Dere som er/ har vært prøvere. Hvordan reagerte dere når venner ble gravide?

[AnonymBruker]

En av mine nærmeste venninner har vært prøver en stund, mens jeg har blitt gravid. Det nærmer seg termin for meg. Har veldig stor forståelse for at det er tøft for henne, og jeg tenker mye på dette. Vi prater om hennes situasjon hver gang vi snakkes, og jeg støtter så godt jeg kan, når jeg kan. Jeg har ikke snakket om min graviditet etter jeg fortalte nyheten, og hun har enda ikke spurt meg ''Hvordan går det?''. Selv om jeg absolutt forstår hvorfor, klarer jeg likevel ikke legge bort den lille skuffelsen jeg går med inni meg.

På en side føler jeg meg utrolig dum som bryr meg om dette, når hun selvsagt er i en skikkelig vanskelig situasjon. På en annen side føler jeg at å få et barn er det største som har skjedd meg i livet, og at en liten hilsen eller et spørsmål om hvordan det går, ikke kan være for mye å forvente. Jeg tenker på dette hver dag, men kunne ønske jeg ikke gjorde det.
 

Hva tenker dere som har vært i en slik situasjon? Klarte dere å snakke med venninner som ventet barn, eller tok dere avstand?
Og hvordan ble vennskapet i ettertid?

Dersom du var en av dem som ikke klarte å snakke med venninner som var gravide eller hadde fått baby, klarte venninnen din å være engasjert og glad på dine vegne den dagen du selv ble gravid?

 

Anonymkode: 69aa3...366

[Prøver18]

Jeg hater det. klarer ikke å være skikkelig glad for dem. 

[AnonymBruker]

Nå regner jeg med at jeg helt sikkert får masse pepper for hvor urimelig jeg er, men la gå.

Jeg gråter. Ikke nødvendigvis åpenlyst.

Ikke fordi mine venninner er blitt gravide, men fordi jeg ikke er det selv.

For etter årevis med prøving går det inn på meg. Om jeg klarer å omgås den gravide avhenger av mitt forhold til henne i utgangspunktet, om hun vet om min situasjon og hvordan hun forholder seg til egen graviditet ovenfor meg. Jeg orker ikke engasjere meg i graviditeten, jeg orker ikke se bilder fra ultralyd, jeg orker ikke høre om undersøkelse eller at barnet beveger seg. Alt dette fyller meg med enorm sorg og lengsel. 

Fornuften min sier at jeg bør være glad og engasjert på deres vegne, men når sorgen og lengselen er så stor er det rett og slett ikke plass. Jeg vet at deres graviditet ikke handler om meg, og deres graviditet har ingen ting med mine sjanser for å bli gravid. 

Jeg ser selv at jeg ikke klarer å se lenger enn min egen nesetipp her, men ikke tro at det ikke er vanskelig for meg. Dette er kanskje det tøffeste jeg har stått i noen gang, og enn så lenge ser jeg ingen ende på det. Tro meg når jeg sier at det er et totalt følelseskaos. Det er sorg fordi jeg ikke har noen barn selv. Det er sjalusi på alle som er gravide. Det er dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å engasjere meg. Det er maktesløshet fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det er følelsen av mislykkethet på alle plan. Det er følelsen av å skuffe alle som går og venter på at noe skal skje. Det er frykten for at det aldri skal gå.

De venninnene som jeg har, er jeg veldig nær. De aller fleste vet at vi sliter med å få barn. Vi snakker ikke mye om det, det har jeg ikke noe stort behov for. Det hender jeg oppdaterer om det skjer noe nytt med utredninger, forsøk med hormoner, operasjoner eller behandlinger. Jeg har vært gravid én gang på 7-8 år, men mistet i spontanabort. Mine to nærmeste venninner fikk vite det ved positiv test. De ble veldig glade og engasjerte seg så lenge det varte.

Når det er sagt blåser det meste over så fort barnet er født. Jeg er veldig glad i mine venninners barn. 

