Snart 34 år, sliten av livet. Orker ikke kjempe mer.

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å se en fremtid for meg selv.

Over nyttår blir jeg 34, og ingenting er egentlig på stell. Bortsett fra at jeg er gjeldfri. Jobber som ringevikar, og månedslønn kan variere fra 9000 til 30.000 kroner. Altså, ustabilt.

Ikke har jeg venner, eller noe nettverk som er noe.

Leste nettopp denne artikkelen, og det fikk meg til å reflektere over hvor håpløst det er for meg. https://www.nettavisen.no/livsstil/hvorfor-reagerer-vi-ikke-mer-pa-gutta-som-faller-fra-i-det-norske-samfunnet/3423888656.html

Det er noe som treffer meg veldig hardt hver gang jeg leser om menn som faller utenom, og hvor vanskelig det er for meg å få til ting som alle andre klarer. Jeg kommer til kort hva gjelder alle krav kvinner har til menn, f.eks. Jeg kan ikke styre det selv, men merker det koker i topplokket når jeg leser slikt, og jeg føler hat og bitterhet.

Jeg opplever så godt som ingen interesse fra damer, og når jeg i tillegg har lite nettverk kommer jeg heller ikke i kontakt med noen. Og om jeg gjorde det, hadde det sannsynligvis tatt bort det siste motet jeg hadde når jeg ble avvist gang på gang.

Dette er ikke noen selvmordstråd, men jeg er helt klokkeklar på at jeg ikke ser for meg noe liv etter fylte 40 om jeg ikke har et familieliv og/eller barn på dette tidspunktet. Da vil de aller fleste på min alder ha det, og jeg vil føle på et utenforskap som jeg ikke hadde klart å håndtere følelsesmessig. I dag, som 33-åring er det helt greit å ikke ha fått familie enda, men ikke om drøye seks år til.

Jeg har ikke det som skal til for å ta høyere utdannelse. Ikke fordi jeg er for dum, men fordi jeg mangler interesse for noe å studere. Jeg hadde vært fornøyd om jeg fikk fast jobb med det fagbrevet jeg har (ikke håndverker av noe slag). Det virker bare ikke som om det er godt nok for kvinner.

Jeg har definitivt gjort en del feil i livet, men det virker som jeg skal bli straffet for dem i evig tid. Føler absolutt også at livet mitt er forfulgt av uflaks, selv om jeg noen ganger tenker at det er en forbannelse over meg. Rett og slett fordi jeg prøver hardt, men likevel mislykkes. Gang på gang, på forskjellige områder.

Jeg trener, holder meg i form og er opptatt av å se så bra ut som jeg kan, men det virker ikke å ha noe å si.

Nå kommer det sikkert noen velmenende råd her, og det setter jeg så klart pris på. Men ofte føler jeg at de som kommer med råd og sier at det er håp for meg, også er av gruppen som mener jeg ikke er god nok som partner.

Anonymkode: d7f10...5ed

[AnonymBruker]

Jeg synes bare det er utrolig rart å tenke at det viktigste i livet er å få dame og barn? Om man tror man ikke blir lykkelig uten barn kan enslige mennesker også være fosterforeldre. 

Anonymkode: 7490a...689

[AnonymBruker]

Jeg håper du får noen gode råd og støtte her, for jeg forstår frustrasjonen, og du er et menneske med verdi som også fortjener å ha det bra. Likevel skal jeg nå ta den litt strenge varianten (godt ment). Du må passe deg for å gå i offer-rollen. Selvmedlidenhet og bitterhet er som å drikke gift og håpe at noen andre dør. Selvmedfølelse er noe annet, det håper jeg du har. 

Her må du ta tak og gjøre endringer i tankesett og atferd, for å få det bedre med deg selv! Jeg vil anbefale deg bøkene til ingvar Wilhelmsen. F.eks sjef i eget liv eller det er ikke mer synd på deg enn andre. (Hard tittel, i know, men det er en bok med gode poeng). Basert på kognitiv terapi. 

Beklager hvis dette ikke var hjelpsomt i det hele tatt, og jeg føler virkelig med deg. Men jeg kjenner meg også igjen, og først når noen var litt strenge med meg og åpnet øynene mine for å gjøre noe mer aktivt for å bli glad i meg selv og jobbe med tankene så klarte jeg å få det bedre. Jeg heier på deg! 

Anonymkode: 53a7d...93f

[AnonymBruker]

Mener du må fikse deg selv før eventuelt du finner en partner. Dvs finne ut hva du vil med livet ditt, du kan ta yrkesfag eller kurs feks eller bare bli god på noe. Har du selvtillit, da kommer damene. Du bør også lære å kunne leve greit med ditt eget selskap og ikke være avhengig av andre og resten av samfunnet. Hva vet du om det er lykke å egentlig å ha kone og barn? Kanskje du heller bør reise verden rundt? Ikke alle trenger å være A4.

