11 år gammel jente, og plutselig blitt ugjenkjennelig.

[AnonymBruker]

Hver minste lille bidige ting skal kveruleres, plukkes fra hverandre og pirket på. Ikke én beskjed kan gis uten noe svar tilbake. Det som er mest spesielt er at hun blir kun sånn når det er hun og jeg alene,  og hun er ikke sånn med faren. Spurte han om han kjente igjen denne nye stilen, men det hadde han ikke bitt seg merke i i det hele tatt... Hun sier til meg at hun er sånn mot meg pga jeg er mammaen hennes.

Blir så sjokkert på mange måter. For jeg hadde ikke sett for meg at hun skulle bli "sånn" og iallfall ikke så tidlig som bare 11 år. Og hun er egentlig veldig hjelpsom, hensynsfull og full av humor.

Jentene i klassen er litt sånn fra før, men da virker det som de er litt mer den stilen av natur. Og de er sånn mot alle. Og disse har hun jo kjent i 5 år, og alltid tatt avstand fra "drama"

Tålmodigheten min stopper opp etter å ha prøvd å prate med henne, og jeg tar fra henne mobilen etter x antall himlinger med øynene og oppgitte sukk fra henne. Vet at det trolig ikke er så pedagogisk å ta eiendeler som ikke har noe med oppførselen å gjøre. Kjenner bare jeg blir litt desperat.

Har ikke lyst til å ødelegge verdifull tid med grenser og leksjoner, men vil ikke at hun skal tro sånn oppførsel er ok heller. Og iallfall ikke når det er så selektivt rettet.

Noen råd? Er jeg helt på jordet?

Anonymkode: 015cc...e75

[Gjest Blondie65]

Hva med å prate med henne og fortelle henne hvordan det oppleves fra din side?

Nei, når begynner ungdomsopprøret? Det har vel begynt da? 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Blondie65 skrev:

Hva med å prate med henne og fortelle henne hvordan det oppleves fra din side?

Nei, når begynner ungdomsopprøret? Det har vel begynt da? 

Det har jeg gjort. Sagt at jeg blir lei meg, og jeg lurer på hva jeg har gjort galt siden det kun er mot meg hun er sånn. 

Får bare beskjed om at jeg er mammaen hennes, og derfor prater hun sånn til meg, og at hun syns det er for dumt å måtte prate om det... 

Det er nok litt opprør ja.. Og får vel bare ta det for det det er. 

Ts 

Anonymkode: 015cc...e75

[Gjest Blondie65]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg gjort. Sagt at jeg blir lei meg, og jeg lurer på hva jeg har gjort galt siden det kun er mot meg hun er sånn. 

Får bare beskjed om at jeg er mammaen hennes, og derfor prater hun sånn til meg, og at hun syns det er for dumt å måtte prate om det... 

Det er nok litt opprør ja.. Og får vel bare ta det for det det er. 

Ts 

Anonymkode: 015cc...e75

Og da svarer du ...? Neste gang dere prater sammen, spør du henne om hun hadde likt det om du hadde gjort ting med den eneste begrunnelsen at du er mamma'en hennes og det er sånn du gjør. Dette er et ikke-svar fra henne, og det bør du avkreve en nærmere forklaring på. Man har lov å være høflig mot hverandre selv om man er mor og datter. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Blondie65 skrev:

Og da svarer du ...? Neste gang dere prater sammen, spør du henne om hun hadde likt det om du hadde gjort ting med den eneste begrunnelsen at du er mamma'en hennes og det er sånn du gjør. Dette er et ikke-svar fra henne, og det bør du avkreve en nærmere forklaring på. Man har lov å være høflig mot hverandre selv om man er mor og datter. 

Svarer at det ikke er holdbart. At jeg ikke aksepterer at noen prater sånn til meg. At det ikke er sånn mennesker behandler hverandre uansett hvem de er. 

Får en kald skulder, noen øyerullinger og grynt tilbake. 

