Dere som har valgt feil partner , men fortsetter forholdet

[Umylian]

2 timer siden, Prelunia skrev:

Som en venn nærmest . Men vet ganske sikkert at han ikke merker at jeg tenker sånn.. Da det er hovedproblemet i forholdet vårt for min del : han har ikke behov for så mye nærhet , eller snakke så mye om ting , eller si fine ting til hverandre .
Jeg har prøvd å snakke om det mange ganger , men har gitt opp da han mener jeg overtenker og at man bare burde vite at man er glad i hverandre i et forhold, uten å si /vise det. Hvis han ikke ville ha vært sammen med meg , hadde han ikke vært det sier han .

så behandler han som en venn , og det er vi jo. Barna ser jo ingen dårlig stemning eller noe. Han kysser meg kanskje en gang om dagen, som er når han drar på jobb . Da kysser jeg tilbake. Det er det han trenger bare . Jeg tar aldri iniativ, for jeg har opplevd så mange ganger at han opplever meg som klengete hvis jeg vil ha en klem eller kyss i løpet av dagen. Så gidder ikke .

Å ikke bli møtt på den måten vil tære mer og mer på. Å kommunisere et behov man har og bare bli avfeid.

Du må ta ditt eget valg, men av egen erfaring vet jeg at selv om man er aldri så gode venner er det sårt og vanskelig å ikke få dekket behovet for nærhet og bekreftelse fra den man er glad i. Det vil ikke føles bedre etter som årene går.

Endret 9. desember 2019 av Umylian

[AnonymBruker]

Jeg er i et sånt forhold, og blir fordi vi har et barn med store behov. Skjønte først at jeg burde gått da jeg var gravid, og irriterer meg over å ha kastet bort så mange år. Nå sitter jeg i denne situasjonen.. 
 

Jobber med forholdet, men elsker ham ikke som en kjæreste. Mer som en god venn. Vi har det hyggelig sammen og krangler lite, men det er heller ingen spenning.

Anonymkode: 51126...324

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette. Jeg ble værende mye lenger, men til slutt ble jeg deprimert. Nå er jeg alene,  og kan i det minste se sjanser og muligheter.  Problemene våre var mye de samme.  Ingen konflikter, og brukbart samarbeid, men null glede. Du kan bli så lenge du vil, og i ettertid se at du skulle gått for lenge siden.  Mann.

Anonymkode: 77811...f9d

Som jeg skulle ha skrevet det selv.  +  at jeg kunne knapt ha funnet en bedre mor til mitt barn, og veldig gode egenskaper på enkelte områder gjør det vanskelig.  Og så har man alt styret med deling av bo (enebolig) , man utsetter det hele tiden. Samtidig så går arene, og man "gror fast".  

Jeg er veldig delt, skal/skal ikke.

Anonymkode: 9407c...ed7

[AnonymBruker]

Jeg holdt ut i 10 år fordi jeg ble overbevist om at alle utfordringene våre var min feil. Og hvis jeg bare skjerpet meg nok. Bare fikk hodet over vannet... Bare smilte mer. Ble tynnere, mer utadvent. Mer sånn som han ville ha. Vi var nok begge bitre. Han fortjente bedre synes han nok. Vi hadde begge et håp om at hvis jeg bare prøvde hardt nok, så ville jeg bli bedre. Den personen han hadde som kvinneideal. Så begynte jeg å utforske meg selv. Hvem er jeg? Hva er galt med meg? Jeg innså at problemet var ikke at jeg ikke var god nok. Men hans kvinneideal var ikke mitt ideal. Det var ikke meg! Ikke rart jeg ikke var "god nok" når jeg ikke jobbet med å forbedre meg selv. Jeg hadde jo prøvd å være noen jeg ikke var. Og det er pokker ikke lett, altså. Jeg begynte å være meg selv. Godta meg selv. Han var ikke enig. Synes jeg var vanskelig. Ble enda mer bitter. Hva var det han hadde tatt til takke med? Nå hadde jeg attpåtil sluttet å prøve? Ville jeg ikke være best? Jeg var god nok! Jeg ER god nok! Han gikk som sagt lei først. Det er bare et spørsmål om tid når en ikke passer sammen. Følelser er ikke nok. Det ble slutt. Ny dame var allerede på plass. Godt han ikke ventet til ungene var voksne. Utenom ungene føler jeg at vi har kastet bort mange år av livene våre på å tenke at forholdet kan bli bra! Nå er vi begge lykkelige med hver vår partner. Noen vi passer sammen med! Og kommuniserer bra med. Noe som er viktig uansett om man er kjærester eller venner, eller samboere.

Tenker at du skylder dere begge å snakke ut om dette. Velge sammen om dere skal fortsette slik, eller om dere skal begge se om dere får det bedre hver for dere.

Anonymkode: a4ffd...346

[AnonymBruker]

23 timer siden, Prelunia skrev:

Er det noen som vet at den de er sammen med ikke er den rette , eller innså for seint at det var feil partner, men som ikke avslutter forholdet ?

Hva er det som gjør at du blir , og hvordan klarer du det ?

jeg vet at jeg har blitt sammen med en som jeg egentlig ikke passer med .. Vi har totalt ulike måter å kommunisere på , forskjellig behov for oppmuntring / oppmerksomhet i hverdagen og helt ulik forståelse av hvordan man skal snakke til andre / hverandre.

Likevel kommer jeg ikke til å slå opp , fordi jeg innså det for seint , dessverre. Jeg prøver å fokusere på andre ting i livet som er bra: to friske barn , stabil økonomi , at han tross alt er trofast uansett hva , fint hus , fantastisk svigerfamilie ,fast jobb og gode venner. Og at den type kjærlighet kan jeg kanskje finne når barna blir store ... Jeg pleier å klare og fokusere på de tingene , men innimellom er jeg sur på meg selv for at jeg ikke gikk før det ble for seint og var for blind til å se varsellampene som jeg burde ha sett . 

Vet ikke hvordan jeg skal si dette eller formulere meg uten at det skal bli feil. 

Forstår tanke gangen din med at du føler at du har valgt feil partner. Ser også at jeg og mannen min har forskjellige måter å kommunisere på. Når jeg gir beskjed om hvordan jeg har det så føler jeg at han ikke tar meg på alvor og begynner å tulle.Føler på en måte at vi er kun venner.

Prøver å ha fokus på at vi har hverandre,at vi har fast jobb,at vi har gode venner osv. 

Jeg vet jo at begge er glad i hverandre. Vet at han hadde blitt helt knust hvis jeg hadde gjort det slutt eller funnet meg en annen. 

Og ja jeg angrer på at jeg ikke tok mot å spurte da jeg var ordentlig forelsket i en annen. 

 

Anonymkode: 19c36...d77

[smilo]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du noen gang tenkt på at når forholdet du er i nå er blitt av det langvarige slaget, så er sjansen stor for at dere to vil havne i nøyaktig samme situasjon? Det var en gang din nye kjæreste var i et nytt, spennende og godt forhold - til sin eks-kone. Han giftet seg til og med, så forelsket var han.

Det er så naivt å tro at det man har i øyeblikket, nuet, vil fortsette selv etter mange års samliv. Det kommer gråværsdager for dere også, og når forelskelsen og alt det spennende har lagt seg, kommer sider til syne som man overså i forelskelsens rus.

Anonymkode: 352a4...930

Ja akkurat dette har jeg tenkt på mange ganger i mitt bye forhold. Men jeg tror ikke det kommer til å skje av flere grunner. 

1. Min eks var pendler og mye borte fra dag en. Jeg savnet ham minimalt.Når han ringte så var det mest trivielle ting vi pratet om. Han var ikke opptatt av følelser og har aldri vært det. Min nye samboer sier og viser stadig at han er glad i meg

2. Jeg hadde aldri lyst på min eks. Sex var et nødvendig onde i et forhold. Noe jeg ikke har med meg inn i mitt nye forhold. Nå er jeg den som har mest lyst. 

3. Min eks lærte aldri verken huslige oppgaver eller økonomisk sans. Jeg fungerte dessverre som en mor for ham. Han bodde på "hotell" når han var hjemme fra jobb også, en nødvendighet for at jeg skulle få hverdagen til å gå opp med tre barn når han var borte. Min nåværende samboer er mye mer huslig enn meg og jeg hadde aldri blitt samboer noensinne, om han ikke hadde visst hvor støvsugeren og vaskemaskina står og hvordan de fungerer.

4. Jeg var 18 når vi møttes og ikke vant med oppmerksomhet. Jeg trodde han var den eneste som kunne like dumme, stygge meg. Før jeg skjønte hvilken dumhet jeg hadde gjort, var jeg mor til to med hus og hjem. Noe har jeg virkelig lært av disse årene, om meg selv, om mine behov og grenser og om hva jeg vil ha av en mann.