Hvordan snu dette? Trøstespising

[AnonymBruker]

Så sitter jeg her da, stappmett og kvalm - igjen. Har mest lyst til å kaste opp (noe jeg aldri gjør etter å ha spist, vare så det er sagt) Jeg overspiser. Og da går det i kjeks, smågodt, pizza osv. 
 

En dag kan bestå av: en pakke kjeks, 200 g smågodt, Pepsi max, en frossenpizza, noe frukt, en brødskive med ost og en sjokolade.

Det har gått så langt nå, at jeg knapt spiser vanlig mat. Drikker ikke noe vann. Blir kvalm av det.

Vekta går sakte oppover igjen. Jeg har går opp og ned 15 kg de siste 10/12 årene. Nå er jeg 31 år og er så lei.

Jeg spiser når jeg er stressa, sint, lei meg, skal feire noe osv. Har alltid en følelse å spise bort. Hvorfor kan jeg ikke bare stoppe?! Er så sliten av dette.

Hva kan jeg gjøre? Jeg går i terapi.. 

Veier nå 78 kg, er 159 cm høy.

Har sluttet å ha sex med mannen. Føler meg helt elendig. Tenker bare på mat og hvor tjukk jeg er. Hvordan kan jeg gå frem? Det ender alltid opp end en tur på Rema1000, og så er vi i gang igjen..

Anonymkode: 1e80d...332

[AnonymBruker]

Jeg har overspisingslidelse (slik det kan virke som du også har). Jeg har nå begynt på samtaler hos ROS: Rådgivning om spiseforstyrrelser. Har gått i terapi i flere år før jeg har også slitt med andre diagnoser men har erfart at terapeuten hadde lite eller ingenting å komme med når det gjaldt overspisinglidelsen. 

Jeg har også hatt god nytte av boken Overcoming binge eating av Christopher Fairburn. Sliter fortsatt med det. Men håper å endelig klare å få bukt med dette. 

Dette med at overspisingen ødelegger for nærhet, sex, følelser og relasjoner er vanlig og går igjen i alle spiseforstyrrelser. 

Anonymkode: 2caca...93c

[Gjest justloseit]

Jeg kjenner meg godt igjen fra den tiden jeg slet med bulimi. Hadde det likt som deg bare at jeg kastet opp i tillegg. Følte meg eid av maten, maktesløs. Jeg kom meg aldri i terapi, pga. mye skam, og måtte finne ut av det selv. Klarte det på et vis, men det var tøft og tok mange år. Det kan kanskje høres ut som du sliter med forstyrret spising, uten at jeg vil sette noen merkelapp på deg. Godt å høre at du går i terapi, men siden du ikke opplever at det hjelper (?) blir jeg fristet til å spørre hvordan dere jobber med dette i terapien? Kanskje må du se etter et annet tilbud eller terapeut.. Jeg er overbevist om at det ikke trenger å være slik for alltid, man må bare finne sine metoder og den rette hjelpen. Ikke gi opp.

[AnonymBruker]

Du må gå til en profesjonell for å jobbe med psyken din, for dette handler ikke om mat. Jeg håper du får hjelp ❤️ Jeg har fått hjelp og kan nå mye oftere bearbeide følelser på andre måter. Har selvfølgelig tilbakefall i perioder, men har sluttet å gå opp i vekt så det er mer balansert nå. 

Anonymkode: c1026...c30

[AnonymBruker]

leste bok av charlotte buhl for mange år siden, den gjorde meg mer reflektert ang spisinga, også lærte jeg meg masse om kost og ernærning og de siste 10 årene har jeg hatt mye sunnere og normalt forhold til mat, etter mange mange år med trøstespising, og spising på autopilot og å bruke mat for å regulere følelser.

Anonymkode: 9ffeb...de3

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, men jeg opplever å ikke bli tatt seriøst fordi jeg er normalvektig. Faktisk er det mange som spøker med hvor mye jeg klarer å spise over kort tid fordi de føler det visstnok er greit og sammenligner det med hva de selv spiser. 

