Nektet hjelp - IGJENN

[Gjest Warrior]

Hvorfor har DPS lov å nekte folk behandling? 

Jeg prøver og prøver for det finnes behandling og ønsker så sterkt å bli frisk. Få hjelp. Det går jo utover familie og venner når jeg sliter så jævlig. Det er tøft for de også. De er knust for DPS ikke vil hjelpe meg mer. 

Jeg fikk behandling en gang tidligere. Ca 1 år siden pluss minus. Det hjalp litt, men ikke så godt. Det viktigste er at det var litt fremgang. Så hvorfor gi meg opp pga jeg ikke ble frisk etter første gang? Jeg vil prøve igjen. Ikke gi opp, men DPS har gitt meg opp nå så har ikke noe annet valg enn å gi opp selv også. Jeg er sliten av å prøve selv. 

Siste måneden har vært grusom og sånn skal jeg ha det fremover. Jeg gruer meg til jul. Jeg er deppa hele tiden. Til og med når jeg trener. Jeg har ikke mer krefter til å overleve dette. De aner ikke hvor vondt jeg har det. 

Privat psykologer har ikke den behandlinga, og det er en evig ventetid å få hjelp der i fra. Jeg så fram til å få hjelp nå før jul. Så får jeg denne skuffelsen slengt i trynet. 

Nei nå orker jeg ikke mase på dps mer. De skal få viljen sin. De skal ikke få seg trynet mitt mer for de er tydeligvis jævlig av lei meg.

[OPIgirl]

Huff. Jeg vet hvordan du har det. Jeg har også blitt nektet hjelp innen psykiatrien.  Men etter å ha mast lenge nok har jeg endelig kommet til psykolog. Det er ikke alle som har krefter til stadig å mase på helsevesenet heller.Dessverre ser vi stadige eksempler på at den såkalte velferdsetaten er i ferd med å bli ødelagt. Værsågod, klar deg selv liksom.

[AnonymBruker]

vet ikke hva alderen din er, men det har faktisk noe å si i systemet.

jeg fikk innvilget DPS med en gang da jeg var i 20 årene. De sa at det var pga alderen min og situasjonen som gjorde at jeg fikk plass med en gang.

hvis du opplever at din sykdom går ut over din evne til å fungere normalt, så ville jeg begynt med antideppressiva. Har selv gjort det og er på det ennå.

For å ikke miste potens, så anbefaler jeg daglig onanering i noen uker, og deretter onanere/sex minst 1 gang i uka. Det jeg opplever er at hvis jeg ikke har brukt penisen på en uke, ja da mister jeg på en måte kontakt med den. Så jeg sørger for å gi meg selv ereksjon, være kåt og ha sex minst en gang i uka.

Det andre er det å legge på seg. Har snakket med andre på slike medisiner, og da ble det sagt de fikk et veldig spisesug på dumme ting type godteri, junkfood, brus. Jeg har selv gått opp ca. max 30 kg og nå gått 10 kg igjen. Klarer du å håndtere spisingen så vil jeg nesten tro du vil holde deg relativt i god form.

Ellers blir man litt bedagelig i følelseslivet, men det er deilig å føle seg "normal".

Anonymkode: f5a4a...a2d

[AnonymBruker]

Helt forferdelig man kan bli nektet hjelp om man sliter. Skjønner jo det er lang ventetid, men hjelp burde du få! Dumt de bare har gitt deg opp😕

Anonymkode: 88e8d...366

[Silva Pluvialis]

Hvor mange avslag har du fått? Hva er begrunnelsen? 

[AnonymBruker]

Det er flere faktorer som spiller inn. Ikke bare det at de "nekter" deg behandling. Den fremstillingen blir for misvisende, det tør jeg faktisk påstå. 

Hva er din historie, hvor gammel er du, hva slags sykdom/diagnoser har du, ansees du for å være behandlingsresistent, er du en problempasient? osv osv... 

 

Anonymkode: 1a06d...1a7

[Gjest Warrior]

24 minutter siden, OPIgirl skrev:

Huff. Jeg vet hvordan du har det. Jeg har også blitt nektet hjelp innen psykiatrien.  Men etter å ha mast lenge nok har jeg endelig kommet til psykolog. Det er ikke alle som har krefter til stadig å mase på helsevesenet heller.Dessverre ser vi stadige eksempler på at den såkalte velferdsetaten er i ferd med å bli ødelagt. Værsågod, klar deg selv liksom.