 

Anonymkode: 49317...92b

[AnonymBruker]

Jeg syntes det var sårt da jeg fikk vite om graviditeten(e). Jeg ville helst ikke reagere sånn, men klarte ikke å styre det. Jeg var på en måte litt "redd for" graviditets-annonseringer. Men etter ei stund var det fint å følge med, og jeg var oppriktig glad og engasjert. Det gjaldt ei nær venninne og svigersøster for min del. 

Det betydde mye for meg at disse nære personene likevel lyttet til hva vi strevde med. Jeg kunne fortelle dem om sprøyter og antall eggposer osv., uten å føle at det var en plage (holdt på med IVF). Men andre ufrivillig barnløse ønsker ikke å dele disse tingene, så det varierer jo.

Det var også viktig at jeg fortsatt hadde håp. Jeg tenkte jo også mye på barn og graviditet, derfor var det lett å engasjere seg i temaet. Hvis jeg hadde vært der at vi nylig hadde innsett at det ikke ble barn på oss, ser jeg for meg at jeg hadde slitt litt mer. I hvert fall hvis graviditet og baby var det eneste det ble snakket om. Jeg har til tider følt meg utenfor når alle rundt meg har småbarn og naturlig nok snakker mye om det. Som ufrivillig barnløs hadde jeg ikke noe å bidra i samtalen med, selv om den egentlig interesserte meg. 

Anonymkode: 20cbd...a4f

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå regner jeg med at jeg helt sikkert får masse pepper for hvor urimelig jeg er, men la gå.

Jeg gråter. Ikke nødvendigvis åpenlyst.

Ikke fordi mine venninner er blitt gravide, men fordi jeg ikke er det selv.

For etter årevis med prøving går det inn på meg. Om jeg klarer å omgås den gravide avhenger av mitt forhold til henne i utgangspunktet, om hun vet om min situasjon og hvordan hun forholder seg til egen graviditet ovenfor meg. Jeg orker ikke engasjere meg i graviditeten, jeg orker ikke se bilder fra ultralyd, jeg orker ikke høre om undersøkelse eller at barnet beveger seg. Alt dette fyller meg med enorm sorg og lengsel. 

Fornuften min sier at jeg bør være glad og engasjert på deres vegne, men når sorgen og lengselen er så stor er det rett og slett ikke plass. Jeg vet at deres graviditet ikke handler om meg, og deres graviditet har ingen ting med mine sjanser for å bli gravid. 

Jeg ser selv at jeg ikke klarer å se lenger enn min egen nesetipp her, men ikke tro at det ikke er vanskelig for meg. Dette er kanskje det tøffeste jeg har stått i noen gang, og enn så lenge ser jeg ingen ende på det. Tro meg når jeg sier at det er et totalt følelseskaos. Det er sorg fordi jeg ikke har noen barn selv. Det er sjalusi på alle som er gravide. Det er dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å engasjere meg. Det er maktesløshet fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det er følelsen av mislykkethet på alle plan. Det er følelsen av å skuffe alle som går og venter på at noe skal skje. Det er frykten for at det aldri skal gå.

De venninnene som jeg har, er jeg veldig nær. De aller fleste vet at vi sliter med å få barn. Vi snakker ikke mye om det, det har jeg ikke noe stort behov for. Det hender jeg oppdaterer om det skjer noe nytt med utredninger, forsøk med hormoner, operasjoner eller behandlinger. Jeg har vært gravid én gang på 7-8 år, men mistet i spontanabort. Mine to nærmeste venninner fikk vite det ved positiv test. De ble veldig glade og engasjerte seg så lenge det varte.

Når det er sagt blåser det meste over så fort barnet er født. Jeg er veldig glad i mine venninners barn. 

