Emosjonell omsorgssvikt. Det plager meg så mye i voksen alder

[Gjest Foreveralone]

Hei

jeg er en 27 år gammel kvinne som har følt meg relasjonsskadet nærmest hele livet. Jeg fungerer sosialt til en viss grad, men klarer aldri å ha nære venner eller kjæreste, selv om jeg ønsker det sterkt. Føler at moren og faren min er hovedgrunnen til den jeg har blitt i dag. Bodde hjemme til jeg var 20 år, men aldri hatt en ordentlig samtale med min far. Kun hei, hade, har du spist osv. Null kjemi. Min mor kan jeg snakke med, men kun om overfladiske ting. De har liksom aldri respondert til følelsene mine og har følt meg ignorert gjennom hele oppveksten. Ble mobbet på skolen, dårlig karakterer, og hadde det helt jævlig uten en eneste venn frem til vgs. 
 

problemet at nå har jeg utviklet sterk hat mot dem og det gjør at jeg føler meg som en monster med mye skam og dårlig samvittighet Konstant. Fordi de har gitt meg alt jeg trenger av mat, klær, penger osv. De kunne liksom har vært mye verre, men klarer ikke å slutte å tenke på hvor mye jeg misliker dem. Jeg måtte flytte ut fordi jeg ble ganske aggressiv (på innsiden) av å være i nærheten av dem.

jeg fucker det alltid opp når jeg blir kjent med nye mennesker. Elsker å snakke med folk og ta en kaffe i blant, men kutter det brått om det blir for nært. Har alltid blitt skuffet av kjærligheten som påførte mer smerte enn glede, gang på gang.

psykolog hjalp minimalt, dessverre. Har blitt diagnostisert med unnvikende personlighet forstyrrelse. 

noen her som har tips eller erfaringer med noe lignende? Er det null håp for klare å fungere normalt resten av livet?

 

[AnonymBruker]

Uff. Kan relatere meg til deg å match'e dårlig med sin egen familie. Det er ensomt og vondt. 

Nesten alle kan bli bedre, ingen tvil om det. Det beste er om du finner en samtalepartner som du kan være helt åpen og ærlig med. Eller les på egenhånd om emnet. 

Du er bare 27, du har mange gode år på å reparere deg selv. Vi er mange som må det, dessverre.

Anonymkode: 2a93e...5b0

[Måneskinn]

Jeg har opplevd det samme.   Noe som har hjulpet meg er EQ institutt - sjekk de ut.De har tilbud mange steder i landet og det er en terapiform som har hjulpet meg mye.

En annen ting jeg har lært av terapi og gjennom andre mennesker er tanken om "hvor lenge skal du la ting fra fortiden påvirke deg?"    Det som har skjedd har skjedd - og det kan du ikke gjøre noe med nå. Men du kan erkjenne at det var vanskelig og vondt, og du kan se at det har gitt deg skader. Men, det trenger ikke definere deg i dag ❤️ du  kan velge en annen retning og si at du vil prøve å skape relasjoner til andre som er sunne og gode og fulle av kjærlighet. For å si det litt svulstig, du må velge kjærlighet og leve nå og ikke se tilbake på alt som var.  Selv om det er vanskelig å tenke på det: foreldrene dine gjorde så godt de kunne utfra sine forutsetninger. De hadde kanskje heller ikke gode relasjoner til sine foreldre, og sånn forplanter det seg. 

Liker du podkast?  I Relasjonspodden (med Dora Thorallsdottir som er grunnlegger av EQ institutt og Kjersti Idem) kan folk sende inn problemer de vil at damene skal ta opp. En helt genial podd som tar for seg så mange problemer, og jeg anbefaler den. Jeg selv har lyttet på den og det føles som små doser av mini-terapi. 

Jeg skjønner godt aggresjonen din, kjente på den selv jeg overfor mine foreldre en periode. Du fikk så mye materielt og hadde alt du trengte, utenom den emosjonelle tryggheten, og de så deg ikke.  Klart du blir sint på dem for det. Men du ser det selv, og det er halve veien til å bli  bedre. 

