Tidlig livskrise...

[AnonymBruker]

Jeg er 32 år. Jeg har 6 års høyere utdanning, jeg har fast jobb i en lederstilling, tjener greit, har mann, barn, hus, biler og alt jeg har ønsket meg i livet. Forholdet til mannen er godt, og vi fungerer bra som familie.

Jeg føler allikevel at jeg har kommet til et tidlig krisepunkt i livet. Folk snakker om midtlivskrise, her tror jeg den kom litt vel tidlig...

Jeg er den type ansatt som gir alt i jobbsammenheng og tilsynelatende har gode prestasjoner. Jeg blir ofte brukt som et eksempel på hva som er mulig å få til, og jeg er faglig sterk samtidig som jeg er en dyktig leder. Jeg har svært sjelden mottatt negative tilbakemeldinger i jobbsammenheng. Problemet er bare at det koster meg så enormt mye. På de verste dagene får jeg ikke sove, da frykten for å ikke prestere og innfri forventninger tar helt overhånd. Før jeg ble leder jobbet jeg som vanlig ansatt med fag-og koordinatoransvar og hadde akkurat samme følelse. Jeg føler at jeg ikke har kontroll, føler jeg ikke får til noe og bare venter på at noen skal avsløre meg. Jeg vet jo at det ikke er sant, jeg har mye kunnskap og kompetanse, men følelsen er der likevel. 
 

På de aller verste dagene har jeg lyst til å si opp og få meg en jobb uten kvalifikasjonskrav som ikke involverer kontakt med mennesker hele dagen. Fabrikkjobb, lastebilsjåfør, kjøre ut post, hva som helst. Problemet er naturlig nok at lønnen i tilfelle halveres, og i tillegg er det sånn at alle stillinger krever en viss grad av utdanning i disse dager. Jeg føler også at det er et stort offer for oss som familie om min lønn reduseres så mye. Det vil redusere godene til barna mine og våre felles muligheter. 
 

Jeg vet ikke hva jeg vil eller hva jeg skal gjøre. Men jeg orker ikke tanken på 40 yrkesaktive år til i den situasjonen jeg er nå.

Anonymkode: 12187...c8b

[Knirke]

Høres ut som et snev av imposter syndrome

Jeg har ikke noe fornuftig å komme med selv, annet enn at jeg kan bekrefte at det er mange om beinet i tilsynelatende enkle yrker uten kundekontakt. Har man høyere utdannelse har man ikke sjans i havet til å få en slik jobb, med mindre man kjenner noen. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Knirke skrev:

Høres ut som et snev av imposter syndrome

Jeg har ikke noe fornuftig å komme med selv, annet enn at jeg kan bekrefte at det er mange om beinet i tilsynelatende enkle yrker uten kundekontakt. Har man høyere utdannelse har man ikke sjans i havet til å få en slik jobb, med mindre man kjenner noen. 

Kjenner meg absolutt igjen i artikkelen. Takk for nyttig link.

Anonymkode: 12187...c8b

[AnonymBruker]

Hva tror du barna dine ønsker da, en lykkelig mor? Eller å ha materielle goder? 

Anonymkode: 70ed0...0d3

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt! Har hatt det slik selv. Og særlig den «jeg er 33år og har nådd alle mine mål allerede, men er ikke lykkelig i det hele tatt». Kanskje du kan begynne å planlegge en ferie med venninner? Begynne med en hobby? Få litt andre fokus inn i livet? Øve på å nedprioritere jobben bittelitt innimellom..

Anonymkode: b7361...9c4

[AnonymBruker]

Samme her! Den krisen traff meg ved en alder av 30! Plutselig ble alt kaos, ville slutte i jobben, studere noe helt annet, flytte.. altså. 😓 Og jeg er deltidsmor/alene. 

Som en pliktoppfyllende perfeksjonist påtar jeg meg altfor mye ansvar! Ingenting er liksom «godt nok». Jeg føler også at jeg ikke egentlig har kontroll; særlig når det gjelder å bestemme over mennesker eldre enn meg selv.