Ts 

Anonymkode: 015cc...e75

[Gjest Blondie65]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Svarer at det ikke er holdbart. At jeg ikke aksepterer at noen prater sånn til meg. At det ikke er sånn mennesker behandler hverandre uansett hvem de er. 

Får en kald skulder, noen øyerullinger og grynt tilbake. 

Ts 

Anonymkode: 015cc...e75

Da er mitt neste forslag å ignorere henne fullstendig når hun snakker slik. Ber du henne dekke av bordet så lar du tingene stå på bordet uten å røre det fordi du jo ikke har fått en saklig og høflig melding om hvorfor hun ikke skal rydde. Dersom hun får beskjed om noe hun ikke får lov til og det kommer protester og surmuling så ignorer surmulingen og protestene. Det er ikke festlig å protestere og surmule når ingen responderer. 

Dersom hun bidrar til hyggelig stemning skal hun selvfølgelig roses - gjerne opp i skyene. 

Straff er forøvrig også oppmerksomhet - tar du mobilen erkjenner du at du har hørt surgulpet. 

[AnonymBruker]

Å herregud, det hadde jeg ikke akseptert . Hun har tydeligvis ikke respekt for deg.

Anonymkode: d409c...e53

[AmandaVI]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hver minste lille bidige ting skal kveruleres, plukkes fra hverandre og pirket på. Ikke én beskjed kan gis uten noe svar tilbake. Det som er mest spesielt er at hun blir kun sånn når det er hun og jeg alene,  og hun er ikke sånn med faren. Spurte han om han kjente igjen denne nye stilen, men det hadde han ikke bitt seg merke i i det hele tatt... Hun sier til meg at hun er sånn mot meg pga jeg er mammaen hennes.

Blir så sjokkert på mange måter. For jeg hadde ikke sett for meg at hun skulle bli "sånn" og iallfall ikke så tidlig som bare 11 år. Og hun er egentlig veldig hjelpsom, hensynsfull og full av humor.

Jentene i klassen er litt sånn fra før, men da virker det som de er litt mer den stilen av natur. Og de er sånn mot alle. Og disse har hun jo kjent i 5 år, og alltid tatt avstand fra "drama"

Tålmodigheten min stopper opp etter å ha prøvd å prate med henne, og jeg tar fra henne mobilen etter x antall himlinger med øynene og oppgitte sukk fra henne. Vet at det trolig ikke er så pedagogisk å ta eiendeler som ikke har noe med oppførselen å gjøre. Kjenner bare jeg blir litt desperat.

Har ikke lyst til å ødelegge verdifull tid med grenser og leksjoner, men vil ikke at hun skal tro sånn oppførsel er ok heller. Og iallfall ikke når det er så selektivt rettet.

Noen råd? Er jeg helt på jordet?

Anonymkode: 015cc...e75

Mor og datter-forhold er aldri enkelt. Det er bare sånn det er. Det er fra mor vi har den største løsrivelsen, og jo mer hun går fra å være jente til kvinne, jo mer kommer hun til å sette spørsmål ved reglene dine. Husk at du er en forelder først og fremst og ikke en kamerat. Det er tryggheten hun trenger. Grensesetting er noe av det viktigste du kan lære henne, men du kan dessverre ikke regne med at hun takker deg for det med en gang. Hun er 11 år og i den alderen der barn skjønner empati, men "sånn behandler man ikke andre" blir litt for generelt. Når hun sukker eller himler med øynene kan du for eksempel spørre "Tror du jeg liker å mase på deg?" Ikke fortvil hvis svaret er "ja". Da kan du følge opp med "og hva tror du jeg liker med det?" Hvis du får et skuldertrekk, si at det ikke er et svar. Si at du vil ha et svar i løpet av dagen. Hun kan tenke på det mens hun rydder rommet sitt, rydder ut av oppvaskmaskinen, eller noe. Når hun er ferdig, spør du henne igjen. Når hun blir stående der og se rart på deg, kan du si "jeg skjønner det ikke, jeg heller. Så neste gang du tror du vet bedre enn meg vil jeg gjerne høre."