Jeg klarer rett og slett ikke å slutte å spise når jeg begynner. Jeg er ikke sulten eller har spesielt lyst på mat. Når jeg går tom for mat går jeg ut igjen for å kjøpe mer. Det hjelper altså ikke å ha skapene tomme. Jeg tenker på mat helt til jeg får kjøpt og inntatt det. Det er verst i perioder med mye følelser, og jeg rettferdiggjør spisingen både når jeg har det dårlig med meg selv og når jeg har det bra. Dette er kortvarig, og en enorm skyldfølelse tar meg igjen etter at jeg er ferdig. Jeg har aldri kastet opp, men jeg har nok "ubevisst" fastet i etterkant for å ikke legge på meg. 

Det du spiser daglig kan jeg spise i én omgang. 

Anonymkode: 34d4d...e31

[LetLoose]

Hvis du lar være å spise når du ønsker hvilke følelser har du i kroppen da?

Jeg har vært akkurat som deg, vokste opp litt trøblete. Følte meg konstant utrygg og lærte meg å roe ubehagelige følelser ved å spise. 

Det første du trenger å lære deg er at du er bra nok. Du er like mye verdt som alle andre uansett hvordan du spiser og veier nå. 

Hvorfor det lurer du kanskje? "Jeg klarer ikke å like meg før jeg har gått ned i vekt og sluttet med denne typen mat." Når du jobber med deg selv og bedre forholdet ditt til deg selv, vil du kunne jobbe for deg ut fra at du ønsker deg selv ditt beste og ikke fordi du ikke liker/hater deg selv. 

Ta gjerne kontakt hvis du trenger noen å snakke med. Jeg unner virkelig ingen å ha det på denne måten. 

[AnonymBruker]

1 time siden, LetLoose skrev:

Hvis du lar være å spise når du ønsker hvilke følelser har du i kroppen da?

Jeg har vært akkurat som deg, vokste opp litt trøblete. Følte meg konstant utrygg og lærte meg å roe ubehagelige følelser ved å spise. 

Det første du trenger å lære deg er at du er bra nok. Du er like mye verdt som alle andre uansett hvordan du spiser og veier nå. 

Hvorfor det lurer du kanskje? "Jeg klarer ikke å like meg før jeg har gått ned i vekt og sluttet med denne typen mat." Når du jobber med deg selv og bedre forholdet ditt til deg selv, vil du kunne jobbe for deg ut fra at du ønsker deg selv ditt beste og ikke fordi du ikke liker/hater deg selv. 

Ta gjerne kontakt hvis du trenger noen å snakke med. Jeg unner virkelig ingen å ha det på denne måten. 

Hvis jeg lar være å spise blir jeg sur og utrolig stressa. 

Jeg er lei meg hele tiden og gråter mye. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme igjennom dagen uten maten å støtte meg på. Hvor begynner jeg? 
 

takk!

Anonymkode: 1e80d...332

[Gjest justloseit]

Jeg tror mye handler om å forsone seg med at det blir faktisk tøft. Det finnes ikke en umiddelbar løsning som er kjempeenkel. Min erfaring er at man må tåle at det er vanskelig og tøft og vondt og ubehagelig i starten, og lære seg at det er faktisk ikke farlig, bare vanskelig. Hvis du kommer deg gjennom en dag uten å trøstespise og det er jævlig, så er det faktisk mye av jobben. Da vil gradvis omlære hjernen din til å takle å stå i de vonde følelsene uten å ty til en ytre avledning i form av mat. Det er kjempevanskelig, men det er ikke umulig. 

[LetLoose]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis jeg lar være å spise blir jeg sur og utrolig stressa. 

Jeg er lei meg hele tiden og gråter mye. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme igjennom dagen uten maten å støtte meg på. Hvor begynner jeg? 
 

takk!

 

Kjempe bra. Du er allerede ett kjempe skritt på veien. Du er faktisk bevist på de følelsene du spiser bort, veldig mange er helt ubevisst dette. Det som ble skrevet her er faktisk veldig bra!