Har snakket med psykolog, men det hjelper ikke å bare snakke. Behandling har gjort mange frisk, i det minste bedre. Har så lyst å prøve igjen, men nei. Ja det blir verre og verre i dette landet. Folk må klare seg selv eller dø.

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

vet ikke hva alderen din er, men det har faktisk noe å si i systemet.

jeg fikk innvilget DPS med en gang da jeg var i 20 årene. De sa at det var pga alderen min og situasjonen som gjorde at jeg fikk plass med en gang.

hvis du opplever at din sykdom går ut over din evne til å fungere normalt, så ville jeg begynt med antideppressiva. Har selv gjort det og er på det ennå.

For å ikke miste potens, så anbefaler jeg daglig onanering i noen uker, og deretter onanere/sex minst 1 gang i uka. Det jeg opplever er at hvis jeg ikke har brukt penisen på en uke, ja da mister jeg på en måte kontakt med den. Så jeg sørger for å gi meg selv ereksjon, være kåt og ha sex minst en gang i uka.

Det andre er det å legge på seg. Har snakket med andre på slike medisiner, og da ble det sagt de fikk et veldig spisesug på dumme ting type godteri, junkfood, brus. Jeg har selv gått opp ca. max 30 kg og nå gått 10 kg igjen. Klarer du å håndtere spisingen så vil jeg nesten tro du vil holde deg relativt i god form.

Ellers blir man litt bedagelig i følelseslivet, men det er deilig å føle seg "normal".

Anonymkode: f5a4a...a2d

Jeg nærmer meg 30 år så kanskje alderen som gjør at de gir meg opp. 

Går på antidepressiva gjort det i noen år, men føler ikke det hjelper. Hjelper sikkert litt for jeg hadde vel vært enda verre uten. Aldri opplevd bivirkninger av det heldigvis. Aldri godt opp i vekt, tvert i mot gått litt ned og det vil jeg ikke for jeg er langt i fra tjukk, men det er nok pga lite matlyst i det siste. Så ingen fysiske plager og kjempegod helse, men den psykiske helsa er på bunn. 

13 minutter siden, Gorilla skrev:

Hvor mange avslag har du fått? Hva er begrunnelsen? 

Vet ikke hvor mange avslag, men jeg har forstått det er fordi det ikke gikk første gang eller hva faen.

Endret 29. november 2019 av Kvelertak

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Kvelertak skrev:

Har snakket med psykolog, men det hjelper ikke å bare snakke. Behandling har gjort mange frisk, i det minste bedre. Har så lyst å prøve igjen, men nei. Ja det blir verre og verre i dette landet. Folk må klare seg selv eller dø.

Jeg nærmer meg 30 år så kanskje alderen som gjør at de gir meg opp. 

Går på antidepressiva gjort det i noen år, men føler ikke det hjelper. Hjelper sikkert litt for jeg hadde vel vært enda verre uten. Aldri opplevd bivirkninger av det heldigvis. Aldri godt opp i vekt, tvert i mot gått litt ned, men det er nok pga lite matlyst i det siste. Så ingen fysiske plager og kjempegod helse, men den psykiske helsa er på bunn. 

Vet ikke hvor mange avslag, men jeg har forstått det er fordi det ikke gikk første gang eller hva faen.

Har du fått fastlege til å skrive en ny og mer detaljert henvisning. Om du får behandling eller avslag er nesten kun med henvisningen å gjøre, og med en fastlege som samarbeider kan dere helt sikkert få gjort henvisningen bedre 😊

Anonymkode: fde52...33f

[Silva Pluvialis]

Akkurat nå, Kvelertak skrev:

Vet ikke hvor mange avslag, men jeg har forstått det er fordi det ikke gikk første gang eller hva faen.

Du må ikke gi opp selv om du får avslag. Ville sendt inn henvisning igjen til du får plass ☺️

[Gjest Warrior]

Det nytter ikke uansett. De har bestemt seg at det ikke blir noe mer. De har vel nok med alle andre de skal hjelpe og da velger de bort sånne som meg som er «for vanskelig» for de.

