Å være, eller ha en utbrent partner... Søker erfaringer

[AnonymBruker]

Kjæresten min er utbrent. Hun er sykemeldt 100%, har vært det i noen måneder og virker svært deprimert og fortapt. Går til behandling. Vi bor ikke sammen. Tidligere hadde vi, spesielt hun store framtidsplaner for oss. Hun har uttrykt store og sterke følelser for meg, og det samme har jeg. Men nå er alt borte. Kjenner henne ikke igjen. Følelsesmessig helt distansert og trekker seg bort. Nå er det slutt og jeg forstår ikke hvorfor hun har gjort det slutt. Hun har ingen forklaring. Sier hun ikke vil, men må. Jeg har latt alt være på hennes premisser og vist masse forståelse. Hva skjedde?

Noen som vet hva som skjer inni hodet hennes? Jeg prøver, men forstår ikke.

Forvirret mann 34

Anonymkode: da996...75a

[AnonymBruker]

Hun er deprimert. Lite gir mening for henne. Hun klarer ingenting nå, hverken jobb eller forhold. Trekk deg unna for din egen del.

Anonymkode: 9e7f6...df7

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er deprimert. Lite gir mening for henne. Hun klarer ingenting nå, hverken jobb eller forhold. Trekk deg unna for din egen del.

Anonymkode: 9e7f6...df7

Så jeg bør la min store kjærlighet drukne alene? For det er sånn det føles ut. Sitter her uten noe ordentlig svar. Hun har det vondt, det har jeg og. Jeg har ikke tatt kontakt med henne for hun ønsker ikke det. Men jeg sliter med å forstå.

Anonymkode: da996...75a

[AnonymBruker]

Er helt vanlig å distansere/isolere seg fra andre. Man får ofte dårlig selvbilde også, og føler seg som en belastning ovenfor venner/familien osv. Er massevis av info om dette på internettet.

Anonymkode: def2b...d9d

[Mezzosoprena]

Hun er deprimert, hun tror at du har det mye bedre uten henne og mener at hun "redder" deg ved å gjøre det slutt... Fortell henne at du vil være der, hjelpe henne og at dere skal finne tilbake til deres tidligere felles mål og drømmer.

[AnonymBruker]

Hun trenger deg. Hvis du orker: bær henne gjennom. Har vært henne. Mannen min bar meg gjennom. ❤️

Anonymkode: 07eea...321

[AnonymBruker]

Si til henne at du kommer hver søndag og hver onsdag og lager middag til henne. Hun trenger ikke snakke med deg, men du vil passe på at hun spiser. 

Ta det derfra. Etterhvert vil hun kanskje bli med og gå en tur på lørdagene også. 

Anonymkode: 2b98c...715

[AnonymBruker]

En ting jeg syntes var utmattende da jeg var utbrent:

Mannfolk har en viss tendens til å skulle "fikse ting". Feks dersom dama klager over jobben, så er mannen i gang med å søke etter nye jobber på finn og forslag til endringer på CV... i stedet for å bare høre etter og ha sympati. Når man er skikkelig utbrent orker man ikke tanken på å søke på jobber. Mange orker knapt tanken på å skulle jobbe igjen. Eller gå ut av huset. Så LYTT (Og kanskje fortelle henne at hun er et bra menneske, selv om hun ikke ser det selv, akkurat nå)! 

Dersom du skal foreslå aktiviteter, gjør noe som er enkelt. Lage middag og vaske opp, komme innom med take away, spør om hun vil gå en runde i nabolaget. 

Anonymkode: def2b...d9d

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Teatrica skrev:

Hun er deprimert, hun tror at du har det mye bedre uten henne og mener at hun "redder" deg ved å gjøre det slutt... Fortell henne at du vil være der, hjelpe henne og at dere skal finne tilbake til deres tidligere felles mål og drømmer.

Hun har dumpa ham. Han kan ikke opptre som en partner uten å overprøve bruddet. Selv om hun er deprimert, må hun få ta avgjørelsen rundt sitt liv. 

Anonymkode: 9e7f6...df7

[Mezzosoprena]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hun har dumpa ham. Han kan ikke opptre som en partner uten å overprøve bruddet. Selv om hun er deprimert, må hun få ta avgjørelsen rundt sitt liv. 

