Ettåring med alle følelser på utsiden. Uenighet om oppdragelse

[Energi-jenta]

Vi har en 16 mnd gammel sønn som er veldig flink til å gi beskjed om hva han føler. Om det er glede, sinne eller frustrasjon. Og det er veldig mye av det siste - frustrasjon. Det kan være høylytt frustrasjon for at han ikke får lov til å leke med toalettsetet, for at han ikke kan bli bært på 24/7, eller at det er tomt for yoghurt og han vil ha mer.

Faren og jeg har helt forskjellige oppdragelses-stiler og jeg synes det er vanskelig å vite hva som er "den rette måten å opptre på" når dette skjer.

Jeg har hele veien tenkt at det er bra at sønnen min ytrer følelser sånn at jeg vet hvordan han har det - så jeg har gitt han oppmerksomhet for det. Jeg synes det er viktig at han føler seg trygg på meg og kan være den han er - uten at han blir bortskjemt... I nevnte tilfeller har jeg f.eks sagt "Mamma kan ikke bære deg hele tiden for mamma får vondt i ryggen, toalettet er skittent og du kan bli syk så du kan ikke ta på det, osv". Faren derimot kjefter tilbake på sønnen vår og sier noe som "ikke syt!!".

Resultatet er at barnet vårt syter mindre når han er rundt faren og myyyye mer rundt meg. Og igjen at han har blitt skikkelig mammadalt. Så nå kjefter faren på meg for at jeg skjemmer han bort og at det er derfor han syter så mye rundt meg.

Hva tenker dere? Hvordan ville dere opptrådt i en sånn situasjon?

Endret 8. desember 2019 av Energi-jenta

[AnonymBruker]

Spill av podcasten/episoden om sutring til Hedvig Montgomery (foreldrekoden) til faren. 

Anonymkode: fe63c...9ce

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler podcasten foreldrekoden. Den tar for seg både ulik oppdragerstil og sterke følelser hos barn. Har fått mange gode tips og råd. Begynte å høre på den da mitt eksemplariske barn forvandlet seg til «tenåring» da hun bikket 3 år..

Anonymkode: 7e02e...c7a

[Energi-jenta]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Spill av podcasten/episoden om sutring til Hedvig Montgomery (foreldrekoden) til faren. 

Anonymkode: fe63c...9ce

 

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg anbefaler podcasten foreldrekoden. Den tar for seg både ulik oppdragerstil og sterke følelser hos barn. Har fått mange gode tips og råd. Begynte å høre på den da mitt eksemplariske barn forvandlet seg til «tenåring» da hun bikket 3 år..

Anonymkode: 7e02e...c7a

Tusen takk for tipsene! Dette skal sjekkes ut

[Mrs Robinson]

Barn som bærer følelsene på utsiden trenger hjelp til å organisere følelsene sine. Dette gjør man ved å bekrefte følelsene - sette ord på følelsesutbruddet, hva følelsen heter, hva som skjer når følelsen kommer og å gi barnet verktøy til å håndtere følelsen som kanskje kommer litt brått på. 

Når far ber 1,5 (!!) åringen om å slutte å syte, så ber han sønnen deres om å undertrykke følelsene sine, som igjen gjør at han ikke vil klare å regulere følesesutbruddene på en sunn måte. 

Avhengig av hvor godt språket hans er, så synes jeg du gjør det riktige. En 1,5-åring er liten, og man kan ikke forvente at reguleringsprosessene er på plass enda. Så lenge du grensesetter så blir ikke sønnen deres bortskjemt 

[AnonymBruker]

Her er det faren som ikke har snøring. Barnet er 16 mnd. Her lærer faren barnet at å ha negative følelser er ikke lov, foreldrene tåler ikke barnet, så alle vonde følelser som oppstår må undertrykkes for å behage foreldrene. Kjempe... 🙄 Det blir det ikke harmoniske voksne ut av. 

Anonymkode: aeb26...ed5

[AnonymBruker]

Jeg vil virkelig anbefale boken "hva er det jeg føler" av Thuen og Gottman. Et viktig poeng i boken er at foreldre må godta følelser, men ikke nødvendigvis godta oppførsel. En annen viktig ting som står i boken er faktisk at samhandlingen barnet har med far betyr enda mer enn samhandlingen med mor for om barnet vil lykkes med skole og kamerater. Veldig interessant lesning.

Anonymkode: 49496...c70

[Energi-jenta]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg vil virkelig anbefale boken "hva er det jeg føler" av Thuen og Gottman. Et viktig poeng i boken er at foreldre må godta følelser, men ikke nødvendigvis godta oppførsel. En annen viktig ting som står i boken er faktisk at samhandlingen barnet har med far betyr enda mer enn samhandlingen med mor for om barnet vil lykkes med skole og kamerater. Veldig interessant lesning.

Anonymkode: 49496...c70

Takk for tipset! Er veldig glad i bøkene til Gottman, men den du nevner har jeg ikke lest. Skal sjekke den ut.

[AnonymBruker]

En ettåring "syter" ikke. Men man kan begynne å lære dem å ikke mase. Med andre ord kan man anerkjenne følelsene hans, og svare godt, et par ganger. Men man trenger ikke forklare innstendig den nittifemte gangen han leker med toalettsetet.

Min fireåring kan syte, men det har vi nulltoleranse for. For i den alderen er det virkelig syting, og det er noe av det verste jeg vet. Det tolererer vi ikke. Men det hadde ikke gått an å kjøre den linjen da han var ett.

Anonymkode: 0b021...219

[Gjest førstedamen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En ettåring "syter" ikke. Men man kan begynne å lære dem å ikke mase. Med andre ord kan man anerkjenne følelsene hans, og svare godt, et par ganger. Men man trenger ikke forklare innstendig den nittifemte gangen han leker med toalettsetet.

Min fireåring kan syte, men det har vi nulltoleranse for. For i den alderen er det virkelig syting, og det er noe av det verste jeg vet. Det tolererer vi ikke. Men det hadde ikke gått an å kjøre den linjen da han var ett.

Anonymkode: 0b021...219

Jeg er ikke enig med deg. Syting er faktisk kommunikasjon. Ofte er det kommunikasjon for behov som ikke er møtt eller at man på en annen måte ikke er tilfredsstilt. Voksne syter jo også. 

Se for deg at du står opp med feil fot, du har i tillegg forsovet deg og du faller i trappen på vei fra soverommet. 

Du syter til partneren din. Forteller at dette kommer til å bli en dritt dag. 

Hvordan vil du at partneren skal møte deg? 

Med nulltoleranse og "Nei, nå får du slutte å syte altså" og et strengt blikk før han vender seg bort å går på jobb. 

Eller med forståelse? Kanskje en klem, og beskjed om at han håper du får en god dag tross en kjip morgen, og at han er glad i deg selv når du er litt sytete? 

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har et barn som er nøyaktig like gammelt som ditt. Hun ligger ganske langt fremme språkmessig (men hun er derimot ikke så stødig til beins, så det er tydelig at hjernen hennes har fokusert på kommunikasjon så langt 😉). 

Vi bruker tegn til tale for henne, så i tillegg til de ordene hun klarer å si, så gjør hun seg forstått med en del nyttige tegn. Det fungerer kjempebra her, hun er mye mindre sutrete/frustrert når hun klarer å gjøre seg forstått. Kanskje dere kan hjelpe han å gjøre enkle tegn f.eks "drikke", "ut", "ferdig", "mat" eller "mer". Det er mye lettere for små barn å bruke tegn enn tale pga at større og mindre perifere muskelgrupper brukes. Det gjør ingenting om han ikke utfører tegnene riktig, det viktigste er jo at dere klarer å lese kroppsspråket hans og oppfatter det han prøver å si. 

Kanskje en middelting mellom deres metoder kunne fungert? Selvfølgelig skal man anerkjenne barns følelser, men man må også hjelpe dem å kanalisere følelsene og veilede dem videre. Ellers kan sutringen utvikle seg til å bli en uvane.

Når datteren min sutrer, er jeg obs på å ikke la sutringen være den utløsende faktoren som gjør at jeg oppfyller ønskene hennes. Jeg pleier å sette meg ned, og hjelpe henne å sette ord på det hun ønsker der hun bekrefter eller avkrefter at det er riktig. F.eks: hvis vi er ute og hun sutrer. Så pleier jeg å sette meg ned på huk og passe på at jeg får oppmerksomheten hennes. Så spør jeg "hva er det, ****?" Da pleier hun å roe seg ned, og prøve å formidle det hun vil. Så foreslår jeg diverse ting: "er det huskene du peker på? Har du lyst til å huske?" hvis jeg treffer blink så nikker hun iherdig, hvis ikke, sier hun "nei" og da prøver jeg videre: "er du kald? Skal vi ta på vottene?". Til slutt pleier jeg å komme frem til det hun vil, og i mellomtiden har hun roet seg ned og skiftet fokus fra å klage til å kommunisere med meg. Selv om jeg kanskje vet hva hun mener med en gang hun sutrer, så prøver jeg å få henne til å formidle det med en vanlig tone før jeg hjelper henne. Også opplever jeg at hun tar det lettere dersom jeg setter ord på det hun ønsker, selv om hun kanskje ikke får lov til akkurat den tingen. Da vet hun ihvertfall at jeg forsto hva hun mente, men at hun ikke får lov. Og da blir hun kanskje sint i 20 sekunder, før hun godtar det og tenker på noe annet. 

Man skal ikke avfeie barns følelser, men det er helt greit å gi de alternativer til hvordan frustrasjonen får utløp. De har lov til å bli skuffet, de har lov til å bli sinte, og de har lov til å være lei seg. Men selv om man er sint, er det ikke lov å hyle unødvendig høyt, eller slå. Og det er helt innafor å sette grensene man føler er riktige. F.eks er du ikke en dårlig mamma hvis du sier "hadde du så lyst til å leke med dolokket?" kanskje ungen din bekrefter det. Så fortsetter du og sier "mamma skjønner at du blir frustrert, men det er likevel IKKE lov til å slå." så kan du gi han noen alternativ, eller avlede han. Hvis han motsetter seg der du sier, så tar du han bare ut fra badet, lukker døren, og sier muntert "kom så ser vi på bilene dine istedet". 

Kort oppsummert: Øv masse på snakking og kommunikasjon, gi sønnen din verktøyene han trenger. Hjelp han å uttrykke ønskene sine på en passende måte, før du oppfyller dem 😊. Etterhvert vil han slutte å hyle/klage først, men faktisk gå rett på å spørre på en ordentlig måte, fordi han vet at dere hører godt etter da og forventer at han klarer det. Lykke til! 

 

Anonymkode: b6415...699

[AnonymBruker]

Tilleggstips til de konkrete situasjonene du tar opp:

-yoghurt: "hadde du så lyst på yoghurt?" ungen bekrefter. "ja, det er veldig godt med yoghurt. Namnam. Mamma liker også yoghurt." så viser du sønnen din at begeret er tomt. "det er tomt, vi har ikke mer yoghurt". Så kan du tilby han noe annet, eller avlede han med at han kan hjelpe til med å kaste det tomme begeret. Skryt masse av han når han gjør det. Hvis ingen av delene fungerer, og han likevel blir sint, så er det helt ok, la han få lov til å bli litt skuffet. Det går over, ikke stress, ikke vis han at han vipper deg av pinnen med å reagere sånn. 

Bæring: når datteren min er i det humøret, pleier jeg å rett og slett sette meg på gulvet. Da har hun ingen som står som hun kan be om å bli løftet opp til, men hun får likevel nærhet av meg, og vi leker sammen. Etter noen minutter er hun som regel fornøyd å beveger seg videre i leken på egenhånd, og er da ok med at jeg gjør andre ting. Hvis du ikke har noe valg, men du må få gjort ting, så får du forklare det, anerkjenne følelsene hans, men ikke gi etter for sytingen.

Eventuelt gi han tilbudet om å sitte i stolen sin som du drar nærme kjøkkenbenken når du lager mat ect. Da har han to alternativ, leke selv på gulvet eller sitte nærme deg i stolen sin. 

Du kan også tilby hånda di, at du leier han dit dere skal. Skryt masse av hvor bra det er at han går selv 😊

Anonymkode: b6415...699

[AnonymBruker]

37 minutter siden, førstedamen skrev:

Jeg er ikke enig med deg. Syting er faktisk kommunikasjon. Ofte er det kommunikasjon for behov som ikke er møtt eller at man på en annen måte ikke er tilfredsstilt. Voksne syter jo også. 

Se for deg at du står opp med feil fot, du har i tillegg forsovet deg og du faller i trappen på vei fra soverommet. 

Du syter til partneren din. Forteller at dette kommer til å bli en dritt dag. 

Hvordan vil du at partneren skal møte deg? 

Med nulltoleranse og "Nei, nå får du slutte å syte altså" og et strengt blikk før han vender seg bort å går på jobb. 

Eller med forståelse? Kanskje en klem, og beskjed om at han håper du får en god dag tross en kjip morgen, og at han er glad i deg selv når du er litt sytete? 

Vi definerer nok "syting" ulikt. For meg er syting når det blir mange gjentakelser, man sier det samme mange, mange ganger på rad, selv etter å ha fått "nei" eller en forklaring eller en klem osv.

Hvis jeg er lei meg av de grunnene du nevner, sier jeg det selvfølgelig til mannen min, og får en klem. Men jeg sitter ikke i tre timer og sier "MAMMA MAMMA MAMMA jeg vil se på Paw Patrol for jeg har vondt i maaaaaaaaaagen" i sytestemme (satt på spissen).

Sønnen vår kan fint uttrykke akkurat hva han ønsker, bli møtt med en klem, forståelse og en forklaring han fint forstår, men så snakker vi ikke mer om det han syter om. Han får ikke lov til å be om å se Paw Patrol åttifire ganger, fordi han har vondt i halsen.

Anonymkode: 0b021...219

[Gjest førstedamen]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi definerer nok "syting" ulikt. For meg er syting når det blir mange gjentakelser, man sier det samme mange, mange ganger på rad, selv etter å ha fått "nei" eller en forklaring eller en klem osv.

Hvis jeg er lei meg av de grunnene du nevner, sier jeg det selvfølgelig til mannen min, og får en klem. Men jeg sitter ikke i tre timer og sier "MAMMA MAMMA MAMMA jeg vil se på Paw Patrol for jeg har vondt i maaaaaaaaaagen" i sytestemme (satt på spissen).

Sønnen vår kan fint uttrykke akkurat hva han ønsker, bli møtt med en klem, forståelse og en forklaring han fint forstår, men så snakker vi ikke mer om det han syter om. Han får ikke lov til å be om å se Paw Patrol åttifire ganger, fordi han har vondt i halsen.

Anonymkode: 0b021...219

Da er vi enig da 😅 Var bare setningen nulltoleranse som fikk meg til å tenke at det foregikk litt anderledes hos dere enn du beskriver nå. Masing vil jeg kalle det, da ligger det ikke et reelt behov bak annet enn at det er gøy eller man bare har Lyst. Sutring og syting henger sammen med behov som å være kald sliten, trøtt, lei seg, sulten ol. Slik jeg definerer det hvertfall. 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, førstedamen skrev:

Da er vi enig da 😅 Var bare setningen nulltoleranse som fikk meg til å tenke at det foregikk litt anderledes hos dere enn du beskriver nå. Masing vil jeg kalle det, da ligger det ikke et reelt behov bak annet enn at det er gøy eller man bare har Lyst. Sutring og syting henger sammen med behov som å være kald sliten, trøtt, lei seg, sulten ol. Slik jeg definerer det hvertfall. 

Ja, altså noen ganger når han er syk så blir han klengete og kosete og kan klage en del, men det kaller jeg ikke syting. Da ser jeg jo at han er utafor, at han ikke har det bra, og da er det ubegrenset med kos og saft og tv-titting som gjelder. ❤️ 

Kanskje sutring er bedre ord, jeg takler rett og slett ikke barn som bruker sutrestemme (drar ut alle vokaler, gjør seg til i stemmen), når det de sutrer om ikke er reell sykdom. Av typen "Elias tok gravemaskinen miiiiiiin" x ti. Det er det vi har nulltoleranse for.  

Anonymkode: 0b021...219