der teller de som er ulykkelige skuffelser, og tenker på hva andre burde ha vært for dem. 

Det er mye "meg meg meg" blant dem som ikke verken har livsglede eller positivt holdning til at livet kan bli bedre. Den og den har skuffet og såret dem, ikke forstått dem... og det er i liten grad forståelse for at dem som skuffet og såret kanskje hadde egen dritt å takle. Det er litt som at de fremlegger et vidt følelsesspekter og vidde som helhetlig menneske hos seg selv, mens andre mennesker beskrivelses nærmest ensidige. De selv har årsaker til det de fant vanskelig i livet, mens dem som sviktet var bare onde/egoistiske. Og de er så skuffet over alt andre gjorde mot dem, selv ubevisst. 

De som takler livet bedre gir andre samme bredde i menneskelighet. Har ofte tanker om hvorfor ting ble galt, som også tar hensyn til at den andre part kanskje ikke hadde det så greit. De er også mer opptatt av hvordan de er ovenfor andre, har tanker om dynamikken i helhet rundt ting som gikk galt, der de kan være åpen for at de selv også har skyld i ting som gikk galt, og de bruker slike refleksjoner i nye relasjoner. Har minst like mye fokus på hvem de er og kan være for andre som hva andre er for dem. 

Jeg er med i noen hjelpeorganisasjoner, og en del av solstrålene der bærer tragiske historier. Slik livserfaring bruker de aktivt til å møte mennesker med utfordringer på en flott måte. 

Fokus på hva man er for andre, og kan være for andre, vs "meg meg meg" virker ofte å være den store forskjellen på å ha opplevd mye vondt, og likevel ha livsglede, og å gå til grunne av "svik og skuffelser". 

Sikkert ikke et populært spørsmål, men er det slik at mennesker som ender opp med å være svært ulykkelige kommer i den situasjonen fordi de er mer selvopptatte? 

Anonymkode: c1aeb...6f3

[AnonymBruker]

Tusen takk for et godt, reflektert innlegg. Det traff meg veldig, etter noen opplevelser med en venn nylig, som jeg har grublet veldig på. 

«De positive og livsglade teller gleder og tenker hva de kan være for andre, der teller de som er ulykkelige skuffelser, og tenker på hva andre burde ha vært for dem.»

Har en venn som nok er i denne kategorien,  og har i årevis unnskyldt vedkommende, for har jo ‘hatt det så vanskelig’. Realiteten er jo at vi har samme sykdom, som har gitt meg langt sterkere begrensinger og tap i mitt liv. Men av en eller annen grunn er det blitt til at i vårt vennskap er det h•n som er den det er synd på. Ikke at jeg føler det er så veldig synd på meg selv altså, har i grunn et godt liv - men jeg har blitt i en konstant omsorgsrolle ovenfor denne personen, og brukt ressurser jeg strengt tatt ikke har.

Min øyeåpner ble da vi nylig ble engasjert i et spill, et kjent mobilspill, noe å fordrive tiden med  vedkommende blir akkurat like rasende på dette spillet, om ting ikke går rette veien. Det er stadig ‘stakkars, stakkars meg’ når personen er tom for ressurser i spillet, og ikke selv har løftet en finger for å fikse det. Føler at spillet er urettferdig mot h*n, at det er slemt og ondt, regelrett furter og raser. På et spill, beregnet for barn.

Det er det merkeligste jeg har opplevd.

Men endelig begynner jeg å skjønne at det er personen, ikke omstendighetene som er det reelle problemet. 

Det er såpass ille, at jeg må prøve å holde personen på avstand når vi spiller, for det er barn i småskolealder som spiller med meg. Når barn reagerer og prøver å roe ned en voksen - ‘husk det er bare et spill’ - så er det virkelig ikke greit, og noe som er helt galt. 

