Å føle seg som en statist i andre folk sine liv

[AnonymBruker]

Høres sikkert rart og teit ut. Men jeg er den eneste i søskenflokken som ikke har barn enda. Og har merket gradvis at fra å være «Familien Hansen», med våre foreldre og oss søsken, så er mine søsken gått over til å ha full fokus på sine egne familier. Og det er jo naturlig og forståelig. Men for meg som er alene, så merker jeg at «Familien Hansen» finnes ikke mer. Den ene forelderen vår er død, og den andre sliter psykisk og trekker seg unna. Så jeg har ingen. Har en samboer som betyr mye for meg heldigvis, men utover det så føler jeg at jeg ikke har familie. Noe som kjennes ensomt. Spesielt mot jul hvor familie ofte står i sentrum. 

Jeg føler også når jeg møter familien min så er de opptatt med seg og sitt, og ser ikke meg. Jeg er som en birolle som detter innom deres liv. Jeg er en god tante og når mine søsken har det vanskelig, så stiller jeg opp for de. Tar kontakt med min gjenlevende forelder, men h*n tar ikke kontakt tilbake. Tror jeg har fått to telefonsamtaler derfra i år, den ene på bursdagen min. 

Jeg er på ingen måte oppmerksomhetssyk og tenker stakkars meg. Men fra mitt perspektiv så kjenner jeg at det er sårt og ensomt. At jeg har ingen. 

Svigers bor langt unna, og selv om de er hyggelig med meg og jeg tilbake, så har vi ikke så mye kontakt. Og de har naturlig nok størst fokus på min samboer og hans søsken igjen. Så da blir jeg en birolle der også. 

Mine besteforeldre er døde, og onkler og tanter har me ikke hatt så nær kontakt med. Men jeg prøver å ha kontakt med de også, men det er ikke noe nært. 

Så jeg vet ikke hva jeg vil med tråden. Er det noen andre som har kjent på det samme kanskje? 

Og ikke svar med «ja men du kan ikke forvente» eller «det er opp til deg selv» osv. Jeg er fullt klar over det. Men dette er kun et uttrykk for hvordan det kan føles fra et ståsted. 

Anonymkode: e6113...b23

[AnonymBruker]

Hadde det slik helt til jeg fikk egne barn, og det har vært veldig sårt. Føler det litt innimellom også, da selv om jeg har egne barn og er opptatt med jobb, så finner jeg fortsatt tid til å sende en melding, invitere og besøke, mens de ikke har tid eller ork til det samme.

Har desverre ingen råd, vil bare ønske deg en god jul. Gjør mer av det som gjør deg glad!

Anonymkode: 03fb9...fbe

[AnonymBruker]

Føler med deg, og kjenner meg igjen.   Jeg har også ergret meg over at min familie ikke gjør nok for å holde sammen. Trist, når jeg ser at andre jeg kjenner har tette vennskap med sine søsken i voksen alder. Jeg forsøker å ta jevnlig inititativ til treff, kaffebesøk osv, men merker at engasjementet ikke går begge veier. Så har vel egentlig gitt opp, man kan jo ikke tvinge folk til å bli mer tilstedeværende. Mitt inntrykk er at en del som får barn snevrer inn tilværelsen, de er opptatt med sin boble og sliter med å relatere seg til oss som ikke er i samme situasjon. 

Har landet på at det er viktig å bygge opp et nettverk av venner. Om man er permanent barnløs, så må man skape familie på andre måter. For meg har det vært smart å holde på med hobbyer og organisasjonsarbeid, hvor jeg har truffet likesinnede, også andre barnløse. Jeg vil si jeg har en god krets rundt meg nå, et par nære venner jeg kan snakke om alt med, og så en litt løsere bekjentskapskrets jeg treffer i festlig lag. Nå i desember har jeg planer nesten hver helg. Så selv om kontakten med familien er nokså laber, så opplever jeg i hvert fall å ha andre folk som gjerne vil treffes. Kanskje det er den strategien du bør velge også?

