Fosterforeldre - er det meg eller dem?

[AnonymBruker]

Jeg har vært fosterbarn i samme fosterhjem med et annet yngre søsken siden jeg var 6 år - og i dag er jeg over 30 år. Vi har og en eldre fosterbror. De har støttet meg gjennom skole, fritidsaktiviteter og det har vært tilsynelatende fint å bo der. Men nå i voksen alder er det så mye jeg reagerer på, og jeg vet ikke om det er "barnet" i meg som furter og er såret - eller om de følelsene jeg har er legitte. For at det ikke skal bli så mye å skrive har jeg bare skrevet ned punktvis om ting som har vært spesielt sårt oppgjennom og frem til i dag 

- De lot meg og min yngre bror ha samvær med vår biologiske far fra jeg var 6 år til jeg var 17 år. Det kunne være to uker i strekk i sommerferien, juleferie, påskeferie, langhelger osv. Dette er jo selvfølgelig helt naturlig, men det jeg reagerer på nå er at ALLE visste at han fortsatt var alkoholiker. Han drakk fra morgen til kveld, og jeg har hjulpet han i seng utallige ganger i barndommen og ungdomsårene. 

- Da jeg skulle øvelseskjøre med fosterfar på en parkeringsplass (første gang), så var det nesten jeg kjørte i et gjerde - i 10 km i timen altså. Det var lite dramatisk, men etter det sa min fosterfar at lappen ikke var for alle og han ville ikke øvelseskjøre med meg mer. Det ville ikke fostermor heller. Fosterfar er pedagog, forresten.

- Jeg fikk en psykisk knekk år tilbake der jeg prøvde å ta mitt eget liv med overdose på tabletter. Dette var en impuls og jeg fortalte mine fosterforeldre om det og de ringte etter ambulanse. Jeg ble lagt inn, og fosterforeldrene kom etter i egen bil. Da kom bare min fosterfar inn, og min fostermor ble ventende i bilen. Jeg fikk ingen klem, gode ord - noen ting. Min fosterfar sa at dette ikke var noe de orket å forholde seg til, og tilkalte overlegen for å si tydelig foran meg til han at jeg var nå sykehuset sitt ansvar og de kom ikke til å komme på besøk eller kjøre meg hjem. Sykehuset sendte meg hjem i taxi, tydelige oppgitt over fosterforeldrene mine, og jeg ringte fosterforeldrene mine for å beklage. Da sa de at de orket ikke ustabil psyke, og jeg var ikke velkommen til å feire jul med dem det året. Jeg fikk ikke komme dit på et år, da min fostermor sa at min yngre bror og hun selv hadde utviklet depresjon på grunn av meg. (Vil og tilføye at jeg ikke har hatt slike problemer før, ikke med rus eller noen ting)

- Nå i voksen alder har jeg barn, men jeg og barnefar splittet lag når barnet var fire år. Det skuffet fosterforeldrene mine veldig. De har fortsatt bilde av meg og han over senga - fem år etter. 

- Jeg har ny samboer og vi skulle ha giftet oss sommeren 2020. Fosterforeldrene mine gratulerte ikke, og når jeg snakket med fosterforeldrene mine på telefon spurte fostermoren min om jeg ikke heller bare kunne gifte meg på tinghuset og ikke ha noe særlig bryllup - så slapp de og hele familien å reise så langt. Vi bor nemlig 3 timer unna. 

- Brylluppet ble utsatt, da jeg ble gravid med samboer. Gledelig nyhet for oss, men ingen gratulasjoner fra min side av familien. Familien til samboer var overlykkelige, mens min fostermor sa vel nesten ordrett i telefon "Åja.. Men du er jo så tidlig på vei, så det kan jo gå galt."

- Jeg snakket igjen med henne i telefonen om graviditeten om å fortelle min datter om at hun skulle bli storesøster. Da sa fostermor "Vent så lenge du kan. Ting kan skje. Når jeg var gravid med storebroren din, så holdt vi bare av senger og barnevogn i butikken til etter fødselen - og hentet det da når han var født. For barnet kan være dødfødt og det kan skje så mye."

- Datteren min, samboeren min og jeg var på besøk hos dem i helgen og de spurte oss ikke et eneste spørsmål om graviditeten. Det var det datteren min som snakket om, og fostermor svarte henne selvfølgelig - men fosterfar er totalt uinteressert. 

