Hva kan jeg forvente av kjæresten i forhold til mitt barn?

[Singel og lei]

Jeg har funnet meg en kjæreste, som også har fått møte barnet mitt noen ganger. Alle tre er veldig positive til hverandre og hvordan det går så langt, men så kommer min tvil da, på mine og barnets forventninger og hvordan kjæresten min kan leve opp til dette. 

Barnet mitt er 9 og har siden faren fikk samboer for 1 år siden hatt et dårlig forhold til sin far, fordi far prioriterer kjæresten og hennes ønsker først. Sønnen min ønsker seg derfor sårt en mannlig rollemodell. 

Kan jeg forvente at kjæresten min skal elske barnet mitt?

Er det rimelig å "kreve" at han skal gå inn i en farsrolle fordi far til barnet mitt ikke stiller opp lengre? 

Og hva med når vi får egne barn, som vi jo ønsker, kan jeg forvente at han vil behandle alle likt? Eller vil min sønn lide fordi han både får en far og en stefar som ikke elsker han? 

[_nubbenella]

Eg forstår det slik at forholdet er relativt nytt, og det kun har vært noen få møter mellom han og ungen din. Dersom forholdet mellom deg og kjæresten er seriøst slik at dere flytter ilag, så er det nok greit å forvente/kreve det til ein viss grad - at han er ein god stefar som bryr seg om ungen din (men det er faktisk eksen din som må få hodet ut av ræva og stille opp som pappa, det gjør han kanskje også ein dag når han kjem seg over "forelskelsens rus"), men ikkje slik det er no, om dei knapt har møtt kvarandre og ikkje er blitt godt kjent. Du kan ikkje forvente at han skal elske barnet ditt frå dag 1, men du kan forvente at han skal bry seg. Om dere får barn sammen, så er det rett og rimelig å forvente at alle barna skal behandles likt. Eg syns forresten ikkje at det er ein ting du skal måtte kreve, for det er noe han skulle ønske for seg sjølv, fordi han har valgt eit liv med deg og ungen din.

[AnonymBruker]

Det du kan forvente er at han over tid bygger et forhold til din sønn. Og behandler han bra. Vil vel og anbefale at dere venter en stund med barn, så han rekker å bygge et godt forhold til ditt barn. For det må jo være grusomt for barnet ditt, hvis både far og stefar viser at han ikke er viktig.

Jeg er selv enslig mor, og første kjæreste jeg fikk etter jeg ble alene med barna, så ønsket han og barn. Og avtalen var jo at hvis alt gikk bra, så skulle vi få barn sammen. Vi var sammen i nesten 3 år, bodde ikke sammen. Dette fordi jeg ville at de skulle ha et veldig godt forhold skulle han flytte inn, og ennå bedre forhold skulle vi fått barn. De hadde jo et godt forhold, men ikke godt nok. Da denne mannen jobbet mye, trente mye og var med venner. Han ble bare oppgitt over at vi ikke gikk raskere fram. Det er jo barna jeg har som kommer først, og er det viktigste. Ikke en ny mann, eller framtidige barn.

Anonymkode: 9cec9...eec

[kisskissbangbang]

Ja, det kan du forvente etterhvert, særlig dersom dere skal bo sammen og få felles barn. Jeg hadde ikke fått felles barn med noen som ikke først behandlet mine barn som sine egne, det synes jeg ikke noen burde gjøre. 

Du må gjøre deg opp noen tanker om hva du ønsker og forventer av en partner, og så må du presentere disse for ham. Så er det opp til ham om han kan oppfylle det eller ikke. 

 

[AnonymBruker]

6 timer siden, Singel og lei skrev:

Jeg har funnet meg en kjæreste, som også har fått møte barnet mitt noen ganger. Alle tre er veldig positive til hverandre og hvordan det går så langt, men så kommer min tvil da, på mine og barnets forventninger og hvordan kjæresten min kan leve opp til dette. 

