Er aldri bra nok for dem

[AnonymBruker]

Svigers var helt annerledes mot meg da jeg og samboer ble sammen. De var kjempeinteresserte i å prate med meg, tok alltid hensyn og jeg følte at de likte meg. Etter at samboer fortalte dem at jeg er tidligere schizofren og at sykdommen var utløst av PTSD begynte det sakte men sikkert å snu. De ble mindre og mindre interessert i å prate med meg og jeg begynte å føle at jeg bare var i veien. Vi flyttet sammen og da var de ganske ålreite når de var på besøk. Det løsnet litt igjen, på en måte. Men etter at vi var på ferie sammen i sommer ble det helt krasj.

Jeg er ikke avhengig av spesielt mye hensyn når det kommer til PTSD-en min, men jeg er ekstremt skvetten, kan av og til feiltolke roping (kan tro folk er sinte selv om jeg vet de ikke er det) når jeg er sliten og blir veldig redd av å bli kjeftet på når jeg selv ikke vet hva jeg har gjort galt. Helvete brøt på en måte løs en kveld der jeg skvatt veldig mens vi spiste middag fordi jeg var sliten og flere ropte til hverandre. Jeg gikk fra bordet i fem minutter for å roe ned pulsen, og da jeg kom tilbake var de plutselig sure på meg og syntes jeg var frekk som var sur mens vi spiste. Mens jeg var borte hadde samboer spurt om man kunne dempe seg litt, både for hans og min skyld, og sagt flere ganger at jeg ikke var sur men at jeg skvatt. Senere på kvelden ba de om å snakke med meg og det endte med at de kjeftet på meg for alt mulig rart. Helt ærlig så har jeg enda ikke forstått hva det var de ville fram til, og det sa jeg rolig ifra om, men da ble det fullt angrep. Etter det har alt bare vært helt rart. Og det verste er egentlig at jeg ikke forstår hva jeg har gjort galt.

De bruker samboer som talerør hele tiden, enda han sier at han ikke er en budbringer og at de skal si det til meg om det er noe de vil fortelle meg. Men prate med meg - det vil de ikke. De sier de vil bli kjent med meg, men er ikke interessert i å bli det. Når jeg prøver å dra igang en samtale blir jeg ignorert, når jeg prøver å fortelle noe gøy som har skjedd blir jeg ignorert, når jeg kommer med innspill i en samtale blir jeg ignorert eller fnøset av. Jeg prøver så hardt jeg kan men stanger bare hodet i veggen og forstår ikke hva jeg gjør galt. Det har blitt så ille at jeg føler jeg ikke er velkommen i mitt eget hjem når de er på besøk. Det er heller ikke så gøy å få vite fra samboers søster at de baksnakker meg hjemme.

Samboer er kjempesint nå fordi de klaget på meg da han var innom dem i forrige uke. De hadde plutselig begynt å klage på alt mulig ved meg og påsto at jeg var frekk hele tiden. Han spurte hvorfor de mente jeg var frekk, og da svarte de at det er fordi jeg er sur hele tiden. Eller rettere sagt så mener de at jeg ser sur ut hele tiden. Akkurat det gjorde ekstremt vondt å høre, for det er sånn ansiktet mitt er når jeg ikke smiler, og ikke akkurat noe jeg får gjort noe særlig med..

Har dere noen tips? Det her er så ekstremt vanskelig og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: 708ed...b11

[Cinnamondiva]

Råder deg til å bare kutte dem ut. Og forklare dem at de burde ha litt mer voksnere oppførsel enn det der. De byrde gi deg mer forståelse. For ditt eget beste så bare slutt å heng med dem

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Cinnamondiva skrev:

Råder deg til å bare kutte dem ut. Og forklare dem at de burde ha litt mer voksnere oppførsel enn det der. De byrde gi deg mer forståelse. For ditt eget beste så bare slutt å heng med dem

Vi bor 300 meter unna hverandre, så kan ikke unngå at de plutselig stormer inn døra. Kan heller ikke nekte å bli med over til dem når de ber samboer komme over. Han synes det her er kjempevanskelig han også, og vi føler oss veldig dratt begge to. Han vil at jeg skal ha det bra og at foreldrene hans skal ha det bra, og jeg vil ikke skuffe han samtidig som jeg føler meg veldig utilpass.

Anonymkode: 708ed...b11

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi bor 300 meter unna hverandre, så kan ikke unngå at de plutselig stormer inn døra. Kan heller ikke nekte å bli med over til dem når de ber samboer komme over. Han synes det her er kjempevanskelig han også, og vi føler oss veldig dratt begge to. Han vil at jeg skal ha det bra og at foreldrene hans skal ha det bra, og jeg vil ikke skuffe han samtidig som jeg føler meg veldig utilpass.

