Når ditt eneste barn bor i fosterhjem..

[AnonymBruker]

Hvordan takler du livet når ditt eneste barn bor i fosterhjem, og du ser det sjeldent? 

Anonymkode: 487c8...904

[AnonymBruker]

Det er vanskelig, men hva skal man gjøre?  Legge seg ned for å dø, syns synd på seg selv eller sette seg selv i offerrollen. Første året var tungt, andre mindre tungt,  det femte året enklere. Samme hvor urettferdig det føles ut at barnet er tatt fra meg så er det min egen oppgave å leve videre. Min oppgave å gjøre det beste ut av ting.  Jeg gjør som alle andre. Ordner å styrer til jul, inviterer venner med barn på trolldeig og pepperkakebaking og har juleverksted med de små. 

Når alt det koselige og sosiale er over så setter jeg meg i sofaen under teppe og gråter høylytt. Men så kommer det en ny dag og jeg prøver å få en koselig dag på jobb og hjemme.

Jeg mistet barnet mitt pga kraftig fødselsdepresjon og etter to år så skjønte jeg at dette ikke gikk lenger. Kontaktet bv og de krevde omsorgovertakelse. De fikk det. Når jeg nå er frisk er det forseint. Barnet har en god og trygg tilknytning til sin fosterfamilie som også er barnets tante på farssiden. Jeg ser barnet 9 timer i året selv om det bor hos familie. 

Sorgen blir enklere over tid, men samtidig går man med et tomrom inni seg som aldri vil gro samme hvor koselig man har det rundt seg. Jeg lever ikke, men eksisterer i en boble der tiden stoppet opp for fem år siden. 

 

 

Anonymkode: 591fe...157

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig, men hva skal man gjøre?  Legge seg ned for å dø, syns synd på seg selv eller sette seg selv i offerrollen. Første året var tungt, andre mindre tungt,  det femte året enklere. Samme hvor urettferdig det føles ut at barnet er tatt fra meg så er det min egen oppgave å leve videre. Min oppgave å gjøre det beste ut av ting.  Jeg gjør som alle andre. Ordner å styrer til jul, inviterer venner med barn på trolldeig og pepperkakebaking og har juleverksted med de små. 

Når alt det koselige og sosiale er over så setter jeg meg i sofaen under teppe og gråter høylytt. Men så kommer det en ny dag og jeg prøver å få en koselig dag på jobb og hjemme.

Jeg mistet barnet mitt pga kraftig fødselsdepresjon og etter to år så skjønte jeg at dette ikke gikk lenger. Kontaktet bv og de krevde omsorgovertakelse. De fikk det. Når jeg nå er frisk er det forseint. Barnet har en god og trygg tilknytning til sin fosterfamilie som også er barnets tante på farssiden. Jeg ser barnet 9 timer i året selv om det bor hos familie. 

Sorgen blir enklere over tid, men samtidig går man med et tomrom inni seg som aldri vil gro samme hvor koselig man har det rundt seg. Jeg lever ikke, men eksisterer i en boble der tiden stoppet opp for fem år siden. 

 

 

Anonymkode: 591fe...157

❤

Anonymkode: c596c...23c

[AnonymBruker]

😭

Anonymkode: cf0dd...9b6

[AnonymBruker]

Barnet mitt er i fosterhjem fordi jeg var syk da hun var liten, og jeg er syk fremdeles og klarer ikke å jobbe. Jeg hadde klart å ha henne boende hos meg 100% nå, siden hun er blitt så stor og selvstendig, men etter mange år i fosterhjem er hun ikke interessert i å flytte til meg. Snart er barne og ungdomstiden over uten at jeg har fått lov til å være noe særlig mor. Jeg har vært ganske sterk alle disse årene, fordi jeg har sett frem til hvert eneste samvær med henne, men nå når hun snart får sitt eget liv og både skal i militæret og kanskje flytte til et annet sted for å studere,vet jeg ikke hvordan jeg skal takle dagene. 

Ts. 

