Dere som er utro eller har vært utro

[Gjest Timian Soot]

Hvorfor er dere utro😢Får dere ikke dårlig samvittighet

[Gjest Alterego666]

Det var bedre!👍🏻

[AnonymBruker]

Ved mindre det er notorisk så er stort sett alltid mer bak enn bare at en part er utro. Det betyr ikke at det er greit, men det er ikke svart-hvitt heller.

Anonymkode: 3d114...b7d

[Gjest Timian Soot]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ved mindre det er notorisk så er stort sett alltid mer bak enn bare at en part er utro. Det betyr ikke at det er greit, men det er ikke svart-hvitt heller.

Anonymkode: 3d114...b7d

Det er bedre å slå opp.

[AnonymBruker]

Var utro forrige helg, har ikke dårlig samvittighet. Ønsker å skille meg men mannen er syk så jeg må vente til det passer. 

Anonymkode: 28a08...7b8

[Rævtekt]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var utro forrige helg, har ikke dårlig samvittighet. Ønsker å skille meg men mannen er syk så jeg må vente til det passer. 

Anonymkode: 28a08...7b8

Morsomt å se hvordan kvinner rasjonaliserer bort sine egen utroskap. Men når det er bare den minste mistanke om en mann som er utro her på Kvinneguide er det "DUMP HAN" osv.

[Heisenberg]

1 minutt siden, Rævtekt skrev:

Morsomt å se hvordan kvinner rasjonaliserer bort sine egen utroskap. Men når det er bare den minste mistanke om en mann som er utro her på Kvinneguide er det "DUMP HAN" osv.

Tror du det er mange kvinner som bifaller sånn oppførsel som hun beskriver??

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var utro forrige helg, har ikke dårlig samvittighet. Ønsker å skille meg men mannen er syk så jeg må vente til det passer. 

Anonymkode: 28a08...7b8

Herregud kvinne menneske. Forstår du ikke at det er verre å være utro, enn å skille seg - tross at han er syk? Ikke mye rasjonell tenkning fra din sin side.

Anonymkode: 8f7a5...1df

[Duftavsommerregn]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ved mindre det er notorisk så er stort sett alltid mer bak enn bare at en part er utro. Det betyr ikke at det er greit, men det er ikke svart-hvitt heller.

Jo det er svart hvitt så det holder. Noen har det ikke bra i sitt forhold helt greit! Da finner man en passende stund der man tar dette opp med partner og forlanger en endring. Gir det en tid og om forandringen ikke kommer så sier man ifra at forholdet er slutt. Dette er jo ikke skilsmissegrunn i følge kristen tro som er min etikk. Men det er 100 ganger bedre en å svike en partner man har gitt et løfte og inngått avtaler med. Så jo det er svart hvitt hele veien! Du har et valg, du velger å svike og det er ditt valg! Selv om det er "gode grunner" bak feigheten så gjør det ikke dette bedre på noen måte. For du kan ta den andre veien og avslutte forholdet du har på en menneskelig måte,og så velte deg som grisen i gjørma så mye du bare ønsker.

[AnonymBruker]

Var utro fordi eg ikke brydde meg. Ventet på at leiligheten jeg skulle flytte inn i ble ledig, for siden han var voldelig, kontrollerende og truende måtte jeg ha en plass å flytte inn før jeg kunne avslutte.... Men før det ble slutt, så traff jeg en gammel venn i broren min sitt bryllup. Et bryllup som partneren min ikke var med i, siden min familie i følge han bare var dritt og syk. 

Anonymkode: 8a1d4...47a

[Duftavsommerregn]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var utro forrige helg, har ikke dårlig samvittighet. Ønsker å skille meg men mannen er syk så jeg må vente til det passer. 

Eller du kan kontrollere deg selv til den "passende tiden" er inne og så si farvel og ta konsekvensene av dette! Men du er for feig til akkurat det. Jo det kan ta litt av tid fra ditt liv, men du har avgitt et løfte! Så velger du å bryte det! Men det er jo ditt valg, når du sviker gjør du det på den verst mulige måten ovenfor din partner. Overlever han sykdommen skal han få byrden av sviket på toppen av det hele om han får vite om det. Som han ikke har nok.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud kvinne menneske. Forstår du ikke at det er verre å være utro, enn å skille seg - tross at han er syk? Ikke mye rasjonell tenkning fra din sin side.