Anonymkode: 708ed...b11

Vet du hva? Jo, det kan du. Hadde ikke spilt noen rolle om dere bodde i samme hus en gang. Du må sette grenser for deg selv. Jeg sier ikke at det skal bli sånn for alltid, men sånn som de tydeligvis behandler deg nå synes jeg du skal ta avstand fra. Det kan godt hende jeg kan forstå svigerforeldrene dine også, men dersom de virkelig ikke forstår at du har en psykisk sykdom er det deres problem. Sykdommen er en del av deg, og respekterer de ikke den, respekterer de ikke deg. Hadde dette vært ei venninne eller kollega, hadde du godtatt slik oppførsel da? Nei? Jeg vet det er tøft siden det gjelder familie, men din psykiske helse synes jeg bør komme foran behovet ditt for å bli likt av svigers..

Anonymkode: d63ec...f14

[AnonymBruker]

Som noen andre påpeker, du må sette grenser for seg selv. Samfunnet er ganske tøft i dag, og setter man ikke grenser så blir man overkjørt. Man blir som regel behandlet slik en lar andre behandler seg, og setter man ikke grenser vil folk da behandle deg dårlig. Det er synd men sant at det har blitt slik i et samfunn som stadig mer preges av "dog eats dog". 

Neste gang du får kjeft uten noen god grunn, så viser du dem hvor skapet skal stå. Og attpåtil i ditt eget hjem? Jeg hadde blitt fly forbanna og sagt at jeg ikke finner meg i slik oppførsel, og at om det ikke stanser så kan de dra hjem til seg selv til de får tenkt seg om litt. Du har etter det jeg kan se allerede forsøkt å forklare deg rolig og fattet. Det aksepterte de ikke, og kjeftet på deg, og da må du selv bruke sterkere midler inntil de forstår at oppførselen ikke vil bli akseptert.

Jeg syntes også samboeren din bør stå litt mer opp for deg her når de faktisk ikke vil snakke med deg. Det kan godt hende at det bør bli noen konsekvenser, som at dere inviterer dem sjeldnere når de ikke greier å oppføre seg. Mange godt voksne er litt som barn i noen sammenhenger, og noen ganger må dessverre litt voksenoppdragelse til. 

Anonymkode: a808f...ce5

[Filosofisk]

Du må sette grenser, ta tak i ditt eget liv. Vær sjef i livet ditt, bestem selv hvordan du skal leve.

Du har også en mulighet til å bryte opp i det negative forholdet du lever i, for du trenger ikke være sammen med denne mannen heller. Ikke baser livet ditt på en mann!

Bli et fritt menneske, flytt for deg selv. Kom deg vekk fra mennesker som bryter ned livet ditt!

Livet er bare en gang, lev det!!

[Juniper]

Hvorfor brettet han ut dine private medisinske diagnoser for familien sin? Spurte han deg på forhånd om det var greit?

Hvis jeg skal være brutalt ærlig her, så må dere enten flytte slik at dere får distansert dere fra familien hans, eller du må gå fra samboer. Han kommer fra en familiekultur med elendig konfliktløsning, der folk ikke evner å kommunisere skikkelig med hverandre! I hvilken verden sitter voksne mennesker og brøler til hverandre over middagsbordet, for så å ta det ut på de som reagerer på oppførselen? OM du og samboer skal ha noen sjanse så må dere ha ekstern hjelp! Han må lære å sette grenser for sin familie, og dere må lære å bli sterkere sammen. Hvis han ikke er villig til å få hjelp er det helt nytteløst! 

Om han faktisk greier å sette grenser rundt familien sin, så kan dere vel i teorien bo der dere bor. Problemet er nok at de trolig vil kline oppførselen hans (som de ikke liker eller godtar) på deg, og bli enda surere på deg. 

Den familien der er dysfunksjonell! Du må tenke deg godt om her! 

[Filosofisk]

11 minutter siden, Juniper skrev:

Hvorfor brettet han ut dine private medisinske diagnoser for familien sin? Spurte han deg på forhånd om det var greit?

Hvis jeg skal være brutalt ærlig her, så må dere enten flytte slik at dere får distansert dere fra familien hans, eller du må gå fra samboer. Han kommer fra en familiekultur med elendig konfliktløsning, der folk ikke evner å kommunisere skikkelig med hverandre! I hvilken verden sitter voksne mennesker og brøler til hverandre over middagsbordet, for så å ta det ut på de som reagerer på oppførselen? OM du og samboer skal ha noen sjanse så må dere ha ekstern hjelp! Han må lære å sette grenser for sin familie, og dere må lære å bli sterkere sammen. Hvis han ikke er villig til å få hjelp er det helt nytteløst! 

