Har en venn som stadig blir deprimert. Nå orker jeg ikke møtes lenger, når hun trenger det mest.

[AnonymBruker]

Hun er egentlig en kul dame, men sliter med å få det til...med kjærlighet, jobben, boligmarkedet. Så depresjonen kommer og går. Det er fryktelig tungt å møte henne. Skikkelig. Det er alltid en jævlig terskel å komme over før det blir hyggelig, og det er ikke alltid vi rekker det. Ofte er kommentarene hennes direkte slemme også, om enn ikke nødvendigvis retta mot meg.

Nå orker jeg ikke møtes mer. Samboeren min sier hun trenger meg vel mest nå, men etter 10 år med dette er jeg mett og utslitt. 

 

Hva skal og kan jeg gjøre?

Anonymkode: 3fde6...769

[AnonymBruker]

Jeg ville kuttet ut. Du trekker ikke henne opp, hun trekker deg ned. 

Anonymkode: 292c4...a7d

[AnonymBruker]

Fortell henne at du synes det er vanskelig å høre at hun sliter, og at du ikke nødvendigvis klarer å hjelpe henne, så du synes hun skal få profesjonell hjelp videre.

Så kan du i tillegg trekke deg litt tilbake fremover. Ta en pause, og takke nei til møter. Kanskje hun skjønner det, og kommer tilbake en dag i fremtiden hun har det bedre med seg selv. Hvis hun spør hvorfor du trekker deg tilbake, kan du forklare at du synes det ble litt tøft og mye.

Forstår godt at du ikke orker dette.

Anonymkode: a00e4...0b0

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er egentlig en kul dame, men sliter med å få det til...med kjærlighet, jobben, boligmarkedet. Så depresjonen kommer og går. Det er fryktelig tungt å møte henne. Skikkelig. Det er alltid en jævlig terskel å komme over før det blir hyggelig, og det er ikke alltid vi rekker det. Ofte er kommentarene hennes direkte slemme også, om enn ikke nødvendigvis retta mot meg.

Nå orker jeg ikke møtes mer. Samboeren min sier hun trenger meg vel mest nå, men etter 10 år med dette er jeg mett og utslitt. 

 

Hva skal og kan jeg gjøre?

Anonymkode: 3fde6...769

Du skal, Ts, gjøre som de sier på fly: ta på din egen oksygenmaske først. Ditt ansvar er din mentale og fysiske helse. Dersom du ødelegger dem på din venninne er situasjonen bare dobbelt så ille som før. 

Hennes mentale og fysiske helse er hennes ansvar. Når hun på 10 år ikke har tatt det ansvaret så må en nesten bare anta at det er sånn hun ønsker å leve. Og gi henne den friheten. For voksne folk må få lov til å velge seg dårlig livskvalitet, uansett om det er vanskelig for oss rundt. 

Dersom dere er ordentlig gode venner ville jeg sagt det som det er: du liker å være med henne når hun tar seg på tak, men du har ikke overskudd til å være psykolog - til det må hun finne proffe støttespillere. Dersom du oppriktig tror hun evner godta og følge opp en avtale om at «vi snakker bare om positive ting» når dere møtes så forsøk. Dersom du tror hun er selvsentrert nok (og av sykdom blir en dessverre ganske selvsentrert dersom en ikke jobber mye med å ikke bli det) til å degenerere til drama-queen og anklage deg for å ikke «bry deg om henne» nok til å la henne ødelegge dagen din - kutt kontakten. I hvert fall for noen år. Det er helt ok.

Anonymkode: 43058...7e1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du skal, Ts, gjøre som de sier på fly: ta på din egen oksygenmaske først. Ditt ansvar er din mentale og fysiske helse. Dersom du ødelegger dem på din venninne er situasjonen bare dobbelt så ille som før. 

Hennes mentale og fysiske helse er hennes ansvar. Når hun på 10 år ikke har tatt det ansvaret så må en nesten bare anta at det er sånn hun ønsker å leve. Og gi henne den friheten. For voksne folk må få lov til å velge seg dårlig livskvalitet, uansett om det er vanskelig for oss rundt. 

Dersom dere er ordentlig gode venner ville jeg sagt det som det er: du liker å være med henne når hun tar seg på tak, men du har ikke overskudd til å være psykolog - til det må hun finne proffe støttespillere. Dersom du oppriktig tror hun evner godta og følge opp en avtale om at «vi snakker bare om positive ting» når dere møtes så forsøk. Dersom du tror hun er selvsentrert nok (og av sykdom blir en dessverre ganske selvsentrert dersom en ikke jobber mye med å ikke bli det) til å degenerere til drama-queen og anklage deg for å ikke «bry deg om henne» nok til å la henne ødelegge dagen din - kutt kontakten. I hvert fall for noen år. Det er helt ok.

