Det vanskelige valget

[AnonymBruker]

Jeg er ei singel jente på 27 år. Jeg holdt meg borte fra menn og sex i 6 måneder, men gikk så på en date en lørdagskveld. Jeg følte ikke noe for mannen, men vi endte i sengen hans. Han gjorde seg ferdig inni meg, og jeg ble brått veldig bekymret. Jeg tok angrepillen 24 timer seinere, noe som ikke hjalp. Jeg tok test, som var positiv, og ringte deretter sykehuset for å avtale undersøkelse og abort. Jeg har prøvd å ikke tenke så mye på at det er noe valg, og kun tenkt at abort var eneste løsning. Dette fordi jeg er midt i studier, kjenner ikke barnefar, og har ikke jobb. Føler ikke det er riktig å få barn nå. Men, så kom moren min på besøk nå i helgen, og hun fikk meg til å tenke over det andre valget, valget om å bli mor. Hun forstår mine bekymringer, men mener folk har klart seg i verre situasjoner tidligere, og at jeg har en sterk familie, som både har god økonomi og et veldig sterkt og kjærlig bånd. Hun er også redd for at valget om abort kan gjøre at jeg angret i seinere tid, da jeg alltid har hatt lyst på barn, og aldri har sitt for meg at jeg noen gang kom til å vurdere å velge ett bort. Jeg har både drukket alkohol, og brukt snus de siste ukene, da jeg følte meg så sikker på valget mitt. Nå er jeg skikkelig nedstemt og usikker, samtidig som jeg sitter med en enorm skyldfølelse om hva jeg eventuelt kan ha forårsaket fosteret hvis jeg velger å beholde. Jeg har endelig inkludert barnefar, og avtalt å møtes å snakke i neste uke. 

Jeg føler den neste uken kommer til å være veldig vanskelig, da det i bunn og grunn er mitt valg alene. Jeg har ingen ide om hva jeg kommer til å velge. 

Er det noen her som har vært borti noe lignende? Eventuelt er det noen som drakk alkohol tidlig i svangerskapet? Jeg er nå 6 uker på vei. 

Anonymkode: 1ddbb...c00

[AnonymBruker]

Jeg råder deg til å beholde. Skjønner bekymringene dine, men som du sier, har du en familie som støtter deg. Du har også alltid hatt lyst til å få barn og nå er sjansen. Mange drikker tidlig i svangerskapet fordi de ikke vet at de er gravide, det går nok bra om du slutter nå. Snakk gjerne med lege. Klem❤️

Anonymkode: 25ef7...d85

[AnonymBruker]

Jeg synes moren din gjør feil når hun prøver å påvirke valget ditt.

Du hadde allerede bestemt deg og du hadde gode grunner til å velge som du gjorde. 

Det vanskeligste med en abort er valget - de aller færreste sliter med det i etterkant. 

Når du i tillegg ikke engang kjenner barnefaren skaper du grobunn for en vond konflikt mellom dere som kan gå utover barnet. 

Vil du ikke heller vente til du er i ferdig med utdannelse, i fast jobb og sammen med noen du elsker?

Jeg har selv tatt abort og angrer ikke, selv om jeg var i tvil i forkant. 

Anonymkode: 74456...8d4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes moren din gjør feil når hun prøver å påvirke valget ditt.

Du hadde allerede bestemt deg og du hadde gode grunner til å velge som du gjorde. 

Det vanskeligste med en abort er valget - de aller færreste sliter med det i etterkant. 

Når du i tillegg ikke engang kjenner barnefaren skaper du grobunn for en vond konflikt mellom dere som kan gå utover barnet. 

Vil du ikke heller vente til du er i ferdig med utdannelse, i fast jobb og sammen med noen du elsker?

Jeg har selv tatt abort og angrer ikke, selv om jeg var i tvil i forkant. 

Anonymkode: 74456...8d4

Tror moren min bare vil det beste for meg. Hun har selvsagt sagt at hun er veldig klar for barnebarn, men at hun støtter valget mitt uansett. Tror hun er mest redd for at jeg skal bli lei meg i ettertid. Jeg har vært deprimert tidligere, og hun er nok redd for at jeg kommer til å angre, og bli nedstemt igjen. Jeg er veldig glad i barn, og har vært dagmamma mange ganger, samt sitter barnevakt hele tiden. Jeg har alltid sagt at om jeg kommer i denne situasjonen så ville aldri abort vært en tanke en gang. Så, tror bare hun ble litt sjokkert da jeg sa jeg hadde vurdert det i det hele tatt. Jeg tror det vanskeligste er at jeg vet at jeg ikke kommer til å angre på barnet etter fødsel, men at valget nå er vanskelig. Hele livet mitt vil endre seg, og det siste året av bacheloren vil bli satt på vent. Jeg har 3 år av lærerutdannelsen fra før, men mangler bacheloren da jeg ble syk og ikke klarte å fullføre den gang. Jeg synes dette er veldig vanskelig, og aner ikke hva jeg skal velge.  

Anonymkode: 1ddbb...c00

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes moren din gjør feil når hun prøver å påvirke valget ditt.

Du hadde allerede bestemt deg og du hadde gode grunner til å velge som du gjorde. 

Det vanskeligste med en abort er valget - de aller færreste sliter med det i etterkant. 

Når du i tillegg ikke engang kjenner barnefaren skaper du grobunn for en vond konflikt mellom dere som kan gå utover barnet. 

Vil du ikke heller vente til du er i ferdig med utdannelse, i fast jobb og sammen med noen du elsker?

Jeg har selv tatt abort og angrer ikke, selv om jeg var i tvil i forkant. 

Anonymkode: 74456...8d4

Dette er ikke sant, det kan jeg love deg. https://sykepleien.no/forskning/2013/06/far-angst-og-depresjon-etter-abort Vil bare det beste for ts, som jeg ser har vært deprimert tidligere også. 

Anonymkode: 25ef7...d85

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er ikke sant, det kan jeg love deg. https://sykepleien.no/forskning/2013/06/far-angst-og-depresjon-etter-abort Vil bare det beste for ts, som jeg ser har vært deprimert tidligere også. 

Anonymkode: 25ef7...d85

Dette er snakk om kortvarige plater, som jeg da mente når jeg skrev at det vanskeligste med abort er valget. Man er selvsagt ikke helt i form i noen uker etterpå.

De aller færreste sliter på lang sikt.

Anonymkode: 74456...8d4

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror moren min bare vil det beste for meg. Hun har selvsagt sagt at hun er veldig klar for barnebarn, men at hun støtter valget mitt uansett. Tror hun er mest redd for at jeg skal bli lei meg i ettertid. Jeg har vært deprimert tidligere, og hun er nok redd for at jeg kommer til å angre, og bli nedstemt igjen. Jeg er veldig glad i barn, og har vært dagmamma mange ganger, samt sitter barnevakt hele tiden. Jeg har alltid sagt at om jeg kommer i denne situasjonen så ville aldri abort vært en tanke en gang. Så, tror bare hun ble litt sjokkert da jeg sa jeg hadde vurdert det i det hele tatt. Jeg tror det vanskeligste er at jeg vet at jeg ikke kommer til å angre på barnet etter fødsel, men at valget nå er vanskelig. Hele livet mitt vil endre seg, og det siste året av bacheloren vil bli satt på vent. Jeg har 3 år av lærerutdannelsen fra før, men mangler bacheloren da jeg ble syk og ikke klarte å fullføre den gang. Jeg synes dette er veldig vanskelig, og aner ikke hva jeg skal velge.  

Anonymkode: 1ddbb...c00

Jeg syns du bør tenke godt over valget du tar nå. Enten det blir abort eller å beholde. 
 

Det er beintøft å være alenemor. Jeg har også vært alenemor og student, og det blir noe helt annet enn å være student og kun måtte tenke på seg selv. Det er også noe helt annet å være mor enn å være barnevakt/dagmamma. Og du aner jo ingenting om hvorvidt han du pulte i fylla vil eller orker å ta på seg noe ansvar. Kanskje blir du sittende helt alene med ansvaret for barnet. Eller kanskje ønsker han å delta fullt og helt i barnets liv. 50/50 ordning. Da er det ikke bare å flytte dit du vil etter studier. Barnefar har noe han skulle ha sagt, og for barnets del er det jo heller ikke godt å bo langt unna den ene forelderen. 

Nei, jeg angrer til syvende og sist ikke på at jeg valgte å få barnet mitt. Jeg har jo fått henne, og er kjempeglad i henne. Men det har vært slitsomt og tøft. Er du der i livet ditt nå, at du takler morsrollen? Eller bør du vente litt til, til livssituasjonen din har endret seg?

Jeg har også tatt abort etter at jeg fikk barnet mitt, og angrer overhodet ikke på det valget heller. Tenker av og til på hvordan livet kunne vært med et barn til, men jeg er glad for at jeg valgte å ikke beholde.
 

Anonymkode: ded06...77c

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror moren min bare vil det beste for meg. Hun har selvsagt sagt at hun er veldig klar for barnebarn, men at hun støtter valget mitt uansett. Tror hun er mest redd for at jeg skal bli lei meg i ettertid. Jeg har vært deprimert tidligere, og hun er nok redd for at jeg kommer til å angre, og bli nedstemt igjen. Jeg er veldig glad i barn, og har vært dagmamma mange ganger, samt sitter barnevakt hele tiden. Jeg har alltid sagt at om jeg kommer i denne situasjonen så ville aldri abort vært en tanke en gang. Så, tror bare hun ble litt sjokkert da jeg sa jeg hadde vurdert det i det hele tatt. Jeg tror det vanskeligste er at jeg vet at jeg ikke kommer til å angre på barnet etter fødsel, men at valget nå er vanskelig. Hele livet mitt vil endre seg, og det siste året av bacheloren vil bli satt på vent. Jeg har 3 år av lærerutdannelsen fra før, men mangler bacheloren da jeg ble syk og ikke klarte å fullføre den gang. Jeg synes dette er veldig vanskelig, og aner ikke hva jeg skal velge.  

Anonymkode: 1ddbb...c00

Det er utrolig tøft å få barn på egen hånd. Mye tøffere enn en abort.

Anonymkode: 74456...8d4

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er snakk om kortvarige plater, som jeg da mente når jeg skrev at det vanskeligste med abort er valget. Man er selvsagt ikke helt i form i noen uker etterpå.

De aller færreste sliter på lang sikt.

Anonymkode: 74456...8d4

Ikke spre feil informasjon. Konklusjonen fra sykepleien.no er: "Hos kvinner med spontanabort gikk reaksjonene på angst og depresjon ned etter seks måneder, mens kvinner som hadde hatt provosert abort hadde mer langvarige reaksjoner." Langvarige reaksjoner kan vare over 5 år (i følge nettstedet). 

Anonymkode: 4ccef...b16

[Gjest Blondie65]

Jeg skal ikke påvirke deg i noen retning for det er ikke min sak. Jeg mener at valget er ditt og at det finnes argumenter for og i mot. Men det er viktig at når man presenterer argumentene prøver å la være å si hva ens eget valg ville vært - som om vi kan vite det - eller hva en selv mener at en person bør gjøre.

Jeg har likevel lyst å presentere noen argumenter for abort, for argumentene mot, har du alt fått.

1) Du kjenner barnefar dårlig. Nå har du valgt å involvere han - kudos til deg for det. Det er to stykker som skal bli foreldre og jeg mener faktisk at i de fleste tilfeller bør man være enig om avgjørelsen, selv om den som skal bære frem et barn inne i sin egen kropp har vetorett. Likevel: du binder deg til denne mannen for resten av livet. Et barn er et langt sterkere bånd enn noe annet og det skal samarbeides om samvær, om utgifter, om barnets oppvekst og oppdragelse. Det er et viktig moment å tenke over før du bestemmer deg om et slikt samarbeid vil gå greit med denne mannen. Hvis du er i tvil om det, så tenk deg om.

2) Du er ung og midt i studier. Før du bestemmer deg bør du sette deg inn i hva det betyr i praksis. Må du kanskje avbryte en stund, for å ta deg av barnet? Forkludrer det studiene og mulighetene senere? Hva slags hjelp vil du få dersom du og barnefar ikke samarbeider godt. Blir du helt alene om dette? Jeg synes det er vanskelig å råde noen til å bevisst gå inn i rollen som alenemor.

Uansett hva du velger: masse lykke til.

[Jolene]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes moren din gjør feil når hun prøver å påvirke valget ditt.

Du hadde allerede bestemt deg og du hadde gode grunner til å velge som du gjorde. 

Det vanskeligste med en abort er valget - de aller færreste sliter med det i etterkant. 

Når du i tillegg ikke engang kjenner barnefaren skaper du grobunn for en vond konflikt mellom dere som kan gå utover barnet. 

Vil du ikke heller vente til du er i ferdig med utdannelse, i fast jobb og sammen med noen du elsker?

Jeg har selv tatt abort og angrer ikke, selv om jeg var i tvil i forkant. 

Anonymkode: 74456...8d4

Enig med dette. Det å kunne tilby et potensielt barn trygge og stabile rammer innenfor et godt forhold vil alltid være et bedre valg enn å bevisst bli alenemor.

[AnonymBruker]

Hvor mye avlastning kan moren din gi? Barn er tøft, særlig alene!

Er hun i jobb? Bor hun nærme? Er hun en slik person som hjelper deg?

Anonymkode: 365e4...52e

[-LykkeLiten-]

1 minutt siden, Blondie65 skrev:

Jeg skal ikke påvirke deg i noen retning for det er ikke min sak. Jeg mener at valget er ditt og at det finnes argumenter for og i mot. Men det er viktig at når man presenterer argumentene prøver å la være å si hva ens eget valg ville vært - som om vi kan vite det - eller hva en selv mener at en person bør gjøre.

Jeg har likevel lyst å presentere noen argumenter for abort, for argumentene mot, har du alt fått.

1) Du kjenner barnefar dårlig. Nå har du valgt å involvere han - kudos til deg for det. Det er to stykker som skal bli foreldre og jeg mener faktisk at i de fleste tilfeller bør man være enig om avgjørelsen, selv om den som skal bære frem et barn inne i sin egen kropp har vetorett. Likevel: du binder deg til denne mannen for resten av livet. Et barn er et langt sterkere bånd enn noe annet og det skal samarbeides om samvær, om utgifter, om barnets oppvekst og oppdragelse. Det er et viktig moment å tenke over før du bestemmer deg om et slikt samarbeid vil gå greit med denne mannen. Hvis du er i tvil om det, så tenk deg om.

2) Du er ung og midt i studier. Før du bestemmer deg bør du sette deg inn i hva det betyr i praksis. Må du kanskje avbryte en stund, for å ta deg av barnet? Forkludrer det studiene og mulighetene senere? Hva slags hjelp vil du få dersom du og barnefar ikke samarbeider godt. Blir du helt alene om dette? Jeg synes det er vanskelig å råde noen til å bevisst gå inn i rollen som alenemor.

Uansett hva du velger: masse lykke til.

Alenemor er noe jeg for lenge siden har godtatt. Jeg har egentlig ikke sett for meg at jeg kommer til å finne en mann jeg vil dele livet sammen med (jeg vet det er en negativ tanke). Jeg har egentlig sett for meg at når jeg er ferdig med studier, og har stabil jobb, så vil jeg reise å få i gang graviditet på egen hånd. Jeg vet det er hardt, men jeg har ingen problemer med å ende opp som alenemor. Det er bare litt plutselig å måtte ta dette valget nå.

[|a9ta|]

Eg syns du skal lytte meir til seg sjølv og til dei som kjenner deg, enn til tilfeldige menneske på KG! Lykke til med valet. Håper barnefar viser seg å vere ein bra fyr!

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke spre feil informasjon. Konklusjonen fra sykepleien.no er: "Hos kvinner med spontanabort gikk reaksjonene på angst og depresjon ned etter seks måneder, mens kvinner som hadde hatt provosert abort hadde mer langvarige reaksjoner." Langvarige reaksjoner kan vare over 5 år (i følge nettstedet). 

Anonymkode: 4ccef...b16

Det er også vanlig å vise til mer enn en kilde, for som de fleste som har studert og drevet med kildekritikk vet kan det være veldig forskjell på kildene man bruker.

De fleste omfattende studier viser ikke det denne kilden hevder. 

Anonymkode: 74456...8d4

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er også vanlig å vise til mer enn en kilde, for som de fleste som har studert og drevet med kildekritikk vet kan det være veldig forskjell på kildene man bruker.

De fleste omfattende studier viser ikke det denne kilden hevder. 

Anonymkode: 74456...8d4

Kilde?

Anonymkode: 6e817...5d5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mye avlastning kan moren din gi? Barn er tøft, særlig alene!

Er hun i jobb? Bor hun nærme? Er hun en slik person som hjelper deg?

Anonymkode: 365e4...52e

Jeg har både en mor og en far som hadde tatt meg og barnet inn, og vært der. Moren min er i jobb, men hun er den type person som kunne gått over i lavere stilling for å hjelpe meg mer. Faren min jobber 2 uker på og 4 uker av, så han hadde også vært der. Samtidig har jeg to søstre som ikke har barn fra før. Det blir første barnet i familien, og jeg har ingen tvil om at kjærlighet og støtte hadde kommet fra alle kanter. 

Anonymkode: 1ddbb...c00

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har både en mor og en far som hadde tatt meg og barnet inn, og vært der. Moren min er i jobb, men hun er den type person som kunne gått over i lavere stilling for å hjelpe meg mer. Faren min jobber 2 uker på og 4 uker av, så han hadde også vært der. Samtidig har jeg to søstre som ikke har barn fra før. Det blir første barnet i familien, og jeg har ingen tvil om at kjærlighet og støtte hadde kommet fra alle kanter. 

Anonymkode: 1ddbb...c00

Da ligger jo ting litt til rette.

Dette valget må du ta selv.  For min del ville alenemor-tilværelsen vært litt ensomt. Og tanken på at far skal ha samvær ville skremt meg...

Anonymkode: 365e4...52e

[AnonymBruker]

Mange venter og venter på det perfekte øyeblikket når det passer å få barn og alt står til rette for det, men dessverre er det ofte slik at det øyeblikket aldri kommer. Alt må ikke være perfekt, synes nå jeg. 

Anonymkode: 6e817...5d5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Mange venter og venter på det perfekte øyeblikket når det passer å få barn og alt står til rette for det, men dessverre er det ofte slik at det øyeblikket aldri kommer. Alt må ikke være perfekt, synes nå jeg. 

Anonymkode: 6e817...5d5

Det er dette jeg også har tenkt mye på, i alle fall hvis jeg uansett hadde gått gjennom det alene. Det kunne nok vært en bedre situasjon enn nå, men jeg hadde elsket barnet like mye uansett. Jeg er også redd for at når jeg først vil ha barn, og skal prøve, så får jeg det ikke til. Nå har jeg fått en sjanse. En liten fighter som ikke lot seg påvirke av angrepillen. Jeg har også lest litt mer enn jeg burde om utviklingen, termindato osv. Jeg har gjort den lille klumpen personlig. Nå må jeg bare tenke meg godt om, da det selvfølgelig kommer til å påvirke livet mitt veldig mye. 

Anonymkode: 1ddbb...c00