Til dere som lever i et følelsesløst parforhold med barn

[AnonymBruker]

Hvordan gjør dere det? Skillsmisse planer? Holde ut for barnas skyld? Jeg vet ikke min arme råd, barna er 5 og 8

Anonymkode: 14281...2c8

[AnonymBruker]

Jeg er glad jeg gikk når barnet var lite. Ingen dramatikk og rimelig smertefritt for alle parter. 

Anonymkode: b6ca1...2d9

[AnonymBruker]

Jeg trives godt i et platonisk forhold med barn. Vi er en sammensveiset familie, og jeg trives godt. Familier fungerer på ulike måter. Vi krangler sjelden, og har mange felles interesser. Det hadde kanskje vært annerledes hvis jeg hadde blitt forelsket i noen andre, men jeg er ingen lidenskapelig person, så det har rett og slett ikke skjedd siden jeg var i 20-årene (og nå er jeg godt oppi 40-årene).

Anonymkode: 44ae8...4c9

[AnonymBruker]

Er det helt dødt? Jeg har selv gått, og lever veldig godt med det. Jeg traff en ny veldig raskt, og vi har vært lykkelig gift i 15 år nå. Det er ikke alltid man treffer rett med det samme.  Og livet er for verdifullt til å sløses bort. 

Anonymkode: b2b4f...2a8

[AnonymBruker]

Fornuften i meg sier at jeg burde gått for lenge siden.Men velger å holde ut til barna er eldre. Er som å leve med en venn. Det er fryktelig vanskelig i perioder, men klarer ikke tanken på å være borte fra barna,det er de jeg lever for.. men utad ser vi ut som en vanlig familie,reiser,gjør hyggelige ting sammen.men bare som venner,aldri samleie eller kjærlighet. Men jeg gir mye omsorg og kjærlighet til barna. Har en jobb, som gjør at jeg er helt avhengi av tett samarbeid om barna med pappaen,for at hverdagen skal gå rundt. 

Anonymkode: b28db...95d

[AnonymBruker]

Helt dødt, lever under samme tak kun praktisk mht barna. Tenker mye på skillsmisse, men klarer ikke å mote meg opp til den eventuelle samtalen eller prosessen. Men tenker og at det er bedre å skilles nå mens barna er små, enn å vente

Anonymkode: 14281...2c8

[AnonymBruker]

Mine foreldre var sånn, jeg sliter i mine forhold i dag,,,, så takk for ingenting,

ta en beslutning, ærlig talt

Anonymkode: 3b78a...809

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fornuften i meg sier at jeg burde gått for lenge siden.Men velger å holde ut til barna er eldre. Er som å leve med en venn. Det er fryktelig vanskelig i perioder, men klarer ikke tanken på å være borte fra barna,det er de jeg lever for.. men utad ser vi ut som en vanlig familie,reiser,gjør hyggelige ting sammen.men bare som venner,aldri samleie eller kjærlighet. Men jeg gir mye omsorg og kjærlighet til barna. Har en jobb, som gjør at jeg er helt avhengi av tett samarbeid om barna med pappaen,for at hverdagen skal gå rundt. 

Anonymkode: b28db...95d

Hvor gamle er barna nå? Og hvor mange år tenker du å ha det sånn? 

Anonymkode: 14281...2c8

[AnonymBruker]

Det var ihvertfall helt riktig for meg. Det er tøft en liten stund, men så blir det bedre. Husk at du ikke er eiet av et annet menneske. At man en gang sa ja betyr ikke at man skal ofre livet sitt for det. Folk kan si og mene det de vil, men din lykke er bare din.

Anonymkode: b2b4f...2a8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Mine foreldre var sånn, jeg sliter i mine forhold i dag,,,, så takk for ingenting,

ta en beslutning, ærlig talt

Anonymkode: 3b78a...809

Samme her. Jeg har store tilknytningsproblemer som voksen. Å «holde sammen for barnas skyld» er bare tull, og gjør mer skade enn godt. Når man valgte å få barn med feil person må man stå for det, selv om det innebærer at man får mindre tid med barna sine. For det er jo egentlig det det handler om, ikke «barnas skyld»...

Anonymkode: 7f387...377

[Gjest Witch24]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er glad jeg gikk når barnet var lite. Ingen dramatikk og rimelig smertefritt for alle parter. 

Anonymkode: b6ca1...2d9

Jeg kasta samboer ut da ungen var 2,5år, egentlig så var det ett år for sent...hadde det ikke bra m han, men går bedre nå som vi bor hver for oss.