Anonymkode: 9e7f6...df7

Men det er ikke sikkert at hun har dumpa ham fordi hun ikke lenger vil være sammen med ham. 
Jeg holdt på å forlate både mann og barn fordi jeg trodde de hadde det mye verre med meg inne i bildet enn uten....

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Teatrica skrev:

Men det er ikke sikkert at hun har dumpa ham fordi hun ikke lenger vil være sammen med ham. 
Jeg holdt på å forlate både mann og barn fordi jeg trodde de hadde det mye verre med meg inne i bildet enn uten....

Holdt på å forlate er ikke forlate. 

Han er blitt dumpa. Av ei svært syk dame. Hva skal han gjøre - true seg inn i forholdet igjen? 

Ingen forhindrer ham i å håpe på gjenforening, men også syke mennesker får lov til å sette grenser. 

Anonymkode: 9e7f6...df7

[Mezzosoprena]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Holdt på å forlate er ikke forlate. 

Han er blitt dumpa. Av ei svært syk dame. Hva skal han gjøre - true seg inn i forholdet igjen? 

Ingen forhindrer ham i å håpe på gjenforening, men også syke mennesker får lov til å sette grenser. 

Anonymkode: 9e7f6...df7

Holdt på, fordi vi kommuniserte og jeg ble fortalt at jeg tenkte helt feil i forhold til dette.

Nei, selvfølgelig skal han ikke true seg inn i forholdet igjen - han skal kommunisere med henne, slik at han vet at hun vet at hun forlater ham av de rette grunnene, ikke fordi hun tror at han har det bedre uten henne. 

[AnonymBruker]

Hvor lenge var dere sammen og er det lenge siden det ble slutt? Hvis ikke, så er det nok best å la henne være i fred, slik at hun får ro til å tenke og fokusere på helsa si. 

Anonymkode: 3e577...485

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor lenge var dere sammen og er det lenge siden det ble slutt? Hvis ikke, så er det nok best å la henne være i fred, slik at hun får ro til å tenke og fokusere på helsa si. 

Anonymkode: 3e577...485

Vi har vært sammen i ett år.

Anonymkode: da996...75a

[AnonymBruker]

Siden dere har vært sammen så kort tid, så ville jeg absolutt gitt henne pusterom. Når man er utbrent, så er det et tankespinn uten like og man blir veldig utmattet av det. Alle følelser blir forsterket, både av de gode og de dårlige. Det er lett å bli revet med i de gode stundene og lage fine planer for fremtiden. I de vonde stundene når man fort bunnen og alt føles ekstra tungt. Ei venninne av meg sa: en kjæreste skal gi deg ekstra energi og støtte, og ikke være en ekstra byrde i en allerede vanskelig situasjon. 

Jeg personlig opplevde min kjæreste som en byrde, og kjente en enorm lettelse etter det ble slutt. Jeg har tenkt mye på han, og i svake stunder har jeg lurt på om jeg gjorde det rette med å avslutte forholdet. Nå var det flere sider med hans personlighet som jeg ikke ønsket i et forhold, som også bidro til bruddet. Jeg vet nå etter et par mnd uten han at det var det rette. Helsen min ble mye bedre uten hans tilstedeværelse.

Så mitt råd til deg er å gi henne tid og ikke mas på henne. Ta gjerne kontakt med henne igjen etter noen mnd når helsen hennes har stabilisert seg.  Er det ment for å være dere to, så finner dere måter å finne tilbake til hverandre. Håper det ordner seg for dere begge, enten sammen eller alene...

Anonymkode: 3e577...485

[Maestro]

Jeg ble kraftig utbrent både mentalt og fysisk. Og bodde med eksen. Alt han gjorde var en sabla byrde. Ingenting var godt nok. Jeg ble psykotisk, å da ble det bare enda verre. 

Så, jeg måtte bygge meg opp fra bunnen igjen. Finne ut hvem jeg egentlig er og var, føle meg bra på egenhånd. Uten å ta hensyn til noen! 