- Samboeren min er verdens snilleste fyr, stille og rolig, stabil, god jobb, vi krangler aldri. Men de stiller han ingen spørsmål når vi er der, ignorerer han omtrent. Akkurat som han ikke kan måle seg med barnefaren til datteren min. 

- Fosterforeldrene mine har aldri, og da mener jeg aldri, sagt at de er glad i meg. Ikke når jeg var liten og ikke i dag. De har aldri roset meg for å gjøre det bra på skolen og jeg lever aldri opp til forventningene deres. Når jeg er på besøk føler jeg at jeg må gå på tærne - det er galt om jeg sover til 07:30, det er galt om jeg sier ordet "dritt" (til tross for at brødrene mine og fosterfar banner som gamle sjømenn), jeg får rett og slett "kjeft" som voksen over slike småting.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det innlegget her. Jeg er ei ressurssterk dame med bachelorgrad, god jobb og en stabil hverdag. Har godt samarbeid med barnefar, nydelig samboer og svigerfamilie. Og jeg vet ikke om jeg overdramatiserer dette veldig eller om det er de det er noe galt med. Foreldrene til ei gammel klassevenninne sendte meg faktisk melding den julen jeg ikke fikk komme hjem om at jeg var hjertelig velkommen der. Samboer reagerer på hvordan de snakker til meg og hverandre, men samtidig så føler jeg meg fortsatt som et barn som lar det gå inn på meg. 

Dette er heller ikke personer jeg bare kan "kaste" ut av livet - da de er den eneste familien jeg vet og har hatt. De er besteforeldre til datteren min og har vært det siden hun ble født. Det vil jeg ikke ta vekk fra henne. Men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal takle det, for det er så slitsomt og jeg blir så lei meg. Jeg merker jeg fortsatt vil ha et klapp på skuldra og et "godt jobba", siden jeg aldri har fått det. Jeg fikk A'er på eksamen på Universitet, men det var heller ingen klapp på skuldra da. 

Er det jeg som overtenker eller har jeg rett på å føle slik jeg gjør?

Anonymkode: 58d7b...bb2

[AnonymBruker]

Dette høres overhodet ikke nomalt ut, og jeg mener de aldri burde ha fått lov til å være fosterforeldre. De svikter jo når du trenger dem mest. 

Jeg kan forstå hvordan du føler det; mine foreldre er noe av den samme ulla. Jeg har bare gitt opp å forvente noe fra dem, og jeg holder dem litt på avstand. Forventer man ikke noe, blir man heller ikke skuffet når man ikke får noe.

Jeg håper du har andre gode mennesker i livet ditt. Klem.

 

Anonymkode: 9c93d...6e1

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige, også foreldre. Du sier du hadde en god oppvekst da du bodde der, er ikke det det viktigste? Ang samvær med biologisk far så er det barnevernet som bestemmer, ikke fosterforeldre. De er ikke forpliktet til å ha kontakt med deg som voksen, men velger det likevel, det må da bety noe for deg? 

Anonymkode: 5d40c...0cf

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres overhodet ikke nomalt ut, og jeg mener de aldri burde ha fått lov til å være fosterforeldre. De svikter jo når du trenger dem mest. 

Jeg kan forstå hvordan du føler det; mine foreldre er noe av den samme ulla. Jeg har bare gitt opp å forvente noe fra dem, og jeg holder dem litt på avstand. Forventer man ikke noe, blir man heller ikke skuffet når man ikke får noe.

Jeg håper du har andre gode mennesker i livet ditt. Klem.

 

Anonymkode: 9c93d...6e1

Dummeste jeg har lest, ts sier jo selv at det var fint å bo der og at de støttet henne gjennom barndommen. Å bli fosterforeldre innebærer ingen plikt når barnet er voksent. 

Anonymkode: 5d40c...0cf

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk er forskjellige, også foreldre. Du sier du hadde en god oppvekst da du bodde der, er ikke det det viktigste? Ang samvær med biologisk far så er det barnevernet som bestemmer, ikke fosterforeldre. De er ikke forpliktet til å ha kontakt med deg som voksen, men velger det likevel, det må da bety noe for deg? 

Anonymkode: 5d40c...0cf

Ja, jeg skjønner det er barnevernet som bestemte det altså. Jeg har alle saksdokumentene, og det som er synd er at min biologiske far bodde i en annen kommune - så barnevernet og fosterforeldrene mine hadde en "avtale" om de merket at ikke alt var som det skulle - så skulle de melde i fra. Det jeg reagerer på. 