Anonymkode: 43058...7e1

Så de som lever med depresjoner ØNSKER å leve sånn mener du? 

Anonymkode: da3e7...ce7

[youcancallmejune]

Du er i mine øyne et helgen som har orket så lenge. Det er utrolig tungt å holde folk som sliter oppe år etter år. Tenk på deg selv nå.

[SoWhat?]

Har du sagt til henne hvordan du føler det? 

Jeg hadde med en veldig deprimert person å gjøre noen år, og det var tungt ja. Og jeg tenkte "aldri mer". Men så er det jo helt forferdelig at de ikke skal ha noen også. Så jeg bestemte meg for å si fra. Når folk blir for nede og mørke, så skal en også tenke på seg selv og si hvordan det påvirker. En er ikke en utømmelig kilde selv heller! 

Så mitt råd er å snakk ordentlig med henne før du bestemmer deg for hva du vil gjøre?  

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skal, Ts, gjøre som de sier på fly: ta på din egen oksygenmaske først. Ditt ansvar er din mentale og fysiske helse. Dersom du ødelegger dem på din venninne er situasjonen bare dobbelt så ille som før. 

Hennes mentale og fysiske helse er hennes ansvar. Når hun på 10 år ikke har tatt det ansvaret så må en nesten bare anta at det er sånn hun ønsker å leve. Og gi henne den friheten. For voksne folk må få lov til å velge seg dårlig livskvalitet, uansett om det er vanskelig for oss rundt. 

Dersom dere er ordentlig gode venner ville jeg sagt det som det er: du liker å være med henne når hun tar seg på tak, men du har ikke overskudd til å være psykolog - til det må hun finne proffe støttespillere. Dersom du oppriktig tror hun evner godta og følge opp en avtale om at «vi snakker bare om positive ting» når dere møtes så forsøk. Dersom du tror hun er selvsentrert nok (og av sykdom blir en dessverre ganske selvsentrert dersom en ikke jobber mye med å ikke bli det) til å degenerere til drama-queen og anklage deg for å ikke «bry deg om henne» nok til å la henne ødelegge dagen din - kutt kontakten. I hvert fall for noen år. Det er helt ok.

Anonymkode: 43058...7e1

For enkelte er det slik at selv om en får, eller har fått behandling for sin depresjon, kan den stadig vende tilbake. Det betyr ikke at man ikke «tar ansvar» for sin egen helse.

Jeg merker at jeg blir oppgitt over hvor mange som tror at dersom man får tilbakevendende depresjon, har man ikke fått riktig hjelp, eller søkt hjelp i utgangspunktet.

Anonymkode: f5603...909

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For enkelte er det slik at selv om en får, eller har fått behandling for sin depresjon, kan den stadig vende tilbake. Det betyr ikke at man ikke «tar ansvar» for sin egen helse.

Jeg merker at jeg blir oppgitt over hvor mange som tror at dersom man får tilbakevendende depresjon, har man ikke fått riktig hjelp, eller søkt hjelp i utgangspunktet.

Anonymkode: f5603...909

Jo mindre folk vet om et tema, desto mer skråsikre er de på at de har rett. Jeg velger å flire av dem heller enn å la meg irritere, men i sum er det selvsagt problematisk at så mange er så forbanna kunnskapsløse. Det jeg ikke skjønner er hvorfor man mener mye om ting man ikke har interesse for (jeg antar at man tilegner seg kunnskap om det man er interessert i)?

Det ser ut som om mange tror at å behandle depresjon er omtrent som å behandle et beinbrudd, man setter på en gips og så gror det på plass. Depresjon kan fortone seg mer som kreft, man tror man er kvitt den men så kommer den tilbake. Gang på gang på gang, noen ganger andre steder og i ulike former. Selv om man går i terapi og tar antidepressiva. 

Anonymkode: a8b3d...ce1

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er egentlig en kul dame, men sliter med å få det til...med kjærlighet, jobben, boligmarkedet. Så depresjonen kommer og går. Det er fryktelig tungt å møte henne. Skikkelig. Det er alltid en jævlig terskel å komme over før det blir hyggelig, og det er ikke alltid vi rekker det. Ofte er kommentarene hennes direkte slemme også, om enn ikke nødvendigvis retta mot meg.