Anonymkode: 487c8...904

[Mrs Robinson]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig, men hva skal man gjøre?  Legge seg ned for å dø, syns synd på seg selv eller sette seg selv i offerrollen. Første året var tungt, andre mindre tungt,  det femte året enklere. Samme hvor urettferdig det føles ut at barnet er tatt fra meg så er det min egen oppgave å leve videre. Min oppgave å gjøre det beste ut av ting.  Jeg gjør som alle andre. Ordner å styrer til jul, inviterer venner med barn på trolldeig og pepperkakebaking og har juleverksted med de små. 

Når alt det koselige og sosiale er over så setter jeg meg i sofaen under teppe og gråter høylytt. Men så kommer det en ny dag og jeg prøver å få en koselig dag på jobb og hjemme.

Jeg mistet barnet mitt pga kraftig fødselsdepresjon og etter to år så skjønte jeg at dette ikke gikk lenger. Kontaktet bv og de krevde omsorgovertakelse. De fikk det. Når jeg nå er frisk er det forseint. Barnet har en god og trygg tilknytning til sin fosterfamilie som også er barnets tante på farssiden. Jeg ser barnet 9 timer i året selv om det bor hos familie. 

Sorgen blir enklere over tid, men samtidig går man med et tomrom inni seg som aldri vil gro samme hvor koselig man har det rundt seg. Jeg lever ikke, men eksisterer i en boble der tiden stoppet opp for fem år siden. 

 

 

Anonymkode: 591fe...157

 

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnet mitt er i fosterhjem fordi jeg var syk da hun var liten, og jeg er syk fremdeles og klarer ikke å jobbe. Jeg hadde klart å ha henne boende hos meg 100% nå, siden hun er blitt så stor og selvstendig, men etter mange år i fosterhjem er hun ikke interessert i å flytte til meg. Snart er barne og ungdomstiden over uten at jeg har fått lov til å være noe særlig mor. Jeg har vært ganske sterk alle disse årene, fordi jeg har sett frem til hvert eneste samvær med henne, men nå når hun snart får sitt eget liv og både skal i militæret og kanskje flytte til et annet sted for å studere,vet jeg ikke hvordan jeg skal takle dagene. 

Ts. 

Anonymkode: 487c8...904

Synes dere er fantastiske mødre som har tilsidesatt egne behov og innsett at dere ikke har hatt mulighet til å gi barna deres det livet de fortjener ❤  

Kjenner barna deres til årsaken til at de ble plassert i fosterhjem? Nå kjenner jeg ikke til hvilke anbefalinger som følger med fosterbarn, men kan det tenkes at det er mulig å bli mer involvert  i barnas liv når de blir voksne? 

Klem!

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Mrs Robinson skrev:

 

Synes dere er fantastiske mødre som har tilsidesatt egne behov og innsett at dere ikke har hatt mulighet til å gi barna deres det livet de fortjener ❤  

Kjenner barna deres til årsaken til at de ble plassert i fosterhjem? Nå kjenner jeg ikke til hvilke anbefalinger som følger med fosterbarn, men kan det tenkes at det er mulig å bli mer involvert  i barnas liv når de blir voksne? 

Klem!

Når fosterbarn har fylt 18 bestemmer de selv om de vil fortsette å bo i fosterhjemmet (ettervern), flytte for seg selv eller hjem til de biologiske foreldrene.

Jeg skulle gitt alt jeg eide i hele verden for å klare å ta meg av barnet mitt, men jeg hadde ikke fysisk helse til det.. 

Ts. 

Anonymkode: 487c8...904

[Mrs Robinson]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når fosterbarn har fylt 18 bestemmer de selv om de vil fortsette å bo i fosterhjemmet (ettervern), flytte for seg selv eller hjem til de biologiske foreldrene.

Jeg skulle gitt alt jeg eide i hele verden for å klare å ta meg av barnet mitt, men jeg hadde ikke fysisk helse til det.. 

Ts. 