Men ja, jeg burde vel heller være takknemlig og jobbe med meg selv. Og jeg er takknemlig for at de har gitt datteren min besteforeldre, misforstå meg ikke.

Ts

Anonymkode: 58d7b...bb2

[AnonymBruker]

Skjønner deg kjempe godt! Du har all rett til å være skuffet over fosterforeldrene dine. 

Anonymkode: 32c31...b6e

[AnonymBruker]

De framstår som gammeldags og kjølig. Tror ikke de mener det vondt men de vist ikke bedre. Type eldre kristent ektepar som tar til seg enn mindre heldig unge men ikke helt tenker på den psykiske delen. 

 

Anonymkode: c2b44...c90

[AnonymBruker]

Ingen foreldre er perfekte. Ikke mine heller. De har også egne følelser og noen ganger setter de dem foran barnas. Det er sikkert ikke riktig, men de er bare mennesker og alle mennesker gjør feil. Det høres ut som de er foreldre midt på skalaen. Der de fleste ligger.

Det høres ut som du kanskje burde bearbeide barndommen din på noe vis? Hvor gammel var du da du kom i fosterhjem? Hva hadde du vært utsatt for før det?

Mine foreldre er heller ikke perfekte. Jeg er ikke perfekt. Jeg er uansett glad i dem og tilgir dem deres feil og mangler.

Håper du finner ut av det og får et fint liv!

Anonymkode: 3b803...970

[AnonymBruker]

De høres helt skrullete ut spør du meg. 

Anonymkode: 2231c...df2

[wintergirl]

De høres ikke sørlig gode ut. Trist at du måtte vokse opp hos dem. Hva med å kutte dem ut av livet ditt? 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner deg kjempe godt! Du har all rett til å være skuffet over fosterforeldrene dine. 

Anonymkode: 32c31...b6e

Har hun virkelig rett til å være skuffet? TS sier selv at hun hadde det bra der som barn og fosterforeldrene har ingen forpliktelser for henne som voksen. Etter at et fosterbarn er voksen, så er all kontakt frivillig for begge parter. Kanskje de syns de har gjort sin jobb og trodde jobben nå var unnagjort og avsluttet, men at ts ikke ser det på den måten og fortsetter kontakten som en selvfølge. Å være fosterforeldre er ingen livstidsjobb. 

Anonymkode: 806d1...a2a

[AnonymBruker]

Dine fosterforeldre virker kalde og empatiløse. Kanskje de er gammeldagse, kanskje de ikke bryr seg, men fullt forståelig at at du syns dette er leit og reagerer på det. 

 

Det å ha fosterbarn er faktisk ikke bare en jobb man avslutter når tiden er omme, man bør faktisk ha utviklet litt kjærlighet til barnet og kunne opprettholde kontakt når barnet er voksent. 

Anonymkode: d3654...ab7

[AnonymBruker]

Det viktigste foreldre kan gjør for barna sine (uten om mat og trygghet) er å få de til å føle seg spesielle for foreldrene, uansett prestasjoner i livet. Man er bra nok bare fordi man er datter/sønn. Jeg vokste selv opp i fosterhjem, og var alltid på søken etter denne bekreftelsen. Mine fosterforeldre var varme mennesker, så derfor trengte jeg jo ikke søke lengre i voksen alder. Husk at du egentlig ikke trenger at den anerkjennelsen skal komme fra dem. Siden du har en så flott samboer og datter, har klart å få deg god utdannelse osv, så må du jo være et godt og fint oppegående menneske, og du trenger ikke at de skal fortelle deg det for at det blir sant.
 

Til alle dere som svarer at fosterforeldre ikke er en livslang jobb, dere har bare delvis rett. Et fosterbarn er noe man investerer hele seg selv i, i en lang periode. Man bør være varm, åpen og gi mye anerkjennelse. Man lever så tett på hverandre, at det ofte blir en relasjon for livet, og det bør jo være en fin ting. I TS tilfelle er de en positivt del av livet for barnet hennes, og det blir derfor veldig vanskelig å kutte de ut.