 

Anonymkode: 49317...92b

Oi, huff, får veldig vondt av deg! 😔 7-8 år er virkelig utrolig lenge.. Jeg forstår at du reagerer slik du gjør, selv om jeg aldri kan forstå hvor vondt det er. Ønsker deg masse lykke til, og alt godt. Takk for at du delte din erfaring.

ts

Anonymkode: 69aa3...366

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes det var sårt da jeg fikk vite om graviditeten(e). Jeg ville helst ikke reagere sånn, men klarte ikke å styre det. Jeg var på en måte litt "redd for" graviditets-annonseringer. Men etter ei stund var det fint å følge med, og jeg var oppriktig glad og engasjert. Det gjaldt ei nær venninne og svigersøster for min del. 

Det betydde mye for meg at disse nære personene likevel lyttet til hva vi strevde med. Jeg kunne fortelle dem om sprøyter og antall eggposer osv., uten å føle at det var en plage (holdt på med IVF). Men andre ufrivillig barnløse ønsker ikke å dele disse tingene, så det varierer jo.

Det var også viktig at jeg fortsatt hadde håp. Jeg tenkte jo også mye på barn og graviditet, derfor var det lett å engasjere seg i temaet. Hvis jeg hadde vært der at vi nylig hadde innsett at det ikke ble barn på oss, ser jeg for meg at jeg hadde slitt litt mer. I hvert fall hvis graviditet og baby var det eneste det ble snakket om. Jeg har til tider følt meg utenfor når alle rundt meg har småbarn og naturlig nok snakker mye om det. Som ufrivillig barnløs hadde jeg ikke noe å bidra i samtalen med, selv om den egentlig interesserte meg. 

Anonymkode: 20cbd...a4f

Takk for svar! Huff, skjønner at det har vært tungt.. Men så hyggelig at du synes det gikk greiere å følge med på venninnene dine etterhvert! Og veldig fint at du tør å prate med dine nærmeste om IVF. 🙏

ts

Anonymkode: 69aa3...366

[AnonymBruker]

Jeg syns helt ærlig at vi prøvere må «fake» litt glede på vegne av vennene våres, selvom det gjør vondt inni oss. Jeg vet ikke hvor overbevisende det er, men jeg syns at man må kunne si ting som «gratulerer», «jeg er veldig glad på deres vegne» og «hvordan går det med deg/graviditeten» hvis det er en nær venn. Jeg har også flere venner som har blitt gravide nå mens jeg har prøvd i lang tid - og det gjør kjempevondt. «Alle» får liksom til noe jeg selv ikke klarer 😕 Men jeg syns ikke din lidelse skal bli andres... så få det heller ut her på forumet. Så kan vi støtte hverandre her❤️ Så til deg TS: jeg syns venninnen din er litt egoistisk, men jeg forstår hennes smerte - og det virker det som at du gjør og. Du er en god venn!

Anonymkode: 148aa...ee2

[AnonymBruker]

PS (fra meg rett over):

ting ble bedre for meg når babyen kom, for barn gir så mye glede. Lettere å være med tidligere gravide venner etter barnet kom😊

Anonymkode: 148aa...ee2

[Curlyme]

Jeg er ikke prøver,men er gravid. Hadde fått god kontakt med en venninde og hub ble fakktisk gravid,men mistet dessverre i uke 9. Når hun fikk høre at jeg var gravid har hun kuttet ut all kontakt med meg. Spør ikke hvordan det går eller noe som helst. Jeg synes ikke det er ok,men  ja folk er forskjellige noen takler det rett og slett ikke. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns helt ærlig at vi prøvere må «fake» litt glede på vegne av vennene våres, selvom det gjør vondt inni oss. Jeg vet ikke hvor overbevisende det er, men jeg syns at man må kunne si ting som «gratulerer», «jeg er veldig glad på deres vegne» og «hvordan går det med deg/graviditeten» hvis det er en nær venn. Jeg har også flere venner som har blitt gravide nå mens jeg har prøvd i lang tid - og det gjør kjempevondt. «Alle» får liksom til noe jeg selv ikke klarer 😕 Men jeg syns ikke din lidelse skal bli andres... så få det heller ut her på forumet. Så kan vi støtte hverandre her❤️ Så til deg TS: jeg syns venninnen din er litt egoistisk, men jeg forstår hennes smerte - og det virker det som at du gjør og. Du er en god venn!