Anonymkode: 487c8...904

Din viktigste oppgave som mor er å gi barna gode oppvekstvilkår, og dette har du klart ❤ 

[AnonymBruker]

Det har snart gått to år, og jeg kjenner på det at jeg ikke vil ha de tilbake. De har det bra der de er. Jeg er for dårlig til å ha de.

Anonymkode: c3ae1...797

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig, men hva skal man gjøre?  Legge seg ned for å dø, syns synd på seg selv eller sette seg selv i offerrollen. Første året var tungt, andre mindre tungt,  det femte året enklere. Samme hvor urettferdig det føles ut at barnet er tatt fra meg så er det min egen oppgave å leve videre. Min oppgave å gjøre det beste ut av ting.  Jeg gjør som alle andre. Ordner å styrer til jul, inviterer venner med barn på trolldeig og pepperkakebaking og har juleverksted med de små. 

Når alt det koselige og sosiale er over så setter jeg meg i sofaen under teppe og gråter høylytt. Men så kommer det en ny dag og jeg prøver å få en koselig dag på jobb og hjemme.

Jeg mistet barnet mitt pga kraftig fødselsdepresjon og etter to år så skjønte jeg at dette ikke gikk lenger. Kontaktet bv og de krevde omsorgovertakelse. De fikk det. Når jeg nå er frisk er det forseint. Barnet har en god og trygg tilknytning til sin fosterfamilie som også er barnets tante på farssiden. Jeg ser barnet 9 timer i året selv om det bor hos familie. 

Sorgen blir enklere over tid, men samtidig går man med et tomrom inni seg som aldri vil gro samme hvor koselig man har det rundt seg. Jeg lever ikke, men eksisterer i en boble der tiden stoppet opp for fem år siden. 

 

 

Anonymkode: 591fe...157

Dette er jo forferdelig. Jeg ser på det sol selvsagt at barnet skal hjem når depresjonen er over. Spesielt når det er familie som har omsorg. 

Og det er jo bare tull at man skal se ungen så lite når ungen er hos sin tante... 

Anonymkode: be7e6...166

[AnonymBruker]

Jeg får tilbake troen på menneskeheten når jeg leser slike tråder og ser mennesker som elsker barna så høyt som dere gjør  ❤️

Det gjør meg vondt at dere måtte oppleve slike vendinger i livet, men jammen står det respekt av dere! 

Anonymkode: 1012b...342

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig trist, men vær glad barnevernet ikke har ødelagt for flere barn hos deg. Tar de ett, tar de som regel alle. 

Anonymkode: ad4cc...73d

[SoWhat?]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig, men hva skal man gjøre?  Legge seg ned for å dø, syns synd på seg selv eller sette seg selv i offerrollen. Første året var tungt, andre mindre tungt,  det femte året enklere. Samme hvor urettferdig det føles ut at barnet er tatt fra meg så er det min egen oppgave å leve videre. Min oppgave å gjøre det beste ut av ting.  Jeg gjør som alle andre. Ordner å styrer til jul, inviterer venner med barn på trolldeig og pepperkakebaking og har juleverksted med de små. 

Når alt det koselige og sosiale er over så setter jeg meg i sofaen under teppe og gråter høylytt. Men så kommer det en ny dag og jeg prøver å få en koselig dag på jobb og hjemme.

Jeg mistet barnet mitt pga kraftig fødselsdepresjon og etter to år så skjønte jeg at dette ikke gikk lenger. Kontaktet bv og de krevde omsorgovertakelse. De fikk det. Når jeg nå er frisk er det forseint. Barnet har en god og trygg tilknytning til sin fosterfamilie som også er barnets tante på farssiden. Jeg ser barnet 9 timer i året selv om det bor hos familie. 

Sorgen blir enklere over tid, men samtidig går man med et tomrom inni seg som aldri vil gro samme hvor koselig man har det rundt seg. Jeg lever ikke, men eksisterer i en boble der tiden stoppet opp for fem år siden. 

 

 

Anonymkode: 591fe...157

❤️

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er selvfølgelig trist, men vær glad barnevernet ikke har ødelagt for flere barn hos deg. Tar de ett, tar de som regel alle. 