 

Kanskje det et nettopp det hun trenger? Ikke mas på henne ihvertfall. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært den veldig utbrente her. Kjæresten min og jeg hadde heller ikke vært sammen så lenge, men han har stått stille i stormen selv om jeg til tider ville dytte han unna. Ville at han skulle snu for sin egen del fordi jeg skammet meg over situasjonen og det jeg på en måte ikke forberedte han på at jeg og vi skulle havne i, selv om det ikke var planlagt. Han har heldigvis stått der støtt som et fjell ❤️

Anonymkode: a5dcf...cb4

[AnonymBruker]

1 time siden, Teatrica skrev:

Holdt på, fordi vi kommuniserte og jeg ble fortalt at jeg tenkte helt feil i forhold til dette.

Nei, selvfølgelig skal han ikke true seg inn i forholdet igjen - han skal kommunisere med henne, slik at han vet at hun vet at hun forlater ham av de rette grunnene, ikke fordi hun tror at han har det bedre uten henne. 

 Jeg prøver nå bare å advare. Å være partner, eller eks-partner, i en sånn situasjon er ikke ufarlig. Depresjon er smittsomt. Vi er flere som ikke bare har mista partneren, men også i perioder deler av vettet, etter slik "kommunikasjon". 

Anonymkode: 9e7f6...df7

[AnonymBruker]

Jeg ble utbrent, og jeg er glad jeg var singel da. 
Jeg hadde så mer enn nok med å ta vare på meg selv, jeg hadde ikke noe å gi andre, og jeg klarte heller ikke ta imot noe. 
Jeg mistet alle positive følelser, og for meg ville det ikke vært rettferdig ovenfor de jeg hadde nære relasjoner med siden det ble så langvarig. 
Framtidsplaner ble redusert ned til å kun omfatte morgendagen, og jeg ville ikke hatt sjanse til å tenke på framtidsplaner med en partner. Nå etter nesten tre år begynner jeg så vidt ane at jeg faktisk har en framtid utenom sykdommen. 

Anonymkode: 8f6b4...32a

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjæresten min er utbrent. Hun er sykemeldt 100%, har vært det i noen måneder og virker svært deprimert og fortapt. Går til behandling. Vi bor ikke sammen. Tidligere hadde vi, spesielt hun store framtidsplaner for oss. Hun har uttrykt store og sterke følelser for meg, og det samme har jeg. Men nå er alt borte. Kjenner henne ikke igjen. Følelsesmessig helt distansert og trekker seg bort. Nå er det slutt og jeg forstår ikke hvorfor hun har gjort det slutt. Hun har ingen forklaring. Sier hun ikke vil, men må. Jeg har latt alt være på hennes premisser og vist masse forståelse. Hva skjedde?

Noen som vet hva som skjer inni hodet hennes? Jeg prøver, men forstår ikke.

Forvirret mann 34

Anonymkode: da996...75a

Da jeg var utbrent følte jeg nærmest ingenting. Det var som at hele følelseslivet mitt flatet ut. Det er ikke så lett å utrykke store følelser når man faktisk ikke har særlig med følelser, generelt. 

Jeg tror at kroppen beskytter seg mot å føle når man er utbrent, fordi følelser tar krefter. Uansett om det er gode eller vonde følelser. Det er ikke kjekt å ha det slik, og for min del varte det med å ikke føle stort ganske lenge. 

Jeg var gift, og det er var selvfølgelig trist ovenfor mannen også, og vanskelig for ham å ha en kone som nærmest virket likegyldig. Han ble litt desperat etter reaksjoner, og jeg klarte ikke å gi noen. 

Hadde jeg ikke vært i et langt forhold/ekteskap hadde jeg nok også foretrukket å være alene den tiden. Å ikke strekke til, føle på det, er ikke noe som hjelper på situasjonen. Min mann var faktisk glad for at jeg viste sinne i en situasjon etter halvannet år. Hans reaksjon på det var omtrent "Endelig liv! Velkommen tilbake min kjære! Jeg har savnet deg inderlig!" 

Jeg forstår at du ikke forstår. Det må være vondt å oppleve at den du er glad i er helt flat følelsesmessig, men hun kan dessverre ikke tvinge det frem. Trenger tid og ro. 

Om du klarer, og hun lar deg, tilby deg å være en venn. Ikke be om bekreftelse på følelser, men la henne sitte i armkroken og bare slappe av. Ikke snakk om følelser, bare vis at du bryr deg. Om du gir store kjærlighetserklæringer vil hun føle seg presset til å måtte si noe tilbake, og hun kan kanskje ikke, uten å måtte lyve, for hun klarer antagelig ikke å føle stort nå. 