Barnet mitt er 9 og har siden faren fikk samboer for 1 år siden hatt et dårlig forhold til sin far, fordi far prioriterer kjæresten og hennes ønsker først. Sønnen min ønsker seg derfor sårt en mannlig rollemodell. 

Kan jeg forvente at kjæresten min skal elske barnet mitt?

Er det rimelig å "kreve" at han skal gå inn i en farsrolle fordi far til barnet mitt ikke stiller opp lengre? 

Og hva med når vi får egne barn, som vi jo ønsker, kan jeg forvente at han vil behandle alle likt? Eller vil min sønn lide fordi han både får en far og en stefar som ikke elsker han? 

Forventninger og krav er veldig forskjellig. Jeg forventer jo at du som mor alltid setter barnet ditt først. Om du merker at kjæresten din aldri tar initiativ med ditt barn så ville jeg lagt forholdet på is. Jeg forventer at kjæresten min bruker tid på mitt barn. Jeg krever at han behandler barnet mitt bra, akkurat som jeg ville forventa av barnefar. Forventer at han er med å sette grenser for barnet mitt.

Jeg forventer derimot ikke at han skal stille opp økonomisk eller være med på foreldremøter og lignende. 

Anonymkode: 333c2...fdc

[AnonymBruker]

Til mine barn var jeg tydelig på at ved å involvere seg med meg, blir dei forbilde. 

Mine barn skal heller være aleine med meg, enn å vokse opp med en mann som behandler dei og meg som at det er mannens behov som er viktigst. Det betyr at mannen må bidra med barna, middag, husarbeid osv, så barna lærer at det er begge sin jobb. 

Anonymkode: 4d38f...555

[AnonymBruker]

8 timer siden, Singel og lei skrev:

Jeg har funnet meg en kjæreste, som også har fått møte barnet mitt noen ganger. Alle tre er veldig positive til hverandre og hvordan det går så langt, men så kommer min tvil da, på mine og barnets forventninger og hvordan kjæresten min kan leve opp til dette. 

Barnet mitt er 9 og har siden faren fikk samboer for 1 år siden hatt et dårlig forhold til sin far, fordi far prioriterer kjæresten og hennes ønsker først. Sønnen min ønsker seg derfor sårt en mannlig rollemodell. 

Kan jeg forvente at kjæresten min skal elske barnet mitt?

Er det rimelig å "kreve" at han skal gå inn i en farsrolle fordi far til barnet mitt ikke stiller opp lengre? 

Og hva med når vi får egne barn, som vi jo ønsker, kan jeg forvente at han vil behandle alle likt? Eller vil min sønn lide fordi han både får en far og en stefar som ikke elsker han? 

Du kan ikke kreve noe som helst. Han er ikke, kommer aldri til å være far til ditt barn. Han er "sett inn navnet til kjæresten din" for ditt barn. 

Synes du kan forvente at "sett inn navnet til kjæresten din" er god rollemodell for ditt barn, og at han stiller opp ved behov. Men, det er ikke noe du kan kreve.  Er han ikke det så er han vel heller ikke noe kjærestemateriale vil jeg håpe og tro.

"Sett inn navnet til kjæresten din" er heller ikke banken til ditt barn, ikke for deg heller. Det er ditt og eksen din sitt ansvar å se til at deres barn har det det trenger. 

Ingen kan svare på, du kan ikke forvente, du kan ikke kreve at "sett inn navnet til kjæresten din" at han vil elske ditt og eksen din sitt barn like mye som ditt og den nye kjæresten sitt barn. Hva i all verden får deg til å tro det? 

Underlig hvordan mødre mener at en ny kjæreste automatisk bare skal ta alt ansvar, elske like høyt og være far for hennes barn. 

 

Anonymkode: 30768...3b5

[kisskissbangbang]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke kreve noe som helst. Han er ikke, kommer aldri til å være far til ditt barn. Han er "sett inn navnet til kjæresten din" for ditt barn. 

Synes du kan forvente at "sett inn navnet til kjæresten din" er god rollemodell for ditt barn, og at han stiller opp ved behov. Men, det er ikke noe du kan kreve.  Er han ikke det så er han vel heller ikke noe kjærestemateriale vil jeg håpe og tro.