Nå studerer jeg noe annet, i håp om en fredelig jobb i en liten bedrift med få ansatte(som vil gi meg betydelig mindre tankekjør). 

Jeg tenker at det kan være lurt for deg og finne noe med mindre, eller annet ansvar for en periode.. Møter man veggen; da blir det en lang vei tilbake. 

Anonymkode: e9bb4...64a

[AnonymBruker]

Takk for svar dere.

Selvfølgelig liker jeg å tro at barna vil ha en lykkelig mor fremfor materielle goder, men det er nå sånn at barn er barn. De er vant til feriereiser til utlandet og mange opplevelser, og det har de vært siden de ble født. Jeg vil ikke beskrive dem som bortskjemte, men de har jo vokst opp med at vi som foreldre har en romslig økonomi. Å gå drastisk ned i lønn vil gjøre noe med levestandarden til hele familien.

På en måte er det litt godt å høre at vi er flere som opplever eller har opplevd det samme. Jeg beundrer de som klarer å ta tak i situasjonen og gjøre noe annet. Jeg føler jeg er i et hamsterhjul som går for fort - det er for sent å hoppe av, og jeg må bare klore meg fast så lenge det går.

Anonymkode: 12187...c8b

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar dere.

Selvfølgelig liker jeg å tro at barna vil ha en lykkelig mor fremfor materielle goder, men det er nå sånn at barn er barn. De er vant til feriereiser til utlandet og mange opplevelser, og det har de vært siden de ble født. Jeg vil ikke beskrive dem som bortskjemte, men de har jo vokst opp med at vi som foreldre har en romslig økonomi. Å gå drastisk ned i lønn vil gjøre noe med levestandarden til hele familien.

På en måte er det litt godt å høre at vi er flere som opplever eller har opplevd det samme. Jeg beundrer de som klarer å ta tak i situasjonen og gjøre noe annet. Jeg føler jeg er i et hamsterhjul som går for fort - det er for sent å hoppe av, og jeg må bare klore meg fast så lenge det går.

Anonymkode: 12187...c8b

På lang sikt foretrekker de garantert aktiviteter som ikke ødelegger kloden vår. Og barn er barn - de vil ha tid mer enn noe annet.

Hvilke yrker er det du har sett på? Kan det være at du undervurderer lønnsnivået i disse yrkene? Vet om nok av folk med utdanning i "huet og rævva" som tror at det er en forutsetning for å komme over 400.000 i året 🙄

Har du snakket med mannen din om disse tingene?

Anonymkode: 5ac37...c35

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

På lang sikt foretrekker de garantert aktiviteter som ikke ødelegger kloden vår. Og barn er barn - de vil ha tid mer enn noe annet.

Hvilke yrker er det du har sett på? Kan det være at du undervurderer lønnsnivået i disse yrkene? Vet om nok av folk med utdanning i "huet og rævva" som tror at det er en forutsetning for å komme over 400.000 i året 🙄

Har du snakket med mannen din om disse tingene?

Anonymkode: 5ac37...c35

På sikt vil de sikkert foretrekke det, men de er så små enda at de lever foreløpig i nuet. Poenget er at jeg vil ikke at de skal føle at de mister noe eller må ofre noe i denne prosessen. 
 

Jeg har ikke sett på spesifikke yrker, annet enn at jeg kunne tenke meg å utføre rutinepregede oppgaver uten særlig kontakt med andre mennesker i løpet av arbeidsdagen. Har tidligere søkt stilling i arkivet på det lokale sykehuset (så kan jeg sitte der og skrive journaler etter innleste opptak), men jeg er ikke kvalifisert. Annet eksempel - utkjøring av post, alene i bil hele arbeidstiden. Men der er det fullstendig umulig å få stilling her jeg bor. Jeg ser for meg at lønna i disse yrkene ikke er høyere enn 350.000 i året iallfall...