Anonymkode: 150c6...497

[AnonymBruker]

Hvorfor gjør du ikke noe for å endre ting da? 

Anonymkode: 7199a...a1f

[jabx]

Hva med å reise? Det høres ut som du har grei økonomi.

Du kan jo kombinere det med dating. Mange finner seg jo brud i øst-Europa, men så kan du jo reise til mer eksotiske strøk, f.eks. Thailand som er meget godt tilrettelagt for turister samt at europeere pleier å ha lett for å finne seg dame.

[AnonymBruker]

Du skriver ulike varianter av dette innlegget hvert år. Du får masse gode råd, og så skjer ingenting for du kommer igjen med samme problemstilling. 

Før du tar ditt eget liv: hva med å endelig tørre å snakke med den psykologen? 

I en av dine tidligere tråder ville jeg sagt at du var god nok som partner for meg. For jeg ser ikke på årslønn, status og lignende. Du er reflektert og har noe mellom øra. Men nå sier jeg noe annet: så lenge du ruller rundt i selvmedlidenhet er det mange som avskriver deg som partner. Det er som du tror, ikke håp for deg, så lenge du fortsetter med denne holdningen. Det får kvinner til å tørke ut. 

Hvorfor nekter du å oppsøke hjelp igjen og igjen? Hva vil oppnå med samme trår gang på gang uten p følge rådene du får? 

Anonymkode: dd33a...86a

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke søke etter partner utenfor Norge? 

Anonymkode: f8237...55d

[jabx]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ikke søke etter partner utenfor Norge? 

Anonymkode: f8237...55d

Ja, drit i psykolog og slikt tull. Kom deg ut i verden og finn deg noen smekre sneller på den andre siden av jorden.

[Horten Market]

Du kan starte med blanke ark i morgen. Sette en strek over alt som har vært, og begynne å bygge det livet du vil ha. Sett deg mål som er dine, ikke ut fra andres forventninger eller det du tror vil gi deg en stjerne i andres øyne. Bygg ditt liv uavhengig av hva andre måtte tenke og mene. Bare å ha den innstillingen gjør deg mer attraktiv. Vips, så er du der du trodde du aldri kunne komme.

Endret 7. desember 2019 av Horten Market

[AnonymBruker]

Men kjære deg du er da ikke alene i din situasjon. Jeg var også deprimert i 30 årene fordi jeg ikke hadde lyktes med noe i livet. Og at jeg ikke hadde draget på menn, trodde jeg.  Min selvtilitt når det gjaldt menn var på bånn pga relasjonskader i barndommen og mobbing i oppvekst. Jeg klarte heller ikke ta høyere utdannelse pga kronisk sykdom. Og angst og PTSD.  Derfor ble jeg uføretrygdet...Og har idag hverken mann, barn eller høyere utdannelse.  Eller eier egen leilighet. Men man kan ikke slutte å leve for det. Livet er da mer enn penger, sosial status og mann og barn. Nå vil det være for sent for meg likevel,er 45+  men jeg er ikke deprimert lengre. Jeg har det utrolig nok fått det mye bedre med selv og har godtatt livet det slik det er. Har også fått noen venner i godt voksen alder. Som ikke bryr seg om status jag. Og som også er single. Det er mange av oss som er single i vår tid. Ganske mange...

Anonymkode: 7cd88...83e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med å se en fremtid for meg selv.

Over nyttår blir jeg 34, og ingenting er egentlig på stell. Bortsett fra at jeg er gjeldfri. Jobber som ringevikar, og månedslønn kan variere fra 9000 til 30.000 kroner. Altså, ustabilt.

Ikke har jeg venner, eller noe nettverk som er noe.

Leste nettopp denne artikkelen, og det fikk meg til å reflektere over hvor håpløst det er for meg. https://www.nettavisen.no/livsstil/hvorfor-reagerer-vi-ikke-mer-pa-gutta-som-faller-fra-i-det-norske-samfunnet/3423888656.html

Det er noe som treffer meg veldig hardt hver gang jeg leser om menn som faller utenom, og hvor vanskelig det er for meg å få til ting som alle andre klarer. Jeg kommer til kort hva gjelder alle krav kvinner har til menn, f.eks. Jeg kan ikke styre det selv, men merker det koker i topplokket når jeg leser slikt, og jeg føler hat og bitterhet.