Anonymkode: aca93...688

[AnonymBruker]

Ingen foreldre er perfekte;) Tenk om vi alle skulle listet opp små og store feil foreldrene våre har begått? Tidenes lengste tråd😬😂 Og om noen år er det våre barn som peker på feil vi gjorde som foreldre. Ingen er perfekte😊

Anonymkode: ff1b3...292

[Horten Market]

Fosterforeldrene dine har åpenbart mange feil og mangler, det er mye materiale å ta av der. Men slik er det med alle, mer eller mindre. Du var sikkert heller ikke lett å leve med bestandig. Vi må prøve å akseptere at folk ikke er perfekte, og være litt runde og fleskible, vel vitende om at vi neppe er så mye bedre selv. Du har nå et eget liv og bor for deg selv. De gangene du møter fosterforeldrene, kan du sikkert tilpasse deg litt deres særegenheter. Dette er enklere når du vet at det bare er for en kort stund, og at du egentlig har rett. Du ser noe de ikke ser. Slik de ser noe hos deg du ikke ser. Blind spots.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen foreldre er perfekte;) Tenk om vi alle skulle listet opp små og store feil foreldrene våre har begått? Tidenes lengste tråd😬😂 Og om noen år er det våre barn som peker på feil vi gjorde som foreldre. Ingen er perfekte😊

Anonymkode: ff1b3...292

Bortsett fra her på Kvinneguiden da. Her flommer det over av perfekte foreldre som ikke har noen feil eller mangler 😄

Anonymkode: 3b803...970

[AnonymBruker]

Absolutt alle har sin liste. Dette med kjøreopplæring var helt likt hos oss - de låste seg fullstendig. Jeg kan også se for meg at de ville hatt en, la oss kalle det krevende, reaksjon på skilsmisse og nytt kull. De er eldre etterhvert, og relativt konservative. "Glad i deg" var heller et begrep som aldri ble brukt, selv om jeg aldri tvilte. Snakker jeg med andre i samme generasjon (foreldre som nå er nærmere 70) så var det normen. Men likevel - oppveksten var fantastisk, de har alltid vært der for meg, og jeg ville ikke byttet ut noe. 

De fleste punktene dine handler om det nye forholdet og det nye barnet, det vekker tydeligvis mange følelser akkurat nå. Som også fører til at du jakter på alle andre områder de har feilet på. Det gjør ingenting god verken for deg eller relasjonen til dem. 

Anonymkode: 832af...c3e

[DobbelX]

Kjære TS.

Jeg tenker at én av grunnene til at du stiller deg selv disse spørsmålene, er at du ikke har vokst opp med dine egne foreldre. Du har blitt satt i en situasjon som gjør at du ikke er sikker på hvilken "familieoppførsel" som er innenfor normalen, og jeg synes ikke det er noe rart at du i dag søker svar på hva som har vært greit og hva som ikke har vært det. 

Noen av de tingene du skriver i innlegget ditt er ting som jeg skjønner at du reagerer på og synes er ugreit, men jeg synes likevel det høres ut som en familie innafor normalen, med de feilskjærene som av og til oppstår i løpet av et liv. På én måte tenker jeg at fosterforeldre har smalere margin for å gjøre feil, fordi fosterbarna (på grunn av at de allerede har flyttet fra sine egne foreldre) er sårbare, men de er tross alt bare mennesker som prøver å gjøre sitt beste.

Kan du snakke med dem om disse tankene?

Kanskje du kan sette deg ned og (for deg selv) skrive en ny punktliste, over ting du er glad og takknemlig for at de har gjort og vært. Kanskje vil den nye listen sette den listen du har skrevet her i et annet perspektiv?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri helt forstått hvordan de mest mest problemer er de som ligger rundt med nye i forhold på rekke og rad. Jeg håper selvfølgelig at du får et bra liv og ønsker deg det beste.

Anonymkode: 230e5...267

[AnonymBruker]

Jeg er klar over at de er "ferdig med jobben" og at jeg er voksen. De har liksom alltid vært foreldrene mine, så jeg har ikke tenkt på det på den måten. Min yngre biologiske bror bor fortsatt hos dem, og i og med de er besteforeldre så har det ikke vært i tankegangen at de kanskje ikke tørr å si at de er ferdig med meg. 

Barndommen har vært fin, som sagt. Det jeg har savnet oppgjennom er å snakke om følelsene mine etter å ha hatt en veldig vanskelig start på livet. Men jeg skjønner det ikke er deres ansvar, men heller kanskje barnevernet.

Følelser er ikke for alle å snakke om, og jeg skjønner at jeg og fosterforeldrene mine er forskjellige der. Men som sagt, jeg skulle ønske jeg fikk høre at noen var glad i meg når jeg var liten. Men det ligger kanskje mer for denne generasjonen enn den forrige.

Ts

Anonymkode: 58d7b...bb2