Anonymkode: 148aa...ee2

Jeg er ening i dette! 
Selv om vi har det virkelig vondt dreier ikke jorden rundt meg, og det gir meg ikke rett til å være en dårlig venninne! Så jeg faker det. Det er noe av det største som skjer i min venninnes liv, med masse følelser på godt og vondt, så selvsagt skal jeg som venninne bry meg og stille opp! Man behøver ikke å overdrive (jeg tilbyr ikke å bli med på UL akkurat) men jeg gratulerer, spør hvordan det går, spør om forberedelser og deltar i babyshower etc. Så gråter jeg mye hjemme for meg selv. Min venninne fortjener støtte i sitt liv, uavhening av hva jeg sliter med.

Anonymkode: c8c1d...2ac

[AnonymBruker]

Jeg prøver så godt jeg kan og være glad på mine venninners vegne og føler at jeg får det til! Prøver å holde meg oppdatert på hvordan det går og hvordan de har det, men måtte på et tidspunkt si ifra angående en så tullete ting som sending av bilder. Ble litt for mye med 7-8 dullete baby videoer og bilder hver dag midt i en prøverørsprosess, som de visste om.. Skal sies at de tok det veldig fint og jeg koser meg masse med barna deres når vi er sammen!

Anonymkode: d97d3...512

[AnonymBruker]

Har vert prøvere i 7 år. Har gått fint når andre rundt meg har blitt gravide utenom i år i april hadde vert gjennom 3 negative ivf forsøk. En dag etter nok en negativ test fekk vi telefon fra broren til mannen om at dei skulle baby, etter å ha vert sammen i under 1 år. Klarte ikke å glede meg over det akkurat da, men det kom seg tilslutt (Etter 3-4 måneder) og når dei fekk vite kjønn kjøpte jeg gaver. Fekk alt på litt avstand og slappet av med pause i ivf i sommer. Var i gang med synarela på 4 forsøk når jeg fekk positiv test. Har oul på torsdag 🤞🏻 

Anonymkode: 45d79...518

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns helt ærlig at vi prøvere må «fake» litt glede på vegne av vennene våres, selvom det gjør vondt inni oss. Jeg vet ikke hvor overbevisende det er, men jeg syns at man må kunne si ting som «gratulerer», «jeg er veldig glad på deres vegne» og «hvordan går det med deg/graviditeten» hvis det er en nær venn. Jeg har også flere venner som har blitt gravide nå mens jeg har prøvd i lang tid - og det gjør kjempevondt. «Alle» får liksom til noe jeg selv ikke klarer 😕 Men jeg syns ikke din lidelse skal bli andres... så få det heller ut her på forumet. Så kan vi støtte hverandre her❤️ Så til deg TS: jeg syns venninnen din er litt egoistisk, men jeg forstår hennes smerte - og det virker det som at du gjør og. Du er en god venn!

Anonymkode: 148aa...ee2

Jeg synes du har et fint syn på det. Og takk for forståelse. ❤️ Det er veldig bra at du klarer å si noen hyggelige ord, synes jeg. Det er jo sånn vi mennesker må gjøre i mange situasjoner i livet, selv om det noen ganger sitter langt inne. Jeg tror du kommer lengst med det du gjør, for da vil du garantert beholde dine venner gjennom alt.
Lykke til videre!

Anonymkode: 69aa3...366

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver så godt jeg kan og være glad på mine venninners vegne og føler at jeg får det til! Prøver å holde meg oppdatert på hvordan det går og hvordan de har det, men måtte på et tidspunkt si ifra angående en så tullete ting som sending av bilder. Ble litt for mye med 7-8 dullete baby videoer og bilder hver dag midt i en prøverørsprosess, som de visste om.. Skal sies at de tok det veldig fint og jeg koser meg masse med barna deres når vi er sammen!