Nå orker jeg ikke møtes mer. Samboeren min sier hun trenger meg vel mest nå, men etter 10 år med dette er jeg mett og utslitt. 

 

Hva skal og kan jeg gjøre?

Anonymkode: 3fde6...769

Slemme kommentarer er ikke noe man må tolerere, og du kan si til henne at du ikke ønsker å møte henne når hun snakker stygt om andre. Depresjon er ingen unnskyldning for å oppføre seg ufint på denne måten.

Anonymkode: f5603...909

[Gjest Embryo]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slemme kommentarer er ikke noe man må tolerere, og du kan si til henne at du ikke ønsker å møte henne når hun snakker stygt om andre. Depresjon er ingen unnskyldning for å oppføre seg ufint på denne måten.

Anonymkode: f5603...909

Dette kan like gjerne være en del av sykdomsbildet, et symptom. Da er hun ikke «slem», akkurat som at folk med tourettes eller demens heller ikke er det.

Med din logikk er demente kvinner på 90 år som sier ukvemsord til pleierne også slemme. Synes du de er slemme og at de rundt dem skal si at sykdommen ikke er en unnskyldning for å oppføre seg ufint på den måten?

Endret 1. desember 2019 av Embryo

[AnonymBruker]

Bestevenninnen min gjennom flere tiår har slitt psykisk så lenge jeg har kjent henne. Hun har vært slitsom i perioder men jeg hadde aldri ville vært uten henne i livet mitt uansett. Hun snakker ikke stygt om folk og akkurat dette synes jeg du kan ta opp med din venninne, det å være deprimert gir ikke fripass til å oppføre seg akkurat som man vil og øse dritt ut over de nærmeste.

Anonymkode: ee7f0...672

[AnonymBruker]

Vær en venn, men sett grenser for deg selv (eksempel: jeg kan møte deg 2 timer på cafe) og styr hva dere snakker om. Ikke vis at du er uinteressert, men du trenger heller ikke la henne dyrke det som er tungt. 

Anonymkode: a0517...db3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Embryo skrev:

Dette kan like gjerne være en del av sykdomsbildet, et symptom. Da er hun ikke «slem», akkurat som at folk med tourettes eller demens heller ikke er det.

Med din logikk er demente kvinner på 90 år som sier ukvemsord til pleierne også slemme. Synes du de er slemme og at de rundt dem skal si at sykdommen ikke er en unnskyldning for å oppføre seg ufint på den måten?

Jeg har selv vært svært deprimert, og har familiemedlemmer som har slitt med det samme. Personlig har jeg ikke opplevd at deprimerte har som et generelt symptom at man snakker stygt om andre. I så tilfelle tror jeg heller det har med personlighet å gjøre, ikke depresjonen i seg selv. Man kan fint bli fortalt at noe ikke er greit, selv som deprimert. 

Anonymkode: f5603...909

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Embryo skrev:

Dette kan like gjerne være en del av sykdomsbildet, et symptom. Da er hun ikke «slem», akkurat som at folk med tourettes eller demens heller ikke er det.

Med din logikk er demente kvinner på 90 år som sier ukvemsord til pleierne også slemme. Synes du de er slemme og at de rundt dem skal si at sykdommen ikke er en unnskyldning for å oppføre seg ufint på den måten?

Deprimerte mennesker er ikke sammenliknbare med demente mennesker.

Anonymkode: f5603...909

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Så de som lever med depresjoner ØNSKER å leve sånn mener du? 

Anonymkode: da3e7...ce7

Her tror jeg ikke vi snakker depresjoner i medisinsk forstand (uten at jeg egentlig vet det), men om noen som dyrker sitt eget svartsinn iblant. Jeg kan gjøre det selv.

Men om denne kvinnen faktisk er deprimert, bør hun selvsagt gå til legen og utredes medisinsk.

Anonymkode: 28ffe...8cd

[AnonymBruker]

vanskelig det der. jeg sliter selv med sykdom og depresjon, men prøver å ikke ha for mye fokus på det. men har en veninne som også sliter; dog ikke så mye som meg. men kjenner ofte at det blir for mye for meg; da hun har lite nettverk. det blir rett og slett for mye for meg, føler meg ofte stresset og invadert. noe som er veldig dårlig for meg, stress er ødeleggende for mine tilstander. men har så vondt av henne, til tross for at hun er veldig negativ, spydig besserwisser🙈

Anonymkode: 1c44e...bcb

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så de som lever med depresjoner ØNSKER å leve sånn mener du? 