Jeg tror hvert fall at du kan bli bedre - og du vil det selv, da er det alltid håp ❤️

[AnonymBruker]

Jeg har hatt helt annen type oppvekst og annen type omsorgssvikt, og er nå blitt mor. Jeg leser mye forskning om barneoppdragelse.  Ser enkelte mener det er viktigere å vokse opp i et strukturert og disiplinert hjem enn et kjærlighetsfylt hjem. Selv har jeg vært forbanna fordi jeg vokste opp i et vilt kaos, med både praktisk og materiell neglisjering og null struktur og grenser. Som mor er jeg derfor veldig opptatt av at ungen har alt av riktige klær og sko for været og at vi lever et strukturert liv. Alt det følelsesmessige tar jeg som en selvfølge.

Hva tenker dere som er vokst opp annerledes enn meg; hva er viktigst å fokusere på som barn: følelser eller disiplin?

(Svaret er jo opplagt "ja takk, begge deler", men hva er viktigst?)

Anonymkode: 2a93e...5b0

[MollyJones]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt helt annen type oppvekst og annen type omsorgssvikt, og er nå blitt mor. Jeg leser mye forskning om barneoppdragelse.  Ser enkelte mener det er viktigere å vokse opp i et strukturert og disiplinert hjem enn et kjærlighetsfylt hjem. Selv har jeg vært forbanna fordi jeg vokste opp i et vilt kaos, med både praktisk og materiell neglisjering og null struktur og grenser. Som mor er jeg derfor veldig opptatt av at ungen har alt av riktige klær og sko for været og at vi lever et strukturert liv. Alt det følelsesmessige tar jeg som en selvfølge.

Hva tenker dere som er vokst opp annerledes enn meg; hva er viktigst å fokusere på som barn: følelser eller disiplin?

(Svaret er jo opplagt "ja takk, begge deler", men hva er viktigst?)

Anonymkode: 2a93e...5b0

Jeg ville sagt følelser - så lenge det var en viss struktur. Å føle seg elsket er viktigere enn å ha riktig dress i barnehagen til enhver tid. Men, har man aldri dress i barnehagen så føler man seg kanskje ikke elsket heller? Om du skjønner hva jeg mener.

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt helt annen type oppvekst og annen type omsorgssvikt, og er nå blitt mor. Jeg leser mye forskning om barneoppdragelse.  Ser enkelte mener det er viktigere å vokse opp i et strukturert og disiplinert hjem enn et kjærlighetsfylt hjem. Selv har jeg vært forbanna fordi jeg vokste opp i et vilt kaos, med både praktisk og materiell neglisjering og null struktur og grenser. Som mor er jeg derfor veldig opptatt av at ungen har alt av riktige klær og sko for været og at vi lever et strukturert liv. Alt det følelsesmessige tar jeg som en selvfølge.

Hva tenker dere som er vokst opp annerledes enn meg; hva er viktigst å fokusere på som barn: følelser eller disiplin?

(Svaret er jo opplagt "ja takk, begge deler", men hva er viktigst?)

Anonymkode: 2a93e...5b0

Følelser er mest viktig! Jeg tror følelsesmessige skader er vanskeligere å rette opp en struktur. Det stikker dypere i personligheten. 

Anonymkode: a058e...e63

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt helt annen type oppvekst og annen type omsorgssvikt, og er nå blitt mor. Jeg leser mye forskning om barneoppdragelse.  Ser enkelte mener det er viktigere å vokse opp i et strukturert og disiplinert hjem enn et kjærlighetsfylt hjem. Selv har jeg vært forbanna fordi jeg vokste opp i et vilt kaos, med både praktisk og materiell neglisjering og null struktur og grenser. Som mor er jeg derfor veldig opptatt av at ungen har alt av riktige klær og sko for været og at vi lever et strukturert liv. Alt det følelsesmessige tar jeg som en selvfølge.

Hva tenker dere som er vokst opp annerledes enn meg; hva er viktigst å fokusere på som barn: følelser eller disiplin?

(Svaret er jo opplagt "ja takk, begge deler", men hva er viktigst?)