Men jeg begynner omsider å se at det samme reaksjonsmønstret gjelder ellers også. En konstant negativ offermentalitet til absolutt alt, hvor personen kun ser eget behov og forventer at alle andre skal møte det - om det så er mennesker eller en telefon app. 

Anonymkode: 8c4e1...91e

[AnonymBruker]

Tror det er noe i det du skriver. Selv må jeg noe motvillig innrømme at jeg faller i den pessimistiske kategorien, men har blitt mer klar over det i det siste og har klart å endre holdningen litt.

Også er det viktig å huske at det er en grunn til at folk ender opp med å bli selvopptatte. Slike mennesker mangler som oftest noe i seg, noe de prøver å kompensere for, son regel stammer det fra oppveksten og forholdet til foreldrene. Ikke at det gjør offermentalitet noe mer konstruktivt.

Anonymkode: 8d4f1...c9c

[Gran3]

Syntes dette er en alt for enkel måte å tenke om mennesker på! Du overser den faktoren at ikke alle mennesker lærer hvordan håndtere vanskelige livssituasjoner, at ikke alle har en sosial sirkel som løfter dem opp, at ikke alle har de verktøyene som hjelper dem finne sin ro i det kaotiske livet. En som opplever store traumer som 25-åring vil i noen tilfeller klare seg bedre enn noen som opplevde traumer i barndommen- fordi som 25-åring har man allerede opplevd hvordan det føles å være selvsikker, føle at man har verdi, føle at verden er et bra sted, man har et sosial nettverk, kanskje en god kjæreste. 

En som opplever traumer i barndommen vil i noen tilfeller aldri ha opplevd trygghet, kjærlighet, selvsikkerhet. Derfor kan ikke denne personen like lett forstå hvordan komme seg ut av problemene, fordi den har aldri opplevd hvordan det er være "normal" med livsslyst, selvsikkerthet, føle seg verdt noe. Den må lære helt nye følelser og måter å tenke på, noe som er mye vanskeligere enn den 25-åringen som "kun" må finne tilbake til de følelsene den pleide ha

Dette er bare en av faktorne som spiller inn når det gjelder hvordan mennesker møter sine egne situasjoner og håndterer dem. Det er mange flere som avgjør hvor i stand et menneske er til å komme seg ut av en vanskelig situasjon, både emosjonelt og fysisk!

Endret 15. desember 2019 av Gran3

[AnonymBruker]

9 timer siden, Gran3 skrev:

Syntes dette er en alt for enkel måte å tenke om mennesker på! Du overser den faktoren at ikke alle mennesker lærer hvordan håndtere vanskelige livssituasjoner, at ikke alle har en sosial sirkel som løfter dem opp, at ikke alle har de verktøyene som hjelper dem finne sin ro i det kaotiske livet. En som opplever store traumer som 25-åring vil i noen tilfeller klare seg bedre enn noen som opplevde traumer i barndommen- fordi som 25-åring har man allerede opplevd hvordan det føles å være selvsikker, føle at man har verdi, føle at verden er et bra sted, man har et sosial nettverk, kanskje en god kjæreste. 

En som opplever traumer i barndommen vil i noen tilfeller aldri ha opplevd trygghet, kjærlighet, selvsikkerhet. Derfor kan ikke denne personen like lett forstå hvordan komme seg ut av problemene, fordi den har aldri opplevd hvordan det er være "normal" med livsslyst, selvsikkerthet, føle seg verdt noe. Den må lære helt nye følelser og måter å tenke på, noe som er mye vanskeligere enn den 25-åringen som "kun" må finne tilbake til de følelsene den pleide ha

Dette er bare en av faktorne som spiller inn når det gjelder hvordan mennesker møter sine egne situasjoner og håndterer dem. Det er mange flere som avgjør hvor i stand et menneske er til å komme seg ut av en vanskelig situasjon, både emosjonelt og fysisk!

Dette.

Det som er mest skremmende med posten til ts er at den peker på mennesker som feil, og at de menneskene bare er "fæle og feil".