Om han faktisk greier å sette grenser rundt familien sin, så kan dere vel i teorien bo der dere bor. Problemet er nok at de trolig vil kline oppførselen hans (som de ikke liker eller godtar) på deg, og bli enda surere på deg. 

Den familien der er dysfunksjonell! Du må tenke deg godt om her! 

Enig i denne!

Tragisk med de som ikke tar ansvar for sitt liv, havner i en ond sirkel de ikke bryter ut av. Tror de er avhengig av sin mann etc.

Bryt ut!!

[AnonymBruker]

Det jeg reagerer mest på her er, hvorfor i helvete fortalte samboeren noe så privat til dem?? Liksom hallo?!

Anonymkode: 1b772...d80

[AnonymBruker]

Du må begynne stå opp for deg selv. Det er ditt hjem. De kan gi faen i oppføre seg som idioter. 

Anonymkode: 1b772...d80

[AnonymBruker]

Samboer må kutte kontakt og si at det er ikke aktuelt med besøk av dem så lenge de behandler deg sånn. Enkelt og greit. Lås døren og ikke svar om de ringer på

Anonymkode: 9e0cf...826

[AnonymBruker]

On 12/3/2019 at 1:17 PM, Juniper said:

Hvorfor brettet han ut dine private medisinske diagnoser for familien sin? Spurte han deg på forhånd om det var greit?

Hvis jeg skal være brutalt ærlig her, så må dere enten flytte slik at dere får distansert dere fra familien hans, eller du må gå fra samboer. Han kommer fra en familiekultur med elendig konfliktløsning, der folk ikke evner å kommunisere skikkelig med hverandre! I hvilken verden sitter voksne mennesker og brøler til hverandre over middagsbordet, for så å ta det ut på de som reagerer på oppførselen? OM du og samboer skal ha noen sjanse så må dere ha ekstern hjelp! Han må lære å sette grenser for sin familie, og dere må lære å bli sterkere sammen. Hvis han ikke er villig til å få hjelp er det helt nytteløst! 

Om han faktisk greier å sette grenser rundt familien sin, så kan dere vel i teorien bo der dere bor. Problemet er nok at de trolig vil kline oppførselen hans (som de ikke liker eller godtar) på deg, og bli enda surere på deg. 

Den familien der er dysfunksjonell! Du må tenke deg godt om her! 

Jeg skulle til å kommentere selv, men dette svaret er godt nok. Jeg er helt enig.

Anonymkode: 9de81...8ad

[AnonymBruker]

På 3.12.2019 den 13.29, AnonymBruker skrev:

Som noen andre påpeker, du må sette grenser for seg selv. Samfunnet er ganske tøft i dag, og setter man ikke grenser så blir man overkjørt. Man blir som regel behandlet slik en lar andre behandler seg, og setter man ikke grenser vil folk da behandle deg dårlig. Det er synd men sant at det har blitt slik i et samfunn som stadig mer preges av "dog eats dog". 

Neste gang du får kjeft uten noen god grunn, så viser du dem hvor skapet skal stå. Og attpåtil i ditt eget hjem? Jeg hadde blitt fly forbanna og sagt at jeg ikke finner meg i slik oppførsel, og at om det ikke stanser så kan de dra hjem til seg selv til de får tenkt seg om litt. Du har etter det jeg kan se allerede forsøkt å forklare deg rolig og fattet. Det aksepterte de ikke, og kjeftet på deg, og da må du selv bruke sterkere midler inntil de forstår at oppførselen ikke vil bli akseptert.

Jeg syntes også samboeren din bør stå litt mer opp for deg her når de faktisk ikke vil snakke med deg. Det kan godt hende at det bør bli noen konsekvenser, som at dere inviterer dem sjeldnere når de ikke greier å oppføre seg. Mange godt voksne er litt som barn i noen sammenhenger, og noen ganger må dessverre litt voksenoppdragelse til. 

Anonymkode: a808f...ce5

Samboer står opp for meg. Dere aner ikke hvor mange ganger han har kranglet med foreldrene på telefonen og dratt derfra i sinne på grunn av det her. Han prøver å ta det opp, de sier de skal skjerpe seg, men skjerper seg ikke.

Anonymkode: 708ed...b11

[AnonymBruker]

På 3.12.2019 den 14.17, Juniper skrev:

Hvorfor brettet han ut dine private medisinske diagnoser for familien sin? Spurte han deg på forhånd om det var greit?

