Hvordan bli mindre "needy"?

[AnonymBruker]

Vi er et par i midten av 30-årene som har vært sammen i rundt 3 år. Kjæresten min har veldig mye på tapetet - ny jobb, to barn fra et tidligere forhold, i tillegg til en hobby han driver med en dag i uken. Jeg derimot, har jobb og hund, og pga hunden går jeg rett hjem etter jobb, går tur, og blir de fleste dager hjemme resten av kvelden så hun ikke blir værende for mye alene hjemme. 

Jeg vet at jeg er altfor krevende overfor kjæresten min, jeg blir bekymret hvis jeg ikke hører fra ham på en halv dag, jeg blir lei meg om han velger å sove hos seg selv i stedet for hos meg, eller velger å være med noen andre enn meg når han ikke har ungene i helgene f.eks. 

Jeg er fullt klar over at dette er urimelig, og jeg vet at han merker det selvom jeg forsøker å ikke vise den siden av meg. Jeg skulle veldig gjerne ha vært mer avslappet, og f.eks. kunnet planlagt å finne på noe med venninner uten å sjekke om han er ledig først, osv, men det er utrolig vanskelig. Jeg aner ikke hvorfor jeg er på denne måten heller. Jeg har mange venner, og treffer dem flere ganger i uken. Det er ikke slik at kjæresten ikke vil være med meg heller, jeg vil tro at de aller fleste hadde vært tilfreds med hvor ofte vi sees og hvor ofte han kontakter meg når vi ikke sees. 

Så - spørsmålet mitt er egentlig om noen har erfaringer som kan hjelpe meg i å gi litt mer "f", og slappe av, ikke føle behov for å høre fra ham eller være med ham hele tiden, osv.. Det tærer på meg å hele tiden fokusere på ham. 

Anonymkode: 8fa56...908

[AnonymBruker]

Jeg har ikke andre anbefalinger enn å legge mer planer selv. Ting du genuint har lyst til, eller føler du bør være med på. Jeg har alltid i bakhodet at jeg må pleie ulike relasjoner og ikke "lene" meg på kjæresten. Takker ja til alt med familie, er med i et politisk nettverk som jeg pleier, sier ja til alt med venninner. Selv om det tilfeldigvis er en kveld han er ledig.

Men jeg kjenner veldig på samme følelse. Ikke at jeg sender melding hele tiden, men jeg er nok litt slik at jeg kan bli skuffet hvis han vil ha en kveld hjemme alene. Jeg må jo det selv iblant også, men vil jo helst at han skal savne meg såpass at det ikke er noe han prioriterer utover kveldene han må være alene. Ren egoisme rett og slett  

Anonymkode: e7e4a...6be

[AnonymBruker]

Kanskje du har en utrygg tilknytningsstil? 

https://www.klikk.no/helse/velvare/sexogsamliv/parterapi-2492129

Finnes en del litteratur om dette, noe er også lettlest selvhjelpslitteratur. 

Anonymkode: c84f4...b02

[AnonymBruker]

Legg vekk forventninger. Det hjalp mye på meg. Ingen forventninger = null skuffelser og null psykisk stress. Øv deg på det litt dag for dag

Anonymkode: 0d150...208

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du har en utrygg tilknytningsstil? 

https://www.klikk.no/helse/velvare/sexogsamliv/parterapi-2492129

Finnes en del litteratur om dette, noe er også lettlest selvhjelpslitteratur. 

Anonymkode: c84f4...b02

Skulle til å skrive det samme, og kjenner meg selv igjen i denne... Var slik selv i mange år. Sendte meldinger, ville ha forsikringer hele tiden og være med ham så mye som mulig.

Her endte det etter 15 år med at han trakk seg unna meg pga blant annet dette, og fyrte angsten min på toppunktet. var en slags løsrivelse som kom vår vei, og det var driitvondt. Men etter det, etter å ha "mistet ham" (føltes sånn), selv om han kom tilbake og vi er sammen enda, så fikk jeg et litt annet perspektiv på oss. Og så at jeg er sterk alene, og at jeg ikke har noen garantier. Jeg kan ikke overvåke ham eller få bekreftelse hele tiden, for jeg har likevel ingen garanti for at han ikke vil backe ut... Og det har gitt meg en slags ro. Jeg overlever alene, javel, om det skull skje. Og jeg finner meg kanskje en ny, i så fall, hvis ikke så klarer jeg meg fint selv. 

Men klamringen min bikket ting over i en forferdelig krise for oss i alle fall. Hans skyld at han dro reaksjonen så langt som han gjorde (destruktiv atferd, utroskap), og førte oss ut i en tilstand vi ikke kan returnere fra, Usikker på utfallet, men skulle jeg gitt meg selv et råd tilbake i tid, så ville det være å bli llitt mer laidback, og litt mindre needy. Gjør noe gøy, noe du liker. Selv om du aller helst bare vil bli tatt vare på..

