Misunnelse fra foreldre

[AnonymBruker]

Opplever dere misunnelse fra egne foreldre?

Over hva?

Hvordan arter det seg?

Hvordan håndterer dere det?

Anonymkode: 4b15f...1ba

[AnonymBruker]

Fra faren min, som ikke har tatt så utdanning og fremdeles har mye huslån nå når han er pensjonist. Har ikke tenkt så økonomisk tidligere i livet, sløser mye penger (og gjør det fremdeles), og blir bitter når han hører om økonomien til meg og søsknene mine, så begynner han å spørre mer og mer og blir til slutt sur.. Vi har begynt å ignorere det egentlig, og har sluttet å svare direkte når han spør oss om økonomi, det blir bare dårlig stemning. Han virker generelt misfornøyd med livet, sliter med helsa og drikker mye. Synes egentlig bare veldig synd på han, ser at han ikke har det bra med seg selv. 

Anonymkode: 887dc...d2c

[AnonymBruker]

Jada. Mamma er misunnelig/bitter fordi hun mener at jeg har hatt det så enkelt. Ikke bare i forhold til henne, men i forhold til søsknene mine. Hun sier det rett ut hvis jeg drister meg til å mene noe om noe. Jeg takler det med å ikke ha mer med henne å gjøre enn jeg må, og å behandle henne som en bekjent man snakker om vær og vind med.

Anonymkode: a9a1c...ea2

[AnonymBruker]

Min mor er misunnelig på alle gode relasjoner jeg har. Mine stesøsken, søskenbarn, tanter, svigerfamilie. Tør nesten ikke si hva jeg har gjort for hun tolker alt som om at jeg velger de ovenfor henne, noe jeg etterhvert har begynt å gjort siden hun reagerer slik hun gjør og drikker mye.

Anonymkode: d3cec...9c5

[Gjest Guided Missy]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Jada. Mamma er misunnelig/bitter fordi hun mener at jeg har hatt det så enkelt. Ikke bare i forhold til henne, men i forhold til søsknene mine. Hun sier det rett ut hvis jeg drister meg til å mene noe om noe. Jeg takler det med å ikke ha mer med henne å gjøre enn jeg må, og å behandle henne som en bekjent man snakker om vær og vind med.

Anonymkode: a9a1c...ea2

 

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Min mor er misunnelig på alle gode relasjoner jeg har. Mine stesøsken, søskenbarn, tanter, svigerfamilie. Tør nesten ikke si hva jeg har gjort for hun tolker alt som om at jeg velger de ovenfor henne, noe jeg etterhvert har begynt å gjort siden hun reagerer slik hun gjør og drikker mye.

Anonymkode: d3cec...9c5

Seriøst?? En mamma som er bitter mot sin egen unge? Det er sjukt.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Guided Missy skrev:

 

Seriøst?? En mamma som er bitter mot sin egen unge? Det er sjukt.

Fullt mulig, nok av mødre med emosjonelle problemer der ute.. 

Anonymkode: 887dc...d2c

[AnonymBruker]

Min x svigermor har fortalt meg at hun er misunnelig på måten jeg oppdrar barna mine på. At jeg gjør en bedre jobb enn det de gjorde med sine barn. Og at jeg er god som oppdrar de alene, og jobber hardt for å klare å gjøre en best mulig jobb. Det gjorde veldig godt å høre! 

Anonymkode: 58a09...120

[AnonymBruker]

Jeg jobbet en god del allerede som ungdom, ettersom moren min ikke kjøpte nok klær og sko (eller andre ting) som jeg hadde behov for. Samtidig som hun overøste søsteren min med alt mellom himmel og jord. En god del av de pengene jeg tjente stod på en bank-konto frem til jeg var ferdig med videregående, pluss den tiden jeg brukte på verneplikten i militæret. Så disse pengene kom selvfølgelig veldig godt med når jeg skulle ta høyere utdannelse. Etter det klarte jeg heldigvis å komme inn på en ganske grei fast jobb, og fikk noen års arbeidserfaring. Noe som igjen førte til at jeg klarte å hoppe over til en mye bedre jobb etter flere års hardt arbeid.                 