Anonymkode: 812e3...c0f

[AnonymBruker]

Blah blah alt for enkel modell, som var enkel for deg å forklare og fordøye. Litt sånn just universe theory, folk får det de fortjener, det liker vi, det føles riktig, og så får man en følelse av kontroll. 

Anonymkode: 6ae2b...bfc

[AnonymBruker]

Jeg sitter med noenlunde samme erfaringer som TS. Har møtt mennesker med store traumer fra barndom,allikevel klarer de å vise interesse og omsorg for andre. Så har du andre som har opplevd langt mindre traumer i sin barndom, som er svært opptatt av seg og sitt, dveler og dveler ved sine opplevelser, og har lite interesse for andre sitt liv. Tror det handler litt om medfødt temperament, hvis man feks er født med et pessimistisk temperament, vil det være lettere å fokusere på det negative i livet og " glemme" det som er positivt. 

Anonymkode: 84289...3d1

[Gjest theTitanic]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid likt å prate med folk. Alle typer mennesker. Jeg har også en personlighet som gjør at folk fort åpner seg opp for meg. Flink til å lytte, og selv åpen og ærlig om at livet ikke bestandig er enkelt. 

Det som har slått meg med årene, etter å ha hørt livshistorier fra så mange, er at mange av dem som er livsglade og positive kan bære de grusomste livshistorier. Det er ikke slik at de som anses som lykkelige, positive og livsglade har hatt mindre motstand i livet enn dem som ikke finner glede ved noe. Noen av de mest positive mennesker jeg har truffet på, slike som virkelig er solstråler for andre, og har mye omsorg i seg for andre, har hatt de fæleste opplevelser i bagasjen. 

En del av dem som bare ser svart på alt, og synes de har vært uheldig med det meste, såpass at det nærmest ikke er vits i å forsøke å være lykkelig, fordi livet "alltid skuffer likevel" har ikke på langt nær opplevd like mye umenneskelig vondt, men synes å telle med absolutt alt som ikke gikk helt deres vei. 

For min del virker det nesten som om måten å tenke på er det som mest av alt skiller de livsglade og positive fra de som mer eller mindre har gitt opp.

De positive og livsglade teller gleder og tenker hva de kan være for andre, der teller de som er ulykkelige skuffelser, og tenker på hva andre burde ha vært for dem. 

Det er mye "meg meg meg" blant dem som ikke verken har livsglede eller positivt holdning til at livet kan bli bedre. Den og den har skuffet og såret dem, ikke forstått dem... og det er i liten grad forståelse for at dem som skuffet og såret kanskje hadde egen dritt å takle. Det er litt som at de fremlegger et vidt følelsesspekter og vidde som helhetlig menneske hos seg selv, mens andre mennesker beskrivelses nærmest ensidige. De selv har årsaker til det de fant vanskelig i livet, mens dem som sviktet var bare onde/egoistiske. Og de er så skuffet over alt andre gjorde mot dem, selv ubevisst. 

De som takler livet bedre gir andre samme bredde i menneskelighet. Har ofte tanker om hvorfor ting ble galt, som også tar hensyn til at den andre part kanskje ikke hadde det så greit. De er også mer opptatt av hvordan de er ovenfor andre, har tanker om dynamikken i helhet rundt ting som gikk galt, der de kan være åpen for at de selv også har skyld i ting som gikk galt, og de bruker slike refleksjoner i nye relasjoner. Har minst like mye fokus på hvem de er og kan være for andre som hva andre er for dem. 

Jeg er med i noen hjelpeorganisasjoner, og en del av solstrålene der bærer tragiske historier. Slik livserfaring bruker de aktivt til å møte mennesker med utfordringer på en flott måte. 

Fokus på hva man er for andre, og kan være for andre, vs "meg meg meg" virker ofte å være den store forskjellen på å ha opplevd mye vondt, og likevel ha livsglede, og å gå til grunne av "svik og skuffelser". 