Anonymkode: 56ca8...41c

[AnonymBruker]

Hva er planen med dette forholdet? Han har alt barn, dere bor ikke sammen og du føler deg ensom. Skal dere flytte sammen etterhvert? Skal dere ha en familie sammen? Eller er dette bare et middlertidig limbo uten noen plan som skal ta slutt? Ting uten fremtidsplaner: TAR SLUTT.

Anonymkode: 667e0...64d

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er planen med dette forholdet? Han har alt barn, dere bor ikke sammen og du føler deg ensom. Skal dere flytte sammen etterhvert? Skal dere ha en familie sammen? Eller er dette bare et middlertidig limbo uten noen plan som skal ta slutt? Ting uten fremtidsplaner: TAR SLUTT.

Anonymkode: 667e0...64d

Jeg er ikke enig der. Samliv akkurat som arbeidsliv, det må ikke nødvendigvis ta deg noen steder.  Det går an å leve dag for dag, og bare kjenne på følelsen av om det er godt eller ikke.  Med planer kommer forventninger, forhåpninger, og skuffelser. Men det er alfa og omega at begge parter tenker noenlunde likt om det. 

Anonymkode: 248d6...0a4

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er planen med dette forholdet? Han har alt barn, dere bor ikke sammen og du føler deg ensom. Skal dere flytte sammen etterhvert? Skal dere ha en familie sammen? Eller er dette bare et middlertidig limbo uten noen plan som skal ta slutt? Ting uten fremtidsplaner: TAR SLUTT.

Anonymkode: 667e0...64d

Det er klart vi har fremtidsplaner, litt usikker på hvor du får det inntrykket fra..? Og at jeg føler meg ensom er gjerne å ta hardt i, det er mer at jeg sliter med å forstå at han prioriterer andre/alenetid over meg, til tross for at fornuften min vet at han har all rett til å gjøre det. Følelsene mine tar på vei for ingenting, og jeg vet at jeg er urimelig, det er det jeg ber om hjelp til å jobbe meg bort fra. 

At vi ikke noe sammen enda handler om at han har hus og barn fra før, mens jeg har min egen leilighet, i tillegg til hunden min som ene barnet er allergisk mot. Vi snakker om å kjøpe noe sammen, men enn så lenge er ikke det noe vi stresser med. 

En felles familie blir det ikke nei. 

 

Anonymkode: 8fa56...908

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke enig der. Samliv akkurat som arbeidsliv, det må ikke nødvendigvis ta deg noen steder.  Det går an å leve dag for dag, og bare kjenne på følelsen av om det er godt eller ikke.  Med planer kommer forventninger, forhåpninger, og skuffelser. Men det er alfa og omega at begge parter tenker noenlunde likt om det. 

Anonymkode: 248d6...0a4

Det kan man, og da kommer man ALDRI til å ha et varig forhold fordi man stikker med engang det dukker opp problemer. Ikke er man en person noen kan stole på heller. 

Anonymkode: 667e0...64d

[Gjest Anonymus Notarius]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Legg vekk forventninger. Det hjalp mye på meg. Ingen forventninger = null skuffelser og null psykisk stress. Øv deg på det litt dag for dag

Anonymkode: 0d150...208

Det høres jo nitrist ut, da. Greit nok hvis man har et uforpliktende forhold, selvfølgelig, men får ikke inntrykk av at det er det TS og kjæresten har.

Tror heller ikke man blir mindre skuffa av å late som om man ikke har forventninger.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Skulle til å skrive det samme, og kjenner meg selv igjen i denne... Var slik selv i mange år. Sendte meldinger, ville ha forsikringer hele tiden og være med ham så mye som mulig.

Her endte det etter 15 år med at han trakk seg unna meg pga blant annet dette, og fyrte angsten min på toppunktet. var en slags løsrivelse som kom vår vei, og det var driitvondt. Men etter det, etter å ha "mistet ham" (føltes sånn), selv om han kom tilbake og vi er sammen enda, så fikk jeg et litt annet perspektiv på oss. Og så at jeg er sterk alene, og at jeg ikke har noen garantier. Jeg kan ikke overvåke ham eller få bekreftelse hele tiden, for jeg har likevel ingen garanti for at han ikke vil backe ut... Og det har gitt meg en slags ro. Jeg overlever alene, javel, om det skull skje. Og jeg finner meg kanskje en ny, i så fall, hvis ikke så klarer jeg meg fint selv. 