Men det samme kan overhodet ikke sies om søsteren min. Hun hadde jo alltid vært "mammas lille prinsesse" når vi vokste opp, og fikk alt hun pekte på til enhver tid. Men hun hadde tydeligvis ikke noe særlig peiling på hva hun egentlig ønsket å arbeide med. Så på videregående hoppet hun rundt innom de aller fleste linjene der. Men hun gadd bare gå ett par uker eller måneder på hver linje, før hun fant ut at dette var for kjedelig, og for slitsomt. Og hun var ikke interessert nok til å faktisk gjennomføre noe som helst av det hun begymte på. 

Dette førte til en god del dritt fra moren vår, mot meg. Hvordan kunne det ha seg at jeg klarte å gjøre det greit med all den utdannelse og arbeidsmarkedet som jeg holdt på med. Samtidig som mammas lille "gull-jente" ikke gidder / klarer noe som helst? Og i tilfelle noen lurer: Nei hun hadde ingen lære-vansker, dysleksi eller noe som helst. Disse tingene ble undersøkt i løpet av både ungdomsskolen og på videregående. Lærere, rådgivere eller hva det nå var lurte på om det kunne ligge ett eller annet bak. Men det gjorde det altså ikke. Hun var bare bortskjemt og lat, og var alt for godt vandt til å gå alt sammen lagt rett i fanget hennes hele livet. Derfor var hun overhodet ikke intressert i å faktisk legge ned en tøddel med arbeid selv.         

Anonymkode: 9fe17...285

[AnonymBruker]

Svigermor er nok sjalu på meg fordi jeg har "stjålet" størstegutten hennes og lever et godt familieliv med barna samt god økonomi. 

 

Hun er et veldig bittert, egoistisk menneske som skjuler det bak hersketeknikker og "det er sånn jeg er, deal with it!". Vi har kuttet kontakt nå, fikk rett og slett nok. 

Anonymkode: 92964...edd

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobbet en god del allerede som ungdom, ettersom moren min ikke kjøpte nok klær og sko (eller andre ting) som jeg hadde behov for. Samtidig som hun overøste søsteren min med alt mellom himmel og jord. En god del av de pengene jeg tjente stod på en bank-konto frem til jeg var ferdig med videregående, pluss den tiden jeg brukte på verneplikten i militæret. Så disse pengene kom selvfølgelig veldig godt med når jeg skulle ta høyere utdannelse. Etter det klarte jeg heldigvis å komme inn på en ganske grei fast jobb, og fikk noen års arbeidserfaring. Noe som igjen førte til at jeg klarte å hoppe over til en mye bedre jobb etter flere års hardt arbeid.                 

Men det samme kan overhodet ikke sies om søsteren min. Hun hadde jo alltid vært "mammas lille prinsesse" når vi vokste opp, og fikk alt hun pekte på til enhver tid. Men hun hadde tydeligvis ikke noe særlig peiling på hva hun egentlig ønsket å arbeide med. Så på videregående hoppet hun rundt innom de aller fleste linjene der. Men hun gadd bare gå ett par uker eller måneder på hver linje, før hun fant ut at dette var for kjedelig, og for slitsomt. Og hun var ikke interessert nok til å faktisk gjennomføre noe som helst av det hun begymte på. 

Dette førte til en god del dritt fra moren vår, mot meg. Hvordan kunne det ha seg at jeg klarte å gjøre det greit med all den utdannelse og arbeidsmarkedet som jeg holdt på med. Samtidig som mammas lille "gull-jente" ikke gidder / klarer noe som helst? Og i tilfelle noen lurer: Nei hun hadde ingen lære-vansker, dysleksi eller noe som helst. Disse tingene ble undersøkt i løpet av både ungdomsskolen og på videregående. Lærere, rådgivere eller hva det nå var lurte på om det kunne ligge ett eller annet bak. Men det gjorde det altså ikke. Hun var bare bortskjemt og lat, og var alt for godt vandt til å gå alt sammen lagt rett i fanget hennes hele livet. Derfor var hun overhodet ikke intressert i å faktisk legge ned en tøddel med arbeid selv.         

Anonymkode: 9fe17...285

Wow! Fikk du virkelig dritt for at du klarte livet? 😳 Hvordan foregår egentlig det? «Faen deg som har god utdannelse og jobb!»? 