"Sett inn navnet til kjæresten din" er heller ikke banken til ditt barn, ikke for deg heller. Det er ditt og eksen din sitt ansvar å se til at deres barn har det det trenger. 

Ingen kan svare på, du kan ikke forvente, du kan ikke kreve at "sett inn navnet til kjæresten din" at han vil elske ditt og eksen din sitt barn like mye som ditt og den nye kjæresten sitt barn. Hva i all verden får deg til å tro det? 

Underlig hvordan mødre mener at en ny kjæreste automatisk bare skal ta alt ansvar, elske like høyt og være far for hennes barn. 

 

Anonymkode: 30768...3b5

Jeg hadde krevd nøyaktig det samme av meg sjøl dersom jeg var stemor.

Følelser kan man ikke styre, man kan ikke kreve kjærlighet, og at man elsker stebarna på helt på lik linje med egne barn er vel ikke et krav for de fleste. Men at de opplever omsorg og kjærlighet fra steforelder, at de behandles likt, at steforelder ikke kjøper ting til eget barn og ikke til stebarna, at stebarna føler at de er likestilt med eget/egne barn, dét bør være krav.

Når man flytter sammen med noen som har barn fra før så blir man en familie, med alt det det innebærer. Dersom man ikke ønsker en foreldrerolle for stebarna, da får man finne seg en annen partner, eller være særboere. 

Endret 10. desember 2019 av kisskissbangbang

[Surriball]

Nå er man jo en pakkeløsning når man er enslig forelder med barn. Så når man får seg ny kjæreste, så er barnet inkludert i forholdet. Jeg synes ikke at man kan forvente at en ny kjæreste skal gå all in med en gang og elske barnet ditt som sitt eget, for det er noe som tar tid. 

Men du kan forvente at han gjør en innsats for å få et godt forhold til barnet og har respekt og interesse for det. Barnet er en del av deg. Hvis dere flytter sammen, kan du forvente at han fungerer som en farsfigur i hjemmet, der dere må bli enige om reglene og barneoppdragelse. Får dere felles barn skal de selvsagt behandles likt. Flytte sammen = være en familie. 

Hvordan man løser det økonomiske og praktiske må hvert par bli enige om. 

Det som IKKE er greit er at forholdet går på bekostning av at barnet har det bra. Jeg ville aldri blitt sammen med noen som ikke liker eller behandler barnet mitt bra. 

[AnonymBruker]

Du kan ikke forvente at han skal elske barnet ditt, og du kan ikke kreve at han tar en farsrolle. Men du kan forvente (og til en viss grad kreve) at han er en god rollemodell, og at han er rettferdig og ordentlig sammen med barnet ditt. 
Jeg er stemor. Vi har også ett felles barn. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke føler det samme for disse to barna. Og det tenker jeg at må være greit. Jeg ELSKER mitt eget barn over alt på jord, i mens jeg "bare" er veldig glad i stebarnet mitt. 
Men jeg oppfører meg rettferdig og ordentlig allikevel. Det tenker jeg at er forventet. 
Nå er jo saken litt annerledes, siden hun faktisk har en biologisk mor som allerede elsker henne over alt på jord, så min jobb er jo ikke å være mamma for henne. 
Ser at noen også nevner at man ikke skal gjøre noe forskjell på stebarn og biologiske barn i forhold til å kjøpe ting til den ene og ikke til den andre. Der synder jeg nok litt. Jeg kan feks kjøpe en vinterjakke og dyrere klær til min datter, men jeg kjøper ikke dyre, store ting til stedattera mi. Det er mammaen og pappaen hennes sin oppgave liksom.  
Hun får hverdagskjærlighet, mat, omsorg , hjelp og en trygg stemorsfigur fra meg. Men mammakjærligheten får hun fra sin egen mamma. Det ville ikke vært naturlig for hverken meg eller henne, at jeg skulle tatt den rollen. Og det ville vært totalt meningsløst hvis pappaen satte krav til hvilke følelser jeg og barnet skal ha til hverandre. 

