Har en gutt på 1,5 år jeg føler jeg må gå på eggskall rundt

[AnonymBruker]

Min gutt på 1,5 år begynner å bli en bestemt liten kar. Han vil ikke sitte i stolen sin og spise, å kle på er til tider et mareritt, tannpuss er svært upopulært og det å mate er til tider også svært utfordrende. Føler jeg må vær så «forsiktig» rundt han, hvis det gir menining, for at han ikke skal «klikke.» 

Noen andre som har det slik og kan fortelle at det bare er en fase? Synes det er så slitsomt å ha det sånn, og har begynt å grue meg til visse situasjoner fordi jeg er så redd for at han ikke skal være på gli og bli sint. Og han kan bli fryktelig sint. Kaster seg bakover osv.

I det siste har vi begynt å mate på fanget eller i sofaen fordi han ofte ikke vil sitte i stolen (med mindre han skal spise selv). Er dette helt krise? Vil liksom gjøre hverdagen lettest mulig for oss alle, samtidig som jeg vil være tydelig og vise at det er vi som bestemmer. 

Anonymkode: 2a64a...806

[AnonymBruker]

De er veldig bestemt i den alderen, og bedre blir det ikke. Du må velge dine kamper. Ikke la deg overkjøre. Bruk ord og forklar ham, de forstår og lærer mer enn du tror. Prøv å avlede, det fungerer ofte, feks snakke om noe han synes er gøy mens du lurer på ham klær. Jeg hadde f.eks aldri latt ham spise i sofaen. «Hvis du skal spise så må du sitte i stolen. Kom å sett deg». Vil han ikke så blir det ikke mat. Spør igjen om kort tid om han vil spise, og si da at han får mat når han setter seg i stolen. Hvis han er sulten vil han etterhvert lære seg at han må sitte i stolen.

Anonymkode: 6f0ad...45f

[AnonymBruker]

Har du reflektert litt rundt hvordan du ordlegger deg og handler i slike situasjoner? Sier ikke at du gjør noe galt altså, men for min del har det hjulpet å tatt et steg tilbake å tenkt over hva skjedde nå, hvordan organiserte jeg og hvordan reagerte jeg på barnet? Noen ganger handlet jeg som om at det var et problem, uten at barnet hadde uttrykt misnøye og dermed var jeg med på å skape dårlig stemning. Positiv prat, forklare hva vi gjør, beskrive klesplaggene mens man snakker om det er hånda eller foten skal inn i den blå buksa med biler på. Slik har jeg mange ganger skapt en avledning før det blir dårlig stemning. 

La barnet velge noe selv, finn frem klær der du bestemmer alt som skal på, men gi barnet ett valg - vil du ha den grå eller røde genseren? Da kan man skape tilhørighet til påkledningen samtidig som barnet får føle at det har kontroll  på av en del av påkledningen. På den andre siden er det ikke alt som kan velges bort, da tror jeg det er viktig å være tydelig i språket - Kom, nå skal vi gå på kjøkkenet å sette oss i stolen. Det er middagstid. Så kan man heller gi et valg som - vil du ha ketchup på? eller vil du ha denne eller denne koppen?

Vi hadde en del gråt og dårlig stemning rundt matbordet da jenta vår var mindre, og dette bunnet i at vi hadde lagt opp for lite tid til måltidet da hun gjerne ville spise selv, men vi måtte mate på fordi vi hadde det travelt. Kan gutten spise mer selv? Legg en håndduk under barnestolen og voksduk på bordet å la det stå til! Det styrker selvfølelsen deres å få være selvstendig og mestre slike situasjoner, pluss at det er god motorikktrening! 

Sist men ikke minst, jeg tror det er helt normalt at barna blir mer bestemte og at det kommer tilsyne som sinne og gråt når de ikke har nok språk til å uttrykke seg enda. Det blir bedre!! 

Anonymkode: e81af...f00

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor dere mater et barn på 1 1/2? Han er da mer enn stor nok til å spise selv. Så det første jeg ville gjort var å begynne å sette ham i stolen og gi ham maten han skal spise. Går han ikke i barnehage? De mater ikke barn på 18 mnd., altså.

Anonymkode: a6c81...4b5

[C8H10N4O2]

Jeg tenker at alle følelser er lov. Også sinne. Jeg forstår for all del at det er slitsomt, men det er ikke bra å hele tiden la barnet styre fordi du vil unngå sinneutbrudd. Ønsker du å gå rundt på eggeskall når barnet ditt blir hormonell tenåring? For du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å lære ham å styre skuta nå. Da blir det vanskelig å plukke det av han. Det er faktisk du som er sjefen, ikke barnet. 
Barn i den alderen har kanskje ikke så mye språk enda, og blir fort frustrert når de ikke klarer å uttrykke seg. Men fasen er en del av utviklingen. 

Når han kaster seg bakover, er det en fare for at han slår hodet? Klarer du da i så fall å være i forkant, og ta for med hendene dine eller evt en pute? 

 

[Gjest WhisperingWind]

COS kurs?

[Hactar]

Det er en balansegang her. Du skal selvsagt ikke legge opp til unødvendige kamper, men du skal heller ikke være redd for sinnet hans. Han trenger hjelp til å komme gjennom sinnet og lære at det ikke er farlig å ha overveldende følelser.
 

Hvis fokuset ditt er å dempe/avlede/mer eller mindre panisk finne en måte å unngå et truende raserianfall på, lærer du han indirekte noe veldig uheldig: At å bli sint er så fryktelig farlig og må unngås. Å unnvike sterke følelser, er en lite sunn måte å håndtere dem på.

For å lære å regulere seg selv, trenger han å kjenne på de sterke følelsene i trygge omgivelser. Dvs at dere som foreldre må være der og trøste/holde og forklare hva som skjer med ham. Dere kan allerede nå begynne å gi ham et ordforråd, og i enkle ordelag sette ord på hva som skjer når han er rolig nok til å høre dere. 
 

Hva dere helt konkret gjør med tanke på måltidene, er for så vidt underordnet. Det viktige er at dere ikke viser at dere blir oppkavet av at han begynner å vise misnøye, og «går på eggeskall» som du skriver for å snu en begynnende frustrasjon. Raserianfall kan være skremmende for små barn. De trenger at foreldrene tåler følelsesutbruddene for å se at de er trygge selv om hele kroppen er i opprør. 

[Ulrikke]

Det er ikke farlig om han blir sint. Ja, det er mer behagelig om han lar være, men hvis dere fortsetter sånn til han blir 17 er jeg stygt redd for at dere blir overkjørt i løpet av kort tid...

Ikke lag kamp av enhver liten bagatell, men bli enige om noen ting dere absolutt ønsker å gjennomføre. Sitte ved bordet for å spise, for eksempel. Han hyler og vil ikke sitte. Neivel, ta maten bort og la ham gå. Gjenta ørten trillioner ganger. Ikke kjeft eller være sinte, men bare fjern ham og maten, like rolige og blide. Til slutt skjønner han at når han er sulten må han sitte ved bordet. Dere sitter og koser dere og snakker rolig og hyggelig sammen.

Tannpuss? Det MÅ man faktisk gjennomføre. Jeg gadd ikke dille. Når ungen hylte åpnet hun ihvertfall munnen, og jeg pusset. Ja, måtte holde fast litt, men tannpuss er viktig! Snakket med rolig stemme og forklarte at vi måtte pusse uansett, og at det var hun som valgte å hyle. Hvis hun sluttet å hyle kunne vi synge sang. Gjentas også ørten trillioner ganger. Gikk inn til slutt!  

Jeg tolker det som at du/dere er ukomfortable i situasjoner hvor han hyler og protesterer. Det er DER dere må jobbe med dere selv, for å gjøre det enklere for dere alle! La ham føle alt han føler, han vet jo ikke enda helt hva det er, men han trenger voksne som er der med ham gjennom alle følelsene for å vise at de tåler det. Da lærer han å tåle det også! Og tro meg, dere vil ikke ha en treåring som bestemmer i huset!  

[AnonymBruker]

På 13.12.2019 den 21.42, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår ikke hvorfor dere mater et barn på 1 1/2? Han er da mer enn stor nok til å spise selv. Så det første jeg ville gjort var å begynne å sette ham i stolen og gi ham maten han skal spise. Går han ikke i barnehage? De mater ikke barn på 18 mnd., altså.

Anonymkode: a6c81...4b5

Fordi han ikke får til å spise ordentlig med skje selv enda.. Brødskive osv går greit. Middag, grøt o.l er verre.

TS

Anonymkode: 2a64a...806

[AnonymBruker]

Takk for gode tips, dere!

TS

Anonymkode: 2a64a...806

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi han ikke får til å spise ordentlig med skje selv enda.. Brødskive osv går greit. Middag, grøt o.l er verre.

TS

Anonymkode: 2a64a...806

Men legg middagen på en tallerken så kan han spise med hendene da? 

Og på med smekke og gi gutten en skje til grøten. Om han får en tredjedel i munnen og resten på gulvet, så må han jo bare lære å spise selv. 

Anonymkode: 2bbb3...23e

[AnonymBruker]

Spørs om hans manglende mestringsfølelse når det gjelder å få i seg mat skaper frustrasjon hos ham og at han derfor ‘hater’ stolen. Enig i at det er lurt å la ham spise med hendene og ta den tid det trenger.

Anonymkode: 0b953...057

[AnonymBruker]

Han er enda liten, og er sikkert frustrert over manglende språk. Jeg vil tro dette blir mye bedre og løser seg av seg selv med tiden. Vår var også sur og sutrete for alt og ingenting egentlig helt fra fødsel. Men er blitt en veldig fin og snill og veloppdragen unge på 3 år nå😊 fortsatt mye vilje da😅 men det går fint an å snakke med han.

Anonymkode: 2e1e7...240

[AnonymBruker]

De er i denne alderen de ofte finner ut at de er «jeg» og ikke en del av mamma og pappa, de finner ut at de kan ha egne meninger og oppdager seg selv som eget individ. Det er helt normalt ☺️
Dere må gjøre vurderinger hele tiden. Husk også; det er dere foreldre som bestemmer. La han prøve å spise selv? Prøv dere frem. Synes også det er fint at han får mat andre plassen hvis han stritter i mot, for her ligger da vurderingen: av og til er mat (grunnleggende behov) viktigere enn å trumpe han i stolen. Spesielt hvis han ikke har spist på lenge. Så har man annen vurdering: barnet er ikke «utsultet», og kan godt lære seg å sitte ved bordet. Greit om han ikke spiser mye, men det er en tilvennings-sak. Man må prøve seg litt frem. 

Anonymkode: 746b1...983

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi han ikke får til å spise ordentlig med skje selv enda.. Brødskive osv går greit. Middag, grøt o.l er verre.

TS

Anonymkode: 2a64a...806

Øvelse gjør mester! Hvordan skal han lære, hvis han ikke får øve seg?

Anonymkode: 271d7...3e6

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men legg middagen på en tallerken så kan han spise med hendene da? 

Og på med smekke og gi gutten en skje til grøten. Om han får en tredjedel i munnen og resten på gulvet, så må han jo bare lære å spise selv. 

Anonymkode: 2bbb3...23e

Han gjør da det og? Dessverre har vi ikke tid til å holde på sånn til hvert måltid i en travel hverdag. 

Ja da, han får ofte mulighet til å spise med skje selv. Men når han bare får en liten brøkdel i munnen, blir det naturlig å hjelpe han. 

Men dette er min minste bekymring. Han lærer da å spise selv tidsnok. Forskjellig fra barn til barn hvordan de utvikler seg.

TS

Anonymkode: 2a64a...806

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Øvelse gjør mester! Hvordan skal han lære, hvis han ikke får øve seg?

Anonymkode: 271d7...3e6

Hvem har sagt at han ikke får øve seg? Skriver jo i HI «med mindre han skal spise selv».

TS

Anonymkode: 2a64a...806

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

De er i denne alderen de ofte finner ut at de er «jeg» og ikke en del av mamma og pappa, de finner ut at de kan ha egne meninger og oppdager seg selv som eget individ. Det er helt normalt ☺️
Dere må gjøre vurderinger hele tiden. Husk også; det er dere foreldre som bestemmer. La han prøve å spise selv? Prøv dere frem. Synes også det er fint at han får mat andre plassen hvis han stritter i mot, for her ligger da vurderingen: av og til er mat (grunnleggende behov) viktigere enn å trumpe han i stolen. Spesielt hvis han ikke har spist på lenge. Så har man annen vurdering: barnet er ikke «utsultet», og kan godt lære seg å sitte ved bordet. Greit om han ikke spiser mye, men det er en tilvennings-sak. Man må prøve seg litt frem. 

Anonymkode: 746b1...983

Han har vært mye syk de siste månedene, dette er grunnen til at vi gikk litt bort fra stolen. Da det bare ble en «negativ» greie. Og mat måtte han jo ha, så da ble fanget/sofaen + underholdning på iPad løsningen (dessverre). Etter det har vi kommet inn i et litt dårlig spor. Men prøver å jobbe med dette.

Takk for svar!

TS

Anonymkode: 2a64a...806

[AnonymBruker]

Jeg har ei på 2,5 og ei på 1,5, og jeg er så sliten av hu på 1,5 😂 endelig har eldstemann blitt litt selvstendig og hjelper til og kan prates til, men så har lillesøster akkurat kommet i den fasen at det er meninger, klenging og ikke akkurat enkelt å finne balansen rundt grensesetting, samtidig som hun må aktiveres (og hun hater tv/iPad).  Det blir bedre! Men jeg synes altså at barn på mellom 1,5 og 2,5 er i en skikkelig slitsom alder hvor de krever enormt mye av foreldrene. 

Så full sympati fra meg! 

 

Anonymkode: 4f009...8e5

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ei på 2,5 og ei på 1,5, og jeg er så sliten av hu på 1,5 😂 endelig har eldstemann blitt litt selvstendig og hjelper til og kan prates til, men så har lillesøster akkurat kommet i den fasen at det er meninger, klenging og ikke akkurat enkelt å finne balansen rundt grensesetting, samtidig som hun må aktiveres (og hun hater tv/iPad).  Det blir bedre! Men jeg synes altså at barn på mellom 1,5 og 2,5 er i en skikkelig slitsom alder hvor de krever enormt mye av foreldrene. 

Så full sympati fra meg! 

 

Anonymkode: 4f009...8e5

Så godt å høre! Da er det vel bare å bite tenna sammen. 

TS

Anonymkode: 2a64a...806