7 timer siden, justloseit skrev:

Jeg tror mye handler om å forsone seg med at det blir faktisk tøft. Det finnes ikke en umiddelbar løsning som er kjempeenkel. Min erfaring er at man må tåle at det er vanskelig og tøft og vondt og ubehagelig i starten, og lære seg at det er faktisk ikke farlig, bare vanskelig. Hvis du kommer deg gjennom en dag uten å trøstespise og det er jævlig, så er det faktisk mye av jobben. Da vil gradvis omlære hjernen din til å takle å stå i de vonde følelsene uten å ty til en ytre avledning i form av mat. Det er kjempevanskelig, men det er ikke umulig. 

Det som er nøkkelen er å la deg være stress og lei deg. Kjenn hvor ubehagelig det er og vit at det er helt greit. Det er faktisk helt normalt å føle seg ukombertabel, stressa, sliten, utslitt, ha vondt i magen/hodet i blant og mange andre følelser. Alle mennesker du ser rundt deg føler på disse følelsene. Selv om du kan ta en pille mot alt mulig for å unngå ubehag og alle ser ut til å ha ting på stell i SoMe har ikke de fleste det alltid bra. Alle går gjennom hverdagen med litt ubehag, også er det opp til oss å se de positive øyeblikkene, å nyte disse.  

Det du føler på er helt normalt og følelser vi alle kjenner på i tide og utide. At du føler disse følelsene er helt normalt, du har bare lært deg å takle de ved å spise.

Jeg har nesten ferdigstilt ett helt kurs som omhandler hvordan å få et fornuftig forhold til mat når man spiser på følelsene, dette er en prosess, du må bare ta en dag om gangen. Jobbe deg gjennom det. Du kan ha opplevd traumatiske opplevelser som gir deg dine følelsene, og ofte så lar vi oss ikke føle følelsene fult ut men unngår de. Du må ta mot til deg og kjenne at du er lei deg og stressa. For akkurat nå er du så redd for å kjenne på disse følelsene at du spiser. 

Begyn å fyll ut fila jeg har lagt ved hver dag, start dagen med ett nytt fokus. Bare ta vare på deg selv.

Nå kjenner ikke jeg hele deg og vil absolutt at du snakker med noen som kan dette og kjenner deg ❤️. Jeg vet bare det bitte lille du har skrevet her.

morgenmindset.pdf

[AnonymBruker]

Problemer med mat handler ofte om at en har ett negativt syn på seg selv. Du er i utakt. Er du glad i deg selv, ønsker du ikke påføre kroppen den belastningen overspising er for kroppen din. Jeg vil anbefale deg å sette av 5-10 min om dagen til meditasjon. På YouTube finnes det masse meditasjon musikk. Sett deg ned eller legg deg ned, lukk øynene og kjenn at du slapper av i hele kroppen. I starten skal du bare fokusere på pusten din. Ta dype trekk og pust godt ut. Når du klarer å slappe av, og fokusere på pusten, kan du etterhvert begynne å tenke på positive ting ved deg selv. Selvom du ikke finner noe, så si til deg selv noe som er positivt. Tenk det, se det for deg. Gjør dette hver kveld før du skal sove. 

Drikk hvertfall 4 store glass vann om dagen. Selvom du ikke har lyst på, så er kroppen din totalt avhengig av det! Den MÅ ha vann og det gjør godt for deg. 

Prøv å gå en liten tur de dagene du har tid til det. Du skal ikke gå fordi du blir slank av det og fordi det skal forbrenne kalorier, men fordi hodet ditt har så godt av det. Frisk luft gjør noe med hodet, som igjen gjør noe med hvordan du føler deg og tenker om deg selv. 

