9-åring som plutselig bare vil være hjemme

[AnonymBruker]

Jeg har en 9-åring som de siste månedene har gått fra å være ute å fly med venner og tilsynelatende veldig sosial. Til og nesten bare å ville være hjemme. Vil ikke banke på hos noen, overnatte borte, gå på aktiviteter osv. Jeg blir veldig bekymret og forstår ikke hvorfor det er blitt sånn. Barnet sier det ikke er noe sosialt som er problemet, men sier det bare ønsker å være med oss. Er dette normalt ? Barnet er også  blitt veldig engstelig for hvor vi foreldre er og at vi må være hjemme osv. 
kjenner dette sliter utrolig på meg som mor og bekymrer meg så mye for at barnet sliter med noe vi ikke får tak på. Barnet er ikke flink til å snakke om følelser så det hele er vanskelig. 

barnet har flere venner og er en type som er «populær» om man kan si det.. (mangel av bedre ord) Og lærer sier det ikke er noe som syntes på skolen. Jeg tenker det handler om en seperasjonsangst og/eller plutselig frykt for noe. 
 

noen som har opplevd lignende med barn i samme alder? Hvordan gikk det seg til? 
 

Hilsen bekymret mamma

 

Anonymkode: 19303...baa

[_nubbenella]

Eg har ikkje barn og kjenner ingen med barn, men eg hadde sjølv ein slik periode i barndommen der eg plutselig var veldig bekymra for familien min. Eg var redd dei skulle bli skada eller døy mens eg var vekke slik at eg blei igjen aleine, om innbruddstjuvar, bilulykker, osv. Det var såpass gale at eg kan hugse far min måtte hente meg hjå kusina mi rundt midnatt når eg skulle sove hjå ho, fordi eg begynte å grine fordi eg var redd noe skulle skje med dei i løpet av natta. Eg kan ikkje hugse kvifor eg blei slik, kan godt hende eg hadde sett noe på TVen når nyhetene var på eller lest i ei avis/ukeblad om noe som hadde skjedd, men det gjekk over etter noen månader. 

[AnonymBruker]

1 time siden, _nubbenella skrev:

Eg har ikkje barn og kjenner ingen med barn, men eg hadde sjølv ein slik periode i barndommen der eg plutselig var veldig bekymra for familien min. Eg var redd dei skulle bli skada eller døy mens eg var vekke slik at eg blei igjen aleine, om innbruddstjuvar, bilulykker, osv. Det var såpass gale at eg kan hugse far min måtte hente meg hjå kusina mi rundt midnatt når eg skulle sove hjå ho, fordi eg begynte å grine fordi eg var redd noe skulle skje med dei i løpet av natta. Eg kan ikkje hugse kvifor eg blei slik, kan godt hende eg hadde sett noe på TVen når nyhetene var på eller lest i ei avis/ukeblad om noe som hadde skjedd, men det gjekk over etter noen månader. 

Takk for svar. Det hjelper å høre:) 

Anonymkode: 19303...baa

[AnonymBruker]

Jeg har aldri orket å beholde vennskap. Liker best egen aktiviteter. Liker ikke å sette av tid til andre. Sånn var jeg som barn også.

Anonymkode: 44409...687

[AnonymBruker]

Min 9-åring er likedan. Veldig sosial på skolen, ønsker å være sosial etter skoletid. Men i helgene liker hun best å være hjemme og styre og stelle med sitt. Hvis hun skal leke i helger, må jeg ta initiativet, det er lite ønske om å gå ut å ringe på dører.

Anonymkode: 1bdec...f25

[AnonymBruker]

Min 8-åring liker ofte best å være hjemme etter skolen. Barn er forskjellig. Noen trives med å slappe av hjemme, andre må ut for å trives. Ingenting galt i det.

Anonymkode: 0e4e3...122

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg tror noe av dette ble tatt opp i Foreldrekodens podcast om angst. At rundt 9 år-ish skjer det noe kognitivt som gjør mange barn mer engstelige. 