Men klamringen min bikket ting over i en forferdelig krise for oss i alle fall. Hans skyld at han dro reaksjonen så langt som han gjorde (destruktiv atferd, utroskap), og førte oss ut i en tilstand vi ikke kan returnere fra, Usikker på utfallet, men skulle jeg gitt meg selv et råd tilbake i tid, så ville det være å bli llitt mer laidback, og litt mindre needy. Gjør noe gøy, noe du liker. Selv om du aller helst bare vil bli tatt vare på..

Anonymkode: 56ca8...41c

Takk for gode råd! Det høres absolutt fornuftig ut det du skriver. Synd at du måtte oppleve den type krise som dere gjennomgikk, men takk for at du deler erfaringene dine. 😊

Anonymkode: 8fa56...908

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du har en utrygg tilknytningsstil? 

https://www.klikk.no/helse/velvare/sexogsamliv/parterapi-2492129

Finnes en del litteratur om dette, noe er også lettlest selvhjelpslitteratur. 

Anonymkode: c84f4...b02

Har googlet og lest litt nå - jeg tror du traff spikeren på hodet her. 😣 kjæresten min er en "trygg" person i den forstand, selvom jeg tror jeg skyver ham mot "unnvikende". 😣

Anonymkode: 8fa56...908

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har googlet og lest litt nå - jeg tror du traff spikeren på hodet her. 😣 kjæresten min er en "trygg" person i den forstand, selvom jeg tror jeg skyver ham mot "unnvikende". 😣

Anonymkode: 8fa56...908

Jeg har unnvikende, får panikk når folk klenger. Hehe. 

Men altså, da kan du faktisk gjøre noe med det! Enten terapi eller selvhjelp. For meg har det hjulpet bare det å vite at jeg er slik, og så prøve å oppføre meg litt annerledes. 

Anonymkode: c84f4...b02

[AnonymBruker]

Du kan jo faktisk også "øve" litt på å prioritere venner framfor han. At du planlegger å være med venner selv de dagene/helgene du vet han har fri.. 

Du bør også bruke som motivasjon at dersom du over lengre tid påfører han dårlig samvittighet for at han gjør andre ting enn kun være sammen med deg, så vil det fort bli sånn permanent.

Det er hvertfall godt å se at du har selvinnsikt på området og jobber med saken 🙂

Helt forferdelig med de som ikke kan unne partneren noe alenetid/kvalitetstid med andre enn seg selv.

Anonymkode: f6c46...3b4

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har unnvikende, får panikk når folk klenger. Hehe. 

Men altså, da kan du faktisk gjøre noe med det! Enten terapi eller selvhjelp. For meg har det hjulpet bare det å vite at jeg er slik, og så prøve å oppføre meg litt annerledes. 

Anonymkode: c84f4...b02

Ja - jeg vet forsåvidt at jeg fort kan bli unnvikende også, med exen var jeg slik. Vi bodde i en liten leilighet, og han var alltid hjemme når jeg var hjemme, ville gjøre alt med meg og ville helst ha planer sammen for hver eneste dag. Jeg holdt på å rable. 😀 

Det skal tydeligvis ikke være lett. Jeg vurderer å benytte meg av helseforsikringen vi har via jobb, der vi kan få dekket et visst antall timer hos en psykolog. Jeg kjenner at det kunne ha vært nyttig å få litt hjelp til hvordan jeg skal forholde meg til hele situasjonen. 

Slik det er nå er jeg klar over at jeg må jobbe med meg selv. Vi hadde oss en prat i går om akkurat dette, og jeg sa at jeg virkelig unner ham alenetid og vennetid og alt slikt, og snakket litt rundt der jeg har skrevet i tråden her. Han er veldig god og forståelsesfull der og da, og vi blir enige om at jeg jobber med å være mer selvstendig, mens han skulle bli flinkere til å gjøre helt enkle ting som å sende en melding i ny og ne, ikke bare svare meg når jeg skriver til ham først. Han påstod at han ikke merker at jeg er så kravstor, men at han har mistenkt at jeg blir sår når han vil sove hjemme el.l.