Sikkert ikke et populært spørsmål, men er det slik at mennesker som ender opp med å være svært ulykkelige kommer i den situasjonen fordi de er mer selvopptatte? 

Anonymkode: c1aeb...6f3

Tenker at de positive menneskene hadde et godt utgangspunkt FØR grusomme ting skjedde. Altså de med et godt grunnlag og god personlighetsutvikling i forkant evner i større grad å tåle motgang. For resten kan det bli gjeldende med " å hamre eller hamres uansett så skal det jamres." At gjør en det dårlig så blir det kritikk, men gjør en det bra så blir det kritikk da også. Og det blir slik på grunn av missvisende signaler. Gode handlinger kan misforstås ved samtidig usikker, engstelig, passiv aggressiv eller mistenksom oppførsel. Så går den onde sirkelen sin gang med at "alle" misforstår eller at det alltid går dårlig ihht andre. 

Og ja. Mye utfordringer enten det er psykisk eller fysisk gir fort økt selvfokus. Hvilket egentlig er løsningsorientering, ettersom et problem må kartlegges og bearbeides i seg selv for å løses. Men det blir fort til overfokus og selvopptatthet. Desverre. 

[Gjest theTitanic]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Blah blah alt for enkel modell, som var enkel for deg å forklare og fordøye. Litt sånn just universe theory, folk får det de fortjener, det liker vi, det føles riktig, og så får man en følelse av kontroll. 

Anonymkode: 6ae2b...bfc

At noen "får det de fortjener" er en holdning som ikke fører til noe godt. Det meste har sin årsak. Jeg mener ikke at alle skal slippe unna med hva som helst, og selvsagt ikke til enhver pris,  men de aller fleste blir betydelig bedre om de møtes med forståelse og åpent sinn. 

[utakulanini]

9 hours ago, Gran3 said:

Syntes dette er en alt for enkel måte å tenke om mennesker på! Du overser den faktoren at ikke alle mennesker lærer hvordan håndtere vanskelige livssituasjoner, at ikke alle har en sosial sirkel som løfter dem opp, at ikke alle har de verktøyene som hjelper dem finne sin ro i det kaotiske livet. En som opplever store traumer som 25-åring vil i noen tilfeller klare seg bedre enn noen som opplevde traumer i barndommen- fordi som 25-åring har man allerede opplevd hvordan det føles å være selvsikker, føle at man har verdi, føle at verden er et bra sted, man har et sosial nettverk, kanskje en god kjæreste. 

En som opplever traumer i barndommen vil i noen tilfeller aldri ha opplevd trygghet, kjærlighet, selvsikkerhet. Derfor kan ikke denne personen like lett forstå hvordan komme seg ut av problemene, fordi den har aldri opplevd hvordan det er være "normal" med livsslyst, selvsikkerthet, føle seg verdt noe. Den må lære helt nye følelser og måter å tenke på, noe som er mye vanskeligere enn den 25-åringen som "kun" må finne tilbake til de følelsene den pleide ha

Dette er bare en av faktorne som spiller inn når det gjelder hvordan mennesker møter sine egne situasjoner og håndterer dem. Det er mange flere som avgjør hvor i stand et menneske er til å komme seg ut av en vanskelig situasjon, både emosjonelt og fysisk!

Jeg ser hvor du kommer fra med tankene dine, for øvrig er jeg ikke helt sikker på om jeg er helt enig. Jeg har kjennskap til flere mennesker som kommer fra hjem med lite trygghet og kjærlighet, og jeg kan tydelig se en enorm forskjell med tanke på "det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det". Det er rett og slett slik at noen mennesker tar visse ting svært raskt og intuitivt, mens andre må læres opp over lengre tid. Noen mennesker er mer positivt innstilt enn andre, men det er noe som er langt enklere å lære seg (eller reprogrammere, om du vil) enn andre ting, som for eksempel å synge - noen har det helt naturlig, selv uten å bli lært opp. Andre har det ikke. En god sangstemme derimot, er det ikke engang alle som kan trenes til, selv med en god lærer..  