Jeg opplever så godt som ingen interesse fra damer, og når jeg i tillegg har lite nettverk kommer jeg heller ikke i kontakt med noen. Og om jeg gjorde det, hadde det sannsynligvis tatt bort det siste motet jeg hadde når jeg ble avvist gang på gang.

Dette er ikke noen selvmordstråd, men jeg er helt klokkeklar på at jeg ikke ser for meg noe liv etter fylte 40 om jeg ikke har et familieliv og/eller barn på dette tidspunktet. Da vil de aller fleste på min alder ha det, og jeg vil føle på et utenforskap som jeg ikke hadde klart å håndtere følelsesmessig. I dag, som 33-åring er det helt greit å ikke ha fått familie enda, men ikke om drøye seks år til.

Jeg har ikke det som skal til for å ta høyere utdannelse. Ikke fordi jeg er for dum, men fordi jeg mangler interesse for noe å studere. Jeg hadde vært fornøyd om jeg fikk fast jobb med det fagbrevet jeg har (ikke håndverker av noe slag). Det virker bare ikke som om det er godt nok for kvinner.

Jeg har definitivt gjort en del feil i livet, men det virker som jeg skal bli straffet for dem i evig tid. Føler absolutt også at livet mitt er forfulgt av uflaks, selv om jeg noen ganger tenker at det er en forbannelse over meg. Rett og slett fordi jeg prøver hardt, men likevel mislykkes. Gang på gang, på forskjellige områder.

Jeg trener, holder meg i form og er opptatt av å se så bra ut som jeg kan, men det virker ikke å ha noe å si.

Nå kommer det sikkert noen velmenende råd her, og det setter jeg så klart pris på. Men ofte føler jeg at de som kommer med råd og sier at det er håp for meg, også er av gruppen som mener jeg ikke er god nok som partner.

Anonymkode: d7f10...5ed

Kan forstå hvordan du har det. Tenker det samme selv med en litt annen livssituasjon... har «alt» på plass... mann, barn, hus, jobb, bil... men ser ikke en fremtid... har det for vondt inni meg- selvom «alt annet» er på plass.... 

tanker til deg...

Anonymkode: 29505...55f

[AnonymBruker]

Er du villig til å dele mye av ditt med meg?

Vil du introdusere meg for, og la meg bli kjent med din mor?

Vil du hjelpe meg når jeg havner i kniper?

Vil du, hver dag, ta valg for oss, og ikke deg? 

Vil du alltid komme med dine beste råd, uansett om det er vanskelig? 

 

Anonymkode: b9d68...6bb

[AnonymBruker]

Og til slutt:

Ville du alltid vært klar for å dra på spontane utflukter?

Anonymkode: b9d68...6bb

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med å se en fremtid for meg selv.

Over nyttår blir jeg 34, og ingenting er egentlig på stell. Bortsett fra at jeg er gjeldfri. Jobber som ringevikar, og månedslønn kan variere fra 9000 til 30.000 kroner. Altså, ustabilt.

Ikke har jeg venner, eller noe nettverk som er noe.

Leste nettopp denne artikkelen, og det fikk meg til å reflektere over hvor håpløst det er for meg. https://www.nettavisen.no/livsstil/hvorfor-reagerer-vi-ikke-mer-pa-gutta-som-faller-fra-i-det-norske-samfunnet/3423888656.html

Det er noe som treffer meg veldig hardt hver gang jeg leser om menn som faller utenom, og hvor vanskelig det er for meg å få til ting som alle andre klarer. Jeg kommer til kort hva gjelder alle krav kvinner har til menn, f.eks. Jeg kan ikke styre det selv, men merker det koker i topplokket når jeg leser slikt, og jeg føler hat og bitterhet.

Jeg opplever så godt som ingen interesse fra damer, og når jeg i tillegg har lite nettverk kommer jeg heller ikke i kontakt med noen. Og om jeg gjorde det, hadde det sannsynligvis tatt bort det siste motet jeg hadde når jeg ble avvist gang på gang.

Dette er ikke noen selvmordstråd, men jeg er helt klokkeklar på at jeg ikke ser for meg noe liv etter fylte 40 om jeg ikke har et familieliv og/eller barn på dette tidspunktet. Da vil de aller fleste på min alder ha det, og jeg vil føle på et utenforskap som jeg ikke hadde klart å håndtere følelsesmessig. I dag, som 33-åring er det helt greit å ikke ha fått familie enda, men ikke om drøye seks år til.

Jeg har ikke det som skal til for å ta høyere utdannelse. Ikke fordi jeg er for dum, men fordi jeg mangler interesse for noe å studere. Jeg hadde vært fornøyd om jeg fikk fast jobb med det fagbrevet jeg har (ikke håndverker av noe slag). Det virker bare ikke som om det er godt nok for kvinner.