Anonymkode: 36fc8...3ef

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Wow! Fikk du virkelig dritt for at du klarte livet? 😳 Hvordan foregår egentlig det? «Faen deg som har god utdannelse og jobb!»? 

Anonymkode: 36fc8...3ef

Det var en del forsøk på å "trykke ned" det jeg holdt på med. For eksempel når jeg ble innkalt til verneplikten, så forsøkte moren min å latterligjøre det. Da kunne hun for eksempel påstå at jeg garantert kom til sutre meg til å bli kastet ut av hele greia temmelig kjapt. Eller at i løpet av ett par dager eller uker så ville jeg sannsynligvis kom hjem igjen  fordi hun påstod at jeg ikke var sterk nok, og fordi hun sa at jeg var "giddalaus" og en "udugelig latsekk" og at det der aldri kom til å fungere for meg. Men SÅ forbanna vanskelig var det jo selvfølgelig ikke. Så lenge man var i god form før man begynner, så gikk det ganske greit.  

Eller når jeg søkte om videre utdannelse, og snakket om dette med moren min så var hun utelukkende negativ til hele greia. Da fikk jeg kommentarer om at dette var "bortkastede penger" og hun forstod ikke hvorfor jeg ønsket å "kaste bort livet mitt" på utdannelse som jeg sannsynligvis ikke kom til å få til uansett. Jeg overhørte henne snakke med søsteren sin (min tante) da hun kom på besøk også. At dette var å "kaste perler for svin" for jeg var garantert ikke "bra nok" nok til å bli det jeg studerte til. 

Anonymkode: 9fe17...285

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var en del forsøk på å "trykke ned" det jeg holdt på med. For eksempel når jeg ble innkalt til verneplikten, så forsøkte moren min å latterligjøre det. Da kunne hun for eksempel påstå at jeg garantert kom til sutre meg til å bli kastet ut av hele greia temmelig kjapt. Eller at i løpet av ett par dager eller uker så ville jeg sannsynligvis kom hjem igjen  fordi hun påstod at jeg ikke var sterk nok, og fordi hun sa at jeg var "giddalaus" og en "udugelig latsekk" og at det der aldri kom til å fungere for meg. Men SÅ forbanna vanskelig var det jo selvfølgelig ikke. Så lenge man var i god form før man begynner, så gikk det ganske greit.  

Eller når jeg søkte om videre utdannelse, og snakket om dette med moren min så var hun utelukkende negativ til hele greia. Da fikk jeg kommentarer om at dette var "bortkastede penger" og hun forstod ikke hvorfor jeg ønsket å "kaste bort livet mitt" på utdannelse som jeg sannsynligvis ikke kom til å få til uansett. Jeg overhørte henne snakke med søsteren sin (min tante) da hun kom på besøk også. At dette var å "kaste perler for svin" for jeg var garantert ikke "bra nok" nok til å bli det jeg studerte til. 

Anonymkode: 9fe17...285

Dette er virkelig ikke normalt, moren din må ha alvorlige problemer. Har du kontakt med henne i dag? Jeg vet sannelig ikke om jeg hadde orket det hvis jeg var deg.

Anonymkode: 62fd4...fa7

[AnonymBruker]

Svigers kommenter aldri positivt når vi har kjøpt noe nytt eller malt.

Foreldre sier alltid at vi sløser og bruker over evne. Skikkelig irriterende siden vi har brukbar økonomi.

Anonymkode: e1ec4...6f8

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er virkelig ikke normalt, moren din må ha alvorlige problemer. Har du kontakt med henne i dag? Jeg vet sannelig ikke om jeg hadde orket det hvis jeg var deg.

Anonymkode: 62fd4...fa7

Hun døde for ett par år siden. Men vi hadde temmelig lite kontakt før dette.

Søsteren min har jeg null og niks kontakt med i dag.

Anonymkode: 9fe17...285

[AnonymBruker]

Huff, det er trist å høre at det er så mange uempatiske og dysfunksjonelle foreldre der ute. Mange har tildels alvorlige personlighetsforstyrrelser som gjør at de aldri burde ha fått barn i det hele tatt. Men den slags mennesker er jo også fruktbare, dessverre. Naturen er ikke helt klok der. Min mor er heller ikke noe bedre. Hun er selvopptatt, snakker kun om seg selv og sitt, er ustabil i humøret, selvmedlidende, manipulerende, kontrollerende, og truer med ting dersom jeg sier hva jeg mener, eller sier noe annet som ikke faller i god jord hos henne. Jeg er nå i en fase av livet der jeg har begynt å begrense kontakten med henne, for jeg orker ikke å forholde meg til dette lenger. Det er nytteløst å få et normalt forhold til henne uansett.