Jeg innser at jeg høres verre ut enn jeg er når jeg forteller hvordan jeg tenker og føler, men stort sett klarer jeg å kontrollere meg selv. Jeg vet jo hva som er den rasjonelle oppførselen, og jeg har aldri nektet ham å f.eks. dra på fest med kompiser - jeg er bare lei av å måtte kjenne på følelsen av å bli avvist og bli lei meg og usikker hele tiden, når det strengt tatt ikke er en reell grunn til det. 😊

Anonymkode: 8fa56...908

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har googlet og lest litt nå - jeg tror du traff spikeren på hodet her. 😣 kjæresten min er en "trygg" person i den forstand, selvom jeg tror jeg skyver ham mot "unnvikende". 😣

Anonymkode: 8fa56...908

Jeg er/var som det, grunnet veldig kjipe erfaringer med relasjoner fra tidligere. Min nye kjæreste er også en trygg tilknytningstype og det har hjulpet oss veldig å prate om nettopp dette med tilknytningsmønstre. Du får tenke at han er den tryggeste typen å jobbe med din egen usikkerhet med! 🙂 

Kjæresten min vet hva jeg sliter med/trigger meg på bakgrunn av dårlige erfaringer med andre, og jeg vil endre dette. For det er ikke godt å være så engstelig.

Han er en trygg person å utforske og teste ut nye mønstre med, så jeg jobber aktivt med å løsrive meg fordi jeg stoler på at han har de beste intensjoner for oss og for meg. Siden han merker at jeg aktivt jobber med saken, sender han gjerne bekreftelse min vei i situasjonene som tidligere har vært vanskelig fordi han vet at vi er på samme «lag» for å løse dette 🙂 

Min usikkerhet er ikke hans feil og det handler om noe annet enn at jeg ønsker å kontrollere han, men om man ikke har en god kommunikasjon rundt det, kan det fort bli til at den trygge parten bare trekker seg unna fordi det oppfattes som at man ønsker å kontrollere. 
 

Det finnes også ulike måter å vise eller å gi kjærlighet på. Hva trenger du TS? Og hvordan viser dere kjærlighet til hverandre?

For min del og min usikkerhet var det til stor hjelp å lese litt og diskutere det med min partner også. Selv om han viser/trenger kjærlighet på en annen måte enn deg, betyr det ikke at han elsker deg mindre enn du gjør 😊
 

Anonymkode: 91808...330

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja - jeg vet forsåvidt at jeg fort kan bli unnvikende også, med exen var jeg slik. Vi bodde i en liten leilighet, og han var alltid hjemme når jeg var hjemme, ville gjøre alt med meg og ville helst ha planer sammen for hver eneste dag. Jeg holdt på å rable. 😀 

Det skal tydeligvis ikke være lett. Jeg vurderer å benytte meg av helseforsikringen vi har via jobb, der vi kan få dekket et visst antall timer hos en psykolog. Jeg kjenner at det kunne ha vært nyttig å få litt hjelp til hvordan jeg skal forholde meg til hele situasjonen. 

Slik det er nå er jeg klar over at jeg må jobbe med meg selv. Vi hadde oss en prat i går om akkurat dette, og jeg sa at jeg virkelig unner ham alenetid og vennetid og alt slikt, og snakket litt rundt der jeg har skrevet i tråden her. Han er veldig god og forståelsesfull der og da, og vi blir enige om at jeg jobber med å være mer selvstendig, mens han skulle bli flinkere til å gjøre helt enkle ting som å sende en melding i ny og ne, ikke bare svare meg når jeg skriver til ham først. Han påstod at han ikke merker at jeg er så kravstor, men at han har mistenkt at jeg blir sår når han vil sove hjemme el.l.

Jeg innser at jeg høres verre ut enn jeg er når jeg forteller hvordan jeg tenker og føler, men stort sett klarer jeg å kontrollere meg selv. Jeg vet jo hva som er den rasjonelle oppførselen, og jeg har aldri nektet ham å f.eks. dra på fest med kompiser - jeg er bare lei av å måtte kjenne på følelsen av å bli avvist og bli lei meg og usikker hele tiden, når det strengt tatt ikke er en reell grunn til det. 😊

Anonymkode: 8fa56...908

Samme som skrev til deg over her 🙂

Så bra at dere hadde den praten! ❤️ Det høres ut som den var konstruktiv. Min kjæreste merket heller ikke så mye til hvor mye vonde følelser jeg satt med, så var ikke gått så langt at han syns jeg var kravstor eller kontrollerende. Men han har også blitt flinkere til å sende melding først, ringe når han har anledning osv, og jeg har blitt flinkere til å la han få anledning til å gjøre det 😅 For som han sa til meg; Det er ikke det at jeg ikke tenker på å sende melding eller ringe deg, men jeg får ikke muligheten fordi du alltid er først ute. 

Og igjen, at han ønsker å kommunisere og at du viser at du også unner han sitt og at du vil ha det bedre i deg selv, har dere stor sjanse for å løse dette 🙂 Han virker som en trygg partner å jobbe mot det å bli tryggere for din del ❤️ Flott at han også ser at dette er noe dere kan løse sammen, og kjærester ønsker jo som regel bare at partneren skal ha det godt. 

Anonymkode: 91808...330