Anonymkode: d97d3...512

Det er veldig stort av deg, syns jeg! 😊 Det kommer du veldig langt med.
Forstår dog godt at babybilder og sånt kan bli for mye. Det synes jeg kanskje er liiitt lite gjennomtenkt av de vennene som vet om situasjonen din. Jeg har i alle fall for lengst tenkt i gjennom dette, og har selvfølgelig ikke sent graviditetsrelaterte snap eller lignende. Og det samme vil jo gjelde babybilder. Fint at du sier ifra, og lykke til med ditt! 🙏

Anonymkode: 69aa3...366

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har vert prøvere i 7 år. Har gått fint når andre rundt meg har blitt gravide utenom i år i april hadde vert gjennom 3 negative ivf forsøk. En dag etter nok en negativ test fekk vi telefon fra broren til mannen om at dei skulle baby, etter å ha vert sammen i under 1 år. Klarte ikke å glede meg over det akkurat da, men det kom seg tilslutt (Etter 3-4 måneder) og når dei fekk vite kjønn kjøpte jeg gaver. Fekk alt på litt avstand og slappet av med pause i ivf i sommer. Var i gang med synarela på 4 forsøk når jeg fekk positiv test. Har oul på torsdag 🤞🏻 

Anonymkode: 45d79...518

Ååå.. 7 år. Det er virkelig lenge å være i en slik situasjon. Må si jeg ble positivt overrasket over at du synes det har gått fint med andre graviditeter. Jeg tror at hvis du klarer å godta det, uten å være bitter, så har du det bedre med deg selv, enn om alle andres graviditet skulle gått veldig inn på deg. Men selvsagt reagerer jo alle forskjellig. Jeg skjønner imidlertid veldig godt at det ikke var noe særlig gøy at din bror og kjæresten ble gravide ''med en gang'', og når dere hadde fått negativ test 💔 Da er det lov å felle en tåre eller to... Men veldig koselig at det gikk bedre etter hvert. Gratulerer så mye med graviditet nå!! Masse lykke til med graviditet og bebii🤗

Anonymkode: 69aa3...366

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå regner jeg med at jeg helt sikkert får masse pepper for hvor urimelig jeg er, men la gå.

Jeg gråter. Ikke nødvendigvis åpenlyst.

Ikke fordi mine venninner er blitt gravide, men fordi jeg ikke er det selv.

For etter årevis med prøving går det inn på meg. Om jeg klarer å omgås den gravide avhenger av mitt forhold til henne i utgangspunktet, om hun vet om min situasjon og hvordan hun forholder seg til egen graviditet ovenfor meg. Jeg orker ikke engasjere meg i graviditeten, jeg orker ikke se bilder fra ultralyd, jeg orker ikke høre om undersøkelse eller at barnet beveger seg. Alt dette fyller meg med enorm sorg og lengsel. 

Fornuften min sier at jeg bør være glad og engasjert på deres vegne, men når sorgen og lengselen er så stor er det rett og slett ikke plass. Jeg vet at deres graviditet ikke handler om meg, og deres graviditet har ingen ting med mine sjanser for å bli gravid. 

Jeg ser selv at jeg ikke klarer å se lenger enn min egen nesetipp her, men ikke tro at det ikke er vanskelig for meg. Dette er kanskje det tøffeste jeg har stått i noen gang, og enn så lenge ser jeg ingen ende på det. Tro meg når jeg sier at det er et totalt følelseskaos. Det er sorg fordi jeg ikke har noen barn selv. Det er sjalusi på alle som er gravide. Det er dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å engasjere meg. Det er maktesløshet fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det er følelsen av mislykkethet på alle plan. Det er følelsen av å skuffe alle som går og venter på at noe skal skje. Det er frykten for at det aldri skal gå.