[AnonymBruker]

Jeg fikk hjelp av psykiatrisk sykepleier i kommunen + legen til å skrive et ordentlig brev. Var fortsatt ventetid på et halvt år men fikk samtidig tilbud om halvannen time i uken med psykiatrisk sykepleier hvor vi dro på små turer og en time annenhver uke med legen til samtaler osv. Var ikke helt det jeg trengte, men sier ikke nei til hjelp. Og det hjalp meg i form av at jeg hadde noe konkret å gjøre hvor jeg ihvertfall følte at jeg gjorde noe for å hjelpe meg selv. 

Har du prøvd å undersøke alternativer til dps? 

Anonymkode: 67b91...cc2

[AnonymBruker]

Jeg fikk også avslag. Da var jeg suicidal. Så gikk det et års tid og jeg prøvde igjen. Fikk da hjelp. Var da mye bedre enn året før, men sleit fortsatt. Tror det har mye med prioriteringer å gjøre, alvorlighetsgrad, hvor mange som er på venteliste osv. Få legen din til å presisere at dette er viktig, det var det min lege gjorde da jeg endelig fikk hjelp.

Anonymkode: 0f00c...4f4

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Kvelertak skrev:

Det nytter ikke uansett. De har bestemt seg at det ikke blir noe mer. De har vel nok med alle andre de skal hjelpe og da velger de bort sånne som meg som er «for vanskelig» for de.

Vel, det er tydelig at du har fått mange sjanser som du har spolert bort.. Gjør man det ofte nok så mister de også troen på at du "denne" gang er motivert til behandling.. Hvorfor skulle det være annerledes nå, hva er det som gjør at du denne gangen kommer til å prioritere å ta imot behandling, og være tro til den behandlingen du får? 

Du må prøve å se det fra deres (sykehuset) sin side også, det er begrenset med plasser, hvis pasient 1 har gått til behandling x-antall ganger gjennom årenes løp, men hver gang har motarbeidet behandlingen de får, eller spolert den på annet vis. Pasient 2 derimot er tro til behandlingen, og følger behandlingsopplegget godt, og viser progresjon. Hvem av disse to pasientene ville du brukt ressurser på? 

Din oppgave er å faktisk vise at du "denne" gangen er motivert til behandling, og fokusert på å ikke spolere bort sjansene dine - la oss si at det er ditt aller siste forsøk på å få behandling, hva skal til for å overbevise de?

Går du veien med å trigge psykdommen din enda mer, så vil du ende opp som et akuttilfelle, der får du ingen behandling - men et opphold til situasjonen roer seg ned, så det er ingen god langsiktig løsning. Går du den lange veien og sier at du virkelig ønsker og vil jobbe med dette, koste hva det koste vil - prioritere bort så meget annet, vel da kan det hende at pipa får en annen lyd av de du søker hjelp hos  

Anonymkode: 1a06d...1a7

[AnonymBruker]

37 minutter siden, Kvelertak skrev:

Det nytter ikke uansett. De har bestemt seg at det ikke blir noe mer. De har vel nok med alle andre de skal hjelpe og da velger de bort sånne som meg som er «for vanskelig» for de.

Hva mener du med at du er for vanskelig? 

Jeg har et ganske komplisert sykdomsbilde og det er forventet at jeg vil trenge hjelp i mange år. Har allerede hatt tett oppfølging i over tre år av ulik karakter. Mye innleggelser og kommunal hjelp. Skulle tilbake på dps igjen og da fikk jeg avslag, men min behandler på psykiatrisk akuttpost tok raskt en telefon og sa at jeg var helt nødt til å få videre hjelp for å hindre alvorlig tilbakefall og for å sørge for videre framgang. Så til tross for at jeg har vært det jeg vil kalle en svært vanskelig pasient så fikk jeg starte igjen. For ett år siden trodde alle jeg kom til å dø av det jeg slet med, men de fortsatte å presse på og gi meg helsehjelp både tvunget hjelp og hjelp jeg tok i mot frivillig for de kunne ikke bare gi meg opp. Da kom jeg jo garantert til å dø. Jeg var ikke særlig mottakelig til hjelp det ble mer tiltak for å holde meg i livet. Men etter hvert så skjedde det en endring hos meg og jeg begynte å nyttegjøre meg hjelpen. Jeg er ikke på langt nær så vanskelig pasient som jeg var. Får hjelp av kommunen, er innlagt regelmessig og går til DPS, men alle ser at jeg nå endelig er i stand til å jobbe skikkelig hardt. Men alle vet også at veien tilbake er kort så å skulle gi meg opp vil kunne være fatalt. 