Anonymkode: 2a93e...5b0

Dette er interessant, jeg vokste opp i et prikkfritt hjem med en mor som aldri glemte noe som helst. Men hun har aldri vært det spor interessert av hvordan jeg har det. Spesielt ikke hvis jeg har problemer. Da kan hun bli irritert.

Jeg hadde selvfølgelig ikke ønsket å vokse opp i et kaotisk hjem, men jeg tror det er svært vanskelig å forstå konsekvensene av emosjonell omsorgsvikt hvis man ikke har opplevd det selv. Jeg hadde ikke ønsket dette for min verste fiende. Jeg har ikke så store problemer som TS, men evnene mine til å ha nære relasjoner er ganske frynsete.

Anonymkode: 57a78...4b9

[AnonymBruker]

17 minutter siden, MollyJones skrev:

Jeg ville sagt følelser - så lenge det var en viss struktur. Å føle seg elsket er viktigere enn å ha riktig dress i barnehagen til enhver tid. Men, har man aldri dress i barnehagen så føler man seg kanskje ikke elsket heller? Om du skjønner hva jeg mener.

Dette. Jeg tenker at ekte kjærlighet til barna også inkluderer å dekke de praktiske og materielle behovene. Men jeg tror det er viktigere at barn føler seg sett og hørt og elsket enn at utstyret alltid er plettfritt. Jeg vil ikke definere noen som gode foreldre hvis de ikke klarer å dekke alle barns grunnleggende behov. 

Og disse er ikke så veldig avanserte. 

Anonymkode: 31d6e...4cb

[duplexx]

Dersom du er relasjonsskadd bør du prøve å finne en terapeut som er god på dette. Relasjonstraumer eller lignende. Det vil absolutt hjelpe! Her er som regel vanlige psykologer ubrukelige...

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt helt annen type oppvekst og annen type omsorgssvikt, og er nå blitt mor. Jeg leser mye forskning om barneoppdragelse.  Ser enkelte mener det er viktigere å vokse opp i et strukturert og disiplinert hjem enn et kjærlighetsfylt hjem. Selv har jeg vært forbanna fordi jeg vokste opp i et vilt kaos, med både praktisk og materiell neglisjering og null struktur og grenser. Som mor er jeg derfor veldig opptatt av at ungen har alt av riktige klær og sko for været og at vi lever et strukturert liv. Alt det følelsesmessige tar jeg som en selvfølge.

Hva tenker dere som er vokst opp annerledes enn meg; hva er viktigst å fokusere på som barn: følelser eller disiplin?

(Svaret er jo opplagt "ja takk, begge deler", men hva er viktigst?)

Anonymkode: 2a93e...5b0

Jeg vil også si følelser. Vokste opp i et ganske likt hjem som TS, der all materielt ble dekket - men jeg ble aldri sett, hørt og møtt på mine følelser. Fikk heller spørsmål om hva som er galt med meg, når jeg uttrykte følelser. De ble aldri anerkjent.

Anonymkode: d5d63...f68

[AnonymBruker]

Kjære deg,

Jeg vil bare fortelle deg at det er håp for at du skal bli elsket, føle deg elsket og klare å elske noen andre. Jeg er litt eldre enn deg, men har også opplevd å bli emosjonelt skadet gjennom oppveksten. Mine foreldre gav meg forsåvidt det jeg trengte i materielle ting, men jeg gikk feks alltid i samme pentøy i alle bursdager fordi min mor synes det var så ‘søtt’, og brydde seg mindre om hva jeg faktisk syntes. Jeg kan den dag idag ikke fordra skotskrutet skjørt med hvit skjorte og kinasko. Min mor har vært unnvikende på å fortelle meg viktige ting innad i familien, og som jeg har funnet ut tilfeldig i ettertid. Hun kan da skylde på at jeg bor langt vekke (hallo, vi har telefon), at hun trodde mine søsken hadde fortalt meg det, at hun hadde tenkt å fortelle det men ikke rukket det enda osv osv. Fremdeles snakker hun om seg selv i 3.person dersom vi diskuterer og hun blir opprørt ‘kjære deg, mor er lei for det’, som om jeg var et barn. 
Min far er blottet for emosjonell kompetanse og tar ting veldig konkret. Han har vansker med å skjønne at andre kan oppleve/føle noe annet enn det han selv ville gjort i gitte situasjoner, og ble/blir ofte sint og oppfarende.