Anonymkode: caf24...10f

[Perle]

Nei, du kan ikke forvente at en ny mann skal elske din niåring. Bli glad i og behanandle bra, men ikke elske. 

Barnet har allerede en far. En far som virkelig bør skjerpe seg kraftig. Får vondt av ungen din. Det er din jobb å skjerme han slik at han ikke får helt urealistiske forventninger til denne kjæresten din!

[AnonymBruker]

Nei, jeg synes heller ikke du kan forvente at han skal elske ditt barn. Å elske er i mine øyne ikke en følelse man kan tvinge frem, den er noe som utvikler seg naturlig der det er disposisjon for det. Han skal ta hensyn, han skal vise omsorg, han skal anstrenge seg for å være en god rollemodell og bygge en god relasjon til din sønn. Men ellers stopper det der.

Når mange menn har motforestillinger mot å date en kvinne med barn fra før, så handler det jo ofte om dette. At man bare stepper inn der en annen mann har feilet, tar hans farsansvar og mange av hans kostnader. Det er jo uansett en dårlig deal. Alle menn (og kvinner) vil føle at de først og fremst er kjæresten din, en mann du innlemmer i livet ditt fordi du er blitt forelsket i ham, ikke for å fylle et tomrom.

Du har valgt å få barn med barnets far. Omsorgen for deres felles barn må dere få til å fungere best mulig. Skilsmissen er et delt ansvar, som alt annet. Dersom din sønn får en ny farsfigur i din nye kjæreste er det kjempefint, men det kan ikke være utgangspunktet. 

(Jeg er forøvrig sammen med en mann med barn fra før, og han forventer tilnærmet ingenting av meg. Vi er sammen fordi vi er forelsket, og han ivaretar barnas behov parallelt med det, med noe tålmodighet fra min side. Barna har allerede en mor, selv om de ikke har det beste forholdet. Jeg er ikke bedt om å kompensere der han mener at mor ikke er god nok som mor). 

Anonymkode: 8ed0c...f9d

[Singel og lei]

På 10.12.2019 den 8.26, kisskissbangbang skrev:

Ja, det kan du forvente etterhvert, særlig dersom dere skal bo sammen og få felles barn. Jeg hadde ikke fått felles barn med noen som ikke først behandlet mine barn som sine egne, det synes jeg ikke noen burde gjøre. 

Du må gjøre deg opp noen tanker om hva du ønsker og forventer av en partner, og så må du presentere disse for ham. Så er det opp til ham om han kan oppfylle det eller ikke. 

 

Takk for alle gode råd og innspill😊 

Jeg valgte å gjøre som du foreslo her, og tenke gjennom mine ønsker og deretter snakke med kjæresten om dette. Viser seg at vi tenker nokså likt om hvilken rolle han skal ha😊

[Brunello]

På 10.12.2019 den 6.30, AnonymBruker skrev:

Det du kan forvente er at han over tid bygger et forhold til din sønn. Og behandler han bra. Vil vel og anbefale at dere venter en stund med barn, så han rekker å bygge et godt forhold til ditt barn. For det må jo være grusomt for barnet ditt, hvis både far og stefar viser at han ikke er viktig.

Jeg er selv enslig mor, og første kjæreste jeg fikk etter jeg ble alene med barna, så ønsket han og barn. Og avtalen var jo at hvis alt gikk bra, så skulle vi få barn sammen. Vi var sammen i nesten 3 år, bodde ikke sammen. Dette fordi jeg ville at de skulle ha et veldig godt forhold skulle han flytte inn, og ennå bedre forhold skulle vi fått barn. De hadde jo et godt forhold, men ikke godt nok. Da denne mannen jobbet mye, trente mye og var med venner. Han ble bare oppgitt over at vi ikke gikk raskere fram. Det er jo barna jeg har som kommer først, og er det viktigste. Ikke en ny mann, eller framtidige barn.

Anonymkode: 9cec9...eec

Hadde han flyttet inn, ville han kanskje prioritert annerledes.