Jeg tror dette er helt innenfor normalen. Anbefaler Foreldrekoden. 👍

Anonymkode: bb7c0...821

[AnonymBruker]

Har du spurt barnet? 

 

Sånn plutselig forandring kan tyde på at noe har skjedd. Mye handler om å spørre de riktige spørsmålene, og gjerne kanskje flere ganger. Nå tenker jeg alt fra småting til overgrep/voldtekt. 

Det er ikke sikkert det har noe med venner å gjøre, men noe annet. Har det skjedd noe alvorlig, kan barnet bli mer engstelig, tilbaketrukken osv.. 

Har lest reelle historier der barn har blitt voldtatt av familiemedlemmer, lærere, trenere, andre bekjente og fremmede. Disse personene som har utsatt barn for dette, vet akuratt hva de skal si til barnet for at barnet skal holde kjeft.. de er flinke på manupilering. Og det skal gjerne de riktige spørsmålene til for at de sier noe, og også snakke om overgrep generelt, at det er viktig å si i fra, at det ikke er barnets skyld, at alt kommer til å gå bra ++

i disse historiene har ikke personene fortalt om det som barn, fordi de rette spørsmålene ikke ble stilt. De har sagt at hvis de hadde blitt spurt, så er det stor sannsynlighet for at de hadde fortalt, vi må ikke være så redde for å snakke med barna om dette temaet, for mange er dette tabu og skummelt. Det bør være mer åpenhet rundt det

Snakk med barnet ditt 

snakk med barnet ditt om vold, psykisk vold, vokdtekt, overgrep, sex, grenser for rett og galt, hva voksne ikke får gjøre mot barn. Husk at barn har en veldig plastisk hjerne - de er lette å forme og manipulere - barn vet ikke bedre - de tror ofte at det som skjer med de er helt normalt - at det skal være slik. For mange barn lærer ikke om dette temaet, da mange foreldre, lærere osv syns det er skummelt å snakke om dette 

Anonymkode: e3565...754

[AnonymBruker]

Meg over her

jeg sier ikke at dette har skjedd i ditt tilfelle, men at det er greit å ha en tanke om det - da det er rart at et barn forandrer seg sånn plutselig. Det er så mange tragiske og triste historier om dette

Anonymkode: e3565...754

[AnonymBruker]

Vår 9-åring var ofte rundt på overnattingsbesøk, men da barnet fikk et søsken var det bråstopp, klarer ikke å få sove borte, slik har det vært i et halvt år. Ellers fungerer ting som normalt. Vi gir det tid, maser ikke, lar ho få overnattingsgjester hos seg. Ellers er det jo mye rart som kan utarte seg på SoMe, sjekka evt telefon?

Anonymkode: a1eb4...a6e

[AnonymBruker]

TS her! Takk for alle svar. Det setter jeg stor pris på.

Jeg har spurt barnet flere ganger og barnet sier det ikke vet selv hvorfor det har blitt sånn. Jeg er ganske sikker på at det ikke har skjedd noe veldig dramatisk som har utløst dette. Jeg prater med skolen/sfo osv og vi spør og prater ofte med barnet hjemme. Jeg føler at barnet ikke helt klarer å sette ord på det selv, og kanskje ikke helt forstår dette selv om det går an å si..  det er bare noe inn i barnet som er blitt utrygg og vil være med oss og det skjedde så brått. I tillegg er det mye humørsvingninger, men det er kanskje vanlig i denne alderen? jeg sliter med  sortere hva som er "vanlig" og hva som er pga " angsten/utryggheten" barnet kjenner på. 

I tillegg blir man urolig for at barnet faller utenfor sosialt når det er sånn. Kanskje ikke er noe å bekymre seg for allerede, men jeg gjør jo det :( 

 

Anonymkode: 19303...baa

[AnonymBruker]

Hadde angst som barn og jeg forstod ikke de følelsene. Visste ikke hva angst var og visste ikke hvorfor jeg var ukomfortabel i sosiale situasjoner. Det ble gradvis verre og jeg begynte etterhvert å skulke. Var rundt 16 da jeg leste om angst og forstod det var det jeg hadde. 