[utakulanini]

57 minutter siden, theTitanic said:

Tenker at de positive menneskene hadde et godt utgangspunkt FØR grusomme ting skjedde. Altså de med et godt grunnlag og god personlighetsutvikling i forkant evner i større grad å tåle motgang. For resten kan det bli gjeldende med " å hamre eller hamres uansett så skal det jamres." At gjør en det dårlig så blir det kritikk, men gjør en det bra så blir det kritikk da også. Og det blir slik på grunn av missvisende signaler. Gode handlinger kan misforstås ved samtidig usikker, engstelig, passiv aggressiv eller mistenksom oppførsel. Så går den onde sirkelen sin gang med at "alle" misforstår eller at det alltid går dårlig ihht andre. 

Og ja. Mye utfordringer enten det er psykisk eller fysisk gir fort økt selvfokus. Hvilket egentlig er løsningsorientering, ettersom et problem må kartlegges og bearbeides i seg selv for å løses. Men det blir fort til overfokus og selvopptatthet. Desverre. 

Hos noen gjør det det, men slettes ikke hos alle - blant dem jeg kjenner og dem jeg har kjennskap til via diverse omgangskretser, er det faktisk som oftest ikke tilfellet. Blant dem er det to stykker som utvilsomt har hatt hardere liv enn noen kan forestille seg, fra fødsel til nåtid, men det ene etter det andre har forferdelig vanskelige opplevelser, er av dem som stråler mest og ser mest positivt på det meste.

Gjennom min jobb som terapeut ser jeg ofte et mønster blant personlighetene jeg får et innblikk i livene til. Jeg tror definitivt det er personlighetstrekk, og at de, som mange andre personlighetstrekk, vil kunne bli formet og utviklet basert på personlighetstrekk tilhørende foreldre og andre nære personer i oppveksten. Det viktigste poenget er imidlertid at det kan endres. Hvert eneste menneske kan ta ansvar selv og velge å forbedre slike sider ved seg selv, akkurat som man selv kan velge å slutte å røyke eller å slutte å spise for mye godis. Alle kan, men mange gjør det ikke fordi det er vanskelig, slitsomt eller ubehagelig. Og dét skal jeg ikke motargumentere, men det er likefullt et valg man tar om hvordan man ønsker å leve sitt liv. 

[Menchit]

Jeg tror du har litt rett. Positive mennesker har det generelt enklere, det er helt naturlig, de fleste av oss liker bedre mennesker som er glade enn motsatt

Summen av gode opplevelser vil nok derfor være større for de som er positivt innstilt i utgangspunktet. Det blir en slags selvforsterkende effekt. Begge veier.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, utakulanini skrev:

Hos noen gjør det det, men slettes ikke hos alle - blant de, og m jeg kjenner og dem jeg har kjennskap til via diverse omgangskretser, er det faktisk som oftest ikke tilfellet. Blant dem er det to stykker som utvilsomt har hatt hardere liv enn noen kan forestille seg, fra fødsel til nåtid, men det ene etter det andre har forferdelig vanskelige opplevelser, er av dem som stråler mest og ser mest positivt på det meste.

Gjennom min jobb som terapeut ser jeg ofte et mønster blant personlighetene jeg får et innblikk i livene til. Jeg tror definitivt det er personlighetstrekk, og at de, som mange andre personlighetstrekk, vil kunne bli formet og utviklet basert på personlighetstrekk tilhørende foreldre og andre nære personer i oppveksten. Det viktigste poenget er imidlertid at det kan endres. Hvert eneste menneske kan ta ansvar selv og velge å forbedre slike sider ved seg selv, akkurat som man selv kan velge å slutte å røyke eller å slutte å spise for mye godis. Alle kan, men mange gjør det ikke fordi det er vanskelig, slitsomt eller ubehagelig. Og dét skal jeg ikke motargumentere, men det er likefullt et valg man tar om hvordan man ønsker å leve sitt liv. 