Anonymkode: 8f7a5...1df

Nja, han er psykisk syk, og familien er avhengig av meg nå. Ikke noe vits å dømme meg, du aner ingen ting om vårt ekteskap. 

Anonymkode: 28a08...7b8

[Duftavsommerregn]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nja, han er psykisk syk, og familien er avhengig av meg nå. Ikke noe vits å dømme meg, du aner ingen ting om vårt ekteskap. 

Han dømmer ikke deg, han bedømmer dine handlinger som blir helt feil. Joda han her syk og kanskje en vond satan for alt jeg vet! Men da er du ikke utro mot han, du bare skiller deg og kommer deg vekk fra han. Uten utroskapen som er hele poenget her. Du er jo der uansett slik du forteller det, men må bare begå utroskap fordi du ikke bryr deg! Det er ikke en god argument. Komme seg vekk fordi mannen er gal er helt legitimt for meg, utroskap er det aldri.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Duftavsommerregn skrev:

Eller du kan kontrollere deg selv til den "passende tiden" er inne og så si farvel og ta konsekvensene av dette! Men du er for feig til akkurat det. Jo det kan ta litt av tid fra ditt liv, men du har avgitt et løfte! Så velger du å bryte det! Men det er jo ditt valg, når du sviker gjør du det på den verst mulige måten ovenfor din partner. Overlever han sykdommen skal han få byrden av sviket på toppen av det hele om han får vite om det. Som han ikke har nok.

Ekteskapet har vært ødelagt i flere år, men barna må ivaretas. 

Anonymkode: 28a08...7b8

[AnonymBruker]

Har vært trofast igjennom tjue år, og så på meg som den ultimate trofaste kona. Men- så gikk vi inn i et helvete av en krise, initiert av mannen. Han fikk en massiv 40-årskrise som varte flere år med utagerende festing, fullstendig kommunkasjonssvikt, bedrag, svik, backstabbing av meg - som også inkluderte at han hadde forelska seg i en annen og egentlig stakk fra mye ansvar hjemme (han forlot meg aldri men fikk vite at dette hadde skjedd senere). Han oppførte seg også sånn at alle varsellamper lyste, men løy og løy og sa at det ikke var noe,,,

Vel- fant ut av det ad omveier lenge etter, og gikk enda lenger ned i kjelleren enn jeg hadde vært da han oppførte seg som dritt. Holdt på å knekke meg helt- gikk ut over selvtillit, selvfølelse, ja- jeg ble usynlig og mista meg selv helt. Var helt på felgen. Holdt på å gå, men så ville han skjerpe seg og komme tilbake til meg (selv om det aldri ble slutt, føltes det slik).. han ville prøve. Men noe var helt ødelagt i meg og det var en voldsom maktubalanse i forholdet der jeg følte jeg gikk på nåler rundt ham og var redd han skulle svikte igjen, så jeg måtte trekke meg litt unna ham, emosjonelt sett.. 

Og vips.- der kom det en kjekk, "voksen", ordentlig, snill, varm fyr og sjarmerte meg akkurat da.. Jeg ble forelska, noe jeg aldri trodde kunne skje meg igjen i hele mitt liv. Utrolig å oppleve midt i 40-åra.. Eller vi ble forelska i hverandre, og etter en god stund med kontakt og varme følelser der jeg følte han blåste liv i meg igjen, så endte det som det ikke burde.

Dårlig samvittighet- ja.. jo, men nei ikke så mye som jeg trodde; mannen min, den aller nærmest meg i hele verden, som jeg trodde skulle være en stø klippe bestandig, svikta meg når jeg trengte ham mest.. Og han gjorde så mye slemt mot meg en lang periode, og slik behandler man ikke en man elsker. Da skjøv han meg vekk.. rett inn i armene på en annen.. 😕 Han fikk som fortjent. Selv om han ikke vet om dette, dog han er blitt urolig- og det synes jeg han kan kjenne litt på etter all angst han ga meg.