Det min mann gjorde rett var å la meg være, men være der med meg. Maste ikke på om jeg følte ditt eller datt, eller om at han savnet respons. Bare var trygt tilstede. Lot meg sitte i armkroken og slappe av, lot meg sitte med vinglasset og lytte til hans prat om sin hverdag, tok meg med på stranden, men lot meg slappe av der, uten å kreve at jeg skulle vise begeistring. Aksepterte at jeg var flat, og ikke så pratsom. Var bare trygg og god tilstede for meg. 

Det er ikke sikkert at du får den muligheten, fordi hun er redd for å skuffe deg i at hun ikke klarer å gi så mye respons, men lar hun deg være tilstede så ha tålmodighet. Slikt tar tid, og føler hun at du tapper henne for krefter med å være skuffet over at hun ikke klarer å respondere på kjærlighetserklæringer og gi deg respons på ting, så er det forståelig at hun velger å ikke omgå deg. 

Å takle at din kjære er slik krever egentlig at du står veldig støtt i deg selv, og klarer å stole på at det ikke er deg, men situasjonen som medfører at hun ikke klarer å føle eller respondere noe særlig. Hun kan antagelig ikke føle eller respondere noe særlig nå, for kroppen har lagt en tettpakket støtdemper rundt følelser. Følelser ligger så beskyttet bak det at hun ikke selv når dem, og bare tid og trygghet kan pakke dem opp igjen. Å føle seg presset til å gi respons man ikke klarer å gi bare pakker alt bedre inn, og det er da enklere å skyve deg bort. 

Jeg opplevde at om hele følelsesskala kan sies å være fra - 100 (rasende) til +100 (vanvittig lykkelig) så var min følelsesskala da jeg var utbrent redusert til på det beste 5-10 (ha det ok) til - 5 til 10 (litt ubehag/uro), og for det meste vanket jeg fra - 1 til 1 (nærmest likegyldig). Selv litt ubehag /uro føltes veldig belastende, mens 5-10 (ha det ok) var helende. Akkurat det jeg trengte. 

Mannen min var en god støtte i å la meg være på 5-10 ofte, ved å bare være der for meg, uten å kreve. Fordi han var tilstede uten å kreve var jeg oftere på 5-10 når jeg fikk sitte i ro i armkroken, eller bare ha ham ved min side, enn når jeg var alene. Alene var jeg mest på - 1 til 1.

Hadde han krevd respons og bekreftelse hadde han tippet meg andre veien, mot ubehag, for jeg kunne ikke gi slik respons. Det hadde ikke vært mulig for meg, og det hadde derfor vært et press og stress som antagelig hadde ført til at jeg skjøv ham bort. 

De følelsene man hadde før man ble utbrent ligger nok der, men hun kan ikke nå dem. Klarer du å akseptere det, og er trygg og sterk nok i deg selv til å tåle at hun ikke kan gi deg respons, men likevel være der for henne, så er det mulig at det at du var trygg og god i situasjonen gjør at de gode følelser for deg vil være enda sterkere når hun "våkner" opp igjen. Presser du henne nå kan du drepe også det som ligger under "støtdemping" Nå, for da vil det stå igjen at du føltes som ekstra belastning en vanskelig tid for henne. 

Med andre ord, klarer du ikke å være trygg nok på deg selv til å være der for henne en tid (kanskje måneder) uten å kreve respons og bekreftelse fra henne, så bør du la henne være i fred. Vet du at du er sterk nok i deg selv til å gi henne omsorg og være der for henne uten å kreve noe så kan du tilby deg ditt vennskap og din armkrok.

Er du bare litt usikker på om du klarer det bør du la henne være. 

Det er unektelig tøft også for partner i en slik situasjon, men man kan faktisk ikke gi det man ikke kan gi. Jeg var heldig i at jeg hadde en partner som forsto det, og ga meg tid og ro, uten å kreve. Det medførte at da jeg "våknet opp igjen", klarte å føle igjen, så plusset jeg det på i det jeg føler for ham. Han var der for meg på en god måte en vanskelig tid for meg. Var trygghet og ro da jeg trengte det som mest. Det gjør at jeg elsker ham enda mer nå i ettertid. 

Hadde han krevd og stresset meg ytterligere hadde utfallet definitivt vært motsatt. 

Anonymkode: d7902...46b