Mye av dette er jo medfødt, noen barn er født med et lysere sinn enn andre. Og noen barn er robuste mens andre er langt mer sensitive. 

Anonymkode: 84289...3d1

[utakulanini]

Just now, AnonymBruker said:

Mye av dette er jo medfødt, noen barn er født med et lysere sinn enn andre. Og noen barn er robuste mens andre er langt mer sensitive. 

Anonymkode: 84289...3d1

Helt enig.

[AnonymBruker]

Du får en del kritikk her ts, men forskning innen psykologi tyder faktisk på at du har rett. Det er ikke slik at de som ser negativt på alt nødvendigvis har hatt et vanskeligere liv. Når det er sagt er det få som ønsker å være negativt innstilt til livet, så det er ofte ulike grunner til at det har blitt slik. 

Anonymkode: d9f07...2f0

[AnonymBruker]

Jeg vil si det motsatte. De som er lykkelige og fornøyde med livet sitt, er gjerne mer selvopptatte. Jeg snakker bare av egen erfaring.. 

Anonymkode: d0f01...25d

[AnonymBruker]

Har samme erfaring med mennesker selv som de fleste sier her. Har en kamerat som er veldig positiv til livet på tross av at han har hatt mye problemer med både å ha blitt mobbet gjennom hele skolegangen og hatt masse problemer hjemme. Foreldrene hans behandlet han som dritt de siste årene, og han har kuttet helt kontakten med dem. Jeg jobber med meg selv og prøver å tenke litt mer som han. Han er veldig god på å se smågleder i hverdagen og har masse selvironi. Det er jo ikke mye som skal til for å lette på smilebåndet i hverdagen. Det handler kanskje bare om en liten prat med naboen, en vårtur i skogen og se hvitveisen vokse, pynte juletre til jul, den første kaffekoppen om morgenen osv... 

Anonymkode: b5c23...cc2

[Gjest theTitanic]

37 minutter siden, utakulanini skrev:

Hos noen gjør det det, men slettes ikke hos alle - blant dem jeg kjenner og dem jeg har kjennskap til via diverse omgangskretser, er det faktisk som oftest ikke tilfellet. Blant dem er det to stykker som utvilsomt har hatt hardere liv enn noen kan forestille seg, fra fødsel til nåtid, men det ene etter det andre har forferdelig vanskelige opplevelser, er av dem som stråler mest og ser mest positivt på det meste.

Gjennom min jobb som terapeut ser jeg ofte et mønster blant personlighetene jeg får et innblikk i livene til. Jeg tror definitivt det er personlighetstrekk, og at de, som mange andre personlighetstrekk, vil kunne bli formet og utviklet basert på personlighetstrekk tilhørende foreldre og andre nære personer i oppveksten. Det viktigste poenget er imidlertid at det kan endres. Hvert eneste menneske kan ta ansvar selv og velge å forbedre slike sider ved seg selv, akkurat som man selv kan velge å slutte å røyke eller å slutte å spise for mye godis. Alle kan, men mange gjør det ikke fordi det er vanskelig, slitsomt eller ubehagelig. Og dét skal jeg ikke motargumentere, men det er likefullt et valg man tar om hvordan man ønsker å leve sitt liv. 

Du har rett. Det er nok hverken enkelt å innse eller enkelt å gjøre. 

[utakulanini]

10 hours ago, theTitanic said:

Du har rett. Det er nok hverken enkelt å innse eller enkelt å gjøre. 

Det er et godt poeng som jeg ikke tok med i mitt innlegg, det du nevner der; Å innse det. Det er for mange svært skummelt å skulle innfinne seg med at det kan gjøres noe med, for da er man ansvarlig selv. Det henger igjen sammen med at man føler at man er et offer for sine omgivelser, som en annen bruker nevnte tidligere i denne diskusjonen. Det er en av de lengste prosessene å komme seg ut av det tankesettet, men så snart man klarer å snu det litt, så er det som oftest rask fremgang. 