Så det er ikke slik at bare fordi man er en vanskelig pasient så blir man gitt opp. Da har man møtt på feil mennesker i psykiatrien. Jeg har møtt den typer mennesker jeg og, men har nå en gjeng som jeg mener er direkte årsak til at jeg enda lever. Uten at jeg vet hvor glad jeg er for DET, men her har nå skjønt at jeg må fortsette å kjempe selv om jeg føler for å gi opp. 

Jeg tenker du må få sendt ny henvisning hvor du legger ved en egensøknad i tillegg. Her skriver du helt ærlig alt du sliter med, hva du ønsker hjelp med, hva som gjør at du er motivert for hjelp og hvorfor du tenker denne hjelpen vil være avgjørende for deg. Det må komme fram hva slags mål du har for behandlingen. Hvis du bare trenger støttesamtaler så vil kommunal psykiatri kunne hjelpe deg like godt. 

Anonymkode: f0ea1...cf8

[AnonymBruker]

Har du lest henvisningen legen din sendte? For det er superviktig at den er god.

Anonymkode: f6c9e...5b2

[OPIgirl]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk også avslag. Da var jeg suicidal. Så gikk det et års tid og jeg prøvde igjen. Fikk da hjelp. Var da mye bedre enn året før, men sleit fortsatt. Tror det har mye med prioriteringer å gjøre, alvorlighetsgrad, hvor mange som er på venteliste osv. Få legen din til å presisere at dette er viktig, det var det min lege gjorde da jeg endelig fikk hjelp.

Anonymkode: 0f00c...4f4

Det er noe riv rav ruskende galt med hele systemet når man ikke engang får hjelp når man er suicidal.

[Gjest Warrior]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vel, det er tydelig at du har fått mange sjanser som du har spolert bort.. Gjør man det ofte nok så mister de også troen på at du "denne" gang er motivert til behandling.. Hvorfor skulle det være annerledes nå, hva er det som gjør at du denne gangen kommer til å prioritere å ta imot behandling, og være tro til den behandlingen du får? 

Du må prøve å se det fra deres (sykehuset) sin side også, det er begrenset med plasser, hvis pasient 1 har gått til behandling x-antall ganger gjennom årenes løp, men hver gang har motarbeidet behandlingen de får, eller spolert den på annet vis. Pasient 2 derimot er tro til behandlingen, og følger behandlingsopplegget godt, og viser progresjon. Hvem av disse to pasientene ville du brukt ressurser på? 

Din oppgave er å faktisk vise at du "denne" gangen er motivert til behandling, og fokusert på å ikke spolere bort sjansene dine - la oss si at det er ditt aller siste forsøk på å få behandling, hva skal til for å overbevise de?

Går du veien med å trigge psykdommen din enda mer, så vil du ende opp som et akuttilfelle, der får du ingen behandling - men et opphold til situasjonen roer seg ned, så det er ingen god langsiktig løsning. Går du den lange veien og sier at du virkelig ønsker og vil jobbe med dette, koste hva det koste vil - prioritere bort så meget annet, vel da kan det hende at pipa får en annen lyd av de du søker hjelp hos  

Anonymkode: 1a06d...1a7

Synes det blir for dumt å gi opp folk etter noen få dager med behandling. Nei jeg er ikke en av de sterkeste psykisk som blir frisk og klarer det med en gang. Har ikke alltid gjort som de sier, men det er ikke for jeg ikke vil. Jeg klarer det ikke med en gang. Å hva da? Bare å gi opp. 

Jeg vet de har mye å gjøre, så det blir ikke mer mas fra meg. Håper bare ikke de behandler flere på den måten med å nekte mer hjelp for det ikke går i starten. Bare samtaler hjelper ikke for alle.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har du lest henvisningen legen din sendte? For det er superviktig at den er god.

Anonymkode: f6c9e...5b2

Jepp. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med at du er for vanskelig? 