Anonymkode: ad4cc...73d

Heldigvis ikke alltid. Kjenner en som hat mistet 3 barn til barnevernet,noen år etterpå fikk hun ett barn til å fikk beholde det. Nå har hun nylig fått en liten baby å er visst ikke snakk om å ta den heller. Hun flyttet til en ny kommune etter hun mistet barna da,å her kom de frem til at mor hadde god omsorgsevne.

Anonymkode: 71b7e...a13

[AnonymBruker]

Var rusmisbruker før jeg ble gravid, ble nykter da jeg fant ut at jeg var gravid og holdt meg nykter til hun var seks måneder, da sprakk jeg, ble nykter, sprakk igjen, og da hun var to innså jeg at jeg oppførte meg som moren min hadde gjort, og hun er mye av grunnen til at jeg ble misbruker. Ville gi datteren min mulighet til å ha et godt hjemmemiljø og ikke måtte forholde seg til mitt kaos på daglig basis. Ser henne regelmessig, fosterfamilien sender meg bilder og oppdateringer, og hun har det veldig fint. Det er det jeg fokuserer på når jeg savner henne mest. Hun blir tatt vare på bedre enn jeg kan ta vare på henne. 

Anonymkode: 13934...65e

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var rusmisbruker før jeg ble gravid, ble nykter da jeg fant ut at jeg var gravid og holdt meg nykter til hun var seks måneder, da sprakk jeg, ble nykter, sprakk igjen, og da hun var to innså jeg at jeg oppførte meg som moren min hadde gjort, og hun er mye av grunnen til at jeg ble misbruker. Ville gi datteren min mulighet til å ha et godt hjemmemiljø og ikke måtte forholde seg til mitt kaos på daglig basis. Ser henne regelmessig, fosterfamilien sender meg bilder og oppdateringer, og hun har det veldig fint. Det er det jeg fokuserer på når jeg savner henne mest. Hun blir tatt vare på bedre enn jeg kan ta vare på henne. 

Anonymkode: 13934...65e

Da er du heldig med fosterforeldrene, siden de sender deg bilder og oppdaterer deg om livet hennes🙂

Ts. 

Anonymkode: 487c8...904

[AnonymBruker]

Barn har det ikke alltid best hos sine biologiske foreldre. Noen foreldre innser ikke dette, andre innser det og ber om hjelp slik at barnet kan få det bedre et annet sted. 

Anonymkode: 77750...0fb

Ryddet for sitat av slettet innlegg. Perelandra, mod. 

Endret 4. desember 2019 av Perelandra

[AnonymBruker]

Dere er fantastiske foreldre, jeg kan ikke forestille meg den styrken dere har som setter deres egne behov så til side så barna har det bra ❤️

Men jeg lurer på hva grunnen er for  at biologiske foreldre får så lite kontakt med barna? Er det noe barnevernet bestemmer, eller fosterfamilien? Tanten og onkelen min var fosterforeldre og barnets mor hadde ganske tett kontakt med barnet i perioder hvor hun var nykter. Barnet satt veldig pris på det.

Anonymkode: e0abc...4f7

[AnonymBruker]

Hadde tatt livet av meg, om mitt barn skulle bli tatt fra meg, hen er alt i mitt liv, alt jeg har å leve for!❤️

Anonymkode: aaf16...653

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere er fantastiske foreldre, jeg kan ikke forestille meg den styrken dere har som setter deres egne behov så til side så barna har det bra ❤️

Men jeg lurer på hva grunnen er for  at biologiske foreldre får så lite kontakt med barna? Er det noe barnevernet bestemmer, eller fosterfamilien? Tanten og onkelen min var fosterforeldre og barnets mor hadde ganske tett kontakt med barnet i perioder hvor hun var nykter. Barnet satt veldig pris på det.

Anonymkode: e0abc...4f7

Er vel fosterforeldrene som aller helst ikke vil at barnet skal føle noe tilknytning til foreldrene sine. Only in Norway.

Anonymkode: ea036...c03