Når dette kommer på plass, vil jeg tro det gjør noe med hvordan du føler deg, hvordan du tenker om deg selv og jeg vil besten tørre å påstå at lysten til å overspise gradvis vil forsvinne. Når den gjør det, starter du å spise mat kroppen din trenger. Også vil jeg at du skal se deg i speilet hver dag og si noe fint til deg selv. Jeg vet det er vanskelig og man føler seg litt småteit de første gangene, men gjør det likevel. Det trenger ikke være noe om utseendet, men om du en dag har gjort noe fint for noen andre. Se deg selv i speilet og si til deg selv mens du smiler «Jeg er så bra, jeg, for jeg er så snill mot andre.» Hjernen vår er utrolig, og man kan endre mye i livet ved å påvirke den riktig. Erstatt negative tanker om deg selv med positive. Selvom du nå kanskje tenker at det ikke finnes noen (noe det gjør!) så si det likevel. Om du føler du lyger, samme det, bare fortsett. Så skal du se hva som skjer etter noen uker. 

Ønsker deg alt godt!

Anonymkode: 3158d...78f

[AnonymBruker]

Du vet du må ta grep og det er kjempebra. Implementer positive vaner i livet ditt, få mer fysisk aktivitet, drikk mer vann, prøv meditasjon eller yoga.

Bieffekten av de nye vanene dine gjør dette mer skambelagt enn det trenger å være. Så du går opp i vekt. Hva så? Det som betyr noe er hvordan det får deg til å føle deg, og det er jo tydeligvis ikke positivt.

Gjør dette for deg, for at du skal ta vare på det fantastiske "instrumentet" som er kroppen din og for at du skal ha det bra med deg selv. 

Sliter du med søtsug kan du prøve å ta sink og crom. Kanskje prøv å fas ut fremfor og slutte brått. Sett en grense at du bare skal spise en halv storplate sjokolade, så en kvart osv. 

Bruk hjelpemidler som en matjournal eller en app som MyFitness hvor du kan legge inn alt du spiser ila en dag. Bevisstgjøring hjelper deg å holde deg selv i remmene.

Men som det er nevnt tidligere her har dette kanskje en psykisk årsak, så jeg ville sterkt vurdert samtale terapi. Kanskje du kunne vurdere å snakke med partner om dette, mulig dere kan ta deler av reisen sammen og kan nytte god støtte i hverandre.

Lykke til, vi heier på deg ❤️

Anonymkode: 689b4...61c

[Horten Market]

Maten du putter i deg, aktiverer belønningshormoner som gir velbehag i hjernen. Det er grunn til å tro at det er samme mekanisme som ligger bak tilsynelatende helt ulike fenomener som rusavhengighet, selvskading, treningsnarkomani og annen skadelig, repeterende adferd. Alt dette kan ses på som ulike strategier for å hanskes med emosjonelle problemer. Det vonde og ubehagelige forsvinner en stakket stund når belønningshormonene når hjernen.

Emosjonelle problemer oppstår når vi ikke klarer å forholde oss til virkeligheten på adekvat måte. Du mister jobben, med det forsvinner kontakt med mennesker, og du finner ingen vei tilbake. Du blir deprimert. Er da depresjonen et selvstendig problem som må behandles før du kan komme deg i jobb igjen, eller er depresjonen en naturlig følge av livssituasjonen din?

Noen har ikke fått tilstrekkelig ballast fra barndommen til å hanskes med livets normale utfordringer. Hvis du har vansker med å få venner, vil nettverket på jobben bety veldig mye mer, og et brudd med arbeidslivet vil få langt større følger for din mentale helse.

Vi belønnes også av å lykkes i livet. Det er når vi mislykkes og ikke finner løsninger, at vi søker slike skadelige strategier som gir den samme gode følelsen.

Problemet ditt kan løses permanent ved at du finner ut hvilken ballast du mangler som gjør at du trekker deg tilbake fra livets utfordringer og havner i emosjonelle vansker. Så finner du ut hvordan du kan styrke det du mangler. Da vil spiseproblemet forsvinne av seg selv. Fordi du vil mye heller føle belønningen av å lykkes, enn å bare få følelsen ved å trøstespise etter å ha mislyktes.

[AnonymBruker]

Takk for mange fine innspill! Jeg skal bytte terapeut og i dag har jeg min første dag på lenge uten å overspise. For en følelse! Håper på flere dager!

Anonymkode: 1e80d...332