Jeg ble innlagt på psyk i 20-årene (tror faktisk jeg var 27) med alvorlig depresjon og suicidalitet da jeg begynte å dvele på oppveksten min og hvor vanskelig det egentlig hadde vært. Dersom Barnevernet hadde vært slik de er idag på 1980/90-tallet, hadde de nok blitt involvert. 

Kontakten med foreldrene mine er idag på et overfladisk, men hyggelig nok nivå. Jeg kjenner min besøkelsestid, og tilbringer ikke flere dager med dem enn jeg må. Jeg elsker de på en måte, på en annen måte ikke. 

Jeg jobber idag som psykiater og anser meg selv som frisk og velfungerende. Jeg jobber mye med tilknytning mellom foreldre og barn, og emosjonell støtte er så ekstremt viktig at jeg kan nesten ikke få sagt det tydelig nok. 

Ønsker deg TS masse lykke til, du har hele resten av livet foran deg ❤️

Anonymkode: 4ce92...c64

[AnonymBruker]

6 timer siden, MollyJones skrev:

Jeg ville sagt følelser - så lenge det var en viss struktur. Å føle seg elsket er viktigere enn å ha riktig dress i barnehagen til enhver tid. Men, har man aldri dress i barnehagen så føler man seg kanskje ikke elsket heller? Om du skjønner hva jeg mener.

Og hvis man ikke har leggetider eller får frokost eller det forventes normal oppførsel så blir man dårligere fungerende enn andre jevnaldrende og man føler seg forsømt..

Anonymkode: 0a237...0a6

[Horten Market]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenker dere som er vokst opp annerledes enn meg; hva er viktigst å fokusere på som barn: følelser eller disiplin?

Anonymkode: 2a93e...5b0

Emosjonell omsorg er det viktigste. Men kjærlighet er ikke en følelse! Kjærlighet gjenspeiles i handlinger. Kjærlighet gir disiplin og struktur (i den grad omsorgsevnen strekker til).

Det er vondt for et barn å oppleve at det har mindre enn andre, men varme og kjærlighet gjør materielle mangler levelig. Samtidig er det på flere måter sunt for barn å ikke få alt de peker på. Oppdragelsen skal gjøre barn til gode medmennesker, og det forutsetter at menneskets verdi ikke måles i hva man har. Barn reagerer sterkt om de får mindre enn andre, nettopp fordi barn kobler verdien av seg selv til det man har. Barn må lære at kjærlighet ikke kan knyttes til materielle verdier. En gave er som regel et utrykk for kjærlighet, men det er ikke gaven som er kjærligheten.

[Horten Market]

13 timer siden, Gjest Foreveralone skrev:

noen her som har tips eller erfaringer med noe lignende? Er det null håp for klare å fungere normalt resten av livet?

Jeg må si som sant er at fagfeltet psykologi/psykiatri ikke har noen reell behandling for unnvikende personlighetsforstyrrelse. Personer med denne lidelsen betraktes som behandlingsresistent. Samtidig kan jeg tenne et håp på andre måter.

Først vil jeg forklare hvorfor emosjonell omsorgssvikt er så vanskelig å behandle. Som vi vet, handler dette om kjærlighet. Betingelsesløs kjærlighet. Vi vet også at slik kjærlighet ikke finnes. Men et lite barn vil oppleve sin mors kjærlighet slik. Stikkordet er oppleve. Et trygt barn opplever at foreldrene alltid vil være der, og det kan alltid vende seg til foreldrene for ethvert behov, fysisk som emosjonelt. Når barnet vokser til, kommer også det trygge barnet til en erkjennelse av at foreldrene ikke var de fullkomne gudene det en gang trodde. Men da har barnet allerede fått oppleve og blitt preget av fullkommen kjærlighet. Dette forholdet mellom mennesker kommer det aldri til å oppleve igjen.