Anonymkode: 12187...c8b

[Sliten&kjørt52]

På 4.12.2019 den 12.19, AnonymBruker skrev:

Jeg blir ofte brukt som et eksempel på hva som er mulig å få til, og jeg er faglig sterk samtidig som jeg er en dyktig leder. Jeg har svært sjelden mottatt negative tilbakemeldinger i jobbsammenheng.

Senk skuldra, og les hva du skrev...

Du er bra nåkk, -og plenty mer. Mange mener tydeligvis det. Slapp av og lev livet ditt. :-)

a.

[AnonymBruker]

På 4.12.2019 den 12.19, AnonymBruker skrev:

Jeg er 32 år. Jeg har 6 års høyere utdanning, jeg har fast jobb i en lederstilling, tjener greit, har mann, barn, hus, biler og alt jeg har ønsket meg i livet. Forholdet til mannen er godt, og vi fungerer bra som familie.

Jeg føler allikevel at jeg har kommet til et tidlig krisepunkt i livet. Folk snakker om midtlivskrise, her tror jeg den kom litt vel tidlig...

Jeg er den type ansatt som gir alt i jobbsammenheng og tilsynelatende har gode prestasjoner. Jeg blir ofte brukt som et eksempel på hva som er mulig å få til, og jeg er faglig sterk samtidig som jeg er en dyktig leder. Jeg har svært sjelden mottatt negative tilbakemeldinger i jobbsammenheng. Problemet er bare at det koster meg så enormt mye. På de verste dagene får jeg ikke sove, da frykten for å ikke prestere og innfri forventninger tar helt overhånd. Før jeg ble leder jobbet jeg som vanlig ansatt med fag-og koordinatoransvar og hadde akkurat samme følelse. Jeg føler at jeg ikke har kontroll, føler jeg ikke får til noe og bare venter på at noen skal avsløre meg. Jeg vet jo at det ikke er sant, jeg har mye kunnskap og kompetanse, men følelsen er der likevel. 
 

På de aller verste dagene har jeg lyst til å si opp og få meg en jobb uten kvalifikasjonskrav som ikke involverer kontakt med mennesker hele dagen. Fabrikkjobb, lastebilsjåfør, kjøre ut post, hva som helst. Problemet er naturlig nok at lønnen i tilfelle halveres, og i tillegg er det sånn at alle stillinger krever en viss grad av utdanning i disse dager. Jeg føler også at det er et stort offer for oss som familie om min lønn reduseres så mye. Det vil redusere godene til barna mine og våre felles muligheter. 
 

Jeg vet ikke hva jeg vil eller hva jeg skal gjøre. Men jeg orker ikke tanken på 40 yrkesaktive år til i den situasjonen jeg er nå.

Anonymkode: 12187...c8b

Det høres ut som du har falt i flink pike/pleaser fella og forventer av deg selv at du alltid skal ha alle svar på alt, aldri måtte ta en beslutning som noen kan være misfornøyd med. Du sitter bokstavelig talt mellom barken og veden og spiser av deg selv for å holde både nivået over deg og under deg smilende og glade. Det holder ikke i lengden, og nå merker du det. Ingen ledere har fasitsvarene på alt, og mange har problemer med å innse at det heller ikke er meningen at de skal kunne ha det.

Pust med magen, tillat deg å legge igjen jobben når du går hjem. Si ifra til ledergruppen over deg at sånn er det og du er helt nødt til å begynne å ta litt hensyn til deg selv også nå, - ellers går du i veggen med et smell.

Prøv å justere de urealistiske forventningene du har til deg selv. Det er faktisk ingen som tror du kan uføre undere. Spill på gruppen din, deleger oppgaver og vær diskusjonspartner for dem. Du har det avgjørende ordet, men det betyr ikke at du skal ha all detaljkunnskap om hva gruppen din har gjort, tenkt eller vurdert til enhver tid.

Anonymkode: f449f...05a