De venninnene som jeg har, er jeg veldig nær. De aller fleste vet at vi sliter med å få barn. Vi snakker ikke mye om det, det har jeg ikke noe stort behov for. Det hender jeg oppdaterer om det skjer noe nytt med utredninger, forsøk med hormoner, operasjoner eller behandlinger. Jeg har vært gravid én gang på 7-8 år, men mistet i spontanabort. Mine to nærmeste venninner fikk vite det ved positiv test. De ble veldig glade og engasjerte seg så lenge det varte.

Når det er sagt blåser det meste over så fort barnet er født. Jeg er veldig glad i mine venninners barn. 

 

Anonymkode: 49317...92b

Ville bare si: ❤️

Kjenner disse følelsene veldig, veldig godt. Og så alle som dertil kommenterer "jamen det er SÅ vanlig å miste da, kjempemange som sliter med å få barn assa", som om det hjelper noe som helst.

Ønsker deg alt godt!

Anonymkode: 3c818...d33

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ville bare si: ❤️

Kjenner disse følelsene veldig, veldig godt. Og så alle som dertil kommenterer "jamen det er SÅ vanlig å miste da, kjempemange som sliter med å få barn assa", som om det hjelper noe som helst.

Ønsker deg alt godt!

Anonymkode: 3c818...d33

Ja, det er et forferdelig følelseskaos, og det er liksom «forbudte» følelser. Jeg er mye lei meg fordi jeg tenker så mye negativt, og skammer meg for mange av tankene jeg har. 

Jeg vil jo også glede meg på andres vegne!

Det er heldigvis langt vanligere at det går bra, når man først kommer dit at det er en mulighet.

Anonymkode: 49317...92b

[Cer3s]

Husker jeg var trist på egne vegne men glad for de som var gravide. Sårt å ikke være det men man kan jo alltids glede seg over andres glede og håpe at man blir like heldige selv 😊 ble jo gravid selv ikke så veldig lenge etter. Prøver på nr 2 nå og kjenner såklart at det stikker i meg når andre blir gravide men unner dem det 😊

[AnonymBruker]

Har mistet flere ganger i uke 10-14, fått en ekstrem prematur på 800 gram (helt frisk idag), og til slutt en terminfødt.
 

Når jeg mistet var jeg redd jeg aldri skulle få bli mor selv, og var litt sjalu når andre ble gravide. Så fikk jeg en ekstrem prematur, og var sjalu når jeg så noen høygravide, eller noen som kunne ta med baby hjem få dager etter fødsel. Så fikk jeg en terminfødt, og følte meg som verdens heldigste og fikk skyldfølelse overfor de som ikke var like heldige. 

Anonymkode: 25af6...9fe

[AnonymBruker]

På 8.12.2019 den 23.07, AnonymBruker skrev:

Jeg syns helt ærlig at vi prøvere må «fake» litt glede på vegne av vennene våres, selvom det gjør vondt inni oss. Jeg vet ikke hvor overbevisende det er, men jeg syns at man må kunne si ting som «gratulerer», «jeg er veldig glad på deres vegne» og «hvordan går det med deg/graviditeten» hvis det er en nær venn. Jeg har også flere venner som har blitt gravide nå mens jeg har prøvd i lang tid - og det gjør kjempevondt. «Alle» får liksom til noe jeg selv ikke klarer 😕 Men jeg syns ikke din lidelse skal bli andres... så få det heller ut her på forumet. Så kan vi støtte hverandre her❤️ Så til deg TS: jeg syns venninnen din er litt egoistisk, men jeg forstår hennes smerte - og det virker det som at du gjør og. Du er en god venn!

Anonymkode: 148aa...ee2

Støtter denne! Husk også at du gjerne har ting i livet som andre misunner deg og sliter med i sitt liv. Kanskje noen bet tennene sammen og smilte stivt gjennom hele bryllupsdagen sin fordi de selv stod midt i en skilsmisse eller ble avvist av den de vil være med? Kanskje noen tvinger seg til å trykke like på maraton-bildet ditt etter at de har vært hos legen og fått en alvorlig diagnose? Alle har bagasje i livet, og noen har tyngre å bære på en andre. 

Anonymkode: 14be9...bae