Kjærlighet mellom voksne mennesker kan aldri bøte på mangelen på kjærlighet du opplevde som barn. Simpelthen fordi du vet at andre mennesker er feilbarlige, ikke fullkomne guder. Betingelsesløs kjærlighet finnes ikke.

Du har en mer eller mindre ubevisst kjennskap til dette, og det hindrer deg i å innlede nære relasjoner. Du kjenner at du lengter dypt og sårt etter kjærlighet fra et annet menneske, men vet samtidig at den ikke er tilstrekkelig for deg. Det er bedre for deg å fantasere og håpe at den finnes, enn å få håpet knust ved å forsøke å slippe mennesker nær nok. Fordi du har et patologisk behov for en kjærlighet som ikke finnes, vil relasjonsbrudd oppleves mye kraftigere. Da kan det oppleves bedre å forbli alene.

Mentalt sunne og friske mennesker har en grunnleggende opplevelse av at de kan elskes. Omsorgskjærligheten vi opplevde som barn, preger oss slik hele livet. Selv når vi går gjennom relasjonsbrudd, beholder vi den indre opplevelsen av at vi er elskbare. Den som ikke opplevde dette som barn, mangler motstandskraft til å møte mange av livets vanskelige og vanlige  utfordringer.

Jeg rekker ikke å skrive mer. Håpet jeg ville tenne i deg, skal jeg prøv å komme tilbake til i kveld. Hvis det er interesse for det.

[AnonymBruker]

Tusen hjertelig takk for at dere tok tiden til å svare folkens. Føler at sinnstilstanden er lysere nå, og at det finnes håp for fremtiden. Må nok slutte å overtenke så mye, for det hjelper lite til syvende og sist.

 

1 hour ago, Horten Market said:

Jeg må si som sant er at fagfeltet psykologi/psykiatri ikke har noen reell behandling for unnvikende personlighetsforstyrrelse. Personer med denne lidelsen betraktes som behandlingsresistent. Samtidig kan jeg tenne et håp på andre måter.

Først vil jeg forklare hvorfor emosjonell omsorgssvikt er så vanskelig å behandle. Som vi vet, handler dette om kjærlighet. Betingelsesløs kjærlighet. Vi vet også at slik kjærlighet ikke finnes. Men et lite barn vil oppleve sin mors kjærlighet slik. Stikkordet er oppleve. Et trygt barn opplever at foreldrene alltid vil være der, og det kan alltid vende seg til foreldrene for ethvert behov, fysisk som emosjonelt. Når barnet vokser til, kommer også det trygge barnet til en erkjennelse av at foreldrene ikke var de fullkomne gudene det en gang trodde. Men da har barnet allerede fått oppleve og blitt preget av fullkommen kjærlighet. Dette forholdet mellom mennesker kommer det aldri til å oppleve igjen.

Kjærlighet mellom voksne mennesker kan aldri bøte på mangelen på kjærlighet du opplevde som barn. Simpelthen fordi du vet at andre mennesker er feilbarlige, ikke fullkomne guder. Betingelsesløs kjærlighet finnes ikke.

Du har en mer eller mindre ubevisst kjennskap til dette, og det hindrer deg i å innlede nære relasjoner. Du kjenner at du lengter dypt og sårt etter kjærlighet fra et annet menneske, men vet samtidig at den ikke er tilstrekkelig for deg. Det er bedre for deg å fantasere og håpe at den finnes, enn å få håpet knust ved å forsøke å slippe mennesker nær nok. Fordi du har et patologisk behov for en kjærlighet som ikke finnes, vil relasjonsbrudd oppleves mye kraftigere. Da kan det oppleves bedre å forbli alene.

Mentalt sunne og friske mennesker har en grunnleggende opplevelse av at de kan elskes. Omsorgskjærligheten vi opplevde som barn, preger oss slik hele livet. Selv når vi går gjennom relasjonsbrudd, beholder vi den indre opplevelsen av at vi er elskbare. Den som ikke opplevde dette som barn, mangler motstandskraft til å møte mange av livets vanskelige og vanlige  utfordringer.