Anonymkode: da3e7...ce7

Jeg tror vedkommende mente at OM hun ikke har søkt hjelp, så kan man "takke seg selv". Ønsker man å bli frisk om man velger å grave seg ned i stedet? Men ts har ikke skrevet noe om det.

Jeg er todelt her. På den ene siden mener jeg at alle først og fremst har ansvar for seg selv, og ikke har rett til å suge energien ut av andre. Samtidig er jeg ikke noe fan av at man skal kutte ut folk fordi de sliter. Hvis du synes det er slitsomt å treffe henne noen timer på en søndag, er det ingenting sammenlignet med hvor slitsomt hun har det. Klarer du ikke å ha det kjipt i noen timer, hvis det hjelper henne? Sett empatien først, så skal du se at det ikke føles like ille.

Og ja, jeg har vært gjennom det samme. En venninne som gikk inn i en dyp depresjon fordi samboeren ikke ville ha barn. Jeg hadde ingen raslende eggstokker og kunne ikke skjønne hvordan en 22-åring ble så ødelagt av noe sånt. Hun snakket nesten ikke når vi møttes, smilte aldri, hvis hun snakket var det bare babyprat og hvordan sykdommen var. Hun ville ikke gjøre noe, bare stirre i lufta. Hvis vi dro en plass måtte vi nesten alltid snu og dra hjem før vi var fremme. Likevel ville hun møtes hele tiden, for psykologen sa det var bra for henne. Hun stolte ikke på noen andre enn meg. I 4 år var det sånn. Men jeg kunne hente energi andre plasser, få tankene vekk fra hennes situasjon. Det kunne ikke hun. Det var ikke noe spørsmål om å ikke skulle stille opp. 

Anonymkode: 50be3...96c

[AnonymBruker]

Jeg satt i natt og fikk høre i kanskje fire timer lange tirader om hvor dum jeg er, hvordan det kommer til å gå til helvete med meg, hvor jeg ble fortalt at jeg ikke har noen venner, at ingen kommer til å ville være min venn i lengre tid, og at jeg ikke er bra nok til å få noen heller. Jeg fikk høre at jeg var gæærn, syk, sprø, fæl, dum og dum og atter dum. Og det er ikke første gang. Jeg har levd med dette i familie, jeg ble mobbet på skolen, vært i flere forhold hvor dette og mye verre var normen. Det ble bare verre fordi jeg ikke lærte å stå opp for meg selv. 

Han holdt meg oppe i natt, selv om dette ikke er en romantisk situasjon, så er det en jeg sover på sofa hos som bodstedsløs og han vet så godt jeg er "avhengig" og nyter det, kan si hva han vil. Jeg snakker tilbake, men ikke for mye, for da har jeg ikke tak over hodet.

I dag skal jeg forsøke å prate med en venninne, det var planen. Jeg trenger hjelp. (Han visste det og holdt meg oppe og våken til klokka seks, så nå blir jeg sliten i dag..) Og jeg er redd hun skal tenke som dere "hun som ikke fikk orden". Det har jo vært mye slikt hele mitt liv. Men hun vet ikke hva jeg har opplevd, hun har bare sett angsten og depresjonen, og jeg hadde stolthet kanskje den gangen, eller bare syntes det var flaut. Mobberne gikk fri, jeg lå hjemme med depresjon. 

Jeg har ikke orden på livet mitt, jeg levd med slike mennesker rundt meg så mange ganger. Noe har vært skikkelig drøyt. Det er så vidt det finnes energi igjen i meg. 

Jeg håper virkelig at en av de som faktisk var fine venner kan tørre å godta at det har blitt sånn. Jeg skal ikke ha noen venn som psykolog, jeg har behov for hjelp til å komme meg til en og får det ikke til uten andre akkurat nå. Har aller mest behov for å være helt alene, uten noen, med en hund kanskje, en god stund. Og gå veien mot et godt liv. 

Anonymkode: bebcd...327

[AnonymBruker]

Gleder meg til jeg har overskudd til å ta vare på vennene mine forresten, (ja jeg har noen spredte, men ofte er det jeg som ikke tør fortsette fordi fra andre kanter så har jeg fått høre jeg ikke fortjener å ha noen. Er skikkelig gla i folk jeg.. Men vil heller ikke være en byrde) 

Anonymkode: bebcd...327