Vokst opp med narsisstisk mor.....

[AnonymBruker]

og nå er jeg så redd for at jeg er sånn eller blir sånn. Jeg føler meg helt koko i hodet. Går å overanalyserer alt jeg gjør og har gjort og synes jeg er ganske lik moren min på mange områder. Jeg har et barn og jeg er livredd for at jeg påfører ungen samme smerte som min mor gjorde med meg og mine søsken. Jeg har gått på foreldre kurs og går i behandling på dps. 

Jeg har opplevd traumer som barn og hadde en veldig utrygg og vond oppvekst med mye vondt. Jeg føler jeg er kald til tider. Jeg vet jeg kan være manipulativ, men har jobbet mye med meg selv når det kommer til dette og sagt unnskyld ovenfor venner og kjæresten. 

Uff, er så ufattelig forvirret nå. Det ene øyeblikket er jeg sikker på at jeg ikke er i nærheten, så andre øyeblikket tror jeg det. Føles ut som en evig kamp i hodet. 

Noen som har hatt det slik? 

Anonymkode: 3c826...7ed

[AnonymBruker]

Bare det at du har selvinnsikt nok til å se at du ikke er "perfekt" tyder jo på at du hvertfall ikke er en narsissist 

Anonymkode: 0d91a...817

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare det at du har selvinnsikt nok til å se at du ikke er "perfekt" tyder jo på at du hvertfall ikke er en narsissist 

Anonymkode: 0d91a...817

Ja kanskje det.

Men tenker jeg kanskje har litt mange narsissistiske trekk enn normalt. Men på andre ting ikke. Jeg tror også kanskje moren min har forvirret meg. 

Jeg har ikke hatt kontakt med henne på noen år, men hører fra andre hva hun sier. Alle synes så synd på henne fordi jeg kuttet kontakten og hun mener jeg er så slem. Men hun sier jo ikke noe om hvordan hun er og hun lyver om ting til sin egen fordel. Og dette svelger jo andre. Så når jeg forteller hva som egentlig har skjedd og hvordan hun er har de vanskelighet for å forstå det og sier dette er kun min oppfattelse, men ikke nødvendig riktig. Da blir jeg litt forvirret rett og slett. Kanskje jeg overdriver? 

En evig kamp i hodet mitt nå.

Ts 

 

Anonymkode: 3c826...7ed

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg VELDIG godt, selv vokst opp med en sånn mor, tro meg, du er ikke kald og narsissistisk, jeg leser det lang vei. Det du har er skygger fra oppveksten din. Du vet hva som er sant,.du vet hvordan ting er, du må ikke forklare deg for noen, du er fri, du kan endelig tenke på deg og ditt, samme det om resten av verden tror du er slem og forlot din mor osv, de er også manipulert av henne og det er ikke noe du kan gjøre annet enn å si at det er personlige årsaker til det, eller hva enn du velger å si, for folk som ikke har opplevd det vi har, de forstår det ikke. Det er fe samme folkene som sier "hun er moren din, klart hun elsker deg". Det vet jeg og du at IKKE er en selvfølge.

De forstår ikke, du vet, pust ut kjære deg og la deg selv spire,  la det handle om deg og ditt, for første gang i livet ditt. Alt er bra. 

Anonymkode: 4d927...5f3

[AnonymBruker]

Får veldig vondt av deg. Jeg har en i familien som er narsissist. Jeg har øyeblikk der jeg tenker det er jeg som er den gale her, for kjenner meg igjen i hvordan du forteller at andre kan reagere «han mente det nok ikke sånn...». I vårt tilfelle har mange gjennomskuet han, men likevel kan jeg få følelsen at det er jeg som overreagerer når han lyver og manipulerer. Hadde jeg delt blod med han hadde jeg vært livredd for å ha snev av det greiene der selv. 
 

Oppsøk psykolog og få orden på tanker og følelser. Tviler sterkt på at du er narsissist, men du er nok preget av en narsissistisk mor. Lik jeg er preget av min manns bror (har pågått i mange år..)

Anonymkode: 3bdd6...f25

[AnonymBruker]

Tro meg dere, oppdratt av narsissistisk mor og jeg har pløyd meg vei gjennom narsissistiske menn, til slutt åpnet jeg øynene og så alt klart.

Ingen narsissist jeg har møtt har noen gang vært livredd, eller inne på tanken en gang, at grunnen til drama og bråk i omgivelsene, kan være dem selv. ALDRI! 

Anonymkode: 4d927...5f3

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en narsissistisk far, og jeg kan skrive under på at det har vært tøft. Han var mest glad i seg selv, så mamma, så broren min, og så meg. Men absolutt mest glad i seg selv og sin egen suverenitet. Jeg så ham holde på, helt uten selvinnsikt eller selvgransking. Og det gjorde i hvertfall noe med meg: jeg skulle ALDRI bli sånn. Jeg skulle elske barna mine, vise dem hvor verdifulle de var, og gi dem selvtillit og tro på seg selv. Og det har jeg faktisk klart. Jeg har nok selvinnsikt til å se når jeg tar feil, og jeg skylder ikke på andre enn meg selv når det er JEG som har gjort en feil. Min far, derimot... Så vanskelig, så tverr, og så lite lydhør. Det tok meg over 30 på denne jorden før jeg turde å si meningene mine foran ham, om det så bare handlet om hvilken kake som er best av sjokoladekake og marsipankake. Han tar seg fortsatt nær av alt og har så sårede følelser dersom noen, gud forby, sier én ting feil, og det er gjerne jeg som ser ut som den store idioten dersom jeg har sagt imot ham på noe. For folk utenfor, altså slekt og sånt, tror nok ikke han er så manipulativ og nedlatende som han egentlig er. Ikke at det har vært lett, men jeg har begynt å bli litt nonchalant til det. Jo mindre kontakt vi har, jo bedre. Så nå har han en minimal rolle i livet mitt.

Det jeg tror, TS, er at du trenger tid og avstand fra moren din. Det kan ta tiår før man får et menneske skikkelig på avstand, men på et eller annet tidspunkt tenker du ikke på moren din hver dag lengre. Kanskje det går uker mellom hver gang hun dukker opp i tankene. Så da betyr hun mindre for deg, og hun har ikke den makten hun før hadde over deg.

Og du: jeg kan aldri tro du er narsissist selv. Du virker empatisk og god 🤗

Anonymkode: f3719...d67

[AnonymBruker]

Tusen takk for støtte, gode ord og at dere vil dele deres historie ❤️ Det er så lite forståelse rundt meg for slike ting, men har mannen min jeg kan snakke med til en viss grad som støtter meg. 

Jeg har nok mye å jobbe med, å går nå hos psykolog. Jeg har hatt en veldig vond oppvekst med mye vondt i tillegg til en syk mor. 

Anonymkode: 3c826...7ed