Anonymkode: d5727...301

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobbet en god del allerede som ungdom, ettersom moren min ikke kjøpte nok klær og sko (eller andre ting) som jeg hadde behov for. Samtidig som hun overøste søsteren min med alt mellom himmel og jord. En god del av de pengene jeg tjente stod på en bank-konto frem til jeg var ferdig med videregående, pluss den tiden jeg brukte på verneplikten i militæret. Så disse pengene kom selvfølgelig veldig godt med når jeg skulle ta høyere utdannelse. Etter det klarte jeg heldigvis å komme inn på en ganske grei fast jobb, og fikk noen års arbeidserfaring. Noe som igjen førte til at jeg klarte å hoppe over til en mye bedre jobb etter flere års hardt arbeid.                 

Men det samme kan overhodet ikke sies om søsteren min. Hun hadde jo alltid vært "mammas lille prinsesse" når vi vokste opp, og fikk alt hun pekte på til enhver tid. Men hun hadde tydeligvis ikke noe særlig peiling på hva hun egentlig ønsket å arbeide med. Så på videregående hoppet hun rundt innom de aller fleste linjene der. Men hun gadd bare gå ett par uker eller måneder på hver linje, før hun fant ut at dette var for kjedelig, og for slitsomt. Og hun var ikke interessert nok til å faktisk gjennomføre noe som helst av det hun begymte på. 

Dette førte til en god del dritt fra moren vår, mot meg. Hvordan kunne det ha seg at jeg klarte å gjøre det greit med all den utdannelse og arbeidsmarkedet som jeg holdt på med. Samtidig som mammas lille "gull-jente" ikke gidder / klarer noe som helst? Og i tilfelle noen lurer: Nei hun hadde ingen lære-vansker, dysleksi eller noe som helst. Disse tingene ble undersøkt i løpet av både ungdomsskolen og på videregående. Lærere, rådgivere eller hva det nå var lurte på om det kunne ligge ett eller annet bak. Men det gjorde det altså ikke. Hun var bare bortskjemt og lat, og var alt for godt vandt til å gå alt sammen lagt rett i fanget hennes hele livet. Derfor var hun overhodet ikke intressert i å faktisk legge ned en tøddel med arbeid selv.         

Anonymkode: 9fe17...285

Min situasjon var ikke like ekstrem som din, men jeg kjenner meg veldig igjen. Lillesøsteren min ble dullet med, fikk puter sydd under armene sine, trengte aldri ta seg deltidsjobb ved siden av skolen/studiene, ble aldri stilt krav til. Helt ned til at hun ikke trengte ta oppvasken, mens jeg måtte. Det har gjort meg robust, ting preller lett av, jeg har skikkelig god arbeidsmoral, og er driftig. Jeg har heldigvis funnet meg en mann som er helt lik meg. Vi har det rett og slett veldig bra nå: godt ekteskap, to barn, hus, bil, jobber vi elsker osv. Søsteren min har det gått dårlig med. Jeg VET at hun kan hvis hun vil, for hun har et par hobbyer der hun plutselig får til alt som hun ikke får til i studie- eller jobbsammenheng: research, gjennomføringsevne, interesse, motivasjon, organisere, ha oversikt, få til ting. Jeg tror hun ville hatt det bedre dersom hun ble stilt samme krav til som det ble til meg.

Det jeg synes var verst var at moren min aldri anerkjente at jeg jobbet knallhardt, alt ble unnskyld med "det kommer så lett for deg". Nei, det gjorde faktisk ikke det. Hvis søsteren min hadde brukt like mange timer på lekser som det jeg gjorde, ville hun gjort det mye bedre. Men hun gadd ikke. Og alt ble unnskyld med "det er så vanskelig for henne".

De gjorde henne en bjørnetjeneste.

Anonymkode: 452bb...c0b