Hvis jeg skal være brutalt ærlig her, så må dere enten flytte slik at dere får distansert dere fra familien hans, eller du må gå fra samboer. Han kommer fra en familiekultur med elendig konfliktløsning, der folk ikke evner å kommunisere skikkelig med hverandre! I hvilken verden sitter voksne mennesker og brøler til hverandre over middagsbordet, for så å ta det ut på de som reagerer på oppførselen? OM du og samboer skal ha noen sjanse så må dere ha ekstern hjelp! Han må lære å sette grenser for sin familie, og dere må lære å bli sterkere sammen. Hvis han ikke er villig til å få hjelp er det helt nytteløst! 

Om han faktisk greier å sette grenser rundt familien sin, så kan dere vel i teorien bo der dere bor. Problemet er nok at de trolig vil kline oppførselen hans (som de ikke liker eller godtar) på deg, og bli enda surere på deg. 

Den familien der er dysfunksjonell! Du må tenke deg godt om her! 

Hva er greia med å dra ting ut av alle proposjoner? Dere kjenner ikke samboer og meg, men likevel prater dere som om det er null håp for oss. Altså unnskyld meg?!

Anonymkode: 708ed...b11

[AnonymBruker]

Denne historien høres utrolig svart/hvitt ut. Du har jo overhodet ingen som helst begreper om hvordan dette ser ut fra deres side? Og du fremstiller deg selv som tidenes offer. 
 

Bli voksen, skaff deg mer bein i nesa, øv deg på å se saker fra andres perspektiv uten å gjøre deg selv til offer, og snakk normalt og voksent med folk. 

Anonymkode: 6c4c8...9c3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva er greia med å dra ting ut av alle proposjoner? Dere kjenner ikke samboer og meg, men likevel prater dere som om det er null håp for oss. Altså unnskyld meg?!

Anonymkode: 708ed...b11

Det siterte innlegget handlet jo om at om dere skal klare dette så må dere to bli sterkere sammen og ja...kanskje tenke på å flytte litt lengre unna.

Jeg vet det også stod der at om dere ikke klarer dette så kan det kanskje være best for deg å gå, men det er jo ikke det ønskelige sånn dere to i mellom.

Det hele handler jo om at vi ikke ønsker deg inn i et liv hvor du konstant må tåle bli mobbet og tråkket på, hvor du hele tiden er den som skal gå på eggeskall, hvor du er den som må bite deg i tunga og la de fortsette.

Det høres jo ut som om de ikke akkurat villig frivillig er typen mennesker til å forstå deg, og at de heller kjører på med en opførsel som ikke er bra for deg. Om det fortsetter slik det er nå, hvordan er det da for deg om ti år?

 

Anonymkode: 9de81...8ad

[Juniper]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det siterte innlegget handlet jo om at om dere skal klare dette så må dere to bli sterkere sammen og ja...kanskje tenke på å flytte litt lengre unna.

Jeg vet det også stod der at om dere ikke klarer dette så kan det kanskje være best for deg å gå, men det er jo ikke det ønskelige sånn dere to i mellom.

Det hele handler jo om at vi ikke ønsker deg inn i et liv hvor du konstant må tåle bli mobbet og tråkket på, hvor du hele tiden er den som skal gå på eggeskall, hvor du er den som må bite deg i tunga og la de fortsette.

Det høres jo ut som om de ikke akkurat villig frivillig er typen mennesker til å forstå deg, og at de heller kjører på med en opførsel som ikke er bra for deg. Om det fortsetter slik det er nå, hvordan er det da for deg om ti år?

 

Anonymkode: 9de81...8ad

Hadde tenkt å svare, men du tok den jobben greit

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Denne historien høres utrolig svart/hvitt ut. Du har jo overhodet ingen som helst begreper om hvordan dette ser ut fra deres side? Og du fremstiller deg selv som tidenes offer. 
 

Bli voksen, skaff deg mer bein i nesa, øv deg på å se saker fra andres perspektiv uten å gjøre deg selv til offer, og snakk normalt og voksent med folk. 

Anonymkode: 6c4c8...9c3

Fuck off.

Anonymkode: 708ed...b11

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Fuck off.

Anonymkode: 708ed...b11

Ok. Nå begynner jeg å skjønne hva som er problemet...

Anonymkode: 6c4c8...9c3

[AnonymBruker]

Er det kanskje sånn at du er veldig dårlig på å ta kritikk? Kjenner meg igjen i det selv. Hvis de er en familie som er vant til mye støy og prat og du ikke er vant til dette kan jeg skjønne at det blir vanskelig.  Er jo ikke sikkert at det du tar som kjeft er ment som kjeft? 

Anonymkode: 770e7...9e0