Anonymkode: c8fde...e58

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde angst som barn og jeg forstod ikke de følelsene. Visste ikke hva angst var og visste ikke hvorfor jeg var ukomfortabel i sosiale situasjoner. Det ble gradvis verre og jeg begynte etterhvert å skulke. Var rundt 16 da jeg leste om angst og forstod det var det jeg hadde. 

Anonymkode: c8fde...e58

 Merket ikke foreldrene dine det?  er det sosialangst du sliter med, eller flere typer? 

Anonymkode: 19303...baa

[AnonymBruker]

Barneangst er vanlig i den alderen 

Anonymkode: 19303...baa

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en fase. Kanskje gjør barnet seg tanker om døden og adskillelse som gjør at det føles utrygt å «vandre» for langt fra dere. Sannsynligvis går det seg til, men det er jo alltid lurt å snakke om tankene man har. Si at du har lagt merke til endringen og at du undrer deg litt, kanskje kan dere undre dere sammen, for det er slett ikke sikkert barnet har noe svar. Uansett, kommuniser at det selvfølgelig er greit at barnet vil ha det slik nå, og at det viktigste for deg er at barnet har det bra.

Anonymkode: 21dba...923

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Merket ikke foreldrene dine det?  er det sosialangst du sliter med, eller flere typer? 

Anonymkode: 19303...baa

Sosial angst, ikke sosialangst Bare så du slipper å si/skrive det feil en annen gang.

Anonymkode: cd130...8c0

[AnonymBruker]

Til ts - min hadde også en slik periode. Måtte trygge trygge trygge - møte og være med der det før hadde gått helt fint å gå alene. Snakke om det, og rose ved framskritt, ikke presse. Det gikk over gradvis i løpet av et års tid. Her var det en hendelse med å bli skremt av et annet barn, egentlig nesten bagatellmessig, men som ble veldig stort for mitt barn.

Anonymkode: cd130...8c0

[Ulrikke]

Jeg hadde en fase i 9-10-årsalderen hvor jeg ble veldig redd for å sove. Hadde smerter på siden i hodet, trodde jeg skulle få hjerneblødning, var livredd for at det skulle skje noe med mamma, you name it....

Det gikk over, men det var slitsomt mens det sto på. Har skjønt etterpå at det ikke er unormalt at barn går gjennom en sånn fase i den alderen, men de kan selvfølgelig arte seg litt forskjellig...

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her! Takk for alle svar. Det setter jeg stor pris på.

Jeg har spurt barnet flere ganger og barnet sier det ikke vet selv hvorfor det har blitt sånn. Jeg er ganske sikker på at det ikke har skjedd noe veldig dramatisk som har utløst dette. Jeg prater med skolen/sfo osv og vi spør og prater ofte med barnet hjemme. Jeg føler at barnet ikke helt klarer å sette ord på det selv, og kanskje ikke helt forstår dette selv om det går an å si..  det er bare noe inn i barnet som er blitt utrygg og vil være med oss og det skjedde så brått. I tillegg er det mye humørsvingninger, men det er kanskje vanlig i denne alderen? jeg sliter med  sortere hva som er "vanlig" og hva som er pga " angsten/utryggheten" barnet kjenner på. 

I tillegg blir man urolig for at barnet faller utenfor sosialt når det er sånn. Kanskje ikke er noe å bekymre seg for allerede, men jeg gjør jo det

 

Anonymkode: 19303...baa

Sett deg ned ilag med barnet og se på episoden NRK super har laget Ang overgrep mot barn. Dette kan hjelpe henne med å snakke. Ellers så kan det hjelpe å ha samtaler mens dere gjør noe annet ilag, feks når dere kjører, baker OL. Da blir det ikke like mye press på barnet og det er lettere å snakke. 
 

Vedvarer dette så burde du ta kontakt med helsesøster og fastlegen. Få sjekket vitaminnivået og at hun får noen å prate med. 
forhåpentligvis så er det bare alderen og hormoneneringer, men man vet aldri og skal alltid ta slike atferdsendringer alvorlig. 

Anonymkode: 74082...af0