Normalt å ikke kunne snakke om følelser/tanker med foreldrene sine?

[AnonymBruker]

Hei.

I hvilken grad er det normalt å snakke om følelser(jeg er bekymret, stressa, trist, gruer meg) med foreldrene sine?

Min yngre bror(5år yngre) og søster(6år eldre) har et godt forhold til foreldrene våre, snakker åpenlyst om følelser og alt mulig rart. Men jeg og han andre broren min(1år elde enn meg) går alltid gjennom min bror(5år yngre) eller søster(6år eldre), som da tar opp det med foreldrene mine. Vi er ikke komfortable med å snakke fritt med dem(litt redde kanskje). Også kan vi dele følelser med min bror og søster, men jeg kan ikke dele følelser med samme bror(1år eldre), som også er ukomfortabel med foreldrene våre.

 

mann, 24.

Anonymkode: 0b373...c82

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ganske vanlig å ikke kunne snakke om følelser med foreldrene sine, kanskje spesielt for menn. Ofte har det sammenheng med lukket personlighet ellers. Vi har det ganske likt i min familie. Min bror og søster 1 er veldig lukkede og snakker sjeldent om følelser, mens for meg og søster 2 faller det mer naturlig. Foreldrene dine er kanskje litt lukket selv og snakket ikke så mye om følelser under oppveksten? 

Anonymkode: 2a2ab...d0f

[AnonymBruker]

Aldri snakka om følelser i vår familie, verken jeg eller broren min. 

Anonymkode: dcbc6...ada

[AnonymBruker]

Jeg (kvinne) snakker omtrent aldri med foreldrene mine om følelser. Jeg opplever ikke at det er så stor interesse for det de gangene jeg prøver. Andres følelser står i sentrum og det er ikke rom for mine.

Anonymkode: 14d83...2ce

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg (kvinne) snakker omtrent aldri med foreldrene mine om følelser. Jeg opplever ikke at det er så stor interesse for det de gangene jeg prøver. Andres følelser står i sentrum og det er ikke rom for mine.

Anonymkode: 14d83...2ce

Samme opplever jeg, og det er en grunn til at jeg trengte psykologhjelp i voksen alder, siden jeg holdt mye inni meg.

Anonymkode: 849a5...841