Venter på at foreldrene mine skal dø

[AnonymBruker]

Trist, men sant. Jeg føler at jeg ikke får «fred» før de har dødd. 

Jeg har en oppvekst og barndom som er preget av en psykisk syk far. Det var mye psykisk mishandling, skremsel og trusler. Noe fysisk vold mot moren min. 

Moren min lovte gang på gang at hun skulle ta meg og broren min bort fra pappa. Vi rømte i flere omganger når pappa hadde raserianfall, så moren min måtte ha vært skikkelig redd. Men etter noen dager på overnatting hos mormor og morfar, dro vi hjem igjen til en gråtende, angrende far. Jeg hatet pappa gjennom hele barndommen. Etterhvert som jeg ble eldre (ungdom) kom unnskyldningene på rekke og rad fra moren min, om hvorfor vi ikke flyttet. Hunden vår (som far eide) ville dø. Jeg måtte jo forstå at pappa ikke kom til å ta vare på den. Mye sånn. 

Tiden gikk, jeg flyttet ut som 16åring (hybel - vgs). Gjorde deg bra på skole, tok utdannelse, har i dag en trygg og god jobb, et godt ekteskap, og barn selv. 

Faren min har gått årevis til behandling, og har forandret seg mye (fra jeg var 14-15 år) Han har nok et hav av diagnoser, men han er i dag en nærværende far og bestefar. Moren min stiller mye opp for oss, men alt som skjedde i oppveksten min, og jeg mener ALT, det snakkes aldri om. Jeg har aldri fått noe unnskyldning, eller forklaring. Jeg tar det opp med mamma inn i mellom, men hun går i forsvarsposisjon, husker ikke, begynner å gråte, og blir litt sånn «ja jeg er verdens verste mor, jeg burde dø - buhu». Det ender med at jeg bare ikke gidder ta det opp. Hun sier også at pappa ikke kommer til å tåle at jeg nevner fortiden. At han vil dø av angsten osv.. 

Og mine foreldre vil aldri innse hva de gjorde. Hvor ødelagt det gjorde meg. Mamma fortrenger alt, og pappa tørr jeg ikke ta opp sånn med. Forholdet vårt er ekstremt overfladisk. Jeg er glad i de, men hater de også. Jeg føler bare at jeg aldri vil få helt fred før de er døde. 

 

Anonymkode: bc116...0bc

[AnonymBruker]

Du har rett, du får sikkert ikke fred før de er døde. Når du har prøvd å konfrontere dem, og det ikke nytter, så må du prøve å legge fortiden bak deg. Jeg hadde en vanskelig mor, ble så lettet da hun døde. Det nyttet aldri å snakke med henne, fikk aldri noe svar eller unnskyldning.  Så fint at du har fått et godt liv tross alt.

Anonymkode: ed834...586

[Anwa]

Du, jeg beklager å måtte si det men de problemene som du har pga omsorgssvikt kommer ikke til å fordufte bare fordi foreldrene dine dør.

De problemene er iboende i deg, så det eneste du kan gjøre er å oppsøke profesjonell hjelp om du ikke vil tynges av dette lengre.

I ett mulig scenario begynner du i terapi, og med tid og stunder kanskje mor, far og/eller søsken også kan ha ha nytte av dette i form av familieterapi. 

Uansett så kan du via terapi kanskje få en dypere innsikt i hvorfor oppveksten din ble som den ble. Det vil heller ikke rette opp i det som har skjedd, men den forståelsen i seg selv kan gjøre en mengde godt for å hjelpe til å lindre din smerte.

Når noe er veldig følelsestungt, så trenger man gjerne noen som står utenfra for å få den innsikten.

Selvfølgelig, det er som alt i verden veldig individuelt, men ikke sats på en lettelse som kanskje aldri kommer. 

Endret 7. desember 2019 av Anwa
.

[AnonymBruker]

Gjør det det noe lettere å tenke at foreldrene dine har hatt sin bagasje som har gjort dem som de er? Faren din virker som har tatt ansvar ved å forandre seg. Moren din vil neppe ta innover seg at hun ikke tok bedre ansvar for barna dine. Hun kommer kanskje til å være i en offermentalitet livet ut? Det beste du gjør er å ta ansvar for egen helse, og ikke få barn før du er sikker på at du ikke viderefører familiegalskapen.

Anonymkode: 9fe42...05f

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Anwa skrev:

Du, jeg beklager å måtte si det men de problemene som du har pga omsorgssvikt kommer ikke til å fordufte bare fordi foreldrene dine dør.

De problemene er iboende i deg, så det eneste du kan gjøre er å oppsøke profesjonell hjelp om du ikke vil tynges av dette lengre.

I ett mulig scenario begynner du i terapi, og med tid og stunder kanskje mor, far og/eller søsken også kan ha ha nytte av dette i form av familieterapi. 

Uansett så kan du via terapi kanskje få en dypere innsikt i hvorfor oppveksten din ble som den ble. Det vil heller ikke rette opp i det som har skjedd, men den forståelsen i seg selv kan gjøre en mengde godt for å hjelpe til å lindre din smerte.

Når noe er veldig følelsestungt, så trenger man gjerne noen som står utenfra for å få den innsikten.

Selvfølgelig, det er som alt i verden veldig individuelt, men ikke sats på en lettelse som kanskje aldri kommer. 

Har gått til terapi lenge, men jeg ønsker en unnskyldning som jeg aldri får. Jeg sliter ikke nevneverdig med dette i hverdagen.

Anonymkode: bc116...0bc

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gjør det det noe lettere å tenke at foreldrene dine har hatt sin bagasje som har gjort dem som de er? Faren din virker som har tatt ansvar ved å forandre seg. Moren din vil neppe ta innover seg at hun ikke tok bedre ansvar for barna dine. Hun kommer kanskje til å være i en offermentalitet livet ut? Det beste du gjør er å ta ansvar for egen helse, og ikke få barn før du er sikker på at du ikke viderefører familiegalskapen.

Anonymkode: 9fe42...05f

Både moren min og faren min har hatt en trygg og god oppvekst. Jeg har god kontakt med mine besteforeldre på begge sider, og også mine tanter og onkler. De aner vel lite om hva som foregikk hjemme hos oss i min oppvekst. 

Ja, pappa har jobbet hardt med seg selv. Jeg vet jo dette, men han er fremdeles «for stolt» eller «for flau» til å kunne prate om fortida. Moren min står hardt fast på at jeg kommer til å «knekke» pappa ved å ta opp dette. Hun fornekter alt. 

Forstår ikke helt det siste. Jeg har egne barn, og er langt i fra som min mamma eller pappa. Hvordan skulle jeg videreført «familiegalskapen»? Jeg er ikke psykisk syk, og kommuniserer åpent og ærlig om alt med mine barn, i motsettning til min mor. 

Anonymkode: bc116...0bc

[AnonymBruker]

Jeg hadde det mye som deg, bortsett fra at mine foreldre faktisk døde tidlig begge to.

For noen av oss gir det faktisk fred å miste foreldre fordi man har sørget ferdig over den forelderen man aldri fikk oppleve eller de unnskyldningene man aldri fikk.

Anonymkode: cfe8a...816