[AnonymBruker]

On 12/15/2019 at 4:31 AM, AnonymBruker said:

Jeg har alltid likt å prate med folk. Alle typer mennesker. Jeg har også en personlighet som gjør at folk fort åpner seg opp for meg. Flink til å lytte, og selv åpen og ærlig om at livet ikke bestandig er enkelt. 

Det som har slått meg med årene, etter å ha hørt livshistorier fra så mange, er at mange av dem som er livsglade og positive kan bære de grusomste livshistorier. Det er ikke slik at de som anses som lykkelige, positive og livsglade har hatt mindre motstand i livet enn dem som ikke finner glede ved noe. Noen av de mest positive mennesker jeg har truffet på, slike som virkelig er solstråler for andre, og har mye omsorg i seg for andre, har hatt de fæleste opplevelser i bagasjen. 

En del av dem som bare ser svart på alt, og synes de har vært uheldig med det meste, såpass at det nærmest ikke er vits i å forsøke å være lykkelig, fordi livet "alltid skuffer likevel" har ikke på langt nær opplevd like mye umenneskelig vondt, men synes å telle med absolutt alt som ikke gikk helt deres vei. 

For min del virker det nesten som om måten å tenke på er det som mest av alt skiller de livsglade og positive fra de som mer eller mindre har gitt opp.

De positive og livsglade teller gleder og tenker hva de kan være for andre, der teller de som er ulykkelige skuffelser, og tenker på hva andre burde ha vært for dem. 

Det er mye "meg meg meg" blant dem som ikke verken har livsglede eller positivt holdning til at livet kan bli bedre. Den og den har skuffet og såret dem, ikke forstått dem... og det er i liten grad forståelse for at dem som skuffet og såret kanskje hadde egen dritt å takle. Det er litt som at de fremlegger et vidt følelsesspekter og vidde som helhetlig menneske hos seg selv, mens andre mennesker beskrivelses nærmest ensidige. De selv har årsaker til det de fant vanskelig i livet, mens dem som sviktet var bare onde/egoistiske. Og de er så skuffet over alt andre gjorde mot dem, selv ubevisst. 

De som takler livet bedre gir andre samme bredde i menneskelighet. Har ofte tanker om hvorfor ting ble galt, som også tar hensyn til at den andre part kanskje ikke hadde det så greit. De er også mer opptatt av hvordan de er ovenfor andre, har tanker om dynamikken i helhet rundt ting som gikk galt, der de kan være åpen for at de selv også har skyld i ting som gikk galt, og de bruker slike refleksjoner i nye relasjoner. Har minst like mye fokus på hvem de er og kan være for andre som hva andre er for dem. 

Jeg er med i noen hjelpeorganisasjoner, og en del av solstrålene der bærer tragiske historier. Slik livserfaring bruker de aktivt til å møte mennesker med utfordringer på en flott måte. 

Fokus på hva man er for andre, og kan være for andre, vs "meg meg meg" virker ofte å være den store forskjellen på å ha opplevd mye vondt, og likevel ha livsglede, og å gå til grunne av "svik og skuffelser". 

Sikkert ikke et populært spørsmål, men er det slik at mennesker som ender opp med å være svært ulykkelige kommer i den situasjonen fordi de er mer selvopptatte? 

Anonymkode: c1aeb...6f3

Jeg er vel en sånn solstråle NÅ, men har dessverre hatt mange tøffe og selvopptatte runder før jeg ble det nå (inkl mange innleggelser og tunge diagnoser). Jeg vet ikke om det er noen vits å sammenligne mengde elendighet, for hvordan kan man måle det egentlig? Og er det egentlig noen mengde motgang som hadde gjort at man tenkte at "Ja, den personen her kan sutre så mye den vil"?

Anonymkode: 59c50...c95