Jeg rekker ikke å skrive mer. Håpet jeg ville tenne i deg, skal jeg prøv å komme tilbake til i kveld. Hvis det er interesse for det.

Det er helt sykt hvordan du beskriver livet mitt i innlegget, kjenner meg i alt. Ja, kjærlighet har alltid vært mye finere i drømmen og tankene. Det har gått over til at jeg liker ideen om kjærlighet, og ikke selve kjærligheten da den har skuffet og smertet meg enormt mye. 

og denne personlighetsforstyrrelsen har resultert i at jeg Ikke lenger har evne til å føle glede, selv om jeg har alt jeg trenger og burde virkelig ikke klage på en dritt. Gikk på antidepressiva for å endelig føle genuin glede og lykke, men ble ganske tom og suicidal så måtte slutte. 

måtte bare få det ut. Det er ganske smertefullt å ha det slik iblant =(
 

 

Anonymkode: 1e53b...2bf

[AnonymBruker]

2 timer siden, Horten Market skrev:

Jeg må si som sant er at fagfeltet psykologi/psykiatri ikke har noen reell behandling for unnvikende personlighetsforstyrrelse. Personer med denne lidelsen betraktes som behandlingsresistent. Samtidig kan jeg tenne et håp på andre måter.

Først vil jeg forklare hvorfor emosjonell omsorgssvikt er så vanskelig å behandle. Som vi vet, handler dette om kjærlighet. Betingelsesløs kjærlighet. Vi vet også at slik kjærlighet ikke finnes. Men et lite barn vil oppleve sin mors kjærlighet slik. Stikkordet er oppleve. Et trygt barn opplever at foreldrene alltid vil være der, og det kan alltid vende seg til foreldrene for ethvert behov, fysisk som emosjonelt. Når barnet vokser til, kommer også det trygge barnet til en erkjennelse av at foreldrene ikke var de fullkomne gudene det en gang trodde. Men da har barnet allerede fått oppleve og blitt preget av fullkommen kjærlighet. Dette forholdet mellom mennesker kommer det aldri til å oppleve igjen.

Kjærlighet mellom voksne mennesker kan aldri bøte på mangelen på kjærlighet du opplevde som barn. Simpelthen fordi du vet at andre mennesker er feilbarlige, ikke fullkomne guder. Betingelsesløs kjærlighet finnes ikke.

Du har en mer eller mindre ubevisst kjennskap til dette, og det hindrer deg i å innlede nære relasjoner. Du kjenner at du lengter dypt og sårt etter kjærlighet fra et annet menneske, men vet samtidig at den ikke er tilstrekkelig for deg. Det er bedre for deg å fantasere og håpe at den finnes, enn å få håpet knust ved å forsøke å slippe mennesker nær nok. Fordi du har et patologisk behov for en kjærlighet som ikke finnes, vil relasjonsbrudd oppleves mye kraftigere. Da kan det oppleves bedre å forbli alene.

Mentalt sunne og friske mennesker har en grunnleggende opplevelse av at de kan elskes. Omsorgskjærligheten vi opplevde som barn, preger oss slik hele livet. Selv når vi går gjennom relasjonsbrudd, beholder vi den indre opplevelsen av at vi er elskbare. Den som ikke opplevde dette som barn, mangler motstandskraft til å møte mange av livets vanskelige og vanlige  utfordringer.

Jeg rekker ikke å skrive mer. Håpet jeg ville tenne i deg, skal jeg prøv å komme tilbake til i kveld. Hvis det er interesse for det.

Dette er noe av det beste jeg har lest på KG gjennom de ti årene jeg har vært her! ❤️ Skulle gitt deg en million likes. ❤️

Anonymkode: 31d6e...4cb

[AnonymBruker]

Jeg lurer virkelig på hvor man kan få hjelp til akkurat dette, har forsøkt meg på dps flere ganger, men det er visst fortsatt min feil alt dette -det er akkurat som om psykologer generelt ikke har forståelse rundt det så lenge man ikke har opplevd vold eller rus.

Anonymkode: 07332...b76