Anonymkode: 357e4...89a

[AnonymBruker]

Jeg har det også litt på den måten. Enslig, barnløs og arbeidsledig, med søsken som er opptatt med egne familier og karrierer, skilte foreldre og ingen gjenlevende besteforeldre. Jeg har ingen konflikter med noen i familien, men føler meg på både uinteresserte og uinteressant, mest som en fotnote som ikke betyr noe særlig. På mange måter vil jeg helst slippe kontakt med dem, for å slippe den følelsen.

På grunn av økonomien har jeg begrenset mulighet til å sosialisere på egen hånd, og har jo åpenbart ingen kolleger, så det blir ofte til at jeg bruker tid på litteratur, film og spill, og prøver å tenke minst mulig på relasjoner. Det går som regel greit nok, men akkurat rundt høytidene blir annerledesheten veldig merkbar.

Anonymkode: b4451...ace

[AnonymBruker]

Takk for svar alle ❤️ Er jo leit at dere også har det slik, men godt å se at jeg ikke er alene om å tenke slik. 

For jeg føler meg rett og slett ikke viktig. Jeg vet at de er glad i meg, men de viser ingen interesse for meg og mitt. Minner meg om en strofe jeg leste i et dikt en gang: «alle hun elsker, har andre å være glad i» 

Anonymkode: e6113...b23

[AnonymBruker]

Jeg tror det beste rådet jeg kan gi deg er å prøve å akseptere situasjonen. For barna kommer nok til å være hovedfokus i mange år fremover. Kanskje prøve å være med venner og/eller utvide omgangskretsen? Gjøre mest mulige ting sm du blir glad av. 

Det går selvsagt ann å prøve å ta det opp, men jeg er redd du kan bli skuffa da og kjenne enda mer på dette.

Anonymkode: ed258...eba

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg, og kjenner meg igjen.   Jeg har også ergret meg over at min familie ikke gjør nok for å holde sammen. Trist, når jeg ser at andre jeg kjenner har tette vennskap med sine søsken i voksen alder. Jeg forsøker å ta jevnlig inititativ til treff, kaffebesøk osv, men merker at engasjementet ikke går begge veier. Så har vel egentlig gitt opp, man kan jo ikke tvinge folk til å bli mer tilstedeværende. Mitt inntrykk er at en del som får barn snevrer inn tilværelsen, de er opptatt med sin boble og sliter med å relatere seg til oss som ikke er i samme situasjon. 

Har landet på at det er viktig å bygge opp et nettverk av venner. Om man er permanent barnløs, så må man skape familie på andre måter. For meg har det vært smart å holde på med hobbyer og organisasjonsarbeid, hvor jeg har truffet likesinnede, også andre barnløse. Jeg vil si jeg har en god krets rundt meg nå, et par nære venner jeg kan snakke om alt med, og så en litt løsere bekjentskapskrets jeg treffer i festlig lag. Nå i desember har jeg planer nesten hver helg. Så selv om kontakten med familien er nokså laber, så opplever jeg i hvert fall å ha andre folk som gjerne vil treffes. Kanskje det er den strategien du bør velge også?

Anonymkode: 357e4...89a

Jeg har det og som dere andre. Hvilke hobbyer og organisasjoner er du med i? Jeg skulle og gjerne truffet andre barnløse, kjenner ingen som er det. Og utvidet vennekretsen, som jeg har prøvd på lenge.

Anonymkode: 85cf6...b53

[AnonymBruker]

Statist i andres liv er du såklart. 
mener du kanskje, statist i eget liv?

Anonymkode: ec95e...c8b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Er singel, i slutten av 30-årene, og har to søstre med mann og barn. Begge foreldrene våre er her fortsatt, men de bor ikke i landet store deler av året, og min far bryr seg generelt ikke om meg. 

Ofte henger resten av familien sammen uten å invitere meg. Når jeg kommenterer det en sjelden gang er de helt overrasket over at jeg hadde hatt lyst til å komme, til tross for at jeg har sagt direkte at jeg gjerne blir med. 

 

Anonymkode: 1beb8...46f

[AnonymBruker]

Tipper de misunner deg friheten din. Du kan reise og gjøre hva du vil. Ingen barn å ta hensyn til. 

 

Hva sliter din forelder med? 

Anonymkode: 361d6...5fc

[Gjest O.G.]

Men er du statist i eiga liv også da, TS?