Ungen husker ikke at far bodde sammen med oss, og samvær m far annenhver helg er helt naturlig for han.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Er det helt dødt? Jeg har selv gått, og lever veldig godt med det. Jeg traff en ny veldig raskt, og vi har vært lykkelig gift i 15 år nå. Det er ikke alltid man treffer rett med det samme.  Og livet er for verdifullt til å sløses bort. 

Anonymkode: b2b4f...2a8

Så bra du traff rett i neste forsøk. 
Vil likevel si at det er en kjempedårlig floskel - eller veldig selvsentrert - å komme med til folk som vurderer brudd, at «livet for verdifulle til å sløses bort» dersom man bor med barn. At folk velger å «sløse» ned livet, som du vil kalle det å bli noen år, er som regel begrunnet i hensyn og ansvar for barn. Å utsette egne behov til barna er større kan ofte være det beste for mange, om man samarbeider greit med partner, selv om kjærestefølelsene er borte. 

Andre floskler er; mor/far må ha det bra for at barna skal ha det bra. Det spørs jo helt hvor mye mor eller far viser dem. Man kan like gjerne snu på det; om ikke barnet har det bra, har foreldrene det bra?

Anonymkode: fe959...0a2

[AnonymBruker]

Ville ventet til ungene var mere selvgående. Da blir alt mye lettere, i tillegg til at de forstår hvorfor ting har forandret seg så masse og de har blitt kasteball mellom mor og far og ikke har et ordentlig hjem lenger. 

Foreldrene mine skiltes da jeg var 7 og jeg bodde mere eller mindre i koffert. Delt samvær suger, og å ikke få bestemme hvor man skal sove og være suger. Skulle ønske mine hadde ventet til jeg var stor nok til å kunne bevege meg mere fritt mellom hjemmene. 

Anonymkode: 6f54e...199

[AnonymBruker]

Gå mens barna fortsatt er så små. Jeg var 12 år da mine foreldre skilte lag. I startfasen på puberteten og alt ble bare fryktelig!!!! Broren min som var 5 taklet det kjempegodt!! Ikke vent til de blir større, det gjør det værre for barna, jeg lover deg.

Anonymkode: 12773...054

[AnonymBruker]

Mine gikk også fra hverandre da jeg var 7 år. Og i mitt tilfelle ble det harmonisk først da. Så det er vel litt forskjellig. Hadde mine foreldre presset seg til å holde sammen hadde jeg ikke hatt en så fin barndom som jeg hadde.

Anonymkode: b2b4f...2a8

[AnonymBruker]

Jeg gjør det. Burde gått for lenge siden, men velger å bli pga barna. Det er de jeg tenker på, når det går dårlig. 1 av barna sliter allerede psykisk pga traumer etter en ulykke, og jeg har ikke samvittighet til å legge mer på byrden. Samtidig så er det en del av meg som bare vil si til bup behandleren at vi skal gå ifra hverandre, og jeg trenger hjelp til å få barnet til å takle det, men det sitter langt inne! 

 Og jeg prøver å gjøre ting som jeg vet at hadde blitt vanskelig alene. Som feks gå ut å trene en vanlig tirsdagskveld. Prøver å holde meg opptatt med hobbyer og verv på kveldstid. Vet at det blir umulig når vi skiller oss. 

 

Anonymkode: 0034f...88b

[AnonymBruker]

Ser alle kommer med råd om når man skal gå. Og det er fullt mulig det er rett beslutning for deg og dere TS.

Men: hva har vært gjort for å redde forholdet? Er det helt umulig å se for seg at dere kan finne gamle (eller nye?) følelser for hverandre? Skjønner han alvoret? Har dere prøvd parterapi? Sexolog? Reise bort dere to? 

Anonymkode: 69457...ffc

[AnonymBruker]

Jeg har ingen interesse om å redde forholdet, er helt ferdig følelsesmessig, har hatt sex med han for siste gang veldig lenge siden. Spørsmålet er bare å bryte opp eller holde ut noen år til...

Anonymkode: 14281...2c8

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen interesse om å redde forholdet, er helt ferdig følelsesmessig, har hatt sex med han for siste gang veldig lenge siden. Spørsmålet er bare å bryte opp eller holde ut noen år til...

Anonymkode: 14281...2c8

Hva med å jobbe med forholdet? Det var jo en grunn til at dere ble sammen og fikk barn... 

Anonymkode: 1b0f7...821

[AnonymBruker]

Klarer ikke å jobbe med et forhold jeg har 0 interesse for. Jeg tenker bare mest mulig skånsomt for barna. Finnes vel ingen facit😰

Anonymkode: 14281...2c8