Jeg har et ganske komplisert sykdomsbilde og det er forventet at jeg vil trenge hjelp i mange år. Har allerede hatt tett oppfølging i over tre år av ulik karakter. Mye innleggelser og kommunal hjelp. Skulle tilbake på dps igjen og da fikk jeg avslag, men min behandler på psykiatrisk akuttpost tok raskt en telefon og sa at jeg var helt nødt til å få videre hjelp for å hindre alvorlig tilbakefall og for å sørge for videre framgang. Så til tross for at jeg har vært det jeg vil kalle en svært vanskelig pasient så fikk jeg starte igjen. For ett år siden trodde alle jeg kom til å dø av det jeg slet med, men de fortsatte å presse på og gi meg helsehjelp både tvunget hjelp og hjelp jeg tok i mot frivillig for de kunne ikke bare gi meg opp. Da kom jeg jo garantert til å dø. Jeg var ikke særlig mottakelig til hjelp det ble mer tiltak for å holde meg i livet. Men etter hvert så skjedde det en endring hos meg og jeg begynte å nyttegjøre meg hjelpen. Jeg er ikke på langt nær så vanskelig pasient som jeg var. Får hjelp av kommunen, er innlagt regelmessig og går til DPS, men alle ser at jeg nå endelig er i stand til å jobbe skikkelig hardt. Men alle vet også at veien tilbake er kort så å skulle gi meg opp vil kunne være fatalt. 

Så det er ikke slik at bare fordi man er en vanskelig pasient så blir man gitt opp. Da har man møtt på feil mennesker i psykiatrien. Jeg har møtt den typer mennesker jeg og, men har nå en gjeng som jeg mener er direkte årsak til at jeg enda lever. Uten at jeg vet hvor glad jeg er for DET, men her har nå skjønt at jeg må fortsette å kjempe selv om jeg føler for å gi opp. 

Jeg tenker du må få sendt ny henvisning hvor du legger ved en egensøknad i tillegg. Her skriver du helt ærlig alt du sliter med, hva du ønsker hjelp med, hva som gjør at du er motivert for hjelp og hvorfor du tenker denne hjelpen vil være avgjørende for deg. Det må komme fram hva slags mål du har for behandlingen. Hvis du bare trenger støttesamtaler så vil kommunal psykiatri kunne hjelpe deg like godt. 

Anonymkode: f0ea1...cf8

Det er ingen tvil om at jeg har møtt feil folk i psykiatrien når de gir meg opp. Når jeg var yngre i tenåra/begynnelsen på 20 åra så hadde jeg litt problemer da også. Fikk mer hjelp og det var flinke folk(andre som jobbet der). Hadde det bra i mange år. Helt til det skjedde noe for 2-3 år siden og alt gikk dårligere.

De vet godt at jeg har skadet meg selv og har selvmordstanker. 

[AnonymBruker]

Kanskje du hadde fungert bedre om du faktisk ble ammet til naturlig ammeslutt? Amming er et fantastisk verktøy for å styrke tilknytningen, og god, trygg tilknytning til foreldre er en av de viktigste faktorene for å unngå psykiske problemer i voksen alder.. 

Anonymkode: 241e7...10d

[Gjest Warrior]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du hadde fungert bedre om du faktisk ble ammet til naturlig ammeslutt? Amming er et fantastisk verktøy for å styrke tilknytningen, og god, trygg tilknytning til foreldre er en av de viktigste faktorene for å unngå psykiske problemer i voksen alder.. 

Anonymkode: 241e7...10d

Jeg har alltid hatt god, og trygg tilknyting til foreldrene mine. Kunne ikke bedt om bedre foreldre. 

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra å være frisk og rask, til å stå å hamre på døra hos DPS for å få meg selv innlagt pga seponering av rusmidler. Jeg var helt i tåka, verden raknet rundt meg, og ganske sikker på at jeg var periodevis psykotisk. Ingen kan tenke seg hvor mye jeg ofret av meg selv og livet mitt for å ta til meg å oppsøke DPS i det hele tatt. Jeg ropte etter hjelp.

Jeg ble tatt inn til samtale, men sendt hjem igjen etter 15 min. Fordi jeg ikke hadde sykehistorie, og fordi jeg ikke var suicidal (mente dem). Jeg mente noe helt annet om sistnevnte fordi jeg hadde mistet kontrollen over meg selv, tankene og handlingene mine. Problemet kom også når jeg prøvde å overtale dem om min situasjon. Det likte dem ikke. Dem vil helst finne ut av det selv.

Norsk psykiatri på sitt verste. Jeg ble avvist, og etterlatt til meg selv uten oppfølging. Mens det finnes mennesker som blir reinnlagt gang på gang fordi dem føler trygghet rundt det, ikke fordi dem er så syke. 

Anonymkode: 24eb1...869