MAn kunne vel si at vi burde gå fra hverandre, og jeg har vært på nippet flere ganger, men barn og en veldig sterk kjærlighet i bunnen av dette forholdet gjør det helt ufattelig vanskelig å gå. 

Tror de fleste som hadde opplevd sånn behandling ville gått.. men jeg klarer ikke, er for glad i ham..

Anonymkode: 00511...248

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har vært trofast igjennom tjue år, og så på meg som den ultimate trofaste kona. Men- så gikk vi inn i et helvete av en krise, initiert av mannen. Han fikk en massiv 40-årskrise som varte flere år med utagerende festing, fullstendig kommunkasjonssvikt, bedrag, svik, backstabbing av meg - som også inkluderte at han hadde forelska seg i en annen og egentlig stakk fra mye ansvar hjemme (han forlot meg aldri men fikk vite at dette hadde skjedd senere). Han oppførte seg også sånn at alle varsellamper lyste, men løy og løy og sa at det ikke var noe,,,

Vel- fant ut av det ad omveier lenge etter, og gikk enda lenger ned i kjelleren enn jeg hadde vært da han oppførte seg som dritt. Holdt på å knekke meg helt- gikk ut over selvtillit, selvfølelse, ja- jeg ble usynlig og mista meg selv helt. Var helt på felgen. Holdt på å gå, men så ville han skjerpe seg og komme tilbake til meg (selv om det aldri ble slutt, føltes det slik).. han ville prøve. Men noe var helt ødelagt i meg og det var en voldsom maktubalanse i forholdet der jeg følte jeg gikk på nåler rundt ham og var redd han skulle svikte igjen, så jeg måtte trekke meg litt unna ham, emosjonelt sett.. 

Og vips.- der kom det en kjekk, "voksen", ordentlig, snill, varm fyr og sjarmerte meg akkurat da.. Jeg ble forelska, noe jeg aldri trodde kunne skje meg igjen i hele mitt liv. Utrolig å oppleve midt i 40-åra.. Eller vi ble forelska i hverandre, og etter en god stund med kontakt og varme følelser der jeg følte han blåste liv i meg igjen, så endte det som det ikke burde.

Dårlig samvittighet- ja.. jo, men nei ikke så mye som jeg trodde; mannen min, den aller nærmest meg i hele verden, som jeg trodde skulle være en stø klippe bestandig, svikta meg når jeg trengte ham mest.. Og han gjorde så mye slemt mot meg en lang periode, og slik behandler man ikke en man elsker. Da skjøv han meg vekk.. rett inn i armene på en annen.. 😕 Han fikk som fortjent. Selv om han ikke vet om dette, dog han er blitt urolig- og det synes jeg han kan kjenne litt på etter all angst han ga meg.

MAn kunne vel si at vi burde gå fra hverandre, og jeg har vært på nippet flere ganger, men barn og en veldig sterk kjærlighet i bunnen av dette forholdet gjør det helt ufattelig vanskelig å gå. 

Tror de fleste som hadde opplevd sånn behandling ville gått.. men jeg klarer ikke, er for glad i ham..

Anonymkode: 00511...248

Ja, det er som regel en historie i det hele. De fleste er ikke utro for å være ekle. Skjønner ikke det ungdommen.

Anonymkode: 28a08...7b8

[Duftavsommerregn]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dårlig samvittighet- ja.. jo, men nei ikke så mye som jeg trodde; mannen min, den aller nærmest meg i hele verden, som jeg trodde skulle være en stø klippe bestandig, svikta meg når jeg trengte ham mest.. Og han gjorde så mye slemt mot meg en lang periode, og slik behandler man ikke en man elsker. Da skjøv han meg vekk.. rett inn i armene på en annen.. 😕 Han fikk som fortjent. Selv om han ikke vet om dette, dog han er blitt urolig- og det synes jeg han kan kjenne litt på etter all angst han ga meg.

MAn kunne vel si at vi burde gå fra hverandre, og jeg har vært på nippet flere ganger, men barn og en veldig sterk kjærlighet i bunnen av dette forholdet gjør det helt ufattelig vanskelig å gå. 

Tror de fleste som hadde opplevd sånn behandling ville gått.. men jeg klarer ikke, er for glad i ham..

Det er aldri kjærlighet i et svik, nekter å tro akkurat dette. Det er andre mekanismer som ligger langt dypere en dette som kjærlighet til barna som man tror man gjør en tjeneste med å bli i et elendig forhold. Men det gjør man aldri, og et svik oppe i et slikt dårlig forhold er jo en potensiell katastrofe om det blir oppdaget i et forhold der vold inngår kan dette bli virkelig farlig. Så dette forsvaret for utroskap i et dårlig forhold kjøper jeg bare ikke. Det er mer økonomi og en basis man er "trygg" med som holder igjen. Om man er ærlig med seg selv. Det finnes ikke et snev av kjærlighet i et utroskap.

[Gjest Timian Soot]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Var utro forrige helg, har ikke dårlig samvittighet. Ønsker å skille meg men mannen er syk så jeg må vente til det passer. 

Anonymkode: 28a08...7b8

Er det bedre å være utro enn å skille deg? Han kommer til å få vite det en gang. Synes det er stygt gjort. Hvorfor angrer du ikke? Du hsr vel følelser.

[AnonymBruker]

Har en venninne som er stadig utro med flere forskjellige mannfolk og hun har ikke et snev av dårlig samvittighet. Jeg vil si hun er sexavhengig. Hun gjør det kun for at hun vil ha mer sex enn det mannen kan gi, også synes hun det er hyggelig med komplimentene mannfolkene gir henne.

Ingen følelser involvert fra hennes side til disse forskjellige mannfolka.. kun for sex. Mannen hennes er hun veldig glad i og har vært sammen med i over ti år.

Anonymkode: e99db...5a3

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Duftavsommerregn skrev:

Det er aldri kjærlighet i et svik, nekter å tro akkurat dette. Det er andre mekanismer som ligger langt dypere en dette som kjærlighet til barna som man tror man gjør en tjeneste med å bli i et elendig forhold. Men det gjør man aldri, og et svik oppe i et slikt dårlig forhold er jo en potensiell katastrofe om det blir oppdaget i et forhold der vold inngår kan dette bli virkelig farlig. Så dette forsvaret for utroskap i et dårlig forhold kjøper jeg bare ikke. Det er mer økonomi og en basis man er "trygg" med som holder igjen. Om man er ærlig med seg selv. Det finnes ikke et snev av kjærlighet i et utroskap.

Nei... jeg trodde ikke det selv.. inntil jeg havnet der jeg er!! HELT klart en haug med komponenter i denne historien som gjør det vanskelig å gå; barna, økonomi, alt det praktiske, å splitte to sammenvevde liv, frykten for å ende opp ensom .-men jo, OGSÅ helt klart kjærligheten i dette forholdet.. Kan si at i nærmere 17 år var forholdet et av de bedre jeg vet om. Vi har vært bestevenner og kjærester og hatt så mye lidenskap og ømhet i årevis. Det har liksom aldri vært et "hverdagsforhold", har virkelig vært stor kjærlighet mellom oss.. (selv om jeg må si det praktiske/økonomiske ville gått bra og ikke er noen hovedgrunn).

Kjærligheten er ikke like glødende lenger akkurat, det er mye skuffelser i mellom, mye som ikke kan tas vekk.. Men nesten 20 år med et varmt forhold er faktisk ikke til å kimse av når man ser hvor skålvekta skal tippe.. tre år med smerte, ja det veier også tungt. Da jeg gikk og var redd og trodde han bedro meg (som jeg senere fikk bekrefta), så tenkte jeg at jeg ville gå om han hadde hatt sex med en annen.. FORDI da tenkte jeg som deg; da kunne han ikke elske meg"!! Men så- da jeg opplevde denne forelskelsen selv, som endte over streken.. så innså jeg at det var feil; Jeg elsker jo mannen min, selv om jeg jo da har bedratt ham.. Gjør faktisk det. Og en del av meg vil nok alltid elske ham uansett hva som skjer.. Men.. ting kan bli så komplisert.. Når man sårer hverandre og krangler og ikke klarer enes om ting, da overskygger dette kjærligheten litt. Og det gjør at man klarer å gjøre det man gjør. Men under, ligger jo varmen likevel.. Selv om den ikke er så varm som den var. 

Anonymkode: 00511...248