Jeg har definitivt gjort en del feil i livet, men det virker som jeg skal bli straffet for dem i evig tid. Føler absolutt også at livet mitt er forfulgt av uflaks, selv om jeg noen ganger tenker at det er en forbannelse over meg. Rett og slett fordi jeg prøver hardt, men likevel mislykkes. Gang på gang, på forskjellige områder.

Jeg trener, holder meg i form og er opptatt av å se så bra ut som jeg kan, men det virker ikke å ha noe å si.

Nå kommer det sikkert noen velmenende råd her, og det setter jeg så klart pris på. Men ofte føler jeg at de som kommer med råd og sier at det er håp for meg, også er av gruppen som mener jeg ikke er god nok som partner.

Anonymkode: d7f10...5ed

Gutta som faller utenfor?? Hva med oss damer som faller utenfor da???!!

Jeg har heller ingen venner, ingen vil date meg, ligge med meg eller være sammen med meg, eksene mine hater meg og er flau over meg. Folk titter stygt på meg. Familien er ødelagt. Jeg har ikke helse, må fly på Nav. DU kan i hvert fall jobbe og er gjeldsfri. Det er ikke jeg engang. Jeg gjør også alt så dårlig og mestrer ingenting, mens alle andre damer, enda de ser ut som ras og er psykisk utviklingshemmet, får i hvert fall giftet seg. Og de lykkes med noe. Verden skal bare ta meg og gjøre livet mitt surt, bare fordi jeg er født som jeg er.

Eneste grunnen til at jeg er her inne, er fordi jeg ikke vil møte folk in real, fordi de alltid sårer meg noe jævlig og jeg er aldri bra nok for noen. Aldri noen som knytter seg til meg, blir glade i meg osv. Det er bare overflatisk og de bryr seg bare om det jeg har. 

Vet du åssen det er å bli latterliggjort av andre? 

Anonymkode: 2a451...cf3

[AnonymBruker]

På 7.12.2019 den 17.11, AnonymBruker skrev:

Jeg synes bare det er utrolig rart å tenke at det viktigste i livet er å få dame og barn? Om man tror man ikke blir lykkelig uten barn kan enslige mennesker også være fosterforeldre. 

Anonymkode: 7490a...689

Det som er rart er at du setter spørsmålstegn ved mine ønsker..

Anonymkode: d7f10...5ed

[PURE/HONEY]

Livet er ikke nødvendigvis for alle. 

[AnonymBruker]

På 8.12.2019 den 22.46, simsmachop skrev:

Livet er ikke nødvendigvis for alle. 

Jo livet er for alle, men å leve er noe helt annet.

Anonymkode: d7f10...5ed

[AnonymBruker]

Slutt å synes synd på deg selv. Det er den minst attraktive egenskapen du kan ha som mann.

Videre skriver du at damer har for høye krav.

Hvilke damer?

Det er da en haug damer der ute som verken har utseendet eller intelligensen med seg. Ikke har de bra jobb, ikke mange venner ol. Lista er lang.

Bare å legge lista lavt nok ang dating.

Anonymkode: fbb27...86b

[AnonymBruker]

Forstår heller ikke dette fokuset på damer og hvordan du klandrer damer. Du tar ikke ansvar og går i deg selv, du skylder på alt annet

Jeg er kvinne og har ikke hatt inntekt gjennom hele 20-årene. Har 10 000 på konto og det er alt, har ingen inntekt grunnet sykdom og nav og helsevesen som ikke gir meg hjelp. Har ingen venner og er for syk til å være noe særlig utenfor huset. Men sitter jeg og klager over hvor kravstore eller urimelige menn er av den grunn? Eller at det som kvinne er vanskeligere å være syk?

Nei, for jævelskap kjønnsdiskriminerer ikke. Mange har det jævlig og lider uavhengig av kjønn, og å klage på andre vil aldri føre til bedring i eget liv. Det eneste man kan gjøre er å finne en måte å enten gjøre det som skal til for å få det bedre, eller finne en måte å leve med at livet er jævlig på. Det er det mest logiske, da alternativet er å minne seg selv på hvor fælt alt er hele tiden og bli deppa av det. Å deppe gjør ikke livet bedre, det er bortkastet tid. 

I tillegg tipper jeg du er en av brukerne på kg som sitter og spyr eder og galle på forumet, det er da ikke rart at kvinner aner at du ikke er helt god og skyr unna. Din giftige adferd på forumet smitter over til ditt virkelige liv. Dine dass holdninger og personlighet lyser gjennom innlegget ditt, og jeg ville selv holdt meg langt